BP 2. En mild psykisk lidelse?

[Gondor]

Nok en deilig solskinnsdag. Jeg sitter her og prøver å jobbe, men det er ikke lett. Skogen lokker. Jeg er takknemlig for at jeg føler meg så bra som det jeg gjør. Ikke snev av depresjon eller tankekjør. Jeg har begynt å seponere en medisin og det går bra. Nå har jeg stått på antidepressiva i så mange år at jeg lurer på om jeg ikke skal redusere det også.

 

Er ikke bp 2 en mild psykisk lidelse? Bortsett fra de dype depresjonene og hypomaniene som går av hengslene? Denne lidelsen lar seg i hvert fall behandle!

 

Er det noen her inne som føler at livet som bp 2'er er et mareritt selv om man er godt medisinert? Er det bare jeg som er svine heldig?

[Mirabell]

Nok en deilig solskinnsdag. Jeg sitter her og prøver å jobbe, men det er ikke lett. Skogen lokker. Jeg er takknemlig for at jeg føler meg så bra som det jeg gjør. Ikke snev av depresjon eller tankekjør. Jeg har begynt å seponere en medisin og det går bra. Nå har jeg stått på antidepressiva i så mange år at jeg lurer på om jeg ikke skal redusere det også.

 

Er ikke bp 2 en mild psykisk lidelse? Bortsett fra de dype depresjonene og hypomaniene som går av hengslene? Denne lidelsen lar seg i hvert fall behandle!

 

Er det noen her inne som føler at livet som bp 2'er er et mareritt selv om man er godt medisinert? Er det bare jeg som er svine heldig?

Fint at du har det bra, uten snev av depresjon og tankekjør! Men hvordan kan du tenke at det er lurt å slutte med antidepressiva når det virker som det skal og du har det fint!?!?! Du risikerer bare dype depresjoner og hypomanier som går av hengslene. Hvis det du går på nå, virker for deg, så forsett sånn!

[Gondor]

Jeg tenkte ikke å slutte helt med antidepressiva. Jeg står på 10 mg cipralex (lav dose) og 300 mg wellbutrin. Jeg tenkte i første omgang  å kutte med 150 mg.

 

Jeg tror jeg lar meg inspirere av en bp 2 dame jeg leste om i et ukeblad som hadde vært i psykiatrien i 10 år. Med medisiner og innleggelser. Hun hadde kuttet ut alle medisiner og hadde det helt suverent. Jeg skal fortsette i terapi. Det tror jeg er veldig viktig for meg.

 

Er dette virkelig helt på tryne?

[Mirabell]

Jeg tenkte ikke å slutte helt med antidepressiva. Jeg står på 10 mg cipralex (lav dose) og 300 mg wellbutrin. Jeg tenkte i første omgang  å kutte med 150 mg.

 

Jeg tror jeg lar meg inspirere av en bp 2 dame jeg leste om i et ukeblad som hadde vært i psykiatrien i 10 år. Med medisiner og innleggelser. Hun hadde kuttet ut alle medisiner og hadde det helt suverent. Jeg skal fortsette i terapi. Det tror jeg er veldig viktig for meg.

 

Er dette virkelig helt på tryne?

Dette er godt ment: Når du skriver et innlegg over hvor bra du har det, uten snev av depresjon og tankekjør, da tenker jeg at du har akkurat RIKTIG dose og blanding av medisiner. Derfor syns jeg virkelig det er helt på trynet å trekke motsatt konklusjon, at du skal redusere. Ikke juster egne doser når du har det bra, bare basert på en historie om en dame i et ukeblad!!

[motorPrøysen]

Hvor mild eller alvorlig BP2 varierer fra person til person. For de som har gjentatte og langvarige alvorlige depresjoner kan BP2 være mer alvorlig enn BP1.

 

Min personlige mening, som mange psykiatere nok vil være uenig i: Jeg tror det er klokt av deg å forsøke å redusere medisinene og ha som mål å bli helt medisinfri, eller i det minste bare bruke én medisin på lav dose — men dette må du gjøre langsomt og i samarbeid med legen som skriver ut medisinene. 

[XbellaX]

Jeg tenkte ikke å slutte helt med antidepressiva. Jeg står på 10 mg cipralex (lav dose) og 300 mg wellbutrin. Jeg tenkte i første omgang  å kutte med 150 mg.

 

Jeg tror jeg lar meg inspirere av en bp 2 dame jeg leste om i et ukeblad som hadde vært i psykiatrien i 10 år. Med medisiner og innleggelser. Hun hadde kuttet ut alle medisiner og hadde det helt suverent. Jeg skal fortsette i terapi. Det tror jeg er veldig viktig for meg.

