Evig Psyk?

[rose23]

Ikke misforstå meg nå, men jeg lurer på om det er flere som har tenkt det samme som meg? Jeg var med en psykolog første gang, da jeg var 15 år og har siden vært i systemet. Kanskje 100 innleggelser totalt... Maaaaaange historier... Tre runder med "attføring" o.s.v  

 

Har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.... og har fått mye "juling" i form av voldtekter og overgrep fra så langt tilbake som jeg kan huske. Full av arr etter selvskading.... Alle i familien min har også hatt sine opphold på psykiatrisk. Mye sykdom, store tap, drama og rusmisbruk.

 

Jeg føler på en måte at jeg er født med en funksjonshemmelse.... Er dette rette måten å se det på? Lurer på om jeg skal slå meg til ro med at jeg aldri vil fungere 100 prosent, på grunn av alle skadene.... At terskelen for å bli "vrak" og psykotisk" er lavere hos meg...

 

Jeg elsker livet mitt, slik det er nå. Men trenger kanskje å innse at jeg ikke er 100 prosent "frisk"???

 

34 år nå.....

[Sør]

Hei,

 

Først og fremst, hvilken forskjell betyr svaret av det spørsmålet for deg?

 

Hvis du er "funksjonshemmet", hva så?

 

Jeg spør ikke for å være "slik" (tvert i mot! ) men for å påpeke at man lett kan bli fanget opp i ord og uttrykk når man diskuterer slikt.

 

Veldig mange mennesker har forskjellige sykdommer, som påvirker livet til forskjellig grad. Har du en kneskade kan du kanskje ikke ta en jobb hvor du må stå. Er du diabetiker kan du ikke bli pilot eller bussjåfør. Og det fortsetter jo selvsagt fra de minste ting til de største - enten det er fysisk eller psykisk.

 

Og et eller annet sted på den linjen er du, Rose! Du er verken helt frisk eller "dødssyk". Som veldig mange andre er du et sted i mellom - uten at man egentlig trenger å si noe om akkurat hvor på linjen man er.

 

Du har jo opplevt utrolig mye f*enskap, og det er klart at det preger deg. Det ville preget alle.

Samtidig, sett mål som du tror du kan klare. Forsøk å finne ting du liker å gjøre. Hold deg langt vekke fra folk som ruser seg. Prøv å få det beste livet du kan basert på hvordan virkeligheten faktisk er.

 

Nei, du blir neppe milliardær eller statsminister, men det er det få om gjør. Heldigvis bor du i et sosialdemokrati med en velferdsstat, så det betyr at du likevel kan ha et godt liv.

 

Ikke glem det!

[Gjest]

 

 

 

Ikke misforstå meg nå, men jeg lurer på om det er flere som har tenkt det samme som meg? Jeg var med en psykolog første gang, da jeg var 15 år og har siden vært i systemet. Kanskje 100 innleggelser totalt... Maaaaaange historier... Tre runder med "attføring" o.s.v  

 

Har diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.... og har fått mye "juling" i form av voldtekter og overgrep fra så langt tilbake som jeg kan huske. Full av arr etter selvskading.... Alle i familien min har også hatt sine opphold på psykiatrisk. Mye sykdom, store tap, drama og rusmisbruk.

 

Jeg føler på en måte at jeg er født med en funksjonshemmelse.... Er dette rette måten å se det på? Lurer på om jeg skal slå meg til ro med at jeg aldri vil fungere 100 prosent, på grunn av alle skadene.... At terskelen for å bli "vrak" og psykotisk" er lavere hos meg...

 

Jeg elsker livet mitt, slik det er nå. Men trenger kanskje å innse at jeg ikke er 100 prosent "frisk"???

 

34 år nå.....

Jeg har tenkt det mange ganger.

 

Jeg ser at du elsker livet ditt slik det er nå.  Det er tross alt det viktigste.  At du har det godt med deg selv, selv om du ikke fungerer 100 prosent.  Med rett medisinering kan du kanskje unngå/redusere tilbakefall selv om du ikke blir 100 % frisk.

Endret 11. mai 2013 av toyan

[stjernestøv]

Ja har tenkt på det, tar aldri slutt og har alltid vært der....et slit. Men når jeg dør er det slutt, noen ganger ser jeg frem til å dø. Da forsvinner mine plager i livet, men prøver å se positive ting med livet. VIL tenke øg føle positivt, men sykdommen er som en ond hersker. Tror det er en ond energi iallefall, den vil meg ikke godt men tror det er min egen feil.

 

Vi får gjøre det beste ut av det

[Gjest]

Hei,

 

Først og fremst, hvilken forskjell betyr svaret av det spørsmålet for deg?

 

Hvis du er "funksjonshemmet", hva så?

 

Jeg spør ikke for å være "slik" (tvert i mot! ) men for å påpeke at man lett kan bli fanget opp i ord og uttrykk når man diskuterer slikt.

 

Veldig mange mennesker har forskjellige sykdommer, som påvirker livet til forskjellig grad. Har du en kneskade kan du kanskje ikke ta en jobb hvor du må stå. Er du diabetiker kan du ikke bli pilot eller bussjåfør. Og det fortsetter jo selvsagt fra de minste ting til de største - enten det er fysisk eller psykisk.

 

Og et eller annet sted på den linjen er du, Rose! Du er verken helt frisk eller "dødssyk". Som veldig mange andre er du et sted i mellom - uten at man egentlig trenger å si noe om akkurat hvor på linjen man er.

 

Du har jo opplevt utrolig mye f*enskap, og det er klart at det preger deg. Det ville preget alle.

Samtidig, sett mål som du tror du kan klare. Forsøk å finne ting du liker å gjøre. Hold deg langt vekke fra folk som ruser seg. Prøv å få det beste livet du kan basert på hvordan virkeligheten faktisk er.

 

Nei, du blir neppe milliardær eller statsminister, men det er det få om gjør. Heldigvis bor du i et sosialdemokrati med en velferdsstat, så det betyr at du likevel kan ha et godt liv.

 

Ikke glem det!

Dette var et særdeles godt svar som jeg også suger til meg, Sør

[Sør]

Tusen takk, hww. Jeg blir glad hvis det kan være av nytte!