Dårlig samvittighet

[Madelenemie]

Hei!

 

Selv om det sikkert er ulogisk å ha dårlig samvittighet så sliter jeg for tiden veldig med det fordi jeg bare er hjemme. 

 

Men samme kravene stiller jeg ikke til andre som er hjemme, det er derfor forskjellsbehandling mot meg selv. Men ingen logikk når inn!

 

I dag hadde jeg første møte kl 08.00 et sted i byen, det betydde at jeg måtte tilrettelegge ekstra da jeg ikke var hjemme når taxier kommer, jeg måtte kjøre 07.35. Det er mange klemmer og mange sekker og mange forsikringer å gi, samt nøkler som må sjekkes og mobiler lades. Da er det deilig når man setter på musikk og kobler ut litt i bilen.

 

Så kom jeg hjem, satte på vaskemaskiner, ryddet bort etter frokost m.m. nå må jeg forberede meg litt de neste møtene kl 12.00 på barnehabilitering og kl 12.00 på Ullevål sykehus. Etterpå må jeg fort hjem å lage middagen (hvis jeg har overskudd, noen ganger bare lager omelett og middag blir kveldsmat) for må på avslutning kl 17.30 (min mann kommer direkte fra jobb til avslutning, det hadde jeg skullet ønske var meg :-)

 

Etter den må (jeg)/min mann sette oss med lekser. Jeg er på sånne dager rett og slett for sliten jeg da, synker ned og skriver kanskje noe her istedet, så overtar han. 

Sånn er mange og de fleste dager, når jeg har en "fridag" kan jeg fordi sliten bruke så mye av dagen på å gå, bare vandre rundt og da får jeg enda dårligere samvittighet, fordi jeg kaster bort tiden på å vandre rundt, men da er jeg så sliten at jeg bare går. Stress kan også få meg til å vandre, men det hender jeg gjør det om natten istedet, hvis ikke får sove og tenker på ting jeg ikke forstår.

 

Saken er at jeg har ganske fulle dager, i dag hvor jeg ikke er sliten kan jeg reise uten ørepropper og solbriller :-) på slitendager, må jeg ha full autismepakke/skjerming fra den verden jeg forholder meg til.

 

Er blitt flinkere til å bare si hva det er, hvorfor jeg har ørepropper, ingen bryr seg så der har jeg pålagt meg selv krav før som ingen krevde av meg, eller hvorfor jeg ikke klarer se i øynene, samtidig med at snakker, tenker og prøver huske det vesentlige/tar stikkord.

 

Som mor på heltid er det ganske tullete at jeg skal ha så dårlig samvittighet, men det har jeg, for at jeg ikke studerer og jobber! I tillegg har jeg dårlig samvittighet for dammene jeg ikke har vært ute ved enda, men klarer ikke akkurat nå noe mer...for ikke å nevne oppgaven min som ligger lenger og lenger ned i en bunke med papirer jeg enda ikke har startet på.

 

Jeg har hørt at det er en dameting å ha dårlig samvittighet. 

Jeg tror det kanskje er riktig, for min mann sier han ikke har det og at jeg ikke burde ha det, jeg er altså min egen plageånd.

 

Men hvor kommer den dårlige samvittigheten fra? 

 

Hva kan jeg gjøre for å gi slipp og tenke jeg gjør alt jeg kan og nok?

 

Er det en dameting å ha dårlig samvittighet?

 

Alt det jeg gjør nå for barna er viktig, det vet jeg jo, men at jeg ikke er yrkesaktiv er savn og gir dårlig samvittighet. 

 

På PPT sa de i dag "Du er jammen en flink mor til å stå på for barna dine", så da burde jeg jo ta det til meg, og tenke at ut i fra at jeg selv har en funksjonshemning så får jeg jo til mye, og jeg gjør ting selv på de verste dagene, dvs jeg står jo alltid opp og jeg smiler stort sett alltid, til barna da, selv når jeg ikke vet hvor smilet kommer fra, for har dager jeg er så sliten.

 

Jeg syns det er lettere å studere, for da har man en ting, og trenger ikke ha oversikt, jeg har aldri følt at jeg har trengt BPA før jeg som nå fikk så mye ansvar alene, det går helt rundt for meg mange ganger. Jo jeg kan ha vansker med å komme i gang, men avtaler holder jeg alltid, slik at å dra på et fast arbeide, møter osv... sånt gjør jeg alltid. Jeg blir ikke sliten av å jobbe, jeg blir sliten av å ha oversikt, selv om jeg har lister og bruker iphone og ipad på alle møter, så husker jeg lite uten, når de spør meg om noe, må jeg fort sjekke på listene på iphone da sier de "du er så teknisk du", men jeg har jo ikke oversikt!

