Mobbing

[Madelenemie]

Hei!

 

Min datter kom gråtende hjem i dag sa hun var blitt mobbet pga av joggeskoene.

 

Jeg svarte at hun hadde to valg.

 

1) Gå med dem og ignorere mobbingen

 

2) at jeg sendte mail til hennes lærer fordi jeg syns dette er tull, og krevde at skolen innkaller de det gjelder.

 

Hun har valgt nr 1. Hun sier de nok ikke vil mobbe henne mer fordi læreren så det i dag og tok tak i det. Jeg svarte at hun høyst sannsynlig vil bli mobbet igjen, men bør stålsette seg og takle det, hun så på meg, og gråt og jeg sa " Det går bra mamma". Jeg sa at det beste er å gå med det man liker og ignorere mobbere, misunnelige mennesker vil man alltid møte og mobbing kan man ignorere.

 

Så gikk hun og jeg hørte hennes søster trøstet henne med omfavnelse. 

Jeg tenkte ikke på det, selv om hun stod der foran meg og tårene rant så var jeg opptatt av å finne en løsning for fremtiden, for hun vil jo bli mobbet igjen, hun er jo ikke som de andre jentene, hun er jo oppdager og forsker av natur, og da må man tåle slikt.

 

Jeg har enda ikke trøstet henne,. jeg vet ikke om om det er bra eller dårlig? 

Jeg elsker henne, men jeg vil hun skal være sterk og rasjonell og praktisk.

Det kommer man langt ved. Hun sover med meg hver natt, hun gråter uten å få kos, hun elsker meg, jeg elsker henne, vi har begge autisme, og vi er begge ikke som gjennomsnittet. Jeg håper jeg er en god mor, jeg tror jeg er annerledes, likevel elsker jeg veldig mye og like mye som andre, men jeg vet ikke om jeg gir henne savn og ikke møter hennes behov. jeg er meg, hun er seg, og mellom oss er et hav av kjærlighet, det forplikter og binder meg sammen med henne som jeg har født til å elske. 

 

Når man har autisme må man tåle, kanskje mer enn andre og kanskje er det det jeg prøver å forberede henne på. Når hun gråter i sengen om kvelden trekker jeg henne inn til meg sier hun skal sove trygt jeg passer på, hun sovner da, mens jeg snuser i håret hennes og stryker. Når det er dag og lyst, er virkeligheten her på en annen måte, da må hun lære at hun må være seg og hun må tåle, jeg er der med henne, men beskytte henne fra alt vondt kan jeg ikke. 

 

Jeg vet ikke om jeg er en god mor, jeg vet bare at jeg elsker henne uforbeholdent for den hun er og for alltid.

[frosken]

Hei!

 

Min datter kom gråtende hjem i dag sa hun var blitt mobbet pga av joggeskoene.

 

Jeg svarte at hun hadde to valg.

 

1) Gå med dem og ignorere mobbingen

 

2) at jeg sendte mail til hennes lærer fordi jeg syns dette er tull, og krevde at skolen innkaller de det gjelder.

 

Hun har valgt nr 1. Hun sier de nok ikke vil mobbe henne mer fordi læreren så det i dag og tok tak i det. Jeg svarte at hun høyst sannsynlig vil bli mobbet igjen, men bør stålsette seg og takle det, hun så på meg, og gråt og jeg sa " Det går bra mamma". Jeg sa at det beste er å gå med det man liker og ignorere mobbere, misunnelige mennesker vil man alltid møte og mobbing kan man ignorere.

 

Så gikk hun og jeg hørte hennes søster trøstet henne med omfavnelse. 

Jeg tenkte ikke på det, selv om hun stod der foran meg og tårene rant så var jeg opptatt av å finne en løsning for fremtiden, for hun vil jo bli mobbet igjen, hun er jo ikke som de andre jentene, hun er jo oppdager og forsker av natur, og da må man tåle slikt.

 

Jeg har enda ikke trøstet henne,. jeg vet ikke om om det er bra eller dårlig? 

Jeg elsker henne, men jeg vil hun skal være sterk og rasjonell og praktisk.

