Psykologen misliker meg

[AnonymBruker]

Jeg har begynt hos en ny psykolog og det har vært noen oppstartsproblemer for å si det sånn. Jeg har meldt avbud noenganger i i tillegg til at jeg ikke har holdt en avtale om å betale når jeg sa jeg skulle.

 

Dette resulterte i en samtale om "rammene" hvor ord som tillitt kom opp. Det var helt utrolig ubehagelig. Jeg har ordnet opp nå med betalingen og er innstilt på å skjerpe meg med disse rammene.

 

Det som er veldig ubehagelig er at jeg føler han fordømmer meg. Det handler om spørsmålstillingen hans..En av de første timene konfronterte han meg med at jeg ser jo du er overvektig..., Jeg har også et slags forsvar som kommer automatisk at jeg syntes det er vanskelig å være helt åpent om skamfulle ting. Så når jeg for spørsmål om hvordan det egentlig går på praksisplass eller med spisingen eller med venner så synes jeg det er litt vanskelig å være bunn ærliig. Og når jeg får spørsmål som at han ser dette og sier at jeg bare lurer meg selv ved å ikke si alt rett ut føler jeg at han fordømmer meg og det blir enda vanskeligere å si det rett ut. Kanskje jeg til og med vil føle for å skulke timene når det jeg går skikkelig dårlig fordi jeg føler han vil fordømme meg.

 

I tillegg er det spørsmål som "har du fått noen tilbakemelding på praksisen" som gjør at det skinner igjennom at han tror de har et dårlig inntrykk av meg. og at han også har det.

 

 

jeg føler at han misliker meg som person og lurer på hvordan jeg kan gå hos han fremover. Men så kan det også være at det eneste han er irritert for er disse rammene da og at det kan gå bedre fremover.

 

Det positive er at han er en terapeut jeg umiddelbart respekterer. Han virker svært inntelligent og veldig seriøs. Min tidligere terapeut hadde kjemperotete kontor og gikk i joggedress (jeg tuller ikke) og kom med velmenende floskler som at jeg måtte bare tenke positivt. Og han var ikke så opptatt av rammene.

 

Og det at denne følelsen av at han misliker meg kommer frem når jeg får kritiske spørsmål kan jo være endel av min problematikk. Men så kan det også godt hende at han misliker meg. Hvordan skal jeg da kunne gå til han fremover.

 

Har dere noen råd til meg?

Anonymous poster hash: a411d...824

Anonymous poster hash: a411d...824

Anonymous poster hash: a411d...824

[Ayia]

Jeg har begynt hos en ny psykolog og det har vært noen oppstartsproblemer for å si det sånn. Jeg har meldt avbud noenganger i i tillegg til at jeg ikke har holdt en avtale om å betale når jeg sa jeg skulle. Dette resulterte i en samtale om "rammene" hvor ord som tillitt kom opp.

 

Det som er veldig ubehagelig er at jeg føler han fordømmer meg. 

 

Kanskje jeg til og med vil føle for å skulke timene når det jeg går skikkelig dårlig fordi jeg føler han vil fordømme meg.

 

Jeg føler at han misliker meg som person og lurer på hvordan jeg kan gå hos han fremover.

 

Det positive er at han er en terapeut jeg umiddelbart respekterer. Han virker svært inntelligent og veldig seriøs.

 

Har dere noen råd til meg?

Her tror jeg du må tenke godt gjennom hvorfor du skal til behandling og hva du ønsker å få ut av den.

 

Terapauten skal ha en profesjonell rolle i forhold til deg, og du blander kortene når du antar at han misliker deg som person.

 

At han misliker at du ikke har møtt til timer eller ikke har betalt for timene regner jeg med at du fortsår. De timene du ikke møter, kunne en annen fått, og jeg regner med at du er kjent med hvor lange ventelister på terapi er. Å ikke betale for seg regner jeg også med at du vet er galt. Begge disse forhold er kun ditt ansvar, og når du har valgt å starte relasjonen sånn må du nok regne med at tillitten har fått en skrape. Du er likevel ikke skjøvet ut, og bør gripe den nye sjansen du har fått.

