Hva sier dere som er delvis uføretrygdet?

[Gjest]

Jeg hadde nok gått utfra at det var noe psykisk. Folk som sliter med andre ting pleier å være mer åpne om det.

 

Hvis du tror hun ville misforstått det er det sikkert greit å bare la henne tro at du ikke vil ha høyere stilling. Hun har jo ikke noe med det.

De ville nok kanskje forstått at det var psykisk hvis jeg sa at jeg var delvis uføretrygdet.  Best å snakke det bort med at jeg ikke ønsker høyere stilling.

[lealaus]

Hva sier dere andre som er delvis uføretrygdet pga psykiske problemer til kollegaer?  

 

Jeg har ikke sagt noe, og kom i et dilemma i en samtale med en kollega.  Hun tror at jeg bare har fått redusert stilling og ønsker mer. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.  Vurderte litt om jeg skulle si at jeg var delvis uføretrygdet, men tror ikke hun ville forstått det. Det er kun de som kjenner meg godt som forstår det.  Det er ingen på jobb som har kunnet se på meg at jeg har slitt psykisk. 

 

Lurer også på hva dere andre ville tenkt hvis en kollega som ser frisk ut sier at han er delvis uføretrygdet.

 

Jeg er 50% uføretrygdet og hadde ikke greid meg så bra som nå uten jobben. Jeg begynte for drøye 11 år siden gjennom utplassering fra NAV (eller Arbeidskontoret som det het den gang). Da jeg ble varm i trøya og fant ut at jeg både var i stand til å jobbe og også at det var en bra plass å være, kom jeg til et punkt hvor jeg nøye vurderte hvor åpen jeg skulle være i forhold til sjef og kolleger.

 

Det tok meg vel en tre års tid, tenker jeg, før jeg endelig åpna opp for sjefen, som tok det veldig bra. En stund etter fortsatte jeg åpenheten i forhold til mine kolleger - vi er ikke så mange, så det føltes unaturlig å være unnvikende. Min bipolare lidelse slår til tider beina under meg, og jeg har noen sykmeldinger i blant. Også mine kolleger tok det veldig bra.

 

Det var en sjanse å ta, for jeg hadde enda ikke fast ansettelse på det tidspunktet. Jeg jobbet imidlertid intens med å gjøre meg selv uerstattelig, og det greide jeg. Så selv om de visste om min lidelse, som er betegnet blant de alvorlige, så de meg, og ikke diagnosen - jeg fikk dermed en fast ansettelse etter hvert.

 

Jeg overveide som sagt veldig nøye før jeg "kom ut", men jeg har ikke angret ett sekund på at jeg gjorde det. Det er så utrolig slitsomt å være unnvikende og ikke minst huske hva jeg har sagt - sannheten er tross alt lettere å huske...

 

Jeg har nå et vedtak fra NAV om at NAV betaler lønn i hele sykeperioden, og det letter en del trøkk for meg. Er det helt håpløst en dag, holder jeg meg heller hjemme, og ofte er det det som skal til for å hindre en lengre sykmeldingsperiode. Jeg har ikke noen gang følt på fordømmelse eller andre surmagete holdninger fra kollegene - gjennomgående støtte er det jeg har fått i alle årene.

 

Det er lurt å tenke seg om - ja, det er jeg enig i - samtidig er det veldig deilig å kunne spille med åpne kort. Folk skjønner faktisk mer enn man tror...

[Gjest]

Jeg er 50% uføretrygdet og hadde ikke greid meg så bra som nå uten jobben. Jeg begynte for drøye 11 år siden gjennom utplassering fra NAV (eller Arbeidskontoret som det het den gang). Da jeg ble varm i trøya og fant ut at jeg både var i stand til å jobbe og også at det var en bra plass å være, kom jeg til et punkt hvor jeg nøye vurderte hvor åpen jeg skulle være i forhold til sjef og kolleger.

 

Det tok meg vel en tre års tid, tenker jeg, før jeg endelig åpna opp for sjefen, som tok det veldig bra. En stund etter fortsatte jeg åpenheten i forhold til mine kolleger - vi er ikke så mange, så det føltes unaturlig å være unnvikende. Min bipolare lidelse slår til tider beina under meg, og jeg har noen sykmeldinger i blant. Også mine kolleger tok det veldig bra.

 

Det var en sjanse å ta, for jeg hadde enda ikke fast ansettelse på det tidspunktet. Jeg jobbet imidlertid intens med å gjøre meg selv uerstattelig, og det greide jeg. Så selv om de visste om min lidelse, som er betegnet blant de alvorlige, så de meg, og ikke diagnosen - jeg fikk dermed en fast ansettelse etter hvert.

 

Jeg overveide som sagt veldig nøye før jeg "kom ut", men jeg har ikke angret ett sekund på at jeg gjorde det. Det er så utrolig slitsomt å være unnvikende og ikke minst huske hva jeg har sagt - sannheten er tross alt lettere å huske...

 

Jeg har nå et vedtak fra NAV om at NAV betaler lønn i hele sykeperioden, og det letter en del trøkk for meg. Er det helt håpløst en dag, holder jeg meg heller hjemme, og ofte er det det som skal til for å hindre en lengre sykmeldingsperiode. Jeg har ikke noen gang følt på fordømmelse eller andre surmagete holdninger fra kollegene - gjennomgående støtte er det jeg har fått i alle årene.

 

Det er lurt å tenke seg om - ja, det er jeg enig i - samtidig er det veldig deilig å kunne spille med åpne kort. Folk skjønner faktisk mer enn man tror...

Det var godt å lese om noen som har våget å være åpne og har gode erfaringer med det.  Det føles også unaturlig for meg å være unnvikende når jeg kommer opp i situasjoner der jeg ikke har kunnet si noe.  Er forholdsvis åpen av natur, men på det område har jeg vært redd for å si noe.  Er glad for alle innspill jeg har fått i denne tråden.