Å slippe tak i noe urettferdig

[Marie Mel]

I samfunnet er vi vant til å ordne opp ovenfor hverandre når det oppstår konflikter: De fleste konflikter lar seg løse om det er vilje til det. I en spesiell sak ovenfor meg må jeg bare innse at det etter 1,5 år ikke er vilje til løsning. Det er ingen ønske til samtale ovenfor meg eller andre. Konsekvensene ble store for meg. Vedkommende gjord det vanskelig for andre å hjelpe også, for da måtte de krysse hans posisjon.

 

Så ligner historien litt på en kjent bibelsk lignelse hvor de som skulle ha brydd seg (en prest og en levitt) går forbi han som er overfalt. Heldigvis kommer samaritanen og hjelper ham.  

 

Hvordan slipper jeg en urettferdig sak som er mot sunn fornuft å slippe? Dvs, det er også fornuft å slippe den, men det er ikke bra at mennesker i posisjon slipper unna bare med å være unnvikende i all tid. Alternativet er jo å innvolvere andre og en avis som alt vil ha saken. En slik spiralform av å innvolvere flere er jeg ikke interessert i, men jeg er interessert i å få dette stoppet. Eller rett og slett forlate saken.   

 

Finnes det tips på hvordan slippe en ødeleggende sak?

Jeg vet at selv en psykolog har slitt med å slippe en tilsvarene grov sak gjort mot psykologen og klienten av samme person. Psykologen sier han brukte mange år på å lære seg å hilse på vedkommende. Jeg ønsket tips av ham, men han er pensjonert og bortreist. Han han gitt ett råd så langt; hold deg langt unna vedkommende. Det har jeg gjort, men saken plager meg fortsatt. Jeg sitter litt fast i den.

Noen tips?

[Gjest]

Jeg opplevde noe urettferdig.  Fikk problemer hver gang jeg møtte vedkommende. H*n hadde gjort meg mye vondt. Jeg har gått i terapi for depresjon, og da har jeg blant annet snakket om det.  Etter en stund opplevde jeg at det ikke lenger var noe problem å møte vedkommende. Jeg kunne snakke med h*n uten problem.  Jeg har innsett at problemet ligger hos vedkommende.

 

Hvis du ikke kommer noen vei med dem det gjelder, tror jeg det kan være godt å få snakke med noen du er trygg på, og snakke om hvordan du føler og opplever situasjonen.

[mussa]

 Jeg har innsett at problemet ligger hos vedkommende.

 

Jeg tror dette er nøkkelen. Man kan ringe alle aviser i hele verden og stå midt på torvet og rope utover, det kommer (dessverre) ikke til å gjøre deg mindre urettferdig behandlet.

 

Har også opplevd noe urettferdig. Takler det ikke så veldig bra. Sliter veldig med at andre ikke klarer å se hva jeg faktisk ble utsatt for. Har mer enn en gang ønsket min side av historien på forsiden av VG (dette er selvfølgelig en sak som ingen andre og spesielt vg ikke finner spesielt interessant, hehe).

 

Hvis det er en trøst så er det nok flere enn vi tror som har opplevd ting som gir denne følelsen/situasjonen du beskriver..  Håper du kan få råd av denne psykologen når han kommer tilbake.

 

Hvis jeg var deg, hadde jeg prøvd å gjøre to ting:

Først fordype meg fullstendig i tema, lese bøker, artikler osv om tema konflikt, tilgivelse (ikke at du må tilgi, men det er vel samme psykologi), om å komme seg videre, mestringsstrategier 

 

Så, leve videre. Prøve og overse saken/menneskene så mye som mulig.

 

Tror det er viktig at du har en ventil, ville ikke snakket med "alle" om dette, da kommer du til å grave din egen grav tror jeg dessverre... Men en person må man ha, som Toyan skriver.

 

Lykke til!

[mussa]

Jeg opplevde noe urettferdig.  Fikk problemer hver gang jeg møtte vedkommende. H*n hadde gjort meg mye vondt. Jeg har gått i terapi for depresjon, og da har jeg blant annet snakket om det.  Etter en stund opplevde jeg at det ikke lenger var noe problem å møte vedkommende. Jeg kunne snakke med h*n uten problem.  Jeg har innsett at problemet ligger hos vedkommende.

 

Hvis du ikke kommer noen vei med dem det gjelder, tror jeg det kan være godt å få snakke med noen du er trygg på, og snakke om hvordan du føler og opplever situasjonen.

 

Måtte bare si til deg toyan, at jeg beundrer deg virkelig for at du har kommet så langt! Det må ha krevd mye innsats... jeg får angst bare jeg tenker på å skulle snakke med enkelte personer...:/ jeg er imponert!

