28 år. Gravid og livredd.

[issalja]

Det er fare for dette blir et langt innlegg – jeg føler jeg må fortelle en del ting rundt....

 

For et par dager siden tok jeg en positiv graviditet test. Kjæresten min var der, og reagerte mer med glede enn hva jeg gjorde. Jeg gikk direkte i sjokk, og følelsene fløy opp og ned som en jojo. Jeg visste ganske enkelt ikke om jeg skulle le eller grine – og jeg begynte å snakke om muligheten for abort.

 

Vi er et stabilt forhold, og vi skulle allikevel ha barn om et par år. Men vi skulle ikke nå. Jeg har ikke fått fast jobb etter at jeg ble ferdig med utdannelsen min i høst, og jeg har bare ikke kommet så langt i karrieren min som jeg ville - økonomien er heller ikke den beste. Men det er jo ikke det største problemet. Det største problemet er at jeg nå er livredd for å miste friheten min – de siste år har jeg på en måte levd litt en bohem tilværelse (men allikevel levd en ganske rolig liv). Det som bekymrer meg mest, er om jeg vil ha tid til å dyrke de ting som utgjør min identitet, ting som tar tid. Hvis jeg ikke får tid til dette, er jeg redd jeg vil miste meg selv og bli ulykkelig. I tillegg har jeg ingen venner med barn her, men kunstneriske feministvenner som vil vente med barn til de er noen av tredve. Og selv om jeg ikke er spesielt ung, så føler jeg meg plutselig ung og alene med det. Jeg får også panikk når jeg leser artikler om alt gravide skal og ikke skal – hva graviditeten innebærer. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt, og jeg er redd for at jeg allerede har ødelagt fosteret ved å ha drukket alkohol før jeg fant ut av graviditeten.

 

Jeg vet barnefaren kan trå til og ta barnet noen timer hver uke – men kanskje blir det ikke så enkelt? Kanskje blir ikke disse tingene så viktige når først barnet er kommet, men hva visst de blir det? Så sitter jeg der da. I leiligheten alene med et lite barn. Tenk hvis jeg blir bitter? Og dermed også blir en dårlig mor?

 

I små glimt kan jeg også glede meg. Jeg tror innerst inne at abort ikke er noe alternativ for meg, men bare en «befriende tanke» akkuratt nå, en vei ut...så jeg ikke føler meg "fanget". Jeg har alltid ønsket meg barn, og vet det kan være vanskelig å finne den «riktige tid». Men nå er jeg i tvil om jeg overhoved vil dette.

 

Er disse tankene «faresignaler»? Jeg er SÅ forvirret, og vet ikke hva jeg vil.

 

[AnonymBruker]

Det er fare for dette blir et langt innlegg – jeg føler jeg må fortelle en del ting rundt....

 

For et par dager siden tok jeg en positiv graviditet test. Kjæresten min var der, og reagerte mer med glede enn hva jeg gjorde. Jeg gikk direkte i sjokk, og følelsene fløy opp og ned som en jojo. Jeg visste ganske enkelt ikke om jeg skulle le eller grine – og jeg begynte å snakke om muligheten for abort.

 

Vi er et stabilt forhold, og vi skulle allikevel ha barn om et par år. Men vi skulle ikke nå. Jeg har ikke fått fast jobb etter at jeg ble ferdig med utdannelsen min i høst, og jeg har bare ikke kommet så langt i karrieren min som jeg ville - økonomien er heller ikke den beste. Men det er jo ikke det største problemet. Det største problemet er at jeg nå er livredd for å miste friheten min – de siste år har jeg på en måte levd litt en bohem tilværelse (men allikevel levd en ganske rolig liv). Det som bekymrer meg mest, er om jeg vil ha tid til å dyrke de ting som utgjør min identitet, ting som tar tid. Hvis jeg ikke får tid til dette, er jeg redd jeg vil miste meg selv og bli ulykkelig. I tillegg har jeg ingen venner med barn her, men kunstneriske feministvenner som vil vente med barn til de er noen av tredve. Og selv om jeg ikke er spesielt ung, så føler jeg meg plutselig ung og alene med det. Jeg får også panikk når jeg leser artikler om alt gravide skal og ikke skal – hva graviditeten innebærer. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt, og jeg er redd for at jeg allerede har ødelagt fosteret ved å ha drukket alkohol før jeg fant ut av graviditeten.