Det er derfor jeg er helt avhengig av lister og de ligger nå på min iphone og ipad. Jeg skriver til og med opp når jeg sender søknader, papirer, tar telefoner,...for ellers har jeg ingen følelse med tid, skjedde det for 2 dager siden eller 1 mnd, aner ikke! Det er flaut å si på et møte, jeg har ikke tidsfølelse, men jeg holder meg til skjemaer, så andre merker det ikke nødvendigvis.

 

Når jeg skriver litt, får jeg krefter og mer energi, tror får ryddet opp i tanker, det er pusterommene jeg har for tiden, men håper noen kan forklare dette med dårlig samvittighet for meg, for det kunne vært deilig å bare vært trygg på at jeg er flink nok og gjør nok, det er kun som skrevet jeg selv, som plager meg selv, ingen andre. 

 

Man blir sliten av dårlig samvittighet også.

 

Takker for innspill.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Nicklusheletida]

Hei!

 

Selv om det sikkert er ulogisk å ha dårlig samvittighet så sliter jeg for tiden veldig med det fordi jeg bare er hjemme. 

 

Men samme kravene stiller jeg ikke til andre som er hjemme, det er derfor forskjellsbehandling mot meg selv. Men ingen logikk når inn!

 

I dag hadde jeg første møte kl 08.00 et sted i byen, det betydde at jeg måtte tilrettelegge ekstra da jeg ikke var hjemme når taxier kommer, jeg måtte kjøre 07.35. Det er mange klemmer og mange sekker og mange forsikringer å gi, samt nøkler som må sjekkes og mobiler lades. Da er det deilig når man setter på musikk og kobler ut litt i bilen.

 

Så kom jeg hjem, satte på vaskemaskiner, ryddet bort etter frokost m.m. nå må jeg forberede meg litt de neste møtene kl 12.00 på barnehabilitering og kl 12.00 på Ullevål sykehus. Etterpå må jeg fort hjem å lage middagen (hvis jeg har overskudd, noen ganger bare lager omelett og middag blir kveldsmat) for må på avslutning kl 17.30 (min mann kommer direkte fra jobb til avslutning, det hadde jeg skullet ønske var meg :-)

 

Etter den må (jeg)/min mann sette oss med lekser. Jeg er på sånne dager rett og slett for sliten jeg da, synker ned og skriver kanskje noe her istedet, så overtar han. 

Sånn er mange og de fleste dager, når jeg har en "fridag" kan jeg fordi sliten bruke så mye av dagen på å gå, bare vandre rundt og da får jeg enda dårligere samvittighet, fordi jeg kaster bort tiden på å vandre rundt, men da er jeg så sliten at jeg bare går. Stress kan også få meg til å vandre, men det hender jeg gjør det om natten istedet, hvis ikke får sove og tenker på ting jeg ikke forstår.

 

Saken er at jeg har ganske fulle dager, i dag hvor jeg ikke er sliten kan jeg reise uten ørepropper og solbriller :-) på slitendager, må jeg ha full autismepakke/skjerming fra den verden jeg forholder meg til.

 

Er blitt flinkere til å bare si hva det er, hvorfor jeg har ørepropper, ingen bryr seg så der har jeg pålagt meg selv krav før som ingen krevde av meg, eller hvorfor jeg ikke klarer se i øynene, samtidig med at snakker, tenker og prøver huske det vesentlige/tar stikkord.

 

Som mor på heltid er det ganske tullete at jeg skal ha så dårlig samvittighet, men det har jeg, for at jeg ikke studerer og jobber! I tillegg har jeg dårlig samvittighet for dammene jeg ikke har vært ute ved enda, men klarer ikke akkurat nå noe mer...for ikke å nevne oppgaven min som ligger lenger og lenger ned i en bunke med papirer jeg enda ikke har startet på.

 

Jeg har hørt at det er en dameting å ha dårlig samvittighet. 

Jeg tror det kanskje er riktig, for min mann sier han ikke har det og at jeg ikke burde ha det, jeg er altså min egen plageånd.

