Om å få venner som voksen

[DoleMari]

Ahaaa! Er det mulig å være så kort..hehehe... ( må visst ha det inn med teskje):. Da er det jo ingen sak!

Tusen takk

knappen heter ikke "send", men knappen heter "opprett nytt emne

Anonymous poster hash: abb3d...de2

 

[AnonymBruker]

 

Fint at du fikk det til!

Jeg fikk det heller ikke til til å begynne med, da jeg også lette etter en "send"-knapp og jeg skrev til DOL og spurte om hvordan jeg skulle få det til

 

Anonymous poster hash: abb3d...de2

[DoleMari]

Anonymous poster hash: abb3d...de2

Hehehe. Godt vi er flere

[Madelenemie]

Hei!

 

 

For min del har det vært lettere å få venner etter at jeg fikk diagnosen asperger syndrom.

 

Jeg tror selv dette handler om at jeg har fått verktøyet til å forstå meg bedre på mennesker og de mellommenneskelige relasjoner.

 

Jeg har såvidt lært å beherske dette systemet, ikke så lett, men jeg har feks funnet ut at jeg anser mennesker som kjenner forpliktelse og ansvar for fellesskapet som mulige venner, i vertfall hvis de har evnen til å høre hva andre sier og ikke bare repetere sitt eget og kun se seg selv. 

Er de slike navlebeskuende egoister, kan de bli bekjente, men venn blir det ikke før de forlater spedbarns-stadiet.

 

Jeg føler det samme ansvar for en bekjent, som for en venn som for mitt barn dvs jeg handler når jeg må, av prinsipp og av medfølelse m.m. det er jo ulikt hvilken årsak som ligger til grunn.

Jeg handler etter prinsipper og fordi jeg kjenner sorg inni meg når jeg oppfatter at andre har det vondt, uavhengig av hvor i rekken biologi, ikke biologisk nedarving de står i forhold til meg.

 

Jeg fikk min første venn da jeg var 2 år, vi er venner fremdeles. De nye, kommer stadig til, men jeg velger ut de som ikke kjenner på forpliktelse og ansvar, de blir i mitt hjerte klassifisert som bekjente.

Fordelen er at jeg bare hjelper dem, men forventer ingen støtte når jeg selv møter vansker.

 

Dette er teori, jeg kontakter sjelden venner når jeg har motgang i livet, men jeg har gjort det et par ganger nå og det er til en venn jeg har fått her inne.

 

Det har vært konstruktiv hjelp jeg har fått, dette har utvidet teorien min om vennskap.

 

Jeg er likevel ikke så god og stødig på dette, jeg liker mer mennesker, og akkurat likt, på en måte mye ut i fra prinsipper, teorier og glede. Jeg er alltid den samme, mot alle, og skiller ikke på mennesker.

 

Tror min autisme spiller inn, men de som blir mine venner, blir venner for livet, jeg vil alltid følge opp det ansvar som kjærligheten, tror jeg det er, bidrar til i mitt indre. feks om min psykiater sier "nå skal jeg ikke jobbe mer" og jeg aldri får de mer, så vil jeg uansett sende min psykiater jule og sommer og bursdags-hilsen  dette av kjærlighet og takknemlighet, tror det er noen prinsipper der også.

[Gjest]

@hww: Du har skrevet litt på forum om din far. Tror du det er lettest for han å få nye venner om han er seg selv, eller om han hadde klart å endre litt på noen av sine måter å være på?

Skjønner