Tankekjør

[Gondor]

Nå står jeg på 2 mg fluanxol og jeg begynner å merke tankekjør. Men nå er det anderledes. Jeg lar tankene være der, det enorme trykket i hodet være der. Jeg ser det hele ovenfra, aksepterer at det er der. Holder meg aktiv. De følelsesmessige reaksjonene tar jeg også imot. Jeg prøver ikke å slåss med dem, men kjenner godt etter. Sier til meg selv: sånn har jeg det i øyeblikket. Så stilner det og jeg får fred. Kanskje tankene og følelsene på en måte har sitt eget liv og vil bli sett? Så kan man prøve å smile av det og ikke ta det så alvorlig. Da tror jeg man kan oppleve en letthet og kan puste ut. Kanskje vi har flere lag av jeg'et? Et jeg som ser det hele ovenfra og som alltid er der i bakgrunnen? En slags konstant som observerer det hele. Hvordan få kontakt med dette aspektet? Ligger det en helbredelse der?

 

Jeg er inne på tanken å seponere alle medisiner i samarbeid med min psykiater. Jeg diskuterte det med psykologen min i dag og han sa at han ikke kjente noen med bipolar lidelse som var blitt helbredet. Han spurte meg hva jeg fryktet mest. Det er selvfølgelig en alvorlig depresjon med suicidale tendenser. Jeg frykter hypomanier som går av hengslene. Jeg frykter et enormt tankekjør som gjør meg gal. Jeg skal som sagt diskutere dette med min psyiater, men kommer ikke til å røre noen av medisinene før sommeren. Det tør jeg ikke. Jeg vet at han kommer til å skrive meg ut hvis jeg seponerer alt. Da vil han ikke ta ansvaret for meg lenger. Han sier at i tilfelle det går riktig galt og jeg blir lagt inn, vil han ikke ha på seg at han er en psykiater som lar pasientene sine gå uten medisiner. Men jeg er hjertelig velkommen tilbake hvis jeg ønsker det.

 

 Jeg frykter og jeg håper. Frykter at det skal gå riktig galt og håper at min nye strategi skal fungere. Jeg leste linken som nhd la ut om depresjoner og grubling. Det er håp.

 

Jeg vet at dette er et egosentrisk innlegg, men jeg føler behov for å sette ord på min "oppdagelse". Og min frykt som jeg her og nå prøver å akseptere.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget positivt at du nå klarer å se deg selv, dine symptomer og din situasjon fra en ytre posisjon. Det er vist utallige ganger at personer som har evne til å se ting inkl seg selv i et metaperspektiv, går det langt bedre med enn de som ikke har den evnen.

Tross dette vil jeg ta et eksempel fra min fortid. Jeg drev da i det små med seilskole for nye seilere. Jeg så det selvsagt som meget positivt om en seiler hadde lært seg å svømme. Det er svært nyttig. Til tross for svømmeferdighet anbefaler jeg på det sterkeste at seilere alltid bruker redningsvest/flytedress når de er ute i båt.

[Gondor]

Det er meget positivt at du nå klarer å se deg selv, dine symptomer og din situasjon fra en ytre posisjon. Det er vist utallige ganger at personer som har evne til å se ting inkl seg selv i et metaperspektiv, går det langt bedre med enn de som ikke har den evnen.

Tross dette vil jeg ta et eksempel fra min fortid. Jeg drev da i det små med seilskole for nye seilere. Jeg så det selvsagt som meget positivt om en seiler hadde lært seg å svømme. Det er svært nyttig. Til tross for svømmeferdighet anbefaler jeg på det sterkeste at seilere alltid bruker redningsvest/flytedress når de er ute i båt.

 

Jeg har vært utenbys og har derfor ikke hatt anledning til å takke for svaret før nå. Jeg liker historien din. Da jeg var jentunge brukte jeg alltid vest når jeg seilte selv om jeg kunne svømme......

[Ingvildjenta]

Den 8. mai 2013 at 22.45, Gondor skrev:

Nå står jeg på 2 mg fluanxol og jeg begynner å merke tankekjør. Men nå er det anderledes. Jeg lar tankene være der, det enorme trykket i hodet være der. Jeg ser det hele ovenfra, aksepterer at det er der. Holder meg aktiv. De følelsesmessige reaksjonene tar jeg også imot. Jeg prøver ikke å slåss med dem, men kjenner godt etter. Sier til meg selv: sånn har jeg det i øyeblikket. Så stilner det og jeg får fred. Kanskje tankene og følelsene på en måte har sitt eget liv og vil bli sett? Så kan man prøve å smile av det og ikke ta det så alvorlig. Da tror jeg man kan oppleve en letthet og kan puste ut. Kanskje vi har flere lag av jeg'et? Et jeg som ser det hele ovenfra og som alltid er der i bakgrunnen? En slags konstant som observerer det hele. Hvordan få kontakt med dette aspektet? Ligger det en helbredelse der?

 

Jeg er inne på tanken å seponere alle medisiner i samarbeid med min psykiater. Jeg diskuterte det med psykologen min i dag og han sa at han ikke kjente noen med bipolar lidelse som var blitt helbredet. Han spurte meg hva jeg fryktet mest. Det er selvfølgelig en alvorlig depresjon med suicidale tendenser. Jeg frykter hypomanier som går av hengslene. Jeg frykter et enormt tankekjør som gjør meg gal. Jeg skal som sagt diskutere dette med min psyiater, men kommer ikke til å røre noen av medisinene før sommeren. Det tør jeg ikke. Jeg vet at han kommer til å skrive meg ut hvis jeg seponerer alt. Da vil han ikke ta ansvaret for meg lenger. Han sier at i tilfelle det går riktig galt og jeg blir lagt inn, vil han ikke ha på seg at han er en psykiater som lar pasientene sine gå uten medisiner. Men jeg er hjertelig velkommen tilbake hvis jeg ønsker det.

 

 Jeg frykter og jeg håper. Frykter at det skal gå riktig galt og håper at min nye strategi skal fungere. Jeg leste linken som nhd la ut om depresjoner og grubling. Det er håp.

 

Jeg vet at dette er et egosentrisk innlegg, men jeg føler behov for å sette ord på min "oppdagelse". Og min frykt som jeg her og nå prøver å akseptere.

Hvorfor får man en følelse trykk i hodet når man sliter med tankekjør blir jævla bekymra av dette 😔 Fader ta