Fått hjelp med skjemaer

[Madelenemie]

Hei! 

 

veldig gret

 

I de fleste spørsmålene var jeg usikker på om det virkelig var slik/ eller graden av noe, feks spørsmål om jeg er ufølsom og lite forståelsesfull når andre har vansker... men da svarte mine barn Ja mamma ja,

 

Dvs jeg hadde en mistanke på at jeg ikke er så flink på visse ting, men da jeg leste spørsmålene høyt og før jeg fikk tenkt kom det klare svar, ja og nei, da fikk jeg til slutt gjort dette skjemaet også, feks da jeg leste opp spørsmålet om jeg er diplomatisk, lo barna og sa "diplomiatisk eller diktator?" jeg gjentok Diplomat, til andres latter og glede på kjøkkenet, jeg skjønte da at jeg er ikke veldig diplomatisk for når en hel familie ler....(jeg syns det er rar hvis de mener jeg er diktator, de tuller nok...)

 

Nå er skjema nr 2 utfylt også, jeg tror det ble riktig, det ble ærlig i vertfall, men noen ting endret jeg på da mine barn feks mener jeg er håpløs å snakke med om følelser, jeg syns jeg har blitt ganske god/bedre på det. Min ene sønn var stort sett enig med meg, håpløse spørsmål og opplagte svar, det gjaldt vel den eldste også unntatt at han foretrekker gruppearbeide, det gjør ikke jeg/vi.

 

 

Jeg er glad, fått unna mye papirtull.

[Madelenemie]

Hei!

 

jeg har klart å fylle ut alle selv.

 

Poengsummen som jeg fant delvis på nett viser at jeg har asperger syndrom/HFA, i stor grad.

 

Det er på en måte greit nok, men jeg vil ikke min psykiater skal se svarene, jeg har skrevet mail om det nå, for jeg vil bli flau hvis min psykiater skal se at etter så mange års hjelp så svarer jeg tydeligvis mye det samme.

 

På spørsmålene om jeg har lett for å innrømme feil til venner, påta meg skyld for noe, svarte jeg JA, da dro jeg til med poeng, for fikk 5 poeng på hvert spørsmål. Jo mer poeng jo mindre autisme.

 

Men på de aller aller fleste spørsmål fikk jeg 0... og 0 betyr autisme, når jeg fikk så lite poeng så kan man tenke seg resten... :-( Jeg orker ikke/klarer ikke lyve, så det får bare være...

 

Om jeg har en to, mange, eller ingen nære venner syns jeg er så vanskelig å svare på uten å vite definisjonen på en venn at det både kan være mange venner eller ingen venner, men jeg har jo min psykiater. Så jeg skrev mange venner, der fikk jeg også poeng :-) 

 

Hadde jeg skrevet ingen venner, hadde jeg ikke fått poeng. Men det er jo sant at jeg har venner.

 

Ellers var det utrolig mange lette spørsmål, feks liker du å snakke om følelser eller vil du straks ordne opp og er løsnings-orientert, :-) lett, men det ga meg 0 poeng.

 

Og om jeg liker snakke med venner på telefon? Så definitivt ikke, jeg småsnakker ikke med noen på telefon, jeg misliker det sterkt, det må være korte samtaler og konkret et poeng med den. da fikk jeg 0 poeng igjen og slik gikk det.

 

Men de spørsmålene var lette :-)

 

Jeg vil bare ikke min psykiater skal se svarene, det holder at hun har sett det en gang, nå vil jeg ikke vise dette. Men sist sa hun til meg "nei nå er jeg så gammel at sånt er ikke flaut for meg", jeg svarte ja, og det var dumt av høflighet skulle jeg svart "nei du er ikke gammel" det er hun ikke heller, men jeg bare konstaterte at jeg hørte hva hun sa og hvis hun føler seg gammel så syns ikke jeg at jeg skal motsi hennes egen oppfatning.

Jeg skjønner ikke at man skal motsi andre egen oppfatning av seg selv.

 

Det har vært en tidligere diskusjon mellom min mann og meg.