 

Jeg vet barnefaren kan trå til og ta barnet noen timer hver uke – men kanskje blir det ikke så enkelt? Kanskje blir ikke disse tingene så viktige når først barnet er kommet, men hva visst de blir det? Så sitter jeg der da. I leiligheten alene med et lite barn. Tenk hvis jeg blir bitter? Og dermed også blir en dårlig mor?

 

I små glimt kan jeg også glede meg. Jeg tror innerst inne at abort ikke er noe alternativ for meg, men bare en «befriende tanke» akkuratt nå, en vei ut...så jeg ikke føler meg "fanget". Jeg har alltid ønsket meg barn, og vet det kan være vanskelig å finne den «riktige tid». Men nå er jeg i tvil om jeg overhoved vil dette.

 

Er disse tankene «faresignaler»? Jeg er SÅ forvirret, og vet ikke hva jeg vil.

Jeg fikk også helt "noia" når jeg oppdaget jeg var gravid enda jeg følte meg godt forberedt. Hadde jeg hatt tilgang til så mye informasjon som ligger på nett nå i dag ville jeg knapt turd å puste når jeg bestemte meg for å beholde.

 

Jeg tok tidlig kontakt med jordmor for å snakke om alt jeg tenkte på og det var til god hjelp. Underveis i svangerskapet går man mer og mer inn i "babymodus" og jeg lover deg. Dine tanker nå om at barnefar kan/skal ha barnet noen timer hver uke blir borte vekk. Du kommer ikke til frivillig å gi fra deg en liten time med babyen:)

 

Det er en fantastisk ting å få lov å være mamma. Spis normalt. Hold deg unna alkohol. Det var det eneste jeg satte fokus på.

 

Jordmor sa til meg at i første svangerskap så forstår man ikke fullt ut at det er en baby i magen. Det kunne gjerne vært en liten elefant. Jeg sa til henne at jeg forstod da at jeg hadde barn i magen. Men jeg lover. Når jeg fikk hilse på det våte skrikende barnet etter fødsel så gråt jeg mine lykkeligste tårer i livet. PS: Hadde noen sagt jeg skulle nusse en klissvåt baby som var full av fostervann mens gledestårene rant... da ville jeg trodd de var litt rare:)

 

Lykke til. Ta det med ro. Selv om man planlegger i øst og vest så blir det uansett aldri som man tror. Det å få barn er enda mer fint enn det du tenker nå. Jeg lover.

 

Helt til slutt. Jeg har vært alenemamma i alle år. Det har vært tøft, slitsomt og utrolig herlig:)

Anonymous poster hash: 5f144...ad5

[Tonette]

Du er nok ikke den eneste som har kjent panikkfølelsen komme ved graviditet. Selv jeg som hadde et veldig sterkt ønske om å få barn kjente panikken komme da jeg oppdaget at jeg var gravid.

Jeg er også veldig glad i friheten min. Men så er det rart med det da, når barnet først er der så skifter man fokus og prioterer annerledes. Plutselig er det som var så viktig før, ikke så viktig lengre. Og så finner man ut at man har til en viss grad frihet allikevel. Man finner etter vært de løsningene som passer, og så går ting helt fint.

Lykke til med den lille :-)

[laban]

1.  Jeg har ikke fått fast jobb etter at jeg ble ferdig med utdannelsen min i høst, og jeg har bare ikke kommet så langt i karrieren min som jeg ville - økonomien er heller ikke den beste. 

 

2.  Det som bekymrer meg mest, er om jeg vil ha tid til å dyrke de ting som utgjør min identitet, ting som tar tid. Hvis jeg ikke får tid til dette, er jeg redd jeg vil miste meg selv og bli ulykkelig.

 

3.  Jeg får også panikk når jeg leser artikler om alt gravide skal og ikke skal – hva graviditeten innebærer. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt, og jeg er redd for at jeg allerede har ødelagt fosteret ved å ha drukket alkohol før jeg fant ut av graviditeten.

