Jeg vet ikke hva som feiler meg

[AnonymK]

Jeg er 24år gammel, og vært i et fast forhold i snart 8år. Jeg vet ikke om forholdet har noe å gjøre med mitt problem, men det går ihvertfall utover min kjære.

Jeg har lenge vært veldig sjalu av meg, og jeg tror det kan komme litt av ustabile forhold tidligere, og min kjærestes eks. Da vi ble sammen gjorde denne eksen ting som såret meg, hun sa selv hun ikke ville ha han tilbake, men det hun gjorde kunne tyde på det. Det var rett og slett oppførselen hennes, hun sa ikke så mye, men var lett å gjennomskue. Dette gjorde min tid på videregående ekstremt vanskelig. Jeg ble desperat da de to kom sammen på gruppeoppgaver eller lignende, og uroet meg hele tiden for at de to skulle ende opp sammen alene uten meg. Jeg vet som sagt ikke om det var dette som startet alt, men jeg blir ofte dratt tilbake til tankene jeg slet med på den tiden. Kan jo også nevne at min mor og stefar kranglet mye da jeg bodde hjemme, og at jeg har vært tilstede mens dette har pågått og fått med meg mange av kranglete.

Mitt problem nå er at jeg ikke klarer å tenke før jeg prater. Jeg sier ting som jeg kunne spart kjæresten min, og meg selv, for. Jeg er hele tiden livredd for å miste han, og vet han snart ikke holder ut lenger. Jeg forstår det, men ønsker selvfølgelig ikke at det skal skje. Jeg sier alltid at jeg skal forandre meg, og at jeg skal jobbe med meg selv. Dette fungerer kanskje en stund, før jeg igjen kommer med en "spydig" eller unødvendig kommentar. Hans måte å straffe meg på, er å ikke snakke med meg på noen dager. Dette gjør så vondt, og jeg tenker alltid når det skjer at det ikke er verdt det. Hvorfor skal jeg gjøre dette mot han og meg selv, når jeg vet hvor forferdelig perioden uten å prate sammen er.

Jeg stoler på han, det har ingenting med det å gjøre, jeg er rett og slett bare veldig usikker hele tiden og sliter med at jeg tenker for mye på alt og ingenting. Når jeg nå prøver å skrive ned eksempler på ting jeg sier, så skjønner jeg selv hvor tåpelig dette er. Hvorfor klarer jeg da ikke å beherske meg? Her er et eksempel. Han var på julebord, jeg skulle hente han og to kollegaer. En tredje person kommer inn i bilen uten at jeg har fått beskjed om det, og mine tanker er at hun er pen. Jeg klarer da å si "hvem var hun baben der egentlig?". Sånne ting får han til å se rødt, og dette resulterte i tre dager uten at han ville prate med meg. Jeg gråter, prøver å snakke til han og er generelt helt utafor. Klarer ikke å gjøre noen god innsats på jobb, ønsker ikke å prate om det med noen og vil bare grave meg ned. Når det er sånn, så blir jeg rett og slett deprimert.

Jeg har litt vanskelig for å formulere meg, dette ble rotete, men forhåpentligvis er det noen som skjønner noe av det. Jeg synes det er vanskelig å forklare. Jeg vet ikke om jeg har vrangforestillinger, om jeg er deprimert eller har noen andre psykiske lidelser. Jeg vet bare at det er ufattelig tungt å leve på denne måten. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for å endre på det.