[Mirabell]

...

 

Poengsummen som jeg fant delvis på nett viser at jeg har asperger syndrom/HFA, i stor grad.

 

Det er på en måte greit nok, men jeg vil ikke min psykiater skal se svarene, jeg har skrevet mail om det nå, for jeg vil bli flau hvis min psykiater skal se at etter så mange års hjelp så svarer jeg tydeligvis mye det samme.

 

...

 

Jeg vil bare ikke min psykiater skal se svarene, det holder at hun har sett det en gang, nå vil jeg ikke vise dette. Men sist sa hun til meg "nei nå er jeg så gammel at sånt er ikke flaut for meg", jeg svarte ja, og det var dumt av høflighet skulle jeg svart "nei du er ikke gammel" det er hun ikke heller, men jeg bare konstaterte at jeg hørte hva hun sa og hvis hun føler seg gammel så syns ikke jeg at jeg skal motsi hennes egen oppfatning.

Jeg skjønner ikke at man skal motsi andre egen oppfatning av seg selv.

 

...

 

 

Det er jo ikke feil at du har Asberger/HFA i stor grad, det vet jo både du og ikke minst din psykiater. Og selv om du har gått til henne i mange år, så har hun jo aldri sagt at du kan kureres. Formålet har vært at du skal lære deg å leve bedre med de vanskene du har. Du har nok ikke noe å tape på å vise henne svarene, hun blir neppe overrasket. 

 

Du behøver ikke skamme deg over at du ikke sa "du er ikke gammel", hun mente nok bare at hun er så moden nå at hun ikke blir flau. Og dessuten er hun vel over pensjonsalder, og dermed ikke direkte ung...   Men det er riktig at det finnes situasjoner hvor det er høflig å motsi en person, f.eks. en som sier: " Jeg er så gammel at jeg ikke kan ha en sånn frisyre mer", eller "Jeg er så tjukk at jeg ikke kan ha sånn kjole mer." Men dine venner, og særlig din psykiater, VET jo at du har AS, så de vet vel at du ikke kjenner dette "spillet". Hun ble helt sikkert ikke såret, og da er jo ingen skade skjedd! 

[Marie Mel]

Madelenemie,

Det var fint å lese mellom linjene hvordan kontakt og åpenhet du har med dine barn. Fortjener ros for det    

Så blir jeg nysjerrig på hvorfor en psykiater ikke skal få se svarene. Ikke sikkert hun ønsker det eller trenger det, og kanskje viser du henne det selv om du skriver det slik.  

 

Det var bare litt spennende at du er åpen mot barn og forumet og ikke mot psykiateren din

Om jeg tenker etter så er det kanskje noen enkelte besvarelser du ikke ønsker å vise henne som du nødvendigvis ikke leste for barna eller oss..... uansett så var dine innlegg godt skrevet. Ærlighet varer lengst 

[Madelenemie]

Det er jo ikke feil at du har Asberger/HFA i stor grad, det vet jo både du og ikke minst din psykiater. Og selv om du har gått til henne i mange år, så har hun jo aldri sagt at du kan kureres. Formålet har vært at du skal lære deg å leve bedre med de vanskene du har. Du har nok ikke noe å tape på å vise henne svarene, hun blir neppe overrasket. 

 

Du behøver ikke skamme deg over at du ikke sa "du er ikke gammel", hun mente nok bare at hun er så moden nå at hun ikke blir flau. Og dessuten er hun vel over pensjonsalder, og dermed ikke direkte ung...   Men det er riktig at det finnes situasjoner hvor det er høflig å motsi en person, f.eks. en som sier: " Jeg er så gammel at jeg ikke kan ha en sånn frisyre mer", eller "Jeg er så tjukk at jeg ikke kan ha sånn kjole mer." Men dine venner, og særlig din psykiater, VET jo at du har AS, så de vet vel at du ikke kjenner dette "spillet". Hun ble helt sikkert ikke såret, og da er jo ingen skade skjedd! 

Hei!