 

Det er kun du som kan rette på dette ved å alltid betale fra nå av, og alltid melde fra dersom du er forhindret i å komme. Å snakke om å skulke, og dessuten legge ansvaret på han ("Kanskje jeg til og med vil føle for å skulke timene når det jeg går skikkelig dårlig fordi jeg føler han vil fordømme meg") blir selvfølgelig feil. Dersom du skulker er det kun ditt (dårlige) valg og ditt ansvar, ikke noen andres.

 

Når det kommer til tematikk (overvekt, følelser omkring jobb etc) har du alt å vinne på å tåle og å være ærlig. Terapauten er en profesjonell behandler, ikke synsk, og kan ikke hjelpe deg før du forteller hva du sliter med.

 

Mitt råd er å ikke tenke så mye på hvordan behandlerne er (den forrige brukte joggedress - hva så? Om han kunne hjulpet burde vel ikke bekledning bety noe?), ter seg, spør etc. men legge vekt på hvordan du ter deg, hva du føler og tenker. Sammen kan dere etterhvert komme til et punkt der du føler deg bedre, men dette vil kreve mye mot og ærlighet fra din side. Det at du sier at du respekterer han og føler at han er seriøst gjør meg optimistisk. Kanskje er dette akkurat en terapaut som kan hjelpe deg? Ønsker deg all mulig lykke til

Endret 22. april 2013 av Kayia

[XbellaX]

 

Jeg har begynt hos en ny psykolog og det har vært noen oppstartsproblemer for å si det sånn. Jeg har meldt avbud noenganger i i tillegg til at jeg ikke har holdt en avtale om å betale når jeg sa jeg skulle.

 

Dette resulterte i en samtale om "rammene" hvor ord som tillitt kom opp. Det var helt utrolig ubehagelig. Jeg har ordnet opp nå med betalingen og er innstilt på å skjerpe meg med disse rammene.

 

Det som er veldig ubehagelig er at jeg føler han fordømmer meg. Det handler om spørsmålstillingen hans..En av de første timene konfronterte han meg med at jeg ser jo du er overvektig..., Jeg har også et slags forsvar som kommer automatisk at jeg syntes det er vanskelig å være helt åpent om skamfulle ting. Så når jeg for spørsmål om hvordan det egentlig går på praksisplass eller med spisingen eller med venner så synes jeg det er litt vanskelig å være bunn ærliig. Og når jeg får spørsmål som at han ser dette og sier at jeg bare lurer meg selv ved å ikke si alt rett ut føler jeg at han fordømmer meg og det blir enda vanskeligere å si det rett ut. Kanskje jeg til og med vil føle for å skulke timene når det jeg går skikkelig dårlig fordi jeg føler han vil fordømme meg.

 

I tillegg er det spørsmål som "har du fått noen tilbakemelding på praksisen" som gjør at det skinner igjennom at han tror de har et dårlig inntrykk av meg. og at han også har det.

 

 

jeg føler at han misliker meg som person og lurer på hvordan jeg kan gå hos han fremover. Men så kan det også være at det eneste han er irritert for er disse rammene da og at det kan gå bedre fremover.

 

Det positive er at han er en terapeut jeg umiddelbart respekterer. Han virker svært inntelligent og veldig seriøs. Min tidligere terapeut hadde kjemperotete kontor og gikk i joggedress (jeg tuller ikke) og kom med velmenende floskler som at jeg måtte bare tenke positivt. Og han var ikke så opptatt av rammene.

 

Og det at denne følelsen av at han misliker meg kommer frem når jeg får kritiske spørsmål kan jo være endel av min problematikk. Men så kan det også godt hende at han misliker meg. Hvordan skal jeg da kunne gå til han fremover.

 

Har dere noen råd til meg?

Anonymous poster hash: a411d...824

Anonymous poster hash: a411d...824

Anonymous poster hash: a411d...824

 

Jeg håper du tar dette opp med vedkommende. Det virker til at du har funnet en av disse behandlerene som ikke går rundt grøten, som er tydelig og direkte og du skal prise deg lykkelig over det. Det kan være brutalt i begynnelsen, men du vil ha mye igjen for det over tid.

 

Grip fatt i dette, konfronter ham med den opplevelsen du sitter med ved å være mislikt og gjennom det få ham til å hjelpe deg med å forstå at dette handler ikke om å like/mislike.

[stjernestøv]

Er du sikker på at han missliker deg?

 

Kan hende han bare er proffesjonell, de kan virke litt stramme i kantene.