 

Men hvor kommer den dårlige samvittigheten fra? 

 

Hva kan jeg gjøre for å gi slipp og tenke jeg gjør alt jeg kan og nok?

 

Er det en dameting å ha dårlig samvittighet?

 

Alt det jeg gjør nå for barna er viktig, det vet jeg jo, men at jeg ikke er yrkesaktiv er savn og gir dårlig samvittighet. 

 

På PPT sa de i dag "Du er jammen en flink mor til å stå på for barna dine", så da burde jeg jo ta det til meg, og tenke at ut i fra at jeg selv har en funksjonshemning så får jeg jo til mye, og jeg gjør ting selv på de verste dagene, dvs jeg står jo alltid opp og jeg smiler stort sett alltid, til barna da, selv når jeg ikke vet hvor smilet kommer fra, for har dager jeg er så sliten.

 

Jeg syns det er lettere å studere, for da har man en ting, og trenger ikke ha oversikt, jeg har aldri følt at jeg har trengt BPA før jeg som nå fikk så mye ansvar alene, det går helt rundt for meg mange ganger. Jo jeg kan ha vansker med å komme i gang, men avtaler holder jeg alltid, slik at å dra på et fast arbeide, møter osv... sånt gjør jeg alltid. Jeg blir ikke sliten av å jobbe, jeg blir sliten av å ha oversikt, selv om jeg har lister og bruker iphone og ipad på alle møter, så husker jeg lite uten, når de spør meg om noe, må jeg fort sjekke på listene på iphone da sier de "du er så teknisk du", men jeg har jo ikke oversikt!

Det er derfor jeg er helt avhengig av lister og de ligger nå på min iphone og ipad. Jeg skriver til og med opp når jeg sender søknader, papirer, tar telefoner,...for ellers har jeg ingen følelse med tid, skjedde det for 2 dager siden eller 1 mnd, aner ikke! Det er flaut å si på et møte, jeg har ikke tidsfølelse, men jeg holder meg til skjemaer, så andre merker det ikke nødvendigvis.

 

Når jeg skriver litt, får jeg krefter og mer energi, tror får ryddet opp i tanker, det er pusterommene jeg har for tiden, men håper noen kan forklare dette med dårlig samvittighet for meg, for det kunne vært deilig å bare vært trygg på at jeg er flink nok og gjør nok, det er kun som skrevet jeg selv, som plager meg selv, ingen andre. 

 

Man blir sliten av dårlig samvittighet også.

 

Takker for innspill.

Det sier seg selv at med den arbeidsmengden du har på hjemmebane, ville det vært umulig å ha jobb ved siden av. Du ville ikke ha greid å følge opp barna på samme måte.Jeg husker at jeg til tider synes dagene gikk i ett da jeg var hjemme med de 2 eldste og jeg får pusteproblemer bare ved å forsøke å sette meg inn i din situasjon med 5 barn hvor flere har diagnoser. Du har mer enn nok som det er. I tillegg til oppfølging av barna må du også bruke tid på å lage alle de nødvendige listene du er avhengig av.  Du skal høre på PPT og ta det til deg. Jeg har samme inntrykk som deg. Du kan bare legge fra deg den dårlige samvittigheten.

[Nicklusheletida]

Det sier seg selv at med den arbeidsmengden du har på hjemmebane, ville det vært umulig å ha jobb ved siden av. Du ville ikke ha greid å følge opp barna på samme måte.Jeg husker at jeg til tider synes dagene gikk i ett da jeg var hjemme med de 2 eldste og jeg får pusteproblemer bare ved å forsøke å sette meg inn i din situasjon med 5 barn hvor flere har diagnoser. Du har mer enn nok som det er. I tillegg til oppfølging av barna må du også bruke tid på å lage alle de nødvendige listene du er avhengig av.  Du skal høre på PPT og ta det til deg. Jeg har samme inntrykk som deg. Du kan bare legge fra deg den dårlige samvittigheten.

Jeg har samme inntrykk som dem (PPT), skulle det stå.

[Marie Mel]

Men hvor kommer den dårlige samvittigheten fra?

 

Madeleinemie,

Jeg har ikke de store svarene, bare mine

 

Er det en dameting å ha dårlig samvittighet?

