Hvordan er det å miste foreldrene sine?

[Gjest grubler litt]

Har du mistet foreldrene dine? Hvordan syns du livet var før og etter dette? Ble det noen stor endring for deg?

Mine foreldre er gamle, og selv om vi ikke har noe spesielt godt forhold, så gruer jeg jo til de er borte.

[Lillemus]

Jeg mistet min mor for 9 år siden og må bare innrømme at det ikke har gjort noen særlig forskjell i mitt liv. Det eneste er at jeg innimellom ønsker meg noen som er eldre i familien som jeg kan spørre om ting som skjedde da jeg var liten og før jeg ble født. Men sånn i det daglige savner jeg henne veldig lite.

Tror det blir likedan når min far takker for seg. Vi har aldri hatt noe spesielt godt og tett forhold.

[morsan]

Jeg mistet faren min da jeg var 24, og jeg føler vel som Sigrid Undset sa det: Det finnes ingen trøst, bare glemsel. Det påvirket ikke dagliglivet mitt i særlig grad - jeg bodde jo ikke hjemme lenger. Men det var sårt å miste han så tidlig - både i mitt liv og også hans eget.

Dette er jo lenge siden, og jeg tenker ikke på det daglig lenger, men det er alltid en sorg i bunnen over det som ikke ble mer. Det er rart å plutselig nærme seg øverste generasjon, og det har gjort meg enda mer redd for tanken på å miste moren min. Hun fikk en alvorlig diagnose for noen år siden, og jeg jeg fikk helt pustebesvær. Heldigvis ble hun frisk igjen.

Uten at jeg har erfaring med det vil jeg tro at det er annerledes å miste gamle foreldre, selv om det selvsagt vil være vemodig og trist at en epoke tar slutt. Men det er naturens gang at de gamle faller fra.

[Mrs D]

Faren min døde da jeg var 31 år. Dette var mange år etter at jeg hadde flyttet til en helt annen kant av landet, så hverdagen min ble ikke endret noe særlig. Til å begynne med syns jeg det var veldig trist at jeg ikke fikk tatt farvel før han døde, han døde en søndag og påfølgende onsdag hadde jeg billett nordover. Etter hvert har jeg slått meg til ro med at det er sånn det er når man bor langt unna hverandre.

[Gjest Kayia]

Jeg mistet faren min for noen år siden og syns det var veldig vondt der og da, men siden han var uhelbredelig syk føltes det på et vis som en lettelse også. Både mammas og pappas hverdag var veldig preget av sykdommen, og vi ungene hadde dårlig samvittighet for ikke å kunne avlaste mamma mer (vi bor i en annen by). Pappa hadde det heller ikke bare godt på slutten.

I den føste tiden etterpå var jeg lei meg for at han var alene akkurat da han døde, spesielt siden vi alle var på veg. Jeg skulle fremdeles ønske at jeg rakk fram i tide, og tenkte en del på hvorvidt han var redd og følte seg alene. Senere har jeg tenkt mest på han når det er noe jeg skulle ønske vi kunne delt med han, noe han ville likt å se eller oppleve, men sånn i det daglige går jeg ikke og tenker eller savner lenger.

[flisa]

Vi har så tett, nært og godt forhold at jeg ikke orker å tenke på det engang. Vi prøver å være masse sammen og forstår jo at man ikke kan leve evig. Vi er en veldig nær familie, mine søsken med familie og vi og foreldrene er en egen "klan" med egen Facebookgruppe og alt. De er 70 år i år, og vi vil gjerne ha dem i 30 år til! ))

[Gjest livets gang]

Det som er verst, føler jeg, er å miste de før en får barn selv...

Jeg mistet min far for noen år siden, husker han sa til meg (jeg var singel da) skal jeg ikke få bli bestefar? To år etter at han døde fikk jeg barn, og savnet ble ekstra stort. Men jeg overlever med å tenke på at han ser på oss fra himmelen. Datteren min på 5 år spør mye om han.

[Gjest bbbbbbb]

Det kommer jo veldig mye an på, hva slags forhold en har til sine foreldre.

Jeg mistet min far, da jeg var 40. Det var trist, men avstanden mellom oss, både i kilometer og ellers, var så pass stor, at det ikke påvirket livet mitt så veldig mye.

Mine barn var 5-15, da de mistet sin far på en svært dramatisk måte. De kommer til å bære på dette tapet hele sitt liv. De lever "greit" med tapet nå, men at de ikke har sin pappa mer, vil prege (og preger) mange livshendelser...konfirmasjoner, kjærester, barn osv.

