Mistet all tro på psykiatrisk helsevesen

[Gjest Dame 21 år]

Hei. Selv er jeg en 2 års- sykepleierstudent, men jeg har en paranoid psykotisk mor. Jeg har en haug med urettferdighet og mangelfull ivaretakelse av min mor bak meg. Jeg vet veien og systemet i psykiatrien, men hva gjør man når man ikke lenger får tilstrekkelig hjelp av fagfolk eller systemet? Jeg er så usikker på om jeg virkelig vil bli sykepleier for jeg vet faktisk ikke hvordan jeg kan hjelpe andre med psykiske lidelser når psykiatrien ikke har hjulpet meg og min mor. Fra av når jeg var liten har jeg ikke fått tilbud om å snakke med fagfolk om hvordan det har vært for meg oppi alt dette. I høst på en DPS satt hun ene sykepleieren og gjespet foran mamma da mamma skulle ha en privat samtale med henne. De har sagt til meg at jeg har overdrevet når jeg har fortalt om min frustasjon i forhold til mangelfull behandling av min mor. Verken jeg eller min mor har fått noe oppfølgning eller hjelp videre. Hun får ikke hjemmesykepleie grunnet at hun ikke har fast adresse, da hun kun har midlertidig bolig grunnet et sprengt boligmarked i Stavanger, selv om hun har bodd i denne leiligheten tilstrekkelig nok til at hjemmesykepleie kunne ha kommet hjem. Idag ettermiddag ble ble jeg så ydmyket at jeg ble sterkt deprimert av hele hendelsen da min mor dukket opp i sentrum psykotisk og rusa på amfetamin der hun var høyrystet og snakkte rare ting til folk som gikk forbi oss. Hun lagte en scene og skrek ut at hun hadde paranoid psykose som diagnose, snakte om nummer og tall, hun var helt besatt. Noen Asfalt-selgere kom bort til oss og syntes dette var kjekt å være med på og satte seg ned med oss. Alle rundt oss glodde og folk lo og ristet på hodet. Jeg prøvde å få henne med meg til legevakten, men hun har rett. Hun vet selv at psykiatri-Norge ikke kan gjøre noen ting, for folk kan INGENTING. Sist hun var innom DPS i høst for det andre selvmordsforsøket, hadde de ingen fokus på sykdom og årsaken til dette. Hun fikk ingen samtaleterapi, kun samtale med sykepleier hvis hun ønsket dette. Hun ble ikke hørt på og personalet mente hun var for frisk til å være innlagt, da hun hadde god ivaretakelse av sin personlige hygiene, selv om mamma selv sa at hun var lei og sliten av livet. Jeg har stått på som alene nærmeste pårørende av alderen 21 år, helt siden jeg var 16 år. Jeg er lei av å bli fortalt at jeg må få min mor til legevakten, der hun blir videresendt til neste DPS, når dette ikke fungerer. Hun hadde ingen reell behandlingsplan sist hun var innlagt, da de kun fokuserte på å få henne en fast plass å bo da hun hadde ulovlig blitt låst ute fra sin tidligere leilighet der husverten hadde byttet lås på døren. Dette fremprovoserte da et selvmordsforsøk i form av tabletter, heldigvis uten at hun døde. Nå spør jeg deg om du vet noe vi kan gjøre her. Når man har mistet all håp og all tro på psykiatrien.. Dette er en sak jeg vil klage inn til helsetilsynet da min mor er i potensiell fare for andres liv og sitt eget, grunnet mangelfull behandling av helse helsevesenet. Jeg sitter egentlig bare å venter på at noen blir drept eller dreper seg selv her.

[Nøtteskall]

Dette hørtes ille ut! Sånn skal det ikke være. Jeg har vært psykotisk flere ganger i mitt liv og sperret inne på tvang, fått hjelp, flyttet til omsorgsbolig, fått kontaktpersoner som til og med møter meg på kafe, gruppe terapi ukentlige samtaler osv. Det er slik det skal være. Selv om jeg ikke liker tvangen så får jeg ihvertfall hjelp... om ikke litt for mye noen ganger. Men skjønner at jeg bør se på meg selv som heldig ut i fra alle andres historier.