[Marie Mel]

Takk Toyan og mussa,

 

Slippe saken og ikke å fortelle hva enkelte er i stand til å gjøre mot andre er en vanskelig grense. For å bruke et annet eksempel fra ungdomsskolemiljøet (som er fjern fra min sak), så kan en ta eget barn ut og bort fra skolen om skolens ledelse ikke innser at det foregår mobbing på høyt nivå der. Eller en kan få media, barnevern og helsesøster med på å belyse problemet i f.eks media, slik at det blir gjort noe med problemene. Rektor vil i første omgang ikke like dette, men skolen vil bli bedre med enkelte tiltak. De ungdomsskoler som har skjulte utfordringer og hvor saker ikke kommer i media, de har utfordringene enda.

 

Jeg hadde ikke tenkt til å henge ut en til egen fordel, eller noe i den dur. Jeg ønsker å ta tak i en stygg kultur som skjuler triste saker og hjemmer dem. Ikke vil forholde seg til ting og som i grunnen er litt gammeldags i forhold til samfunnet i dag.

 

Å slippe saken er lettest. Etisk er det feil, for det kommer andre etter meg. Ikke at jeg har ansvar for alle andre.

 

Jeg har forsøkt å slippe hele saken og tenke at de som ikke forstår og ikke vil, de kan en ikke gjøre noe med. Men den som er lidende av det, er meg.

 

Tror det er viktig at du har en ventil, ville ikke snakket med "alle" om dette, da kommer du til å grave din egen grav tror jeg dessverre... Men en person må man ha, som Toyan skriver.

 

Jeg har fortalt hele saken til noen jeg har tillit til. Både i og utenfor dette miljøet. Jeg kjenner at det er usunt å tenke på det og løsning, og tviler ikke på at en graver sin egen grav. Det er et rart fenomen i seg selv. Jeg klarer å velge hyggelig ting og fungere med andre ting, men det kverner i bakhodet at det burdes ordes opp i. Så svaret er kanskje;  en avgjørelse i hvilken retning, og gå for den med all innsats. Om det så er å avvise en hver tanke som dukker opp og ikke møte de som står for denne ukulturen.

Det er et vanskelig valg, for jeg tror på å rydde opp, men ser det fornuftige å la være.

[PieLill]

Der intet er å hente har selv Keiseren tapt sin rett.

 

Å slippe uoppgjort urett der ingen ting er innrømmet og galskapen gjerne fortsetter er noe av det vondetse og vanskeligste som finnes.

 

Det kan hjelpe å snu tankegangen fra et utgangspunkt der det å slippe det hele blir å akseptere uretten til en innstilling av at man gjør det mest rasjonelle og skadebegrensende ved å la det fare.

 

Tenk deg en bedrift som har en kunde som ikke har gjort opp for seg.  Denne kunden er en sleip fisk og bryr seg katta.  Bedriften har visse verktøy for å inndrive gjelden.  Alle disse koster penger og resurser,  men gir ingen garanti for at man lykkes.  Om gjelden ikke lar seg inndrive,  må bedriften på et eller annet tidspunkt bestemme seg for at inndrivelse av gjelden er et større tap enn å avskrive beløpet som tapt.

 

Dette har ingen ting å gjøre med at den sleipe kunden fortjener å komme unna med det eller at noe som helst ved det som skjedde var greit.  Det er ren skadebegrensning.  Ved å slutte å bruke penger og resurser på å inndrive gjelden forhindrer de å påføre seg selv ytterligere tap.

 

Slik er det med uoppgjort urett som ikke lar seg løse.  Jo raskere vi klarer å innse og akseptere at ytterligere innsats er et rent tapsprosjekt,  jo mindre blir det totale tapet.  Ofte kan man trenge å vite at alle midler er prøvd for å klare å gi seg.

 

Dette er teorien.  I praksiss kan det selvsagt til tider føles nesten uoverkommelig.  Likevel kan det være den eneste farbare veien.  Og på sikt det enkleste og minst smertefulle.

[Marie Mel]

PieLill,

 

Å slippe uoppgjort urett der ingen ting er innrømmet og galskapen gjerne fortsetter er noe av det vondetse og vanskeligste som finnes.

 

Det er vel å treffe spikeren på hodet.

Jeg er ikke så sikker på at jeg klarer det, i den forstand at jeg har veid opp og ned at dette bare vil fortsette ovenfor andre. Jeg vet det ikke handler om stolthet fra min side, hevn eller at jeg må "vinne" dette. Det handler for meg om å få fram noe som er lite bra innenfor en gruppe mennesker i vårt samfunn som har høy troverdighet. Kanskje høyest av tillitspersoner. Det siste ville nok kanskje psykiateren her inne motsi Kanskje ville han valgt sin egen yrkesgruppe som de med høyest tillitt