 

4.  Jeg vet barnefaren kan trå til og ta barnet noen timer hver uke – men kanskje blir det ikke så enkelt? Kanskje blir ikke disse tingene så viktige når først barnet er kommet, men hva hvis de blir det? Så sitter jeg der da. I leiligheten alene med et lite barn.

 

5.  Er disse tankene «faresignaler»?

1. Har du jobb, men ikke fast?  Det viktigste, økonomisk sett, er at du har tjent nok til å få fødselspermisjon.  Da spiller det ingen rolle om du har fast stilling eller ikke, bare om du har tjent penger. Du har massevis av tid til å sette deg inn i disse reglene.  Fint at du er ferdig med utdannelsen! 

 

2. Det er mye man kan få til selv om man har en baby, hvis man absolutt vil.  Jeg nektet å ta pause fra hobbyen min og pumpet meg slik at jeg kunne gå ut en kveld pr. uke.  Men den tiden babyen er fullstendig avhengig av deg (vel - egentlig av puppen, hvis du ikke velger noe annet), er egentlig veldig kort.  Vær glad barnefaren er så positiv - slipp ham til fra dag 1 og finn ut av tingene sammen, så unngår dere at hans liv fortsetter som før mens ditt blir helt forandret. 

 

3. Det står mye tull på nett om hva gravide (ikke) skal spise og gjøre, snakk med en fagperson når du begynner å gå til kontroll.  Det er slett ikke så innviklet.  Jeg ble gravid i julebordstiden den ene gangen, i en alkoholløs "sesong" neste gang, og i sommerferien med utenlandsopphold den tredje.  Det svangerskapet som ikke inkluderte vininntak før jeg visste om det, endte med spontanabort.  De to andre resulterte i friske og fine barn. Bare hold deg unna fra nå av, så går det fint. Alle gravide blir ikke dårlige heller, jeg har hatt veldig enkle svangerskap og vært i fin form - enda jeg var 39 år siste gangen.

 

4. Babytiden går utrolig fort, den blir fort større, og livet er ikke slutt. Det er mange måter å være foreldre på, man trenger ikke drukne seg i en idyllisk boble.  Det går seg til etter hvert.    

 

5.  "Faresignaler"?  Nei, det er helt normalt.  Garantert!

 

Lykke til, og skriv gjerne her igjen - det er mange erfarne mødre her!

[Lillemus]

De fleste av oss som har barn kjenner seg igjen her vil jeg tro. Dine følelser er helt normale! Det er ikke så dumt at et svangerskap er 9 mnd, da har man god tid til å venne seg til tanken på å skulle ha ansvaret for et lite barn. Jeg hadde såvidt tatt i en baby da jeg ble mamma første gangen, jeg tror faktisk ikke jeg hadde skiftet bleier på et barn som var yngre ett 12 mnd i alle fall. Men det tar ikke lange tiden før du ikke fatter hva du brukte tiden din på før du fikk barn.

 

Dette går så bra så - ring jordmor og be om å få time til første kontroll og øs ut alle dine bekymringer på henne, hun har hørt dem alle før. Garantert. 

[AnonymBruker]

Gratulerer! Å bli gravid er det største en kvinne kan oppleve.

Anonymous poster hash: 652a2...035

[Franzeska]

Det er fare for dette blir et langt innlegg – jeg føler jeg må fortelle en del ting rundt....

 

For et par dager siden tok jeg en positiv graviditet test. Kjæresten min var der, og reagerte mer med glede enn hva jeg gjorde. Jeg gikk direkte i sjokk, og følelsene fløy opp og ned som en jojo. Jeg visste ganske enkelt ikke om jeg skulle le eller grine – og jeg begynte å snakke om muligheten for abort.

