MUT eller tilsvarende i de fleste kommuner?

[florista]

Hei.

Jeg lurte på om det finnes i alle kommuner noe lignende MUT (mobilt akutteam). Den kommunen jeg vet om som har dette, som er langt borte fra min kommune, jobber også på kveldstid. (usikker på nattestid). Eller må man da bruke psykiatrisk legevakt?

MUT i den aktuelle kommunen kommer hjem til pasienten i kriser.

Mvh

[XbellaX]

Det finnes noe lignende flere steder men hva det heter varierer.

[florista]

Det finnes noe lignende flere steder men hva det heter varierer.

Ok. I følge min kommunes hjemmeside har de "bare" akkutteam som lege, etc må henvise til og som bare har åpent til 15.

Takk for svar!

[XbellaX]

Ok. I følge min kommunes hjemmeside har de "bare" akkutteam som lege, etc må henvise til og som bare har åpent til 15.

Takk for svar!

Det er nok bedre sjanse for å finne slike team i større byer. Om du bor på et lite sted kan kanskje psyk.hjspl være en løsning?

[florista]

Det er nok bedre sjanse for å finne slike team i større byer. Om du bor på et lite sted kan kanskje psyk.hjspl være en løsning?

Ja, men de har bare åpent til 15 eller noe...

[XbellaX]

Ja, men de har bare åpent til 15 eller noe...

Skjønner. Er psyk.legevakt det eneste tilbudet i en evt krise for deg? Hva sier din behandler? Hvordan kan krise/-ene (om mulig) forebygges?

[florista]

Skjønner. Er psyk.legevakt det eneste tilbudet i en evt krise for deg? Hva sier din behandler? Hvordan kan krise/-ene (om mulig) forebygges?

Psyk legevakt er eneste mulighet da ja. Og det tar ca 1 time å kjøre dit. Vi har vanlig legevakt her, som tar ca 25 min å kjøre til, men det er ikke så lett å snakke med de...

Behandler har ikke sagt noe om hva vi skal gjøre i slike kriser... eneste de har sagt er at jeg må innlegges straks på somatisk om jeg skader meg som jeg av og til gjør når jeg dissosierer uten kontroll... "problemet" er at jeg svært sjelden tar kontakt for hjelp når jeg gjør det og tar det litt som det kommer. Klart jeg blir dårlig og det kan gå begge veier, men jeg vil ikke oppta plass på et slikt sted. Det er jo min feil:(

[XbellaX]

Psyk legevakt er eneste mulighet da ja. Og det tar ca 1 time å kjøre dit. Vi har vanlig legevakt her, som tar ca 25 min å kjøre til, men det er ikke så lett å snakke med de...

Behandler har ikke sagt noe om hva vi skal gjøre i slike kriser... eneste de har sagt er at jeg må innlegges straks på somatisk om jeg skader meg som jeg av og til gjør når jeg dissosierer uten kontroll... "problemet" er at jeg svært sjelden tar kontakt for hjelp når jeg gjør det og tar det litt som det kommer. Klart jeg blir dårlig og det kan gå begge veier, men jeg vil ikke oppta plass på et slikt sted. Det er jo min feil:(

Hvorfor legger dere ikke en plan på/ arbeider med hva du kan gjøre når du har det slik?

[florista]

Hvorfor legger dere ikke en plan på/ arbeider med hva du kan gjøre når du har det slik?

Nei, si det. Og det er nok min feil. Jeg vil så gjerne ikke være til bry og "kreve" noe. Da prøver jeg i det minste å finne noe som jeg kan foreslå for de. Som feks MUT. Men det finnes ikke i min kommune. Og om jeg må på legevakt er det svært sjelden jeg er i stand til å kjøre selv.

Jeg har en psyk sykepleier jeg møter ca annenhver uke, men hun finner jeg bare ikke tonen med. Og hun jobber jo "bare" frem til 15 eller noe.

Men forstår at det ikke kan finnes mennesker man kan ta kontakt med på kveldstid foruten psyk legevakt hele tiden. Og det er for langt å kjøre. I de tilstandene er jeg heller ikke i stand til å kjøre.

Jeg holder ikke ut alt dette. Jeg er ikke skapt for dette livet. Hvorfor drepte han meg ikke bare? Da hadde alt det vonde vært over nå

Unnskyld for alle innleggene mine for tiden.

Mvh

[frosken]

Nei, si det. Og det er nok min feil. Jeg vil så gjerne ikke være til bry og "kreve" noe. Da prøver jeg i det minste å finne noe som jeg kan foreslå for de. Som feks MUT. Men det finnes ikke i min kommune. Og om jeg må på legevakt er det svært sjelden jeg er i stand til å kjøre selv.