 

Takk :-)

 

Hvis noen sier de er så gamle at de ikke kan ha en slik frisyre, benekter ikke jeg det, jeg tenker "javel" og ikke noe særlig mer. Kanskje lurer jeg på om det er regler for frisyrer, men det tenker jeg nok ikke på før jeg får stillhet og ro til å tenke.

 

Jeg jobbet en liten tid i klesbutikk, jeg mistet jobben, for sjefen klarte ikke få meg til å lyve, da skjønte jeg ikke hennes side av saken, i dag forstår jeg at jeg pynter ikke på, og det bør man kunne gjøre når man jobber i en klesbutikk. Huff det var mange forviklinger i den butikken :-( det var ikke bare sjefen som var fortvilt, det var jeg selv også over spørsmål som "Kan du sy opp denne kjolen?" da svarte jeg "nei jeg kan ikke sy" så klagde kundene til sjefen?? Det var grusomt....

 

Nja, jeg syns min psykiater er ung... hun er bare 68 år, jeg syns hun virker og ser ung ut.

Hennes skjønnhet tror jeg kommer fra hjertet for andre har sagt hun ser helt vanlig ut, men for meg ser hun ut som det vakreste mennesker jeg noen gang har sett, og stemmen hennes er så vakker at jeg blir glad av den og aksenten er vakker og ordene akkurat sånn som jeg liker dem. (ja ikke alltid, men jeg sier i fra når jeg er uenig, det setter hun pris på)

 

Takk 

[Madelenemie]

Madelenemie,

Det var fint å lese mellom linjene hvordan kontakt og åpenhet du har med dine barn. Fortjener ros for det    

Så blir jeg nysjerrig på hvorfor en psykiater ikke skal få se svarene. Ikke sikkert hun ønsker det eller trenger det, og kanskje viser du henne det selv om du skriver det slik.  

 

Det var bare litt spennende at du er åpen mot barn og forumet og ikke mot psykiateren din

Om jeg tenker etter så er det kanskje noen enkelte besvarelser du ikke ønsker å vise henne som du nødvendigvis ikke leste for barna eller oss..... uansett så var dine innlegg godt skrevet. Ærlighet varer lengst 

Hei!

 

 

Jeg vil ikke hun skal se svarene for jeg vil ikke hun skal se på meg som håpløs og uten progresjon.

 

Jeg er et lykkelig menneske i dag pga av svarene diagnosen har gitt meg, min mann og mine barn, av det kommer en dyp takknemlighet og kjærlighet til min psykiater.

 

Jeg har skrevet og sagt til henne at jeg ikke vil hun skal se svarene, at det kan en annen gjøre...

Hun smiler da, som om hun ikke skjønner hva jeg sier, derfor gjentok jeg det i mail nå.

 

Jeg kan ikke nekte det, like lite som jeg bestemmer om jeg er med eller ikke i denne studien, men jeg kan protestere, og det gjør jeg. Jeg protesterer hver time i vertfall har jeg gjort det siden jul.

Men det har ikke hjulpet, men testene vil jeg ikke hun skal se, de ser ille ut, jeg kommer verre ut enn noen. Jeg ser snittet på de med asperger og jeg ligger på de dårligst fungerende ... :-(

 

Det burde vel vært en progresjon og forandring etter alle disse årene.

 

Men forandringen er mere resulterte i indre fred og ro og trygghet.

 

Men jeg vil likevel ikke min psykiater skal se hvor ille jeg er på visse områder.

 

Men det tror jeg kanskje ikke jeg klarer å forklare helt hvorfor.

[Marie Mel]

Hei!

 

 

Jeg vil ikke hun skal se svarene for jeg vil ikke hun skal se på meg som håpløs og uten progresjon.

 

Jeg er et lykkelig menneske i dag pga av svarene diagnosen har gitt meg, min mann og mine barn, av det kommer en dyp takknemlighet og kjærlighet til min psykiater.

 

Jeg har skrevet og sagt til henne at jeg ikke vil hun skal se svarene, at det kan en annen gjøre...

Hun smiler da, som om hun ikke skjønner hva jeg sier, derfor gjentok jeg det i mail nå.