Jeg ville tro det  

 

Dårlig samvittighet tror jeg du mer eller mindre har felles med alle andre mødre (og sikkert noen fedre). Vi ser kanskje hva vi kunne gjort bedre, brukt mer tid på, hvert mer konsekvent i mange situasjoner og føler vel at en ikke strekker til. Om en ordner litt opp i tankene til hva som er mulig å få til, hva som er viktig å prioritere, ja da jobber en bedre og får litt dårlig samvittighet satt på plass. Det handler om våre grenser til: hva vi vil ha gjort, hva som er nødvendig, mindre nødvendig, hva en må se gjennom fingrene med og det skal være god fritid der for mødre også

 

 

Hva kan jeg gjøre for å gi slipp og tenke jeg gjør alt jeg kan og nok?

Kanskje lage en liten handlingsplan av det som er viktigst. Det andre får komme i annen rekke. Vi kvinner må nok jobbe med å få til en kort handlingsplan, for den kan fort bli for lang. Det er vel noe av utfordringen.

 

 

Alt det jeg gjør nå for barna er viktig, det vet jeg jo, men at jeg ikke er yrkesaktiv er savn og gir dårlig samvittighet.

Det kan jo hende du ønsker utfordringer for andre deler av hjernen og få tilbakemeldinger i livet på flere områder. Men husmoryrket er bra viktig. Samfunnet er litt rart, for om du bytter barn med naboen, og begge da har hver sin lille etablerte "familiebarnehage", så er man fort selvstendig næringsdrivende og "høyere" opp på rangstigen i vårt samfunn. Jeg vil passe på egne barn   

 

På PPT sa de i dag "Du er jammen en flink mor til å stå på for barna dine", så da burde jeg jo ta det til meg,

Mange kvinner er ikke gode på å ta imot ros. Noe som kan øves opp. Kanskje andre har svaret på hvordan    

[mariaflyfly]

Det sier seg selv at med den arbeidsmengden du har på hjemmebane, ville det vært umulig å ha jobb ved siden av. Du ville ikke ha greid å følge opp barna på samme måte.Jeg husker at jeg til tider synes dagene gikk i ett da jeg var hjemme med de 2 eldste og jeg får pusteproblemer bare ved å forsøke å sette meg inn i din situasjon med 5 barn hvor flere har diagnoser. Du har mer enn nok som det er. I tillegg til oppfølging av barna må du også bruke tid på å lage alle de nødvendige listene du er avhengig av.  Du skal høre på PPT og ta det til deg. Jeg har samme inntrykk som deg. Du kan bare legge fra deg den dårlige samvittigheten.

Helt enig!

[Madelenemie]

Det sier seg selv at med den arbeidsmengden du har på hjemmebane, ville det vært umulig å ha jobb ved siden av. Du ville ikke ha greid å følge opp barna på samme måte.Jeg husker at jeg til tider synes dagene gikk i ett da jeg var hjemme med de 2 eldste og jeg får pusteproblemer bare ved å forsøke å sette meg inn i din situasjon med 5 barn hvor flere har diagnoser. Du har mer enn nok som det er. I tillegg til oppfølging av barna må du også bruke tid på å lage alle de nødvendige listene du er avhengig av.  Du skal høre på PPT og ta det til deg. Jeg har samme inntrykk som deg. Du kan bare legge fra deg den dårlige samvittigheten.

Hei!

 

Ja jeg bare strever med det, altså føle meg flink nok.

 

Jeg liker ikke føle meg funksjonshemmet, ikke selv om jeg sikkert burde det, men tanke på når jeg lærte å gå og snakke, så sent :-( derfor ikke normal, men vil i vertfall bidra  i samfunnet.

 

Kanskje det blander seg inn at jeg er veldig sliten for tiden..

 

I går etter avslutning / oppvisning, gikk jeg rett inn på mitt rom da jeg kom hjem, jeg ble fjern og følte meg uvel, og klarte ikke spise middag med familien. La meg tidlig, men alt for mye for meg med tre møter, også avslutning.

Jeg hadde ørepropper på avslutningen, klarte dårlig mer lyd, men jeg hørte musikken og så datteren min danse. Når de andre barna var ferdig og danse, ble hun stående i sin egen verden der på scenen, neide, smilte, neide, smilte, hun var søt, men helt i sin egen verden, jeg smilte og tenkte "hun er søt men nå ser hun autistisk ut", jeg lente meg inntil min mann og han var som vanlig trygg, og snill og støttende.

han filmet :-) og sånn sett var vi bare akkurat som de andre 100 stolte foreldre av en liten ballerina :-)

[Madelenemie]

Men hvor kommer den dårlige samvittigheten fra?

