Er så redd. derealisasjon/depersonalisering?

[spirrevipp]

I rundt 5 uker har jeg slitt med en sterk følelse av uvirkelighet og plages med altfor store eksistensielle spørsmål jeg ikke finner svar på. Har mer eller mindre konstant angst, og alt går i en ond sirkel. Om jeg skulle finne på å falle tilbake til normalen, tar jeg meg i det med engang og tankene kommer tilbake.

Det resulterer jo også at jeg bli redd for å gjøre visse ting, f.eks gå på jobb, ettersom jeg har hatt x antall timer der med uvirkelighetsfølelse og tunge tanker.

Når jeg våkner ( forøvrig veldig tidlig hver morgen) begynner det rett på. Hvem er jeg, hvordan har det seg at jeg eksisterer, hvordan kan jeg vite at andre mennesker er på samme måte som meg (f.eks at jeg ser ut fra min kropp, gjør andre det eller dr det bare meg) hvorfor er det ingen andre som sliter med dette, men lever livet uten disse tankene.

Er ekstremt ille når jeg står opp og jeg er også livredd for å legge meg og ikke klare.å holde tankene i sjakk.

Dette resulterer i sterkere angst og angst for angsten, angst for å aldri bli kvitt tankene og angst for å ikke klare å takle det.

Fortalte fastlegen forrige mandag at jeg sliter med uvirkelighetsfølelse, men jeg vet ikke om det er det jeg gjør?? Klarer ikke helt.å forklare. Fikk cipralex (eller..samme virkestoff) og tok blodprøve.

Det er som jeg sliter med å takle at jeg er meg. Fordi jeg ikke forstår hvordan det kan ha seg at vi i det hele tatt eksisterer.

Slitsomt..er redd for å bli klin gal. Er så redd. Hele tiden.

[spirrevipp]

Må legge til at helt siden jeg var ganske liten har jeg tenkt veldig filosofisk i perioder. Som en gang bestefar kjørte meg hjem, og jeg begynte å lure på hvordan det hadde seg at sekundene bare forsvant. Der! Så var det sekundet borte. Fikk en rar følelse da også. Og at jeg ofte lurte på hva som var utenfor universet.. og ble svimmel av å tenke på det. Er litt samme følelsen, men nå kommer jeg meg ikke ut av den og kjenner en konstant frykt.

Føler meg gal som bare nevner dette.. vil ha livet mitt tilbake.

[spirrevipp]

Anyone?

[Marie Mel]

Hei Spirrevipp,

Det er jo ingen som har fasit på eksistensielle spørsmål. Det du tar opp handler vel mer om en helhet av angst og uvirkelighet, unormlitet og ond sirkel. (Dine ord) så beskriver du ukonsentrasjon under arbeidsplassen, tunge tanker og slik jeg forstår det; redd for å miste kontroll i livet.

Jeg kan kjenne igjen det å se ut av egen kropp, men det varte i sekunder eller minutter under en traumatisk hendelse. Som å se ut av en tunell før jeg så ut av øynene. Kanskje ikke det samme du beskriver, men en rar opplevelse av å se ut på en annen måte.

Har du fortalt noen om hvordan du har det? Psykolog?

Jeg vil tro det er andre som kan kjenne seg igjen i dette du beskriver.

Jeg har bestemt meg for å avslutte terapien, selv om jeg kanskje hadde bare et par mnd igjen.Trodde jeg i hvertfall. Jeg trodde jeg hadde kommet så langt at målet var nært. Men jeg har levd på en rosa sky og trodd at ting gikk bra. 

 

Jeg klarer ikke tanken på å skulle stole på noen mer, åpne meg og dumme meg ut. Reaksjonen jeg fikk idag tilsier dette og at jeg må trå varsomt. 

 

Hadde du klart å fortsette?

[spirrevipp]

Takk for svar :-)

Har ikke vært hos psykolog enda. Jeg tenker litt sånn..vil det hjelpe? Får prøve.

Er så slitsomt med disse tankene. Konstant. Har googlet litt. Kan virke som eksistensiell angst. Orker egentlig ikke lese om det, er redd for å havne enda dypere i det.

Tankene blir liksom tvangstanker. Umulig.å tenke på noe annet. Klarer ikke fokusere på noe.