 

Jeg kan ikke nekte det, like lite som jeg bestemmer om jeg er med eller ikke i denne studien, men jeg kan protestere, og det gjør jeg. Jeg protesterer hver time i vertfall har jeg gjort det siden jul.

Men det har ikke hjulpet, men testene vil jeg ikke hun skal se, de ser ille ut, jeg kommer verre ut enn noen. Jeg ser snittet på de med asperger og jeg ligger på de dårligst fungerende ... :-(

 

Det burde vel vært en progresjon og forandring etter alle disse årene.

 

Men forandringen er mere resulterte i indre fred og ro og trygghet.

 

Men jeg vil likevel ikke min psykiater skal se hvor ille jeg er på visse områder.

 

Men det tror jeg kanskje ikke jeg klarer å forklare helt hvorfor.

Ok, nå forstår jeg hva du tenker på.

 

Men selv om du gjør progresjon, så vil vel ikke det slå ut på det skjemaet?

Skal poengsummen forandre seg over år? Sier psykiateren at poengsummen skal opp?

 

Hadde hvert spørsmål vært gradert på en skala fra 9-0, så vil jeg tippe du hadde du sett progresjon    

Når du skriver at du opplever deg flinkere og bedre, så er det sikkert et faktum som ikke kommer fram, da diagnosen har disse litt ekstra trekkene alltid. Om da ikke poengsummen helst skal forandres.  

Om en er lykkelig og har det bra, så er jo det målet for alle. Din psykiater ser vel økt fred, ro og trygghet og vet at det er progresjon der 

Tipper din familie og omverden ser det også

[Madelenemie]

 

Hadde hvert spørsmål vært gradert på en skala fra 9-0, så vil jeg tippe du hadde du sett progresjon    

Når du skriver at du opplever deg flinkere og bedre, så er det sikkert et faktum som ikke kommer fram, da diagnosen har disse litt ekstra trekkene alltid. Om da ikke poengsummen helst skal forandres.  

Om en er lykkelig og har det bra, så er jo det målet for alle. Din psykiater ser vel økt fred, ro og trygghet og vet at det er progresjon der 

Tipper din familie og omverden ser det også

[Madelenemie]

 

 

Hei!

 

Ja, min psykiater sier ofte "Det er en helt annen kvinne her nå enn for 8 år siden" feks, så hun ser forskjell, men det kommer ikke frem, på avkrysningene :-(

 

Jeg er like ille sær, liker alenetid, tenkning om fred og ro osv...

Det rører ved den jeg er, og der er lute forandret, det syns jeg altså er flaut.

 

Jeg vil fremdeles ikke treffe noen "bare for en kopp kaffe" skal jeg drikker kaffe med noen er det 100 % sikkert at jeg er ute etter en informasjon om noe, alltid. Da kommer man dårlig ut for da får man poeng 0, og det skjer litt ofte...

 

Men jeg er flink på å ta kritikk, innrømme feil, si unnskyld, på de får jeg 5 poeng og halter meg således opp over dit jeg helst vil befinne meg, men så kommer det masse spørsmål der alle svar gir meg 0 i poeng, og det er ikke oppløftende.

 

Det var greit før..når jeg ble utredet, da skjønte jeg det ikke, nå skjønner jeg det!

[frosken]

Hei!

 

jeg har klart å fylle ut alle selv.

 

Poengsummen som jeg fant delvis på nett viser at jeg har asperger syndrom/HFA, i stor grad.

 

Det er på en måte greit nok, men jeg vil ikke min psykiater skal se svarene, jeg har skrevet mail om det nå, for jeg vil bli flau hvis min psykiater skal se at etter så mange års hjelp så svarer jeg tydeligvis mye det samme.

 

På spørsmålene om jeg har lett for å innrømme feil til venner, påta meg skyld for noe, svarte jeg JA, da dro jeg til med poeng, for fikk 5 poeng på hvert spørsmål. Jo mer poeng jo mindre autisme.

