Du drepte meg nesten!

[IsteSitron]

Jeg satt fortvilet i sofakroken, jeg hørte dine tunge skritt i gangen, og jeg vet det var meg du var ute etter. 

Du var forbannet på meg som vanlig, jeg var hakkekyllingen i familien. 

Med ett hører jeg stemmen din i døren, stemmen din hever seg, jeg blir redd. 

Du kjefter fordi jeg blir mobbet på skolen, du mener det er min feil.

Du støttet ikke, du lukket bare ørene, du var på de andres lag. 

Jeg ville gråte, hyle av smerte, det var vondt, det var min feil. 

Jeg var redd deg, jeg turte ikke snakke så mye med deg fordi jeg var redd for hvilket humør du var i. 

 

Din kone ruset seg jevnlig på piller. 

Redselen av og en dag finne konen din død eller skadet som følge av piller var stor. 

Din kone var ofte syk, hun var ofte innlagt. 

 

Når jeg ikke gjorde som du sa, ble du sint og reiv meg i nakken inn på

soverommet. 

Du tok meg i ørene eller vrengte fingrene på meg. 

Jeg skrek av smerte, men jeg skrek for døve ører. 

 

En dag blir din kone syk og havner på sykehus i koma. 

Jeg får skylden, jeg får skylden for at din kone har lungebetennelse og blodforgiftning. 

Jeg begynner å tro på det, virkelig tro at det var min skyld. 

 

En dag smeller det, du sa du skulle drepe meg. 

Jeg ringte politiet, men ble ikke hørt. 

Du bortforklarte deg og påsto du ikke hadde truet meg. 

Men jeg vet hva du sa, og jeg glemmer det aldri. 

 

Jeg tilgir deg hver gang og jeg tilgir også konen din når hun også sårer meg. 

Dere sier dere ikke skal gjøre det mer, men det varer bare en kort stund, og så må jeg igjen tilgi. 

 

Du er lei av meg, du kjefter over ting som er bagateller. 

Du påstår jeg er feit, din egen datter. 

Du påstår jeg ødelegger for dere og at jeg er bare ute etter og gjøre kvalm for dere. 

Det gjør vondt og høre slik, det skjærer i mine ører. 

Jeg får en klump i magen. 

 

Er jeg, datteren deres, så lite betydelig at dere hadde gitt blaffen om jeg hadde vært død? 

 

Du setter ikke pris på at datteren din faktisk lever. 

I stedet for å støtte og oppmuntre, har du hele tiden noe å kommentere. 

 

Når skal jeg få en positiv kommentar av deg? 

Når skal du slutte å gjøre narr av den datteren du var med på å skape?

 

Det gjør rett og slett vondt i hjertet når du spør hvorfor jeg aldri ringer til deg. 

Det er det en grunn for, jeg kan bare ikke prate med noen som ikke klarer å holde en samtale gående i et minutt en gang uten å finne på noe å krangle om. 

 

Jeg er rett og slett mett av ufine kommentarer rettet mot meg. 

 

Jeg trenger en pause!

 

Du drepte meg nesten, men du klarte ikke å fullbyrde dine planer om å drepe sjelen min. 

For jeg sitter fortsatt her i dag, med en liten del av sjelen i behold, og jeg nekter å la deg drepe den. 

 

Du må forstå at den dagen du virkelig tar deg i sammen og endrer din måte å behandle meg på, skal jeg igjen tilgi, men først skal jeg ha bevis på at du virkelig har gjort det. 

 

Jeg skal igjen ringe til deg, men bare hvis du prater ordentlig til meg og ikke som om du pratet til fienden din. 

 

Du må rett og slett ta et valg om å få datteren din tilbake eller fortsette din onde oppførsel. 

 

Med hilsen din datter

[motorPrøysen]

Det er sårt å innse at ens egne foreldre var dårligere enn et barn hadde fortjent. Kanskje er det verre for et barn å tenke at det er foreldrene det er noe galt med enn dem selv.

 

Har du tatt de tingene du skriver her med en behandler?

[IsteSitron]

Det er sårt å innse at ens egne foreldre var dårligere enn et barn hadde fortjent. Kanskje er det verre for et barn å tenke at det er foreldrene det er noe galt med enn dem selv.

 

Har du tatt de tingene du skriver her med en behandler?

 

Ja, har det.. men dem er ikke så interessert i å høre på hvordan jeg har det.. det er liksom medisiner som er viktigst.. at jeg skal ha nok medisiner