Finne ny hobby, gjøre noe gøy vil kanskje hjelpe å bryte mønsteret for en liten periode, problemet det ligger i at jeg ikke vet hva jeg skulle ha funnet på? Hva er gøy? Husker ikke..

Depresjon i tillegg?

[spirrevipp]

Har notert meg følgende som kan stemme med hva jeg føler

Derealisering

depersonalisering

eksistensiell angst

Det sitter hvertfall godt fast. Klarer ikke slappe av og fokusere på noe annet

[Marie Mel]

Har notert meg følgende som kan stemme med hva jeg føler

Derealisering

depersonalisering

eksistensiell angst

Det sitter hvertfall godt fast. Klarer ikke slappe av og fokusere på noe annet

Depersonalisering og derealisasjon er plager som ofte opptrer sekundært til andre psykiske lidelser. (Psykologisk tidsskrift)

Eksistensiell angst

Om du går og undrer på dette kan du komme nærmere dine spørsmål. Jeg ville ha undersøkt det

[spirrevipp]

Har forsøkt nå, men hjelper lite

[spirrevipp]

Er det noen psykiater el som kan svare på dette:(

[spirrevipp]

Hjelp??

[stjernestøv]

Kjenner igjen uvirkelighetsfølelser og opptatthet av eksistensielle spørsmål, kanskje uvirkelighetsfølelsen er dissosiasjon?

 

Er ikke sikker jeg altså, men uansett hva man leser så finnes ikke alle svar i bøker. Tror en må gå inn i seg selv, der er alt du søker. Jeg synes meditasjon hjelper.

[FjellOgDalar]

Jeg har slitt mye, og gjør det tidvis ennå, med lignende saker. Grublerier om alt som kan gå galt, tankekjør, angst for å bli verre... Generalisert angstlidelse (gad) ble diagnosen jeg fikk på det.

 

Der finnes medisiner, men aleine er det bortkastet. Psykoterapi anbefales på det sterkeste. Metakognitiv f.eks.

[spirrevipp]

Fjellogdalar.. har du samme tankene?

Skal til psykolog denne uken og har fått antidep, men det forandrer ikke tankene og følelsen.

Trenger hjelp skjønner ingenting.

Noen andre som har opplevd samme

[spirrevipp]

Og hvordan dealer du med det stjernestøv?

[FjellOgDalar]

Medisiner kan ikke gjøre noe med hvordan vi tenker. Det kan man i psykoterapi. For meg... Jeg synes fortsatt det er skikkelig guffent, ekkelt, skremmende u name it å føle uvirkelighet eller at jeg står på siden av meg selv. Eneste jeg kan si jeg har hatt 80% effekt av er Efexor mot ikke situasjonsbetingede panikkanfall.  

 

Jeg tenker absolutt mye på eksistensielle spørsmål, religiøse grublerier, hvordan er døden, kjenner andre at de lever på samme måten som jeg gjør det (rent fysisk), eller er det noe rart med meg? Meningen med akkurat mitt liv, min dimensjon. Dette i skjønn forening med en ganske kreativ bekymringsevne. Hva skjer hvis?? Tenk om!! Jomen dersomattehvissliksånndittellerdattmåjodittellerdattsånnellerslik?!?!?!

 

Jeg har gått i terapi av og på i mange år, men for meg har en kombinasjon av kognitiv og litt mer psykodynamisk terapi funket bra. Nå er jeg i gang med noe som heter skjematerapi, som kombinerer en del forskjellig (google). Angst er en sammensatt sak, men jeg mener man har to hovedpunkter å gå ut i fra. 1. Hvordan mestre angsten i seg selv (symptomer som nettopp uvirkelighetsfølelse). 2. Hva ligger bak den? Vi er alle forskjellige, så jeg føler ikke for å komme med en konkret oppskrift. Det beste du kan gjøre er å komme i dialog med psykologen du skal til. De to hovedpunktene har alltid underpunkter av ganske individuell karakter.  

 

Så hvordan takler jeg det bedre nå enn tidligere? Jeg føler jeg kjenner meg selv bedre, og at jeg lettere ser når grubleriene mine tar av og angsten begynner å anta ødeleggende høyder. At jeg lettere vet hvordan jeg kan snu på tankerekker. Hva om? Ok. Hva så? Hva er det verste som kan skje? Ok. Er det så ille egentlig? Kanskje syntes kunden bak meg at jeg virket som en dust. So what? Om så er, kan han jo bare være glad for at han ikke kjenner meg og dermed ikke er nødt til å ha noe som helst med meg å gjøre. At vilt fremmede mennesker skulle snakke om meg rundt middagsbordet er deres problem. Døden kan vi ikke rå med - vi har intet annet valg enn å ta den som den kommer. Man kan ikke bestemme hvor vidt man heller vil dø av alderdom 98 år enn å få en meteoritt i hodet neste sekund. Satt litt på spissen.