 

Vi er et stabilt forhold, og vi skulle allikevel ha barn om et par år. Men vi skulle ikke nå. Jeg har ikke fått fast jobb etter at jeg ble ferdig med utdannelsen min i høst, og jeg har bare ikke kommet så langt i karrieren min som jeg ville - økonomien er heller ikke den beste. Men det er jo ikke det største problemet. Det største problemet er at jeg nå er livredd for å miste friheten min – de siste år har jeg på en måte levd litt en bohem tilværelse (men allikevel levd en ganske rolig liv). Det som bekymrer meg mest, er om jeg vil ha tid til å dyrke de ting som utgjør min identitet, ting som tar tid. Hvis jeg ikke får tid til dette, er jeg redd jeg vil miste meg selv og bli ulykkelig. I tillegg har jeg ingen venner med barn her, men kunstneriske feministvenner som vil vente med barn til de er noen av tredve. Og selv om jeg ikke er spesielt ung, så føler jeg meg plutselig ung og alene med det. Jeg får også panikk når jeg leser artikler om alt gravide skal og ikke skal – hva graviditeten innebærer. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal forholde meg til alt, og jeg er redd for at jeg allerede har ødelagt fosteret ved å ha drukket alkohol før jeg fant ut av graviditeten.

 

Jeg vet barnefaren kan trå til og ta barnet noen timer hver uke – men kanskje blir det ikke så enkelt? Kanskje blir ikke disse tingene så viktige når først barnet er kommet, men hva visst de blir det? Så sitter jeg der da. I leiligheten alene med et lite barn. Tenk hvis jeg blir bitter? Og dermed også blir en dårlig mor?

 

I små glimt kan jeg også glede meg. Jeg tror innerst inne at abort ikke er noe alternativ for meg, men bare en «befriende tanke» akkuratt nå, en vei ut...så jeg ikke føler meg "fanget". Jeg har alltid ønsket meg barn, og vet det kan være vanskelig å finne den «riktige tid». Men nå er jeg i tvil om jeg overhoved vil dette.

 

Er disse tankene «faresignaler»? Jeg er SÅ forvirret, og vet ikke hva jeg vil.

Jeg skal ikke gi deg noen råd her, men kan fortelle deg at jeg har vært i en nesten helt lik situasjon, for 2 år siden. Jeg satt med samme panikkfølelsen som deg og følte meg ikke klar for barn til tross for at jeg var i et stabilt forhold og ferdig med utdannelsen min. Jeg valgte abort. Og har faktisk aldri angret siden. Men alle er forskjellige her og du må kjenne på hva som er riktig for dem.

[issalja]

Hei. Tusen takk for lange og korte svar!

 

Mange av dere har gode poenger - og det er fint å høre dem.

 

Jeg overveier fortsatt abort, det er flere ting som gjør situasjonen vanskelig. Samtidig vet jeg, at vi kommer til å bli gode foreldre, og jeg føler vi er modne sånn sett (jeg har mange mindre søsken og nesten "alltid" passet barn).

 

Må jeg spørre deg, sistemann, hvor gammel du var da du valgte abort?

Jeg synes det er litt kinkig med abort, i og med at vi allikevel hadde planlagt å bli foreldre om et par år og jeg er såpass "gammel".

[Karamellis]

Hei!

Jeg er på samme alder som deg, og fikk barn for litt under ett år siden. Jeg friket ut litt da jeg fant ut at jeg var gravid - selv om det var planlagt! Hadde heller ikke alt i orden, men tenkte at det kom til å ordne seg. Jeg tenkte at det viktigste var at jeg skulle ha barn med ham jeg var glad i - selv om ikke alt passet helt perfekt med jobb/økonomi etc.

 

På mange måter var det et sjokk å få barn - plutselig var det en liten (fantastisk!) person som var helt avhengig av meg, og jeg fikk hverken ha kroppen eller hodet mitt i fred. Det reagerte jeg litt på noen ganger, og det ble sikkert forsterket av hormoner etc. MEN; den perioden hvor det er sånn, den varer så kort! Og jeg følte/føler aldri, aldri at det ikke var verdt det! Og allerede etter ganske kort tid kan du begynne å skape noen lommer hvor du kan "finne igjen deg selv" litt. Selv om babyen er avhengig av mat fra deg, kan mannen din gå alene på trilletur i blant. Utrolig deilig å legge seg litt på sofaen og bare få være i fred av og til!  

