Gi opp? Ja takk! Hjelp...

[IsteSitron]

Jeg kan ikke fordra livet mitt lengre, jeg vet det blir feil og si det, men jeg kan ikke lenger være glad i livet. 

Jeg går liksom på tomgang, jeg er en kjørende bil med tom bensintank som snart stopper. 

 

Jeg føler meg så egoistisk akkurat nå, at jeg tenker på hvor fælt jeg har det, når det finnes mennesker ute i denne verden som har det hundre ganger verre enn meg. 

 

Jeg føler lenger ikke et håp, ikke en gang en liten gnist som sier meg at ting vil bli bra.

 

Plutselig så sitter jeg her, etter en god stund ute igjen, for å få ut noe av sinnet, tenker jeg at, hvorfor meg? Hvorfor ble jeg egentlig født når det ikke finnes en sjel i denne verden som virkelig vil ha meg på denne jordkloden? 

 

Av og til så tenker jeg, hvorfor har jeg egentlig overlevd alle de selvmordsforsøkene jeg har hatt? Hvorfor har dem egentlig reddet meg når jeg viser at jeg har det virkelig vondt og ikke orker mer? Jeg vet jo det er jobben deres, men kunne dem ikke for en gangs skyld gjort et unntak? 

 

Ikke missforstå meg, jeg skal IKKE ta selvmord nå. 

Men alt er bare så vondt og jævlig for tiden. 

 

Det virker som om jeg rett og slett bare er luft. 

Jeg er på sykehus, men det føles rett og slett som jeg er alene. 

Senest i dag hadde jeg et virkelig behov for å prate, men personalet avviste meg som vanlig. 

Jeg ville fortelle hvordan jeg hadde det, hvor vondt jeg hadde det, at jeg trengte noen å prate med. 

Men hver gang jeg åpnet kjeften for å si det jeg hadde på hjertet, sa dem bare "ok!" og lukket døren igjen. 

 

Det er så vondt og bli avvist. 

Føle seg alene, der ingen vil høre på hva du har og si. 

Det er ikke rart at det til tider koker over når ingen vil hjelpe til med å tømme gryta når den er full. 

 

Jeg kan prate til meg selv, men det blir ikke det samme. 

Det var det som skjedde i dag, ingen ville høre på meg og mine ord fra hjertet, så jeg hadde ikke annet valg enn å stå ute å prate med meg selv... 

 

Ingen av personalet ville hjelpe meg til å få det bedre, ingen ville høre på meg da jeg stod der ute og blamerte meg selv, personalet gikk bare fra meg, som om jeg var en hjemløs katt. 

 

Det er bare så vondt og ikke få prate om det som er vondt. 

Jeg blir ikke bedre av det. 

Av og til så må man også tømme gryta for negative tanker. 

Men av og til så føles det ut som personalet kun vil at jeg skal prate om positive ting, som om jeg aldri fikk lov å ha det vanskelig. 

 

Jeg forstår virkelig nå hvorfor jeg kjemper for å komme meg bort her fra, med hjelp fra en dyktig advokat. 

Jeg kan rett og slett ikke være på et sted, der dem ikke er interessert i å høre på hva pasientene har og si. 

 

Det er vondt, virkelig vondt og ikke bli sett og hørt

Endret 28. april 2013 av IsteSitron

[stjernestøv]

Jeg tror at det viktigste for et menneske er å bli sett og hørt, så jeg forstår at det er vondt å være der du er. Så synes jeg det er rart at de bare overser deg, er det ikke jobben deres å ta vare på pasientene?

 

Du skulle hatt noe i livet som var meningsfylt. Klem til deg!

[frosken]

 

 

Plutselig så sitter jeg her, etter en god stund ute igjen, for å få ut noe av sinnet, tenker jeg at, hvorfor meg? Hvorfor ble jeg egentlig født når det ikke finnes en sjel i denne verden som virkelig vil ha meg på denne jordkloden? 

 

 

 

Det virker som om jeg rett og slett bare er luft. 

Jeg er på sykehus, men det føles rett og slett som jeg er alene. 

Senest i dag hadde jeg et virkelig behov for å prate, men personalet avviste meg som vanlig. 

Jeg ville fortelle hvordan jeg hadde det, hvor vondt jeg hadde det, at jeg trengte noen å prate med. 

Men hver gang jeg åpnet kjeften for å si det jeg hadde på hjertet, sa dem bare "ok!" og lukket døren igjen. 

 

Det er så vondt og bli avvist. 

Føle seg alene, der ingen vil høre på hva du har og si. 

Det er ikke rart at det til tider koker over når ingen vil hjelpe til med å tømme gryta når den er full. 

 

Jeg kan prate til meg selv, men det blir ikke det samme. 

Det var det som skjedde i dag, ingen ville høre på meg og mine ord fra hjertet, så jeg hadde ikke annet valg enn å stå ute å prate med meg selv... 

 

Ingen av personalet ville hjelpe meg til å få det bedre, ingen ville høre på meg da jeg stod der ute og blamerte meg selv, personalet gikk bare fra meg, som om jeg var en hjemløs katt. 

 

Det er bare så vondt og ikke få prate om det som er vondt. 

Jeg blir ikke bedre av det. 

 

 

Det er vondt, virkelig vondt og ikke bli sett og hørt

 

Slik jeg har forstått deg, så har du vært mye innlagt siden ungdomsårene. Ulempene ved det kan være ganske mange. Blant annet at man venner seg til at det alltid er noen der som kan høre på en hver gang man er frustrert og lei. Siden din innleggelse nå nærmer seg slutten, så kan det være at personalet forsøker å forbereder deg på et liv utenfor institusjon. Det kommer jo ikke til å være noen der kontinuerlig når du er utskrevet. Du vil sikkert få tilbud om samtale hver uke, men for å gjøre overgangen lettere for deg, så kan det være viktig at du lærer deg å håndtere følelsene dine uten at du øyeblikkelig har noen å snakke med.

 

Dersom du er mottakelig for deg, så kan du kan be om en samtale med personalet hvor dere snakker om hvordan du kan bruke dem på en konstruktiv måte - og hvor de også tydeliggjør hva de ikke kommer til å gi deg respons på, slik at du kan forstå hva som skjer i de situasjonene du tolker som avvisning fra personalets side.

 

Du har sannsynligvis "lært" en god del atferd som institusjonalisert, atferd som ikke er konstruktiv og som ikke bringer deg nærmere et liv som fungerer.