[Gjest ogda]

Jeg har mistet pappan min. Det skjedde brått og jeg var totalt uforberedt på det. Vi hadde mye usnakket han og jeg og det gjorde det hele ekstra vanskelig. Tanken på at vi aldri skulle få snakket ut om har gjort hans bortgang veldig vanskelig for meg.

[tonie]

Jeg mistet en forelder tidlig i tenårene. Jeg tror det må være den verste alderen å oppleve det, for man er så sårbar og emosjonell. Jeg innbiller meg at det hadde vært lettere om det skjedde da jeg var et ungt barn, eller voksen, men det er det jo egentlig ikke noe poeng i å gruble over. Det ble som det ble. Det er nok trist uansett hvor gammel man er, men det er jo noe de fleste av oss skal oppleve en gang.

[Gjest Sadnessnow]

For min del er det veldig leit. Det var koselig å besøke de, og nå er de vekke.

[Gjest Hepsipepsi]

Min pappa døde brått da jeg var i tenårene, og det er det verste jeg har opplevd i mitt liv. Vi hadde et så nært bånd, og jeg slet lenge med dårlig samvittighet for at jeg ikke var hjemme når det skjedde. Kunne jeg ha reddet han? Kunne det ha utgjort en forskjell på noen måte om jeg var der å fikk sagt farvel?

Det var beinhardt, og det preget hverdagen min så mye at jeg ikke klarte å fortsette skolen på det tidspunktet.

Tiden har gått, og jeg har slått meg til ro med at det ble sånn. Han ville ikke ha ønsket at jeg stoppet å leve av sorg, men det tok mange mange år før jeg klarte å komme meg helt ovenpå igjen.

Nå er jeg sikker på at han er kjempestolt av meg og barnebarna sine når han iblandt skotter innom oss. ;-)

[morsan]

Jeg mistet en forelder tidlig i tenårene. Jeg tror det må være den verste alderen å oppleve det, for man er så sårbar og emosjonell. Jeg innbiller meg at det hadde vært lettere om det skjedde da jeg var et ungt barn, eller voksen, men det er det jo egentlig ikke noe poeng i å gruble over. Det ble som det ble. Det er nok trist uansett hvor gammel man er, men det er jo noe de fleste av oss skal oppleve en gang.

Jeg tror også at tenårene kan være ekstra vanskelig. Det er en tid da man driver og løsriver seg fra foreldrene sine og man er ekstra sårbar på mange måter. Faren min mistet moren sin brått da han var 16 - dette plaget han hele livet.

[bustebeisa]

Jeg har mistet begge foreldrene mine. Mamma da jeg var 10 og pappa da jeg var 19. Bestemor døde da jeg var 28. Er litt rart å tilhøre eldste generasjonen i slekta.

Siden jeg var såpass ung da mamma døde og hun hadde vært syk en del år i forkant, har jeg ikke så mange referansepunkter i forhold til livet før hun døde. Siden pappa var alkoholiker, så flyttet jeg ut allerede da jeg var 16. Dermed er jeg vant med å klare meg alene.

[Rhea Silvia]

Jeg har nettopp mistet min mor, jeg er voksen, hun var en eldre dame. Men hun var frisk og rask, vi hadde nær kontakt og dødsfallet var svært brått og uventet. Jeg savner henne grusomt, men samtidig er det en sorg i takknemlighet. Men jeg har ikke hatt tid til å sørge så mye, fordi vi ble sittende igjen med en far som trenger mye støtte og omsorg. Han er på vei inn i glemselen, så jeg har mistet han også. Og det er en annen type sorg, som er minst like vanskelig og mye vondere....

[Elbereth]

Mistet mine i en ulykke da jeg var 12, og det har selvfølgelig påvirket de fleste sider av livet mitt siden.

Jeg er flereogførti år nå, og dette er ikke noe jeg tenker på absolutt hver dag, men kanskje annen hver. Det har nok innvirket på hvordan jeg har hatt det med egne barn, og merker at vi mangler et "ledd". Har relativt stor familie ellers, men vi er hele tida på utsiden, femte hjulet. Ungene har vært misunnelige på andre som har hatt besteforeldre.

På den annen side merker jeg nå som jeg er eldre enn mine egne foreldre rakk å bli, at jeg på en rar måte føler meg fri. Jobber i helsevesenet og ser hvor tunge omsorgsbyrder noen har med eldre og syke foreldre, og at det ikke alltid er noen idyll.