 

Etterhvert da min sønn ble litt større (tror han var ca to mnd første gang) tok mannen min ham med seg alene til sine foreldre eller noen venner. Med nedfrosset melk i stelleveska gikk det kjempefint! Han kom nærmere sønnen sin, og jeg fikk egentid til å gjøre mine egne ting. Utrolig deilig, og utrolig viktig!  

Vi har også bevisst passet på å gi sønnen vår masse tid med besteforeldre etc for at han skal ha trygge barnevakter rundt seg om vi ønsker å f.eks gå ut å spise av og til.

 

Man trenger ikke utslette seg selv selv om man er blitt mamma, men kanskje trengs litt planlegging i starten for at du skal få litt egentid innimellom. Og man er ingen dårlig mor selv om man av og til savner tid for seg selv, eller tid til å gjøre ting man gjorde før. Og som jeg skrev over - den første tiden går veldig fort.

 

Jeg skal ikke gi deg noen råd om hvorvidt du skal ta abort eller ikke. Men jeg tror det er få som angrer på at de har fått barn. Det er så mye glede knyttet til det - og helt umulig å forstå før babyen er der. Utrolig slitsomt - og helt fantastisk! Lykke til!

[issalja]

1. Har du jobb, men ikke fast?  Det viktigste, økonomisk sett, er at du har tjent nok til å få fødselspermisjon.  Da spiller det ingen rolle om du har fast stilling eller ikke, bare om du har tjent penger. Du har massevis av tid til å sette deg inn i disse reglene.  Fint at du er ferdig med utdannelsen! 

 

2. Det er mye man kan få til selv om man har en baby, hvis man absolutt vil.  Jeg nektet å ta pause fra hobbyen min og pumpet meg slik at jeg kunne gå ut en kveld pr. uke.  Men den tiden babyen er fullstendig avhengig av deg (vel - egentlig av puppen, hvis du ikke velger noe annet), er egentlig veldig kort.  Vær glad barnefaren er så positiv - slipp ham til fra dag 1 og finn ut av tingene sammen, så unngår dere at hans liv fortsetter som før mens ditt blir helt forandret. 

 

3. Det står mye tull på nett om hva gravide (ikke) skal spise og gjøre, snakk med en fagperson når du begynner å gå til kontroll.  Det er slett ikke så innviklet.  Jeg ble gravid i julebordstiden den ene gangen, i en alkoholløs "sesong" neste gang, og i sommerferien med utenlandsopphold den tredje.  Det svangerskapet som ikke inkluderte vininntak før jeg visste om det, endte med spontanabort.  De to andre resulterte i friske og fine barn. Bare hold deg unna fra nå av, så går det fint. Alle gravide blir ikke dårlige heller, jeg har hatt veldig enkle svangerskap og vært i fin form - enda jeg var 39 år siste gangen.

 

4. Babytiden går utrolig fort, den blir fort større, og livet er ikke slutt. Det er mange måter å være foreldre på, man trenger ikke drukne seg i en idyllisk boble.  Det går seg til etter hvert.    

 

5.  "Faresignaler"?  Nei, det er helt normalt.  Garantert!

 

Lykke til, og skriv gjerne her igjen - det er mange erfarne mødre her!

Laban: Hvor lang tid etter du hadde født begynte du å dyrke hobbyen din igjen? Og hvor lenge var du vekk? Var dette relativt problemfritt?

 

Jeg har lest at man helst ikke skal dra fra babyer når de er så små, så kanskje jeg må innstille meg på å ofre mye...alt som jeg har jobba så hardt for.

[Lillemus]

Laban: Hvor lang tid etter du hadde født begynte du å dyrke hobbyen din igjen? Og hvor lenge var du vekk? Var dette relativt problemfritt?

 

Jeg har lest at man helst ikke skal dra fra babyer når de er så små, så kanskje jeg må innstille meg på å ofre mye...alt som jeg har jobba så hardt for.

Jeg er ikke Laban, men svarer allikevel. Jeg red ganske aktivt før jeg ble gravid første gangen og et godt stykke ut i svangerskapet. Etter fødselen var jeg tilbake på ridekurs en kveld i uka da ungen var 5 uker gammel. Han fikk ikke pupp da av andre grunner så det var litt lettere, men for bare noen timer kan man godt gi pumpet morsmelk på flaske.