Jeg har en psyk sykepleier jeg møter ca annenhver uke, men hun finner jeg bare ikke tonen med. Og hun jobber jo "bare" frem til 15 eller noe.

Men forstår at det ikke kan finnes mennesker man kan ta kontakt med på kveldstid foruten psyk legevakt hele tiden. Og det er for langt å kjøre. I de tilstandene er jeg heller ikke i stand til å kjøre.

Jeg holder ikke ut alt dette. Jeg er ikke skapt for dette livet. Hvorfor drepte han meg ikke bare? Da hadde alt det vonde vært over nå

Unnskyld for alle innleggene mine for tiden.

Mvh

Hei,

Jeg ser for meg at du sammen med din behandler må prøve å lage noen "retningslinjer" for hvordan du skal håndtere økende problemer. Sannsynligvis vet du det på dagtid de dagene du opplever kveldene som kritiske? Siden det ikke er et døgntilgjengelig akutt-team der du bor, så tror jeg at løsningen må være at du tar kontakt med noen på dagtid _før_ det evt. er full krise.

Jeg synes det var leit å lese at du var usikker på om du ville ta i mot en tidligere innleggelse fordi du var bekymret for samboer og øvrig families reaksjoner. Jeg tror at du er nødt til å finne ut hvor mye du orker - og så må du be om hjelp i tide når denne grensen er i ferd med å bli overskredet. Jeg får inntrykk av at din samboer ikke fullt ut er informert om en del av det du sliter med - og som berører dere begge?

[florista]

Hei,

Jeg ser for meg at du sammen med din behandler må prøve å lage noen "retningslinjer" for hvordan du skal håndtere økende problemer. Sannsynligvis vet du det på dagtid de dagene du opplever kveldene som kritiske? Siden det ikke er et døgntilgjengelig akutt-team der du bor, så tror jeg at løsningen må være at du tar kontakt med noen på dagtid _før_ det evt. er full krise.

Jeg synes det var leit å lese at du var usikker på om du ville ta i mot en tidligere innleggelse fordi du var bekymret for samboer og øvrig families reaksjoner. Jeg tror at du er nødt til å finne ut hvor mye du orker - og så må du be om hjelp i tide når denne grensen er i ferd med å bli overskredet. Jeg får inntrykk av at din samboer ikke fullt ut er informert om en del av det du sliter med - og som berører dere begge?

Du har rett i det frosken. Jeg tør ikke involvere de fordi jeg ikke vil bekymre de. Den selvskadingen jeg holder på med er såpass alvorlig at en aldri vet hvordan det kan ende. Og jeg er redd de vil bli sinte. "For at jeg aldri klarer. For at jeg aldri tar meg sammen".

Slik situasjonen er i dag og har vært en stund så er denne "krisen", hver eneste dag. Jeg kan ikke oppta en plass hver eneste dag bare fordi jeg ikke takler det?

[frosken]

Du har rett i det frosken. Jeg tør ikke involvere de fordi jeg ikke vil bekymre de. Den selvskadingen jeg holder på med er såpass alvorlig at en aldri vet hvordan det kan ende. Og jeg er redd de vil bli sinte. "For at jeg aldri klarer. For at jeg aldri tar meg sammen".

Slik situasjonen er i dag og har vært en stund så er denne "krisen", hver eneste dag. Jeg kan ikke oppta en plass hver eneste dag bare fordi jeg ikke takler det?

''Jeg kan ikke oppta en plass hver eneste dag bare fordi jeg ikke takler det?

''

Nei, men du kan forsøke om et mer intensivt behandlingsopplegg kan løse i det minste selvskadingsproblematikken. Før eller senere vil du bli i stand til å velge deg vekk fra selvskading, men det virker som om du er et stykke unna det å ta et slikt valg foreløpig.

[florista]

''Jeg kan ikke oppta en plass hver eneste dag bare fordi jeg ikke takler det?

''

Nei, men du kan forsøke om et mer intensivt behandlingsopplegg kan løse i det minste selvskadingsproblematikken. Før eller senere vil du bli i stand til å velge deg vekk fra selvskading, men det virker som om du er et stykke unna det å ta et slikt valg foreløpig.