Noe jeg har merket meg er at de med rusproblemer kanskje får dårligere tilbud og blir lettere gitt opp av systemet fordi de ikke er villig til å endre seg. Kanskje er det slik med din mor at de rett og slett ikke vet hva de skal gjøre lenger. Men mye har med personlig kjemi og gjøre også, har man flaks - slik jeg har hatt, med en kjempe flink sykepleier så vet jeg at hun alltid er der og gjør det meste for at jeg skal få f.eks et ukentlig opphold når jeg trenger det. . Jeg vet at mange av de andre som jobbet på det psykiatriske sykehuset ikke engasjerte seg noe som helst i min situasjon. Hadde jeg ikke møtt denne ENE sykepleieren så hadde jeg ikke hatt det så bra som nå.

Fortsett å kjemp saken din, forhåpentligvis så møter du et slikt menneske som virkelig forstår deres situasjon og gjør noe med det. Ta vare på deg selv oppi det hele.

[PieLill]

Veldig trist det du forteller. Leit at du har måttet båret så mye alene fra du var så ung.

Finnes det noen som kan støtte deg/dere? Har du vært i kontakt med pasientombudet, evt pasientombudet for psykiatri? Tror du f.eks. Mental Helse har noe å bidra med?

Ikke gi opp sykepleierutdanningen og framtidig yrke som sykepleier. Men for din egen del kan det være greit om du får deg jobb et solid stykke unna psykiatrien. Det vil lett kunne rippe opp i alt for mye for deg.

mvh

[Gjest]

Ganske irreterende at dette ble offisiellt. Trodde dette var sendt til en lege, ikke på et forum.. Men allikevel kjekt å se at noen faktisk har god erfaring fra psykiatrien.

[Gjest Dame 21 år]

Dette hørtes ille ut! Sånn skal det ikke være. Jeg har vært psykotisk flere ganger i mitt liv og sperret inne på tvang, fått hjelp, flyttet til omsorgsbolig, fått kontaktpersoner som til og med møter meg på kafe, gruppe terapi ukentlige samtaler osv. Det er slik det skal være. Selv om jeg ikke liker tvangen så får jeg ihvertfall hjelp... om ikke litt for mye noen ganger. Men skjønner at jeg bør se på meg selv som heldig ut i fra alle andres historier.

Noe jeg har merket meg er at de med rusproblemer kanskje får dårligere tilbud og blir lettere gitt opp av systemet fordi de ikke er villig til å endre seg. Kanskje er det slik med din mor at de rett og slett ikke vet hva de skal gjøre lenger. Men mye har med personlig kjemi og gjøre også, har man flaks - slik jeg har hatt, med en kjempe flink sykepleier så vet jeg at hun alltid er der og gjør det meste for at jeg skal få f.eks et ukentlig opphold når jeg trenger det. . Jeg vet at mange av de andre som jobbet på det psykiatriske sykehuset ikke engasjerte seg noe som helst i min situasjon. Hadde jeg ikke møtt denne ENE sykepleieren så hadde jeg ikke hatt det så bra som nå.

Fortsett å kjemp saken din, forhåpentligvis så møter du et slikt menneske som virkelig forstår deres situasjon og gjør noe med det. Ta vare på deg selv oppi det hele.

Kan jeg spørre på hvilket grunnlag du ble tvangsinnlagt? Jeg kjente litt på det idag om det hadde vært behov, men da jeg ringte henne noen timer senere sa hun at hun hadde roet seg ned og var irretert grunnet tankekjør og stemmene i hodet. Jeg så liksom ikke at det kunne være hensiktsmessig for henne, da man ikke får noe god hjelp uansett og hun selv følte at det ikke var noe vits i å dra til legevakt.