 

Men på de aller aller fleste spørsmål fikk jeg 0... og 0 betyr autisme, når jeg fikk så lite poeng så kan man tenke seg resten... :-( Jeg orker ikke/klarer ikke lyve, så det får bare være...

 

Om jeg har en to, mange, eller ingen nære venner syns jeg er så vanskelig å svare på uten å vite definisjonen på en venn at det både kan være mange venner eller ingen venner, men jeg har jo min psykiater. Så jeg skrev mange venner, der fikk jeg også poeng :-) 

 

Hadde jeg skrevet ingen venner, hadde jeg ikke fått poeng. Men det er jo sant at jeg har venner.

 

Ellers var det utrolig mange lette spørsmål, feks liker du å snakke om følelser eller vil du straks ordne opp og er løsnings-orientert, :-) lett, men det ga meg 0 poeng.

 

Og om jeg liker snakke med venner på telefon? Så definitivt ikke, jeg småsnakker ikke med noen på telefon, jeg misliker det sterkt, det må være korte samtaler og konkret et poeng med den. da fikk jeg 0 poeng igjen og slik gikk det.

 

Men de spørsmålene var lette :-)

 

Jeg vil bare ikke min psykiater skal se svarene, det holder at hun har sett det en gang, nå vil jeg ikke vise dette. Men sist sa hun til meg "nei nå er jeg så gammel at sånt er ikke flaut for meg", jeg svarte ja, og det var dumt av høflighet skulle jeg svart "nei du er ikke gammel" det er hun ikke heller, men jeg bare konstaterte at jeg hørte hva hun sa og hvis hun føler seg gammel så syns ikke jeg at jeg skal motsi hennes egen oppfatning.

Jeg skjønner ikke at man skal motsi andre egen oppfatning av seg selv.

 

Det har vært en tidligere diskusjon mellom min mann og meg.

 

Jeg har oppfattet det som at du stoler på din psykiater og mener at hun er en klok dame? I såfall er jeg overrasket over at du ikke vil at hun skal se svarene. For å hjelpe deg best mulig, så trenger hun å vite mest mulig om hvordan du fungerer i hverdagen og hvordan du har det. Hun kommer ikke til å like deg mindre eller ha mindre respekt for deg om hun fullt ut får vite disse tingene. Vis henne tillit!

[Madelenemie]

Jeg har oppfattet det som at du stoler på din psykiater og mener at hun er en klok dame? I såfall er jeg overrasket over at du ikke vil at hun skal se svarene. For å hjelpe deg best mulig, så trenger hun å vite mest mulig om hvordan du fungerer i hverdagen og hvordan du har det. Hun kommer ikke til å like deg mindre eller ha mindre respekt for deg om hun fullt ut får vite disse tingene. Vis henne tillit!

Hei!

 

Ja ja, tillit vil jeg vise henne,

 

vil bare ikke skuffe henne...

 

gitt meg så myye hjelp!

 

Men har sagt til meg, at "du vil alltid ha autisme" så kanskje liker meg likevel...

 

Jeg har vist tillit nå, sagt at blir så sliten, fikk ikke til, klarte ikke forstå...

 

Det er vanskelig for meg, min psykiater sa bare "Ja jeg skriver bekreftelse, hvor mange timer hjelp trenger du pr uke?". Jeg ble flau og sa først, vet ikke, så sa jeg hva en annen med autisme hadde.

Og at hadde klart meg selv hvis ikke barn, men nå så sliten for blir for mye...

 

Jeg ser ned i gulvet og alt min psykiater ikke sier, vet jeg ikke noe om, så sånn sett er jeg avhengig av tydelighet, og hvis hun sa " Sophie jeg liker deg uansett om du får litt mer hjelp" så hadde jeg nok følt meg tryggere, men jeg vet ikke hva hun tenker, for jeg leser ingenting ut av hennes ansikt, jeg ser det sjelden for jeg ser mest et annet sted. Jeg vil bare hun for alltid skal være min venn og ikke slutte å like meg. Jeg elsker min psykiater.

