Møte vansker på en uanstrengt måte

[Madelenemie]

Hei!

 

I dag tidlig mens jeg kjørte hørte jeg igjen på Acem, radio, min favoritt.

 

Jeg ble da klar over at jeg møter i stor grad vansker på en uanstrengt måte.

 

Det er på mange måter årene med støttesamtaler hos min psykiater som har plassert så mange spørsmål jeg har hatt og samtidig satt meg på plass i meg selv. Gitt meg ro, indre trygghet, og da tåler man litt mer når man møter motgangen.

 

Det er derfor jeg oftest sier til de som spør og særlig sånne autismeeksperter, at selv om jeg nå har det vanskelig nå / sliten / for mye å ordne/ strever, så er jeg så lykkelig. Min mann sier det høres rart ut, men for meg virker det helt fornuftig. Mitt strev er på enkeltområder, min lykke og indre fred sitter fast i magen og er det gode å ha med seg når man strever. Som jeg ofte gjør også pga av min autisme med de utfordringer man har da.

 

Jeg tenkte i dag da at kanskje fordi jeg er så reparert, fått så mange svar, laget så gode systemer, så kan jeg kanskje ta et slikt grunnkurs hos Acem,. For jeg har jo litt søvnvansker og er stress sensitiv. Når stress oppstår er jeg flink å si i fra til omgivelsene, gi meg en pause, og det gjør alle, det handlet bare om å tørre å stå for den man er.

 

Jeg skal tenke litt til, men problemet mitt er at jeg liksom vil være sikker før jeg prøver noe nytt, på at det virker / har en funksjon, jeg liker ikke bare kaste meg ut i ting. Prøve for mange ting for meg blir fort uro.

 

Grunnen til usikkerheten er kanskje at jeg er litt urolig, går mye, jobber nesten alltid, om jeg ikke skriver på pc, jeg sitter lite, og tenker "tenk om jeg bare kjeder meg", men hvis jeg kunne lært disse teknikkene kunne de gitt meg bedre søvn, mindre stressvansker. Forresten har jeg lite/ ingen problemer med å stå for den jeg er, jeg sier det uanstrengt og lett og bryr meg ikke hva andre tenker, ja at jeg har autisme. Jeg liker ikke snakke om det, men kan si det hvis det er en forklaring på noe, mennesker er virkelig vennlige, også de som ikke kjenner meg, de gir meg følelsen som om det er da like greit som om jeg sa jeg Parkinson.