 

Kanskje ble dette litt rotete, men jeg håper du klarer å holde ut til du kommer til psykologen og framover. Jeg er redd det kommer til å ta tid, men bare det å vite at man er i gang kan hjelpe. Om du har begynt på antidep., så kan disse gi forbigående mer angst i et par uker. I en sånn periode er det kanskje ikke så dumt å bruke litt beroligende medisin. Mange psykiatere mener det går under konstruktiv bruk av slike medikamenter. I alle fall mener jeg at NHD har skrevet det før. Men dette kjenner du på selv. Bruk de du har kontakt med for det de er verdt.

 

Håper virkelig på bedre tider for deg, for det er jo vanvittig slitsomt å ha det sånn.

[spirrevipp]

Syns det er så vanskelig å beskrive også. På en måte skjønner jeg ikke hvordan det kan være at JEG lever, eksisterer. Jeg skjønner den biologiske delen, men det er jo mer enn det..

Klarer ikke takle det og hellee ikke slutte å tenke på det. Er verre ikveld ( syns det er verre hele tiden) og tror det kommer av at jeg er så sliten

[spirrevipp]

Stjernestøv, kan jeg spørre hvordan dine tanker utspinner seg og hvordan du føler det. Hvordan dealer du med det?

[stjernestøv]

Stjernestøv, kan jeg spørre hvordan dine tanker utspinner seg og hvordan du føler det. Hvordan dealer du med det?

I natt f.eks da tenkte jeg veldig klart, som jeg hadde alle svar i verden....alt jeg lurer på. Tenker mye på døden og på den andre siden, hvorfor jeg er her og ikke der. Men har hatt halve foten der noen dager...på den andre siden, men nå er det stopp, jeg vil ikke. Alt blir uvirkelig da, omgivelsene blir umatrealistisk, så det i går når jeg la meg. "Nå er jeg her igjen" tenkte jeg, må stoppe det ved å forholde meg til hverdagen. Skrelle poteter og gå tur. Ta medisiner som demper alt dette. Kan og forsvinne i korte perioder, mine omgivelser merker det. Vet ikke om det er dissosiasjon, eller inn i meg selv/ut av meg selv opplevelse.

 

Er det slik du har det?

 

Det enkle hjelper, bare forholde seg til en hverdag uten altfor mange inntrykk. Men jeg lengter, men døden kommer tidsnok. Har ikke ønske om å dø, vil bare vite at da vil de være der. Men nå skal jeg leve her på jorden.

[spirrevipp]

Nei, er ikke helt slik..

Er så vanskelig å forklare, men skal prøve.

Det er som en slags deja vu bare at man ikke har opplevd det før. Hodet er 'utenfor' kroppen, svever, alt er døsig, svimmelt, svetter, hjertebank, føler at man er noe annet, et annet sted, bare en sjel? Aner ikke. Magen knyter seg, skjønner ikke hva som skjer. Samtidig er jeg bevisst, kan prate og se alt jeg har gjort før, svare på spørsmål og virker nok normal, men jeg er jo ikke det. Med dette kommer eksistensielle spørsmål uten svar.. som er mer intense og dypere enn hva en 'normal' person vil noensinne tenke.

Skjønner ikke meningen med noe, hvem er jeg, hvorfor er vi her, hvordan kan jeg i det hele tatt. Biologisk ok, men virkelig..hvordan?

Ser andre verden som meg? Hvordan kan alle andre gå rundt og gjøre hverdagslige ting?

Hvordan vet jeg at ting er ekte?

Jeg vet ikke..vanskelig å forklare og høres kanskje ikke heller ikke så ille ut. Men det er virkwlig så skummelt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Vil ha livet mitt tilbale og ikke føle det jeg gjør og tenke på dette. Går ikke ann å leve slik

[stjernestøv]

Har du en behandler spirrevipp som du kan ta dette opp med?

 

Hvis ikke bør du gå til lege, høres ikke godt ut....