 

Jeg var veldig bevisst på at pappan skulle ta sin del av barnestellet og han hadde ikke noe imot det heller, heldigvis. La pappa og barn lage sine egne rutiner på ting, hos oss var badestunden pappa sin, jeg badet ikke ungen før han var over året gammel faktisk.

 

Når det er snakk om å dra fra ungen så er det forskjell på om barnet er hos pappa eller hos en "fremmed" barnevakt altså. Om du lar pappan ta masse del i stellet fra første stund så er det ingen forskjell om det er du eller pappa som er hjemme hos barnet (med unntak av puppen da!).

[laban]

Laban: Hvor lang tid etter du hadde født begynte du å dyrke hobbyen din igjen? Og hvor lenge var du vekk? Var dette relativt problemfritt?

 

Jeg har lest at man helst ikke skal dra fra babyer når de er så små, så kanskje jeg må innstille meg på å ofre mye...alt som jeg har jobba så hardt for.

Husker ikke helt nøyaktig, men det var mindre enn en måned.  Jeg "dro ikke fra dem" akkurat, jeg var borte ca. tre timer, og pappaen var utstyrt med masse morsmelk.  Den eldste sov uansett mye mellom hver mating, så det eneste hun merket, var at hun måtte ta flaske.  Det trente vi litt på de andre dagene også, slik at det skulle gå greit.  Hun mislikte det, men fant seg i det  Den yngste var litt mer fleksibel, han brydde seg mest om melken og mindre om kosen. Jeg tror ingen av dem, heller ikke pappaen, tok skade av å klare seg uten meg noen timer.

 

Jeg hadde jo permisjon, så jeg var sammen med dem hele tiden bortsett fra disse timene 1 - 2 ganger i uka.  Det er verre når de blir større og trassige og gråter krokodilletårer fordi "DU skal legge meg, mamma, bare DUUU!" når man en sjelden gang har tenkt å forlate heimen...

 

Alle har forståelse for at man trapper litt ned på ting akkurat de første månedene etter en familieforøkelse.  Jeg kunne godt satt hobbyen på pause, men jeg ville ikke  Spesielt under permisjonen med den eldste, som var bare om høsten / vinteren uten at jeg disponerte bil på dagtid (dette var i 1990, før det ble et år med fødselspenger), var det veldig fint å vite at jeg én kveld i uka hadde pause fra det nye livet som "stedbunden" melkeleverandør og bleieskifter. 

 

Permisjonstiden går veldig fort, det blir mer hektisk etterpå.  Men da har man vent seg til det nye livet og har fått drag på planlegging og effektiv hverdag - og hvis man er heldig, sover krapylet hele natten    

[issalja]

Takk Lillemus og Laban. Jeg skal lese deres svar hver gang jeg får panikk !

 

 

Jeg begynner nå å kunne føle litt på det at jeg er gravid nå, etter at det største sjokket er over.

Jeg kan fortsatt bli trist og bekymret for hvordan ting skal gå, men jeg begynner å kjenne en liten "surring" av glede  inne i meg også.

 

Stakkars samboer som har måttet leve med meg de siste dagene. Jeg tror han har vært veldig bekymret fordi jeg ikke har vært noe glad.Vi har ikke sagt det til noen ennå, da jeg jo ikke var 100 prosent sikker på at jeg ville beholde det.

 

Lurer litt på å vente til etter 12. uke. Litt gøy med en hemmelighet mellom meg og samboer også Selv om jeg skal lyve og lure meg unna sosiale ting hvor der er alkohol

[issalja]

Og foreløbig går det jo veldig greit med graviditeten. De eneste plager jeg har er stikking og menssmerter i magen, og føler meg litt tyngre i kroppen. Ellers bra.

[Karamellis]

Bra det går bra med deg! Jeg betalte for en privat ultralyd i uke 14 (kan gjøre det tidligere også), og det gjorde babyen mye mer "virkelig" for meg. Da så jeg at det var et lite menneske inni der - og veldig spesielt å høre hjertelyden for første gang. Kanskje det kan gjøre at du gleder deg mer?