Hva i himmelens navn skal jeg gjøre?

[IsteSitron]

Hei!

 

Som dere sikkert vet så har jeg ikke hatt det helt lett de siste dagene, dette skyldes både min fysiske og psykiske helse. 

Men nå har det gått opp et lys for meg, jeg er inne i et klart øyeblikk og forstår hva jeg gjorde i helgen. 

 

Jeg var paranoid og mente personalet bare ville ødelegge for meg, og at dem ville meg vondt. 

Det har vært en langhelg med mye krangling pga dette, jeg sier en ting og dem sier noe annet. 

 

Jeg har til og med beskyldt personalet for å ha mottatt en telefon som var til meg, men at dem da bare baksnakket meg og bortforklarte det jeg skulle si til den jeg hadde prøvd og ringt tidligere på dagen. 

Dette sa dem klart nei til, dem hadde slettes ikke mottatt noen telefon til meg, da hadde dem selvsagt kommet inn til meg med telefonen. 

 

I et "uklart" øyeblikk satte jeg meg ned å skrev et oppsigelsesbrev til sykehuset. 

Jeg skrev at jeg sa opp det frivillige tilbudet og at jeg skrev meg ut. 

Så beskrev jeg hvorfor jeg skrev meg ut og signerte med navn og dato. 

Så leverte jeg arket til personalet og dem har nå gitt det videre. 

Men siden det er helg er det ingen behandlere som har lest det enda. 

 

Men dem kommer sikkert til å lese det i morgen, så i morgen blir jeg mest sannsynlig utskrevet. 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? 

Jeg har ikke en bolig stående klar, jeg har ikke tilbud utenfor enda. 

Jeg har ingen å flytte til, for foreldrene mine ønsker meg ikke tilbake. 

Og jeg har ingen ellers som vil ta meg imot. 

 

Jaja.. da blir jeg vel uteligger da, så kan jeg sitte der ved siden av de narkomane, og håpe på at dem ikke tvinger i meg noe stoff. 

Men det fortjener jeg vel, jeg fortjener vel å sitte på gaten og ikke ha noe hjem etter alt jeg har gjort. 

Akkurat nå forstår jeg hvorfor ingen vil hjelpe meg, ingen er interessert å ta imot psykiatriske pasienter. 

 

Og for og si det slik så frister det ikke og igjen havne på legevakten og bli innlagt på ny. 

Jeg får vel bare stå på egne bein for en gangs skyld, og krysse fingre og tær for at jeg ikke blir voldtatt eller drept "der ute".

 

Kan vi psykiatriske pasienter egentlig bare bli plassert ute på gaten? 

Har vi ikke rett på et eller annet? 

For og si det slik, hvis jeg hadde blitt tvangsplassert på gaten, hadde jeg nok tatt første tog til himmelen.,

 

Er det noe jeg kan gjøre? 

Har jeg som pasient rett på andre tiltak når en plutselig står på bar bakke? 

 

Håper på svar

 

Med hilsen en skamfull meg

[AnonymBruker]

Hei!

 

Som dere sikkert vet så har jeg ikke hatt det helt lett de siste dagene, dette skyldes både min fysiske og psykiske helse. 

Men nå har det gått opp et lys for meg, jeg er inne i et klart øyeblikk og forstår hva jeg gjorde i helgen. 

 

Jeg var paranoid og mente personalet bare ville ødelegge for meg, og at dem ville meg vondt. 

Det har vært en langhelg med mye krangling pga dette, jeg sier en ting og dem sier noe annet. 

 

Jeg har til og med beskyldt personalet for å ha mottatt en telefon som var til meg, men at dem da bare baksnakket meg og bortforklarte det jeg skulle si til den jeg hadde prøvd og ringt tidligere på dagen. 

Dette sa dem klart nei til, dem hadde slettes ikke mottatt noen telefon til meg, da hadde dem selvsagt kommet inn til meg med telefonen. 

 

I et "uklart" øyeblikk satte jeg meg ned å skrev et oppsigelsesbrev til sykehuset. 

Jeg skrev at jeg sa opp det frivillige tilbudet og at jeg skrev meg ut. 

Så beskrev jeg hvorfor jeg skrev meg ut og signerte med navn og dato. 

Så leverte jeg arket til personalet og dem har nå gitt det videre. 

Men siden det er helg er det ingen behandlere som har lest det enda. 

 

Men dem kommer sikkert til å lese det i morgen, så i morgen blir jeg mest sannsynlig utskrevet. 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? 

Jeg har ikke en bolig stående klar, jeg har ikke tilbud utenfor enda. 

Jeg har ingen å flytte til, for foreldrene mine ønsker meg ikke tilbake. 

Og jeg har ingen ellers som vil ta meg imot. 

 

Jaja.. da blir jeg vel uteligger da, så kan jeg sitte der ved siden av de narkomane, og håpe på at dem ikke tvinger i meg noe stoff. 

Men det fortjener jeg vel, jeg fortjener vel å sitte på gaten og ikke ha noe hjem etter alt jeg har gjort. 

