stressnivå og schizofreni/evnt generelt psykisk helse

[serenity777]

Jeg lever ett veldig stille liv, med få forpliktelser, og ingen venner utenom familien. Jeg føler jeg blir stresset av sosiale situasjoner med folk jeg ikke kjenner godt. Er det slik att det lønner seg å "presse" seg til å være mere aktiv, eller vil det gi økt symtpombelastning? Jeg er vel den mest passive person jeg kjenner/vet om...

 

Jeg vet ikke hva jeg selv føler, men for 15 år siden var jeg helt vanlig, og drømte om å stifte familie og hadde kjæreste og alt, jobb til og med. Jeg vet ikke om jeg ønsker slikt liv igjenn, det går i baner, og nå føler jeg mest for å fortsette min eneboertilværelse. Men så kommer det perioder jeg føler jeg har ødelagt for meg selv, ved å ikke følge opp vennskap o.l... Eller funnet meg en jobb. Jeg kunne klart en jobb hvis det var en jobb med lavt stressnivå, men har hatt problemer med å utvikle angst og vegring rundt mange av de jobbene jeg før har hatt. Men hadde det vært noe stressfritt og noe, som feks detaljhandel e.l.. Men nå har jeg forferdelig dårlig selvtillitt iom att jeg har levd slik så lenge.

 

Vet ikke hva som er rett... rett og slett... Jeg lever liksom i en slumretilstand. Er det på tide å våkne?

Endret 12. april 2013 av serenity777

[AnonymBruker]

Jeg lever ett veldig stille liv, med få forpliktelser, og ingen venner utenom familien. Jeg føler jeg blir stresset av sosiale situasjoner med folk jeg ikke kjenner godt. Er det slik att det lønner seg å "presse" seg til å være mere aktiv, eller vil det gi økt symtpombelastning? Jeg er vel den mest passive person jeg kjenner/vet om...

 

Jeg vet ikke hva jeg selv føler, men for 15 år siden var jeg helt vanlig, og drømte om å stifte familie og hadde kjæreste og alt, jobb til og med. Jeg vet ikke om jeg ønsker slikt liv igjenn, det går i baner, og nå føler jeg mest for å fortsette min eneboertilværelse. Men så kommer det perioder jeg føler jeg har ødelagt for meg selv, ved å ikke følge opp vennskap o.l... Eller funnet meg en jobb. Jeg kunne klart en jobb hvis det var en jobb med lavt stressnivå, men har hatt problemer med å utvikle angst og vegring rundt mange av de jobbene jeg før har hatt. Men hadde det vært noe stressfritt og noe, som feks detaljhandel e.l.. Men nå har jeg forferdelig dårlig selvtillitt iom att jeg har levd slik så lenge.

 

Vet ikke hva som er rett... rett og slett... Jeg lever liksom i en slumretilstand. Er det på tide å våkne?

 

Jeg tror egentlig alle har godt av å ha noe meningsfylt å gjøre i sin hverdag, det være seg jobb, hobby eller være med familie og venner. Forstår din bekymring for at et økt stressnivå vil gjøre deg dårligere, det kan jeg ikke svare på, men du vet jo ikke før du har prøvd. Går det an å begynne med små utfordringer som ikke varer for lenge for å se om du blir dårlig igjen?   

 

Jeg har det mye på samme måte som deg, men hos meg er det angst som hindrer meg i å leve livet slik jeg kunne ønsket. Jeg er på det stadiet i livet hvor alle jevn aldrene er ferdig som studenter, har begynt å jobbe og stifte familie og da er det ekstra sårt å være alene. Jeg har en del bekjente gjennom jobb og hobby, men det er få av dem som jeg vil kalle venner (de kjenner meg ikke), så det meste av fritiden min er jeg for meg selv.

 

Føler at angsten har ødelagt mye for meg, ikke har jeg klart å ta utdanning til nå, jeg har få venner, ingen type og ingen fast jobb, så drømmen om et A4 liv med hus, mann og barn virker uendelig langt unna...

Hadde nesten vært bedre om jeg hadde sluttet å ønske meg disse tingene og innsett at jeg nok kommer til å leve alene resten av livet, for da slipper jeg å kjenne på tristheten og savnet, "da bare er det sånn at det var ikke noe for meg" og det er nesten lettere å godta selv om det selvfølgelig også er et stort tap.

 

Nei huff, nå ble det visst mye "klaging" fra meg, var ikke meningen det. Det jeg mente å si var at du er ikke alene om å ha det slik, håper det kan være en liten trøst... Føles ofte litt mindre ensomt når en vet at noen andre strever med de samme tingene som en selv.       

Anonymous poster hash: fca36...5d7

[stjernestøv]

Jeg føler det gir økt symtpombelastning av stress, kan bli sliten av å være sosial og enda verre er det med ukjente folk. Er ganske mye for meg selv og tror at slik må det være, men har familie jeg da. Det går greit, men kan bli sliten av det og...slik at jeg synes at all snakking blir mas. En må nesten kjenne på hva en tåler, ingen tjener på å bli dårlig. Hadde drøm om jobb og utdannelse en gang, men har gitt opp den drømmen. Prøver å finne positive ting med hverdagen, små ting kan gi glede