Mindreverdighetsfølelse

[Gjest Maria-Magdalena]

Hva gjør jeg når jeg sliter i sammenhenger hvor ikke én person har mindre enn universitet og høyskoleutdannelse!

Det er konfirmasjon til min nærmeste og det er mange psykologer og leger der. Jeg føler meg virkelig bitteliten og føler at broren min er flau over meg. Det er kanskje bare min følelse?

Jeg har det ikke sånn i sammenhenger med "vanlige" folk.

De er så vellykkede, holder taler osv osv....

I tillegg har alle mine barndomsvenninner både en og to utdannelser. Jeg har 2 år på privatskole. Men jeg har lært meg å være fornøyd med det jeg har fått til!

Allikevel tenker jeg veldig mye på det, spesielt i sånne sammenkomster.. hva skal JEG bidra med og prate om og hvordan skal jeg få vekk den dumme mindreverdighetsfølelsen?? Føler meg så mislykket. Samtidig vet jeg at jeg har gjort mye bra og er en grei person.

[Gjest Maria-Magdalena]

Lurer på om jeg har EUPF. Svinger jo så mye.

[Stormwind]

Å sammeligne seg med andre kan være frustrerende, særlig folk som man synes har kommet "lengre" enn en selv.

Kanskje du skal tenke på at de har gått sin veg og du har gått din?

[Gondor]

Prøv deg med smalltalk med hode høyt hevet. De andre kan vel også bidra med smalltalk med mindre de er så usikre at de må briske seg med sine bedrifter.

Det beste er å ikke ta seg selv så veldig høytidelig. Og det håper jeg disse legene og psykologene også klarer. Det burde de, ellers er det helt patetisk.

[Nøtteskall]

Lurer på om jeg har EUPF. Svinger jo så mye.

Vet ikke helt jeg, Men jeg prøver å tenke litt sånn at det like så godt kunne vært mine venner som ble syke. De kan også tippe over å bli psykotiske, få sterk angst, komme i livskriser osv. Det kan skje den beste. En familie jeg er i slekt med var veldig perfekte utad inntil en av barna plutselig uventet ble alvorlig psykisk syk. Det at det rammer deg er en tilfeldighet. Du er ikke alene. Psykisk sykdom er en skult lidelse som ingen snakker om.