Depressiv episode - slutte med medisin

[Gjest Anonym bruker]

Jeg hadde en depressiv episode for noen år siden. Selv om den sikkert faller inn under betegnelsen "mild", føltes det ille og skremmende. Den kom etter at jeg hadde sluttet med antidepressiv medisin i en periode i mitt liv som var turbulent.

Jeg begynte med antidepressiv medisin tidligere, fordi jeg var i en vanskelig livssituasjon og trengte å bli mer psykisk robust - bl.a. for å kunne endre på min situasjon. Men jeg tror ikke at jeg på det tidspunktet hadde opplevd noe som kan kalles depresjon i klinisk forstand.

Jeg kom meg ut av min depressive episode ved å begynne å ta antidepressiva igjen. I dag er livet bra, selv om jeg også føler at det går litt opp og ned. Jeg går i terapi hos psykolog til tross for at det ikke er noe "akutt" som plager meg. Jeg tror dette er nyttig, bl.a. for å finne ut av noen problematiske tankemønstre som jeg ser at jeg har.

Jeg setter stor pris på å ha et liv som jeg opplever som godt, og det gjør at jeg nesten ikke tør å tenke tanken på å slutte med medisin. Dette gir meg ubehag - for det første ønsker jeg ikke å være avhengig av medisin og for det andre vet jeg jo ikke hvordan livet vil bli uten. Det kan til og med kanskje bli bedre! Jeg er interessert i råd vedrørende dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg mener at du beskriver at du har hatt to depressive episoder. Etter de beste faglige retningslinjer skal du da behandles med antidepressiva i fem år. Hvis du da føler at ting er mer på plass og at du i tillegg får hjelp av psykolog, kan du trappe ned antidepressiva med 25% per måned. Dvs nedtrapping til slutt over tre måneder.

[pkm]

Jeg hadde en depressiv episode for noen år siden. Selv om den sikkert faller inn under betegnelsen "mild", føltes det ille og skremmende. Den kom etter at jeg hadde sluttet med antidepressiv medisin i en periode i mitt liv som var turbulent.

Jeg begynte med antidepressiv medisin tidligere, fordi jeg var i en vanskelig livssituasjon og trengte å bli mer psykisk robust - bl.a. for å kunne endre på min situasjon. Men jeg tror ikke at jeg på det tidspunktet hadde opplevd noe som kan kalles depresjon i klinisk forstand.

Jeg kom meg ut av min depressive episode ved å begynne å ta antidepressiva igjen. I dag er livet bra, selv om jeg også føler at det går litt opp og ned. Jeg går i terapi hos psykolog til tross for at det ikke er noe "akutt" som plager meg. Jeg tror dette er nyttig, bl.a. for å finne ut av noen problematiske tankemønstre som jeg ser at jeg har.

Jeg setter stor pris på å ha et liv som jeg opplever som godt, og det gjør at jeg nesten ikke tør å tenke tanken på å slutte med medisin. Dette gir meg ubehag - for det første ønsker jeg ikke å være avhengig av medisin og for det andre vet jeg jo ikke hvordan livet vil bli uten. Det kan til og med kanskje bli bedre! Jeg er interessert i råd vedrørende dette.

 

 

Hei anonym,

 

Ønsker å gi deg noen råd i håp om at mine erfaringer kan hjelpe ltil. Litt om meg selv: Jeg var ikke direkte «syk», men livssituasjonen min var forferdelig, den forfølger meg fortsatt, men jeg kjemper hardt og nekter å gi opp. Jeg brukte Cipralex i ett år, og antipsykotika i syv måneder. Personlig mener jeg det var feil av psykiaterne å gi meg antipsykotika. Det handlet om livssituasjonen min, ikke en hjernesykdom. Jeg hadde en livsdrøm som var forferdelig viktig for meg. Om den ikke gikk i oppfyllelse så ønsket jeg i alle fall å få leve drømmen min. Den gikk aldri i oppfyllelse og etter gjentatte forsøk raste verden sammen. Har aldri før snakket med andre om følelser. Jeg har gått rundt med smerten på innsiden hele livet. Føles ut som et jernlodd som prøver å rive seg ut av hjertet. Jeg har vært innesteng i meg selv hele livet og er mildt sagt småforbannet. Om jeg kan hjelpe andre på en eller annen måte, så vill dette hjelpe meg også.

 

Jeg tror at medisin er bra i en overgangsperiode, men jeg vet også så inderlig godt at ingenting i livet er gratis: kroniske bivirkninger er også en pris. Har bestemt meg for aldri mer å bruke antipsykotika. Jeg synes det virker patetisk å bruke antipsykotika: fordi jeg havnet i en vanskelig livssituasjon skal jeg spise kjemikaler, og legge meg ned. Jeg var desperat etter å finne en løsning på livskrisen. Jeg takket ja til medisiner i den tro at dette ville løse mine tilpasningsproblemer i livet. Jeg er helt sikker, hundre prosent sikker på at medisineringen var feil for meg. Hvem skal bestemme og vurdere at jeg har en kjemisk feil eller arvelig syk. En person som jeg ikke en gang kjenner meg, skal medisinere meg ut ifra en lærebok. Der finnes sannheter i livet, men folk flykter bort fra dette så langt som mulig -livsløgnens balansekunst, og dermed oppstår den kollektive ensomhet i kjølevannet. Trøst deg med at du på ingen måte, og absolutt ikke er alene om å føle deg dårlig. Jeg mistenker at det er flere av oss en det vi egentlig er klar over.