Akkurat nå forstår jeg hvorfor ingen vil hjelpe meg, ingen er interessert å ta imot psykiatriske pasienter. 

 

Og for og si det slik så frister det ikke og igjen havne på legevakten og bli innlagt på ny. 

Jeg får vel bare stå på egne bein for en gangs skyld, og krysse fingre og tær for at jeg ikke blir voldtatt eller drept "der ute".

 

Kan vi psykiatriske pasienter egentlig bare bli plassert ute på gaten? 

Har vi ikke rett på et eller annet? 

For og si det slik, hvis jeg hadde blitt tvangsplassert på gaten, hadde jeg nok tatt første tog til himmelen.,

 

Er det noe jeg kan gjøre? 

Har jeg som pasient rett på andre tiltak når en plutselig står på bar bakke? 

 

Håper på svar

 

Med hilsen en skamfull meg

Kan du be om å få slettet det du skrev, og begrunne det med den tilstanden du var i på det tidspunktet da du skrev det?

 

Lykke til, håper at det går bra!

Anonymous poster hash: 08fa0...ab7

[AnonymBruker]

Hei!

 

Som dere sikkert vet så har jeg ikke hatt det helt lett de siste dagene, dette skyldes både min fysiske og psykiske helse. 

Men nå har det gått opp et lys for meg, jeg er inne i et klart øyeblikk og forstår hva jeg gjorde i helgen. 

 

Jeg var paranoid og mente personalet bare ville ødelegge for meg, og at dem ville meg vondt. 

Det har vært en langhelg med mye krangling pga dette, jeg sier en ting og dem sier noe annet. 

 

Jeg har til og med beskyldt personalet for å ha mottatt en telefon som var til meg, men at dem da bare baksnakket meg og bortforklarte det jeg skulle si til den jeg hadde prøvd og ringt tidligere på dagen. 

Dette sa dem klart nei til, dem hadde slettes ikke mottatt noen telefon til meg, da hadde dem selvsagt kommet inn til meg med telefonen. 

 

I et "uklart" øyeblikk satte jeg meg ned å skrev et oppsigelsesbrev til sykehuset. 

Jeg skrev at jeg sa opp det frivillige tilbudet og at jeg skrev meg ut. 

Så beskrev jeg hvorfor jeg skrev meg ut og signerte med navn og dato. 

Så leverte jeg arket til personalet og dem har nå gitt det videre. 

Men siden det er helg er det ingen behandlere som har lest det enda. 

 

Men dem kommer sikkert til å lese det i morgen, så i morgen blir jeg mest sannsynlig utskrevet. 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? 

Jeg har ikke en bolig stående klar, jeg har ikke tilbud utenfor enda. 

Jeg har ingen å flytte til, for foreldrene mine ønsker meg ikke tilbake. 

Og jeg har ingen ellers som vil ta meg imot. 

 

Jaja.. da blir jeg vel uteligger da, så kan jeg sitte der ved siden av de narkomane, og håpe på at dem ikke tvinger i meg noe stoff. 

Men det fortjener jeg vel, jeg fortjener vel å sitte på gaten og ikke ha noe hjem etter alt jeg har gjort. 

Akkurat nå forstår jeg hvorfor ingen vil hjelpe meg, ingen er interessert å ta imot psykiatriske pasienter. 

 

Og for og si det slik så frister det ikke og igjen havne på legevakten og bli innlagt på ny. 

Jeg får vel bare stå på egne bein for en gangs skyld, og krysse fingre og tær for at jeg ikke blir voldtatt eller drept "der ute".

 

Kan vi psykiatriske pasienter egentlig bare bli plassert ute på gaten? 

Har vi ikke rett på et eller annet? 

For og si det slik, hvis jeg hadde blitt tvangsplassert på gaten, hadde jeg nok tatt første tog til himmelen.,

 

Er det noe jeg kan gjøre? 

Har jeg som pasient rett på andre tiltak når en plutselig står på bar bakke? 

 

Håper på svar

 

Med hilsen en skamfull meg

Forklar dem det samme som du forklarer her i innlegget, så går det sikkert bra.

Anonymous poster hash: 08fa0...ab7

[frosken]

''I et "uklart" øyeblikk satte jeg meg ned å skrev et oppsigelsesbrev til sykehuset. 

Jeg skrev at jeg sa opp det frivillige tilbudet og at jeg skrev meg ut. 

Så beskrev jeg hvorfor jeg skrev meg ut og signerte med navn og dato. 

Så leverte jeg arket til personalet og dem har nå gitt det videre. 

Men siden det er helg er det ingen behandlere som har lest det enda. 

 

Men dem kommer sikkert til å lese det i morgen, så i morgen blir jeg mest sannsynlig utskrevet. 

Hva i all verden skal jeg gjøre nå? 

Jeg har ikke en bolig stående klar, jeg har ikke tilbud utenfor enda. 

Jeg har ingen å flytte til, for foreldrene mine ønsker meg ikke tilbake. 

Og jeg har ingen ellers som vil ta meg imot. 