 

Madeleinemie,

Jeg har ikke de store svarene, bare mine

 

Er det en dameting å ha dårlig samvittighet?

Jeg ville tro det

 

Dårlig samvittighet tror jeg du mer eller mindre har felles med alle andre mødre (og sikkert noen fedre). Vi ser kanskje hva vi kunne gjort bedre, brukt mer tid på, hvert mer konsekvent i mange situasjoner og føler vel at en ikke strekker til. Om en ordner litt opp i tankene til hva som er mulig å få til, hva som er viktig å prioritere, ja da jobber en bedre og får litt dårlig samvittighet satt på plass. Det handler om våre grenser til: hva vi vil ha gjort, hva som er nødvendig, mindre nødvendig, hva en må se gjennom fingrene med og det skal være god fritid der for mødre også

 

 

Hva kan jeg gjøre for å gi slipp og tenke jeg gjør alt jeg kan og nok?

Kanskje lage en liten handlingsplan av det som er viktigst. Det andre får komme i annen rekke. Vi kvinner må nok jobbe med å få til en kort handlingsplan, for den kan fort bli for lang. Det er vel noe av utfordringen.

 

 

Alt det jeg gjør nå for barna er viktig, det vet jeg jo, men at jeg ikke er yrkesaktiv er savn og gir dårlig samvittighet.

Det kan jo hende du ønsker utfordringer for andre deler av hjernen og få tilbakemeldinger i livet på flere områder. Men husmoryrket er bra viktig. Samfunnet er litt rart, for om du bytter barn med naboen, og begge da har hver sin lille etablerte "familiebarnehage", så er man fort selvstendig næringsdrivende og "høyere" opp på rangstigen i vårt samfunn. Jeg vil passe på egne barn   

 

På PPT sa de i dag "Du er jammen en flink mor til å stå på for barna dine", så da burde jeg jo ta det til meg,

Mange kvinner er ikke gode på å ta imot ros. Noe som kan øves opp. Kanskje andre har svaret på hvordan  

Hei!

 

Svarene trenger ikke være store, best når egne :-)

 

Ja det er nettopp det at jeg ofte er så sliten at klarer ikke mer, når dagen har vært full av ord og mennesker så klarer ikke mer lyd, klarer ikke lese for barna, må bare skjerme meg litt, også dårlig samvittighet. Tror også fordi jeg mer i "min egen verden" vet barna syns jeg snakker lite..

Men vet ikke hva si, og liker bedre stillhet.

 

Jeg glemmer ofte det fine jeg gjør med barna, ting jeg får til, noen minnet meg om at ikke alle barn dissikerer dyr på kjøkkenbordet, eller har høner og egg og kyllinger og haner og andre dyr, eller terrarier eller akvarier. Så sånne ting får jeg til.

 

Men tror dårlig samvittighet kanskje kan komme for noen mennesker uavhengig av hva de gjør.. at den dermed kan være urasjonell og ulogisk, for den kommer kanskje uansett ?

Sånn sett er jeg helt normal :-)

 

Skulle bare funnet en teknikk og tanke modell slik at jeg fikk lagt det litt fra meg. Noen sa til meg at jeg har "flink pike syndromet", det har mine jenter også, guttene strever mindre syns jeg, det må være deilig.

Jeg sier til jentene mine, si nei, da ser de på meg og sier, vanskelig, da sier jeg da må man øve seg.

Vi hadde en regel en tid, hver tredje gang de ble spurt om noe måtte de si nei, det syns de var vanskelig :-) Det var vanskelig for meg også, for så vant til at sa ja.

 

 

Jeg har planer og handlingsplaner, jeg har lange og korte :-) for dagen, og for, på sikt .-)

Er blitt flink på å skille på dem, det som er realistisk å få gjort på en dag og det jeg skriver på andre planer, som man kan gjøre på sikt og når får tid til overs.

 

 

Og kanskje jeg må øve meg på å ta i mot ros? jeg har ikke tenkt på det før, kanskje jeg er dårlig på det?

Jeg pleier alltid smile og si takk, men kanskje jeg likevel ikke tar det helt inn?

Skal kjenne på det, takk for hjelpen :-)

[Madelenemie]

Helt enig!

Hei!

 

Takk