 

Du skriver at du hadde en depressiv episode for noen år siden som du også opplevde som ille og skremmende. Det har jeg også opplevd. Når jeg ser hva du skriver så skulle jeg neste tro at det var jeg som skrev den setningen. Etter at jeg avsluttet medisineringen opplevde jeg også en depressiv episode. Den viste sannsynligvis ikke på utsiden for å si det slik, den var kjempedyp og rar og ekkel. Jeg har alltid ment at ethvert menneske født til verden er «kvalitetssikret», og uansett hvor livet føre avsted har de rette forutsetninger for overlevelse.. Jeg greier ikke å tro at noen mennesker har en kjemisk ubalanse i hjernen som ikke kan balansere seg selv. Det handler om samhold, tro og håp, og gjerne handling.

 

Litt tilbake til den depresjonen mange har opplevd i etterkant av medisinering. Slik jeg forstår det har mange opplevd en depresjon etter nedtrapping av medisiner, spesielt etter hurtig nedtrapping. Personlig tror jeg at om vi bruker antipsykotika vil hjernen komme i ubalanse med selg selv. Hjernen er utrolig komplisert, ingen vet hvor fantastisk den egentlig er!  Kanskje legene mener den har kommet i balanse når man bruker medisin. For min egen del er jeg totalt overbevist om at hjernen var i ubalanse da jeg var under behandling. Jeg har full forståelse for at legene var fornøyde med meg: Jeg ble kjempe snill og sannsynligvis helt fantastisk normal på utsiden. Hva mer vil en lege ønske seg av en tidligere urolig, forvirret og irritert pasient. Men, hva med min egen moral, tanker, drømmer, glede, fantasi og håp. I dag drikker jeg alkohol til de grader for å overleve, vell og merke er det i bedring(tror jeg), men på vei hvor?

 

Lykkepiller kan medføre bipolaritet etter bruk. Mange mener at de har blitt alkoholavhengige etter bruk av slike medisiner. Dette har på ingen måte blitt bevist, eller motbevist. Men, litt varsomhet tror jeg er fornuftig. Det er påvist at om man bruker antipsykotika, blokkerer dopamin reseptorer så vil hjernen kompensere med å produsere flerre dopaminreseptorer, hva dette fører til overlater jeg til hver enkelt å avgjøre.  Mange har opplevd en «rebound psychosis» etter bruk av psykofarmaka. På linken nedenfor kan du lese om dette. Er det riktig å fortsette med medisiner om man får en rebound psychosis?. Hva skal man i så fall gjøre ved neste rebound psychosis, fortsette med mer medisin?

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2011/nou-2011-9/10/3.html?id=647737

 

Jeg vil påpeke at medisin i mange tilfeller er viktig, mange kan i dag leve et normalt liv takket være medisiner. Jeg burde kanskje skrive mer om dette, men jeg kritiserer ikke medisinen som fag, men hvordan den blir praktisert . Barn blir medisinert I USA – små hjerner under utvikling, som en gang skal ta over verden!

 

Ingen er født med medisiner. Hvorfor skal du ikke trappe ned og avslutte medisineringen? Har hjernen din en merkelig feil, nei, du er som du skal være, og det finnes ingen merkelige formler å lete etter;-)  Om du vil trappe ned med medisiner så gi det litt tid så hjernen får tilpasse seg tilbake til det normale.

 

Jeg tror du har hatt enn ekte depressiv episode, og ikke to. Den siste episoden du hadde kan være en rebound psychosis. Jeg vil på det varmeste anbefale deg å trappe ned medisineringen, snakke med en flink psykolog. Om du da ikke føler at ting er mer på plass kan du gi det mer tid. Prøv trening, jogging, løping, og hva som helst som er bra for en sunn skjel i en sunn kropp. Om dette ikke hjelper kan du prøve helt forsiktig med antipsykotika, men jeg tviler på at det blir nødvendig om du har litt tålmodighet. Lykke til og stol på deg selv. Negative tankemønster vil ikke medisinen ta bort. Kun du kan snu tankemønsteret. Når du merker effekten av å snu tankemøsnterene vil du bli svært overasket.

 

Tanken på at jeg har gjort en god gjerning i dag(håper du setter pris på mine tanker og erfaringer) vil få meg til å sove kjempegodt;-)

 

Husk, det finnes kun en av deg her i verden, et fantastisk og fullverdig menneske. Det finnes ingen andre som deg. Du er unik. Verden venter på deg, vis hvem du er store menneske. Gjør mest mulig ut av alt, og husk at små ting er relativt sett kjempestort. LYKKE TIL

 

PS. Legger ved et par ting som jeg personlig føler har vært til hjelp:

 

http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/enkle-rad-nar-livet-er-vanskelig/Sider/default.aspx

 

http://cms.wso.no/fs/NedtrappingsveilederWeb.pdf

 

Og litt om kosthold er viktig for psykisk helse: http://cms.wso.no/fs/NedtrappingsveilederWeb.pdf

 

Lykke til;-)

[Gjest]

Lykkepiller kan medføre bipolaritet etter bruk. 

Hvor har du det fra?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Antidepressiva kan føre til at hypomani/mani utløses hos personer som har bipolar lidelse, men som så langt ikke har hatt annet enn depresjoner. Vedkommende får da diagnosen BP 3b.

 

Antidepressiva kan ikke "medføre bipolaritet etter bruk".

[pkm]

Ja det var slik det var ja, takk for rettelsen:-)

[pkm]

Ja det var slik det var ja, takk for rettelsen:-)

Her er videoen om kosthold:

 

http://video.adm.ntnu.no/openVideo/pres/4fe868b69d3f1