Det går mot depresjon..

[Gjest]

Bekynringer og frustrasjoner står i kø. Jeg resignerer og alt er et tiltak. Gleder meg stadig mindre og tenker på alt jeg skulle gjort. Jeg har så mye å gjøre at jeg egentlig iklr har tid til å gå på jobb.

Hvor mye belastninger skal et menneske tåle?

Jeg føler at ingen av mine tar meg på alvor og ser hva som faktisk er i ferd med å skje med meg. De hører ikke på meg.

Skuffa over fysioterapien jeg så frem til å få er jeg også. De fresmsto som seriøsese osv, og så kommer jeg til en alternativ behandler som "stifter" to nåler i øret mitt som jeg skal gå med i over en uke. Dette ventet jeg lenge på, og jeg vil ikke dra tilbake.

Har økt på Wellbutrin i håp om at den skal hjelpe meg.

Evt råd tas i mot med stor takknemlighet. Jeg føler hver dag er en kamp om å holde hofet over vannet, og jeg ser hvor dette bærer.

[Gjest]

Du har hatt mye påkjenninger i det siste.  Godt du fikk økt på wellbutrinen.  Får håpe du får god effekt av det.

 

Jeg har ikke så mange gode råd å komme med.  Men ta vare på deg selv.  Prøv å hold litt avstand fra det som er mulig av det som sliter på deg nå.  

[Marie Mel]

Hei hww,

Det høres ut som du må rydde opp så det blir mindre bekymringer og frustrasjoner i kø. Få fjernet de elementer som suger mest energi og som jobber imot deg, eller ignorerer deg. Jeg vet ikke hva du vil trives mest med i livet, men det må være et mål å leve slik at en klarer og makter hverdagen. Da kan en få overskudd til andre også med tiden.   

Medisiner vet jeg ingen ting om. Opprydning og utfordringer vet jeg mye om, men det er jo et "kjedelig" svar jeg gir. Hyggeligere om noen kunne trylle

[frosken]

Bekynringer og frustrasjoner står i kø. Jeg resignerer og alt er et tiltak. Gleder meg stadig mindre og tenker på alt jeg skulle gjort. Jeg har så mye å gjøre at jeg egentlig iklr har tid til å gå på jobb.

Hvor mye belastninger skal et menneske tåle?

Jeg føler at ingen av mine tar meg på alvor og ser hva som faktisk er i ferd med å skje med meg. De hører ikke på meg.

Skuffa over fysioterapien jeg så frem til å få er jeg også. De fresmsto som seriøsese osv, og så kommer jeg til en alternativ behandler som "stifter" to nåler i øret mitt som jeg skal gå med i over en uke. Dette ventet jeg lenge på, og jeg vil ikke dra tilbake.

Har økt på Wellbutrin i håp om at den skal hjelpe meg.

Evt råd tas i mot med stor takknemlighet. Jeg føler hver dag er en kamp om å holde hofet over vannet, og jeg ser hvor dette bærer.

 

Du spør om "hvor mye belastninger skal et menneske tåle". Når man begynner å synes såpass synd på seg selv, så tror jeg det er lurt å forsøke å ta et noe større perspektiv på tilværelsen. Du har en del hverdagsbelastninger som følge av syke foreldre, men hvis du tenker over hva folk må tåle andre steder i verden, så er vel de belastninger vi opplever i vår velferdsstat bagatellmessige sammenlignet.

 

Hvem er det som ikke tar deg på alvor og ser hva som skjer med deg? Hva skulle de ha gjort i stedet for det de gjør?

 

Var det hos en fagutdannet fysioterapeut med "alternativ orientering" du var hos - eller er ikke behandleren fysioterapeut?

[Colette]

Du spør om "hvor mye belastninger skal et menneske tåle". Når man begynner å synes såpass synd på seg selv, så tror jeg det er lurt å forsøke å ta et noe større perspektiv på tilværelsen.

 

Enig i at dette er i overkant selvmedlidende.  Livet byr på påkjenninger for de aller fleste.  En i min bekjentskapskrets - enslig mor for 19 år gammel sønn - opplevde for 2 uker siden å finne sin sønn død på rommet sitt.  Han hadde hengt seg, og hun måtte selv skjære bort tauet rundt halsen og tape rundt hendene hans, og skaffe hjelp...Man kan vel knapt oppleve en større påkjenning enn det.  Og dette kommer på toppen av at hun sliter psykisk fra før, og har opplevd mye motgang i livet.