 

Jaja.. da blir jeg vel uteligger da, så kan jeg sitte der ved siden av de narkomane, og håpe på at dem ikke tvinger i meg noe stoff. 

Men det fortjener jeg vel, jeg fortjener vel å sitte på gaten og ikke ha noe hjem etter alt jeg har gjort. 

Akkurat nå forstår jeg hvorfor ingen vil hjelpe meg, ingen er interessert å ta imot psykiatriske pasienter. 

 

 

Kan vi psykiatriske pasienter egentlig bare bli plassert ute på gaten? 

Har vi ikke rett på et eller annet? 

 

 

Er det noe jeg kan gjøre? 

Har jeg som pasient rett på andre tiltak når en plutselig står på bar bakke? ''

 

Også mennesker med psykiske lidelser må ta konsekvensene av sine valg og handlinger. Velger du å skrive deg ut til ingenting, så kan du som frivillig innlagt ikke nektes dette.

 

Akkurat i denne situasjonen så er vel løsningen opplagt? Skriv et nytt brev og si at du angrer på det du skrev i går og at du ikke ønskes å skrives ut nå.

[IsteSitron]

 

Kan du be om å få slettet det du skrev, og begrunne det med den tilstanden du var i på det tidspunktet da du skrev det?

 

Lykke til, håper at det går bra!

Anonymous poster hash: 08fa0...ab7

 

Jeg tviler på at dette går.. personalet og behandlerne mine er veldig opptatt av at jeg må stå for mine egne handlinger og valg. 

 

Og jeg er veldig usikker siden jeg en gang tidligere skrev meg ut og ble lagt rett inn igjen da jeg forsøkte å kaste meg foran toget og tok en stor overdose. 

 

Så jeg tviler på at dem vil gi meg en ny sjanse. 

 

Dem har sagt det tidligere, hvis jeg igjen sier opp tilbudet, så vil jeg aldri få det tilbake igjen, 

 

Så jeg får vel bare stå for mine egne valg da, selv om jeg skrev det mens jeg var paranoid. 

Jeg er voksen, jeg er selv ansvarlig for mine egne handlinger. 

Hvis jeg nå blir kastet på gaten, så har jeg kun meg selv å takke

 

[frosken]

 

 

 

Du kan enten gå inn i offerrollen slik du gjør i det du skriver her - eller du kan ta frem din voksne side og beklage sirkuset du har laget i helgen.  Jeg har ingen tro på at du blir skrevet ut i morgen om du i dag gjør det tydelig at du angrer på det du gjorde i går og ber om å ikke bli utskrevet.

[AnonymBruker]

 

 

Da du skrev det brevet som du angrer deg på, var du ettersom du beskriver, i en tilstand der du ikke

var i stand til å ta hensyn til ditt eget beste.

 

Jeg håper at du skriver et nytt brev i dag, og at du i dette brevet er åpen om det du har forklart til oss på DOL.

Anonymous poster hash: 08fa0...ab7

[IsteSitron]

Du kan enten gå inn i offerrollen slik du gjør i det du skriver her - eller du kan ta frem din voksne side og beklage sirkuset du har laget i helgen.  Jeg har ingen tro på at du blir skrevet ut i morgen om du i dag gjør det tydelig at du angrer på det du gjorde i går og ber om å ikke bli utskrevet.

 

Jeg har jo gått inn i den voksne rollen når jeg selv skriver at jeg må ta ansvar over egne valg og handlinger. Jeg trodde ikke jeg var et offer når jeg selv innrømmer at jeg er gjerningspersonen

[frosken]

Jeg har jo gått inn i den voksne rollen når jeg selv skriver at jeg må ta ansvar over egne valg og handlinger. Jeg trodde ikke jeg var et offer når jeg selv innrømmer at jeg er gjerningspersonen

 

Det du skriver er fullt av doble budskap. Du sier riktignok at du vel får stå for dine egne valg - men tilføyer "selv om jeg var paranoid".  Du snakker om "å bli kastet på gaten", mens det som jo nå er aktuell situasjon er at du har bedt deg utskrevet - men siden det er helg så kan du rekke å be om å få bli før noen ansvarlige har behandlet din anmodning om å bli utskrevet.

 

Dersom du fortsatt ikke har gjort personalet oppmerksom på at du ikke lenger ønsker å bli utskrevet (du kan muligens til og med få tilbake det du leverte fra deg i går), så synes jeg du kaster bort tiden din på å skrive om dette på dol.

 

Rydd opp i forhold til de menneskene som er rundt deg; dette er mye viktigere enn å forsøke å søke oppmerksomhet og støtte her på dol.

[stjernestøv]

Du må jo ha en plass å bo før du skrives ut, skriv et nytt brev.

[Ayia]

Jeg har jo gått inn i den voksne rollen når jeg selv skriver at jeg må ta ansvar over egne valg og handlinger. Jeg trodde ikke jeg var et offer når jeg selv innrømmer at jeg er gjerningspersonen

Å gå inn i den voksne rollen innebærer å rydde opp etter seg i form av handling. Gode intensjoner og snakk hjelper ikke. Jeg støtter frosken fullt ut her.