[frosken]

 Jeg har meldt avbud noenganger i i tillegg til at jeg ikke har holdt en avtale om å betale når jeg sa jeg skulle.

 

Dette resulterte i en samtale om "rammene" hvor ord som tillitt kom opp. Det var helt utrolig ubehagelig.

 

Det som er veldig ubehagelig er at jeg føler han fordømmer meg. Det handler om spørsmålstillingen hans..En av de første timene konfronterte han meg med at jeg ser jo du er overvektig..., Jeg har også et slags forsvar som kommer automatisk at jeg syntes det er vanskelig å være helt åpent om skamfulle ting. Så når jeg for spørsmål om hvordan det egentlig går på praksisplass eller med spisingen eller med venner så synes jeg det er litt vanskelig å være bunn ærliig. Og når jeg får spørsmål som at han ser dette og sier at jeg bare lurer meg selv ved å ikke si alt rett ut føler jeg at han fordømmer meg og det blir enda vanskeligere å si det rett ut. Kanskje jeg til og med vil føle for å skulke timene når det jeg går skikkelig dårlig fordi jeg føler han vil fordømme meg.

 

I tillegg er det spørsmål som "har du fått noen tilbakemelding på praksisen" som gjør at det skinner igjennom at han tror de har et dårlig inntrykk av meg. og at han også har det.

 

 

jeg føler at han misliker meg som person og lurer på hvordan jeg kan gå hos han fremover. Men så kan det også være at det eneste han er irritert for er disse rammene da og at det kan gå bedre fremover.

 

Og det at denne følelsen av at han misliker meg kommer frem når jeg får kritiske spørsmål kan jo være endel av min problematikk. Men så kan det også godt hende at han misliker meg. Hvordan skal jeg da kunne gå til han fremover.

 

Har dere noen råd til meg?

 

 

Du spør etter råd, og det som for meg virker opplagt er at du kan ha mye å vinne på å snakke med psykologen om det du skriver her.

 

Det kan være du har rett i at han forventer at du har mottatt negativ tilbakemelding på arbeidsplassen, men det kan også hende at han kun er åpent spørrende. Det kan også hende at noe med din unnvikenhet irriterer ham, men enda mer sannsynlig er det vel at han ønsker å utfordre deg på din unnfallenhet.

 

Jeg synes det er svært konstruktivt med behandlere som tar opp det de oppfatter som brudd på rammer rundt behandlingen. Det er jo ikke slik at det for enhver pasient er klart hvor viktig det er å møte regelmessig samt holde andre avtaler som inngås.

 

Terapi kan oppleves godt - men det kan også innebære negative følelser og reaksjoner i forhold til terapeuten. Du har alt å vinne på å snakke åpent om de reaksjoner du får.

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Får se hvordan det går fremover. Det jeg kan gjøre er ihvertfall dette med rammene og kanskje ta det opp med han etterhvert.

 

Er redd en diskusjon om dette vil medføre til at han misliker meg mer enn det han kanskje gjør i utgangspunktet.

 

Tenker også at det kan være nyttig at han har en "stil" jeg ikke er vant til da jeg har gått i terapi tidligere.

 

Men vi får se .

Anonymous poster hash: a411d...824

[frosken]

 

Takk for svar alle sammen. Får se hvordan det går fremover. Det jeg kan gjøre er ihvertfall dette med rammene og kanskje ta det opp med han etterhvert.

 

Er redd en diskusjon om dette vil medføre til at han misliker meg mer enn det han kanskje gjør i utgangspunktet.

 

Tenker også at det kan være nyttig at han har en "stil" jeg ikke er vant til da jeg har gått i terapi tidligere.

 

 

 

For meg virker det lite realistisk at psykologen skulle ha noe i mot at du tar opp dette direkte med ham. Å ta opp noe betyr jo ikke at man skal kjefte og kritisere behandleren, men derimot formidle hvordan man selv opplever ting og hvilke fantasier som settes i gang som følge av ting som har skjedd mellom dere.

 

Hvorfor er det så viktig at psykologen skal like deg? Gjør det noe om han ser sider ved deg som du kanskje ville hatt det bedre om du klarte å endre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har fått mange utmerkede svar.

 

Jeg minner om at det er mulig å like deg, men mislike enkelte ting du gjør.