[frosken]

Enig i at dette er i overkant selvmedlidende.  Livet byr på påkjenninger for de aller fleste.  En i min bekjentskapskrets - enslig mor for 19 år gammel sønn - opplevde for 2 uker siden å finne sin sønn død på rommet sitt.  Han hadde hengt seg, og hun måtte selv skjære bort tauet rundt halsen og tape rundt hendene hans, og skaffe hjelp...Man kan vel knapt oppleve en større påkjenning enn det.  Og dette kommer på toppen av at hun sliter psykisk fra før, og har opplevd mye motgang i livet.

 

Slike historier er hjerteskjærende - jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre. 19 år gammel.

 

For noen år siden var det en ungdom som tok livet av seg i nærmiljøet mitt. Han var ikke mer enn 16 år gammel og hadde strevd helt siden han begynte på skolen, men uten mye dramatikk.  Det gjorde inntrykk på oss alle at man ikke hadde klart å hjelpe ham til en hverdag som var overkommelig.

[Colette]

Slike historier er hjerteskjærende - jeg kan nesten ikke tenke meg noe verre. 19 år gammel.

 

For noen år siden var det en ungdom som tok livet av seg i nærmiljøet mitt. Han var ikke mer enn 16 år gammel og hadde strevd helt siden han begynte på skolen, men uten mye dramatikk.  Det gjorde inntrykk på oss alle at man ikke hadde klart å hjelpe ham til en hverdag som var overkommelig.

 

Ja, det er hjerteskjærende.  Hva får en 16-åring til å gjøre noe slikt?  Dette var en snill gutt, men hadde truet med dette i lang tid.  Og han annonserte det på Facebook.  Det var nøye planlagt, og han var nydusjet og pyntet da moren fant han.  Datoen var bestemt i lang tid. Han hadde lagt igjen et brev, som politiet tok etter at de hadde lest det for moren.  Nå er begravelsen unnagjort, men moren sliter med å skjønne at han er død og borte.  Det har nok vært en del hjelp i bildet her også, men det er jo dessverre ikke alle det nytter å hjelpe.  Det er så forferdelig trist, og en utrolig påkjenning for de etterlatte.

[Gjest]

Jeg skulle ikke skrevet om dette. Bare overse det hele.

[frosken]

Jeg skulle ikke skrevet om dette. Bare overse det hele.

 

Trenger du å reagere med "enten eller"? Hvorfor ikke forholde seg til det jeg skriver?

[Colette]

Jeg skulle ikke skrevet om dette. Bare overse det hele.

 

Det var bare et forsøk på å få deg til å se nyanser i tilværelsen,  Synes også det er rart at du nærmest "bestiller en depresjon" når du gjennomgår påkjenninger.  Noen ganger blir vi slitne, lei og oppgitt uten at det dermed behøver å kategoriseres som sykdom. 

 

Alt blir så dramatisk rundt deg

[XbellaX]

Bekynringer og frustrasjoner står i kø. Jeg resignerer og alt er et tiltak. Gleder meg stadig mindre og tenker på alt jeg skulle gjort. Jeg har så mye å gjøre at jeg egentlig iklr har tid til å gå på jobb.

Hvor mye belastninger skal et menneske tåle?

Jeg føler at ingen av mine tar meg på alvor og ser hva som faktisk er i ferd med å skje med meg. De hører ikke på meg.

Skuffa over fysioterapien jeg så frem til å få er jeg også. De fresmsto som seriøsese osv, og så kommer jeg til en alternativ behandler som "stifter" to nåler i øret mitt som jeg skal gå med i over en uke. Dette ventet jeg lenge på, og jeg vil ikke dra tilbake.

Har økt på Wellbutrin i håp om at den skal hjelpe meg.

Evt råd tas i mot med stor takknemlighet. Jeg føler hver dag er en kamp om å holde hofet over vannet, og jeg ser hvor dette bærer.

 

Sett deg ned, lag en liste. Sorter problemene dine punktvis: hvilket krever løsning snarest, hva kan vente, skriv ned forslag til mulige løsninger. Sorter: hva kan du gjøre noe med og hva må du la fare, sorter hva som er dine og hva som er andres problemer.

 

I det øyeblikket du stopper opp, gjør de negative tankene mer konkrete og håndfaste vil noe av tyngden ved dem forsvinne.

 

Det spiller ingen rolle hvor mange problemer eller hvor opptatt du er; hent frem den aktiviteten som gir deg overskudd, om det er å gå på cafe med en venn eller fysisk aktivitet er ikke viktig. 

Alt ordner seg, vi lander ikke alltid til perfekt resultat i alt vi gjør men vi overlever og vi kommer oss igjennom det, og det er tross alt det viktigste.