Hvilket intensivt behandlingsopplegg? Alle sier at korte planlagte innleggelser er det beste. Men det har jeg prøvd i 1 år nå, uten resultat:( Og jeg begynner å bli sliten:(

[frosken]

Hvilket intensivt behandlingsopplegg? Alle sier at korte planlagte innleggelser er det beste. Men det har jeg prøvd i 1 år nå, uten resultat:( Og jeg begynner å bli sliten:(

Er du sikker på at innleggelsene og det siste årets behandling ikke har medført noen endring?

Hva tenker du skal til for at du slutter med selvskadingen?

[florista]

Er du sikker på at innleggelsene og det siste årets behandling ikke har medført noen endring?

Hva tenker du skal til for at du slutter med selvskadingen?

Det har nok skjedd en endring. Jeg har fått en ny psykolog som er ekspert på PTSD blant annet. Og jeg har vært mer ærlig om det som plager, selv om vi ikke har vært innpå det vonde.

Men selvskadingen er verre og alvorligere. Og jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få stoppet det:( Jeg vet at folk sier at "jeg bare må stoppe", men tror de at jeg vil ha det slik? At jeg gjør det for gøy? Jeg gjør mye i skjult, selv om jeg nok skulle vært undersøkt. Men vil ikke ha oppmerksomhet. Men vil gjerne klare å slutte. Jeg er så sliten og blir så dårlig av det. Jeg har prøvd korte planlagte innleggelser 1 år, men jeg havner utpå hver eneste gang etter innleggelsene. Jeg er sliten av det.

Av og til føler jeg at jeg er "forbi" selvskadingen. Det er ikke lenger det at jeg må skade, kjenne smerte eller straffe. Det føles som det er gått lenger. Som at jeg ikke klarer å ta valget mellom å leve eller ikke å lar det være opp til sjebnen?

Mvh

[frosken]

Det har nok skjedd en endring. Jeg har fått en ny psykolog som er ekspert på PTSD blant annet. Og jeg har vært mer ærlig om det som plager, selv om vi ikke har vært innpå det vonde.

Men selvskadingen er verre og alvorligere. Og jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få stoppet det:( Jeg vet at folk sier at "jeg bare må stoppe", men tror de at jeg vil ha det slik? At jeg gjør det for gøy? Jeg gjør mye i skjult, selv om jeg nok skulle vært undersøkt. Men vil ikke ha oppmerksomhet. Men vil gjerne klare å slutte. Jeg er så sliten og blir så dårlig av det. Jeg har prøvd korte planlagte innleggelser 1 år, men jeg havner utpå hver eneste gang etter innleggelsene. Jeg er sliten av det.

Av og til føler jeg at jeg er "forbi" selvskadingen. Det er ikke lenger det at jeg må skade, kjenne smerte eller straffe. Det føles som det er gått lenger. Som at jeg ikke klarer å ta valget mellom å leve eller ikke å lar det være opp til sjebnen?

Mvh

'' Som at jeg ikke klarer å ta valget mellom å leve eller ikke å lar det være opp til sjebnen?

''

Jeg tror også at selvskadingen til syvende og sist handler om å kunne ta et valg. Jeg mener at så alvorlig selvskading ikke er forenlig med "seriøs" terapi, og tror dere burde prioritere å finne ut hva som skal til for at du kan ta valget om å stoppe med selvskading. I en periode tror jeg det kan være helt nødvendig at det å stoppe selvskadingen er det som har høyest prioritet i livet ditt. Når du er klar for å ta valget om å slutte, så bør du lage deg noen "stoppritualer" - ting du gjør hver gang impulsene dukker opp.

Det er mulig å stoppe med selvskading, men det kan godt hende at du vil trenge ulike former for "krykker" den første tiden etter at du stopper.

[florista]

'' Som at jeg ikke klarer å ta valget mellom å leve eller ikke å lar det være opp til sjebnen?

''

Jeg tror også at selvskadingen til syvende og sist handler om å kunne ta et valg. Jeg mener at så alvorlig selvskading ikke er forenlig med "seriøs" terapi, og tror dere burde prioritere å finne ut hva som skal til for at du kan ta valget om å stoppe med selvskading. I en periode tror jeg det kan være helt nødvendig at det å stoppe selvskadingen er det som har høyest prioritet i livet ditt. Når du er klar for å ta valget om å slutte, så bør du lage deg noen "stoppritualer" - ting du gjør hver gang impulsene dukker opp.

Det er mulig å stoppe med selvskading, men det kan godt hende at du vil trenge ulike former for "krykker" den første tiden etter at du stopper.

Tusen takk for svar frosken. Det betyr mye.