Det kommer man langt ved. Hun sover med meg hver natt, hun gråter uten å få kos, hun elsker meg, jeg elsker henne, vi har begge autisme, og vi er begge ikke som gjennomsnittet. Jeg håper jeg er en god mor, jeg tror jeg er annerledes, likevel elsker jeg veldig mye og like mye som andre, men jeg vet ikke om jeg gir henne savn og ikke møter hennes behov. jeg er meg, hun er seg, og mellom oss er et hav av kjærlighet, det forplikter og binder meg sammen med henne som jeg har født til å elske. 

 

Når man har autisme må man tåle, kanskje mer enn andre og kanskje er det det jeg prøver å forberede henne på. Når hun gråter i sengen om kvelden trekker jeg henne inn til meg sier hun skal sove trygt jeg passer på, hun sovner da, mens jeg snuser i håret hennes og stryker. Når det er dag og lyst, er virkeligheten her på en annen måte, da må hun lære at hun må være seg og hun må tåle, jeg er der med henne, men beskytte henne fra alt vondt kan jeg ikke. 

 

Jeg vet ikke om jeg er en god mor, jeg vet bare at jeg elsker henne uforbeholdent for den hun er og for alltid.

 

Såfremt ikke dette foregår systematisk, så ville jeg ha valgt å kalle det erting og ikke mobbing. Når det gjelder erting, så tror jeg også at det er bra å lære barn opp til å bli mindre "ertbare", da det jo er mye mindre morsomt å erte de som ikke bryr seg om det som blir sagt.

 

Jeg kjenner at jeg blir usikker rundt det du skriver om at du ikke trøster henne når hun gråter. Det finnes jo situasjoner hvor barn gråter for å oppnå noe, og i slike situasjoner kan det være viktig å overse gråten. Men jeg tror hun trenger mer trøst og trygghet dersom hun ofte uttrykker seg gjennom gråt fordi hun er fortvilet. Jeg tror ikke man blir sterkere av at ens fortvilelse ignoreres, jeg har større tro på litt trøst og avledning.

[Madelenemie]

Såfremt ikke dette foregår systematisk, så ville jeg ha valgt å kalle det erting og ikke mobbing. Når det gjelder erting, så tror jeg også at det er bra å lære barn opp til å bli mindre "ertbare", da det jo er mye mindre morsomt å erte de som ikke bryr seg om det som blir sagt.

 

Jeg kjenner at jeg blir usikker rundt det du skriver om at du ikke trøster henne når hun gråter. Det finnes jo situasjoner hvor barn gråter for å oppnå noe, og i slike situasjoner kan det være viktig å overse gråten. Men jeg tror hun trenger mer trøst og trygghet dersom hun ofte uttrykker seg gjennom gråt fordi hun er fortvilet. Jeg tror ikke man blir sterkere av at ens fortvilelse ignoreres, jeg har større tro på litt trøst og avledning.

Hei!

 

Da er det erting takk!

 

Jeg liker ikke gråt, og må nærmest ha en oppskrift på hva gjøre.

 

De oppskrifter jeg har fått, fungerer fint, følger jeg og blir etter hvert naturlige.

 

Feks har jeg blitt flink på klemming og jeg liker det mer og mer, med barna :-)

 

Jeg tror jeg bør klemme mer, når hun gråter sånn... jeg var bare så opptatt, jeg drev med rompetroll og da passet det dårlig å høre om problemer. Takk for påminnelsen, jeg trenger den ofte.

 

Jeg fortsetter med mine prosjekter samtidig som jeg tenker "burde jeg tatt pause, burde jeg klemt?" noen ganger er jeg sikker og da avslutter jeg i mot min egen lyst, mitt prosjekt, men det er ikke lett....

[Marie Mel]

Jeg er enig i at dette er erting.

Barn må desverre tåle å høre ting.

Så er det vanskelig å si om det var ok at hun ikke ble klemt og holdt godt rundt. En bruker å se det på barn og kjenne de så godt at en vet hva de liker i ulike situasjoner.

 

Det som i alle fall er viktig er å snakke om disse følelsene og sette navn på dem. Samtaler om følelser og  samtale om hva som er rett og galt, er viktig for at de skal få litt orden i hodet etterpå. Så ser en på barn når de syntes en samtale hjelper.

 

Et godt prinsipp er å lytte og observere og være helt tilgjengelig når barn henvender seg slik.