 

Er dette virkelig helt på tryne?

 

Det er dette mange med din diagnose gjør, de reduserer når de har det bra og er relativt stabile. Deretter klarer de seg noen dager, kanskje til og med uker, før de møter veggen. Om du skal redusere eller forbli på nåværende dose synes jeg ikke du skal ta opp her inne men drøfte med den som kjenner deg best- din behandler. 

Endret 30. april 2013 av XbellaX

[XbellaX]

Hvor mild eller alvorlig BP2 varierer fra person til person. For de som har gjentatte og langvarige alvorlige depresjoner kan BP2 være mer alvorlig enn BP1.

 

Min personlige mening, som mange psykiatere nok vil være uenig i: Jeg tror det er klokt av deg å forsøke å redusere medisinene og ha som mål å bli helt medisinfri, eller i det minste bare bruke én medisin på lav dose — men dette må du gjøre langsomt og i samarbeid med legen som skriver ut medisinene. 

 

Hvorfor er det et mål å være medisinfri, målet i mine øyne burde langt heller være stabilitet.

[AnonymBruker]

Enig med de andre her, det er da helt på trynet å redusere medisinene, når den dosen du står på fungerer optimalt. Du har det jo bra nå, hvorfor vil du endre det?

Anonymous poster hash: 8478e...948

[motorPrøysen]

Hvorfor er det et mål å være medisinfri, målet i mine øyne burde langt heller være stabilitet.

 

Målet er selvsagt å være medisinfri og stabil.

[XbellaX]

Målet er selvsagt å være medisinfri og stabil.

 

For en kronisk og alvorlig lidelse som BP2 er bør ikke målet være medisinfri, det blir urealistisk. Om man klarer det er det flott men det avhenger igjen hvor hardt rammet man er men for de aller fleste er stabilitet innen rekkevidde, ikke seponering av alt.

[motorPrøysen]

For en kronisk og alvorlig lidelse som BP2 er bør ikke målet være medisinfri, det blir urealistisk. Om man klarer det er det flott men det avhenger igjen hvor hardt rammet man er men for de aller fleste er stabilitet innen rekkevidde, ikke seponering av alt.

 

Jeg veit det er det som forfektes i psykiatrien i dag, jeg tror bare ikke på det. Forskningen på dette sier ulike ting, men det er i hvert fall et stort paradoks at antallet som blir uføre pga. bipolar lidelse (i alle fall i USA, kjenner ikke norske data) har økt i takt med at medikamentell behandling øker. Før medikamentell behandling ble vanlig ved bipolar ble sykdommen ansett som forbigående/sporadisk med realtivt få episoder. I takt med økt medikamentell behandling har det oppstått en kronifisering. Det er vanskelig å bevise en årssakssammenheng, men det burde i det minste få noen varselbjeller til å ringe hos fagfolkene. Og det burde vekke nysgjerrighet og forskning. Så har desverre ikke skjedd, og da er det vanskelig for meg å kjøpe sannhetene man blir servert om dette fra fagfolk.

 

http://www.madinamerica.com/2011/11/bipolar-illness/

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, det er absolutt ingen mild psykisk lidelse. Det kan være det hos noen, og det avhenger helt av komorbide lidelser.

 

Tendensen til stadig å få dårlig funderte ideer om endring av virksom behandling er en av symptomene som gjør lidelsen alvorlig.

[Gjest]

Nok en deilig solskinnsdag. Jeg sitter her og prøver å jobbe, men det er ikke lett. Skogen lokker. Jeg er takknemlig for at jeg føler meg så bra som det jeg gjør. Ikke snev av depresjon eller tankekjør. Jeg har begynt å seponere en medisin og det går bra. Nå har jeg stått på antidepressiva i så mange år at jeg lurer på om jeg ikke skal redusere det også.

 

Er ikke bp 2 en mild psykisk lidelse? Bortsett fra de dype depresjonene og hypomaniene som går av hengslene? Denne lidelsen lar seg i hvert fall behandle!

 

Er det noen her inne som føler at livet som bp 2'er er et mareritt selv om man er godt medisinert? Er det bare jeg som er svine heldig?

Jeg er endelig blitt stabil med nye medisiner og har ikke tenkt å redusere AD.  Det var meningen jeg skulle redusere når jeg begynte med nye medisiner, men når jeg ble stabil så våget jeg ikke å redusere på noe. Det kan være akkurat den kombinasjonen som gjør meg bra.

 

Hvorfor vil du redusere nå når du er bra?  Etter som du har skrevet på dol, så har du slitt mye du også.  Gled deg heller over å være bra og vær glad det finnes medisiner som holder deg bra nå.  Ikke ta risikoen med å bli dårlig igjen.