Men hva når selvskadingen skjer hver dag? Jeg kan ikke være innlagt hele tiden, og forskningen viser jo at det heller ikke er bra. Og jeg klarer ikke å ta det valget med å ikke gjøre det. Da hadde jeg jo gjort det for lenge siden. For jeg er redd for utfallet... Har jeg egentlig tapt?

[frosken]

Tusen takk for svar frosken. Det betyr mye.

Men hva når selvskadingen skjer hver dag? Jeg kan ikke være innlagt hele tiden, og forskningen viser jo at det heller ikke er bra. Og jeg klarer ikke å ta det valget med å ikke gjøre det. Da hadde jeg jo gjort det for lenge siden. For jeg er redd for utfallet... Har jeg egentlig tapt?

Nei, du har ikke tapt for du er kontinuerlig opptatt av at du ikke ønsker å fortsette på samme måten. Foreløpig ser du ikke hvordan du kan ta et annet valg, men det betyr ikke at du ikke kommer til å innse muligheten.

Jeg tror du trenger å jobbe mer i terapien med hva du taper og vinner på selvskadingen. Snakke om hvordan det ville vært å la være, og hva du evt. ville måtte gjøre for å klare å la være.

Jeg er enig med deg i at evigvarende innleggelser ikke er løsningen, men det kan godt hende at du i en fase hvor du skal slutte med selvskading trenger ganske hyppige - og helst planlagte - innleggelser.

Det kan av og til være uenighet mht hvor mye man skal fokusere på selvskading. Noen har tro på at man først skal løse underliggende problemer som forårsaker selvskadingen. Jeg tror at i ditt tilfelle bør man tenke omvendt. Før du har stoppet med selvskadingen, så tror ikke jeg det er noe poeng å jobbe med det som er mer grunnleggende.

[frosken]

Tusen takk for svar frosken. Det betyr mye.

Men hva når selvskadingen skjer hver dag? Jeg kan ikke være innlagt hele tiden, og forskningen viser jo at det heller ikke er bra. Og jeg klarer ikke å ta det valget med å ikke gjøre det. Da hadde jeg jo gjort det for lenge siden. For jeg er redd for utfallet... Har jeg egentlig tapt?

Jeg tror jeg har spurt deg før, men husker ikke hva du svarte. Har du lært oppmerksomhetstrening/mindfulness og evt. det å bruke pusteøvelser ?

[florista]

Nei, du har ikke tapt for du er kontinuerlig opptatt av at du ikke ønsker å fortsette på samme måten. Foreløpig ser du ikke hvordan du kan ta et annet valg, men det betyr ikke at du ikke kommer til å innse muligheten.

Jeg tror du trenger å jobbe mer i terapien med hva du taper og vinner på selvskadingen. Snakke om hvordan det ville vært å la være, og hva du evt. ville måtte gjøre for å klare å la være.

Jeg er enig med deg i at evigvarende innleggelser ikke er løsningen, men det kan godt hende at du i en fase hvor du skal slutte med selvskading trenger ganske hyppige - og helst planlagte - innleggelser.

Det kan av og til være uenighet mht hvor mye man skal fokusere på selvskading. Noen har tro på at man først skal løse underliggende problemer som forårsaker selvskadingen. Jeg tror at i ditt tilfelle bør man tenke omvendt. Før du har stoppet med selvskadingen, så tror ikke jeg det er noe poeng å jobbe med det som er mer grunnleggende.

Tusen takk for svar igjen frosken!

En innleggelse for en stund siden ble mindfullness snakket om. Det er ikke tatt opp videre, men kan være en ide å ta det opp igjen ja.

"problemet" mitt er at jeg KAN avledes. Jeg KAN avledes en stund, slik at selvskadingen blir litt borte fra minnet. Gå tur. Være med dyr. Etc. Men straks det er over så er jeg tilbake til start. Og da må jeg gjerne gjøre det nesten dobbelt så hardt. "Ta igjen".

Jeg er veldig redd for å bli oppfattet som en som ønsker oppmerksomhet og derfor er jeg også redd for å ta kontakt med lege de gangene jeg vet jeg lever på grensen. Jeg er redd de oppfatter meg som en som gjør dette fordi jeg vil innlegges. Jeg vil ikke innlegges egentlig, jeg vil bare få bukt med problemet. For en dag går det galt. Det kjenner jeg jo på kroppen... Så jeg unngår å ta kontakt med lege, før jeg vet at faren er over...

Jeg har prøvd planlagte korte innleggelser en god stund nå. Det går egentlig veldig bra når jeg er innlagt, men "ryker" etter et par dager. Det er så slitsomt:(

Mvh