[frosken]

Hun kommer ikke til å slutte å like deg om du er helt ærlig mht hvordan du har det. Du kan også snakke med henne om dette, du kan si til henne at du blir redd for at hun skal like deg mindre hvis du forteller at du trenger hjelp.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Vet du at da jeg ikke ville la henne se min barnejournal også begynte hun spørre om jeg var redd for at hun ikke skulle liker meg, så svarte hun:

 

" vet du jeg får bare enda mer respekt for den lille jenta som har strevd og klart seg så mesterlig"

 

Det svarte hun når hun fikk vite om alt det stygge de skrev om meg feks : Spiste opp alt pålegget, avflatet ovenfor andre mennesker, kontaktsvak, bryr seg ikke om andre mennesker, virker likegyldig ovenfor andre mennesker, umulig å inngå en behandlings-allianse med" osv...

 

Da gråt jeg, for ikke sant, jeg brydde meg jo...

 

Så selv om hun fikk vite om alt det stygge så likte hun meg likevel, fikk enda mer respekt sa hun.

 

Men jeg tenker inni meg at et sted går det vel en grense? for hvor raus man kan være, min psykiater snill og jeg vil vel vise progresjon og takknemlighet, det er bare en mekanisme i meg, akkurat og på lik linje som at jeg, jeg vil ha jobb, det handler ikke om andre, men om meg, jeg vil få til.

 

Spesielt med hele det grunnlag og all den tid min psykiater har brukt på meg.

[frosken]

Hei!

 

 

 

Men jeg tenker inni meg at et sted går det vel en grense? for hvor raus man kan være, min psykiater snill og jeg vil vel vise progresjon og takknemlighet, det er bare en mekanisme i meg, akkurat og på lik linje som at jeg, jeg vil ha jobb, det handler ikke om andre, men om meg, jeg vil få til.

 

Spesielt med hele det grunnlag og all den tid min psykiater har brukt på meg.

 

Jeg tror du er _langt_ unna en slik grense :-)

[Madelenemie]

Hei!

 

Ok da håper jeg du har rett!

 

Jeg skal tenke på det i natt! Takk

[Marie Mel]

Madelenemie,

 

Selv om du sover, så ser du det i morgen.

 

Om noen viser deg tillit, barn eller venner, så kjenner du kanskje at du blir mer knyttet til dem?

Om du viser din psykiater tillit, så skjer det samme. Det kommer til rett tid

 

Vi som leser dine innlegg liker deg jo bare bedre

[Madelenemie]

Hei!

 

Takk.

 

I går fikk jeg forresten forståelse for hva venner er for andre..

 

De sa på barnehabiliteringen " en glede delt er dobbelt glede, en sorg delt er en halv sorg".

de spurte om jeg hadde hørt det og jeg svarte nei, så forklarte de og da forstod jeg hvorfor mennesker klager til hverandre når de har det vanskelig, det er fordi de blir lettere selv. Min psykiater har forklart meg det, jeg fortalte barnehabiliteringen det og de sa "Ja akkurat", jeg ble glad inni meg, en ting til plassert.

 

Jeg drev og fikk tips til å skrive IP, skal skrive selv, men fikk god hjelp, hadde ikke klart bra uten,

For når vi kom til mål, skrev jeg utdanning, og de spurte meg om ikke livet til mitt barn inneholdt mer enn fag. Jeg syns spørsmålene var vriene, mye jeg ikke hadde tenkt på før, skjønte da forskjellen på meg og dem, men saken er at selv om mitt barn likt meg, bra å lære å tenke videre.

 

Vi fikk satt opp mål som var gode, når jeg bare fikk forklart dem.

 

Inni meg som samtalen skred frem og som de snakket skjønte jeg det, for skjemanen jeg har fylt ut, gitt meg mye autisme, men det har jeg, for de hadde ikke samme tanker om vennner som meg, det var ganske stor forskjell. Jeg liker ikke snakke om følelser, jeg liker gjør morsomme og interessante ting med venner. det var et svært lærerrikt møte for meg...virkelig, jeg skjønte ting jeg ikke har skjønt før.

Og ja at vi har autisme også.