Mer synd på meg?

[Gjest virr varr]

Jeg tenker mange ganger at" utenforstående" og de helsearbeiderne som kjenner meg godt synes det er vanskeligere å hjelpe meg siden jeg er ung og ufør og nesten ingen venner. Når gamle mennesker er ensomme så blir det liksom ikke helt det samme. Er dette noe jeg innbiller meg? jeg skjønner jo selv at smerte egentlig dreier seg om her og nå og ikke i morgen eller i dag. Så sånn sett så er det jo like synd på begge. Men jeg skammer meg sånn!!, jeg unngår de som skal hjelpe meg fordi jeg er så redd for å gjøre dem triste. Hvis jeg f.eks skal gå på kafe med en støttekontakt så hadde jeg følt det helt forferdelig hvis hn må trøste meg. Tristhet blir så forsterket hvis begge blir triste!. Jeg hater dette her. Jeg blir lettet over en sykepleier jeg har som sier til meg at min situasjon kunne jo vært mye mye verre, f.eks at jeg lå på siste stadiet med kreft eller noe. jeg ble ganske lettet over at hun ikke syntes så synd på meg. Jeg blir så sliten av disse tankene her.

jeg tror den største skammen er å være ensom

[PieLill]

Tror jeg skjønner sånn ca hva du mener. Synes det er en sunn reaksjon.

Jeg liker heller ikke at folk synes synd på meg og på en måte gnir inn det triste. Det positive med slike situasjoner er at det kan provosere meg til konstruktiv handling. Slik gir meg sterk trang til å vise styrke og handlekraft.

Mvh

[XbellaX]

Jeg får ikke taket på hvorfor du tror de synes synd på deg? Hvorfor skulle de evt det?