NHD/Andre - Sterilisere meg?

[AnonymBruker]

Hei!

 

Jeg er en mann i midten av 30-årene som har slitt psykisk over halve livet. Selvsagt har jeg hatt gode perioder; også over lengre tid. Det har likevel vært et mønster med ustabilitet. Jeg har to kroniske diagnoser, så jeg vil nok alltid oppleve bølgedaler.

 

Etter mye refleksjon rundt dette å eventuelt få barn, så har jeg bestemt meg for at det aldri vil bli aktuelt. Tanken på å bli en ustabil far er min største skrekk, selv om jeg vet at jeg ville blitt en god far i de periodene jeg fungerer bra. Det å få barn er et enormt ansvar og man kan ikke sykemelde seg fra farsrollen.

 

Spørsmålet blir da om det er like greit at jeg steriliserer meg? Ja, jeg er klar over at det finnes prevensjon, men det finnes ingen prevensjonsmidler som er 100% sikre. Jeg er også klar over at det er en teoretisk sjanse for at jeg aldri vil bli så dårlig igjen at det vil gå utover min omsorgsevne, men det er en sjanse jeg ikke er villig til å ta.

 

Jeg håper ikke dette blir noen "brannfakkel" og at noen tolker dette som at mennesker med psykiske problemer ikke bør få barn. Det er ikke mitt standpunkt. Dette er _kun_ et personlig valg. Andre kan klare å være både syk og en god mor/far, men jeg vurderer dette fordi jeg vet at _mine_ dårlige perioder ikke kan kombineres med en farsrolle.

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette oppfatter jeg som en meget moden avgjørelse.

[XbellaX]

 

Hei!

 

Jeg er en mann i midten av 30-årene som har slitt psykisk over halve livet. Selvsagt har jeg hatt gode perioder; også over lengre tid. Det har likevel vært et mønster med ustabilitet. Jeg har to kroniske diagnoser, så jeg vil nok alltid oppleve bølgedaler.

 

Etter mye refleksjon rundt dette å eventuelt få barn, så har jeg bestemt meg for at det aldri vil bli aktuelt. Tanken på å bli en ustabil far er min største skrekk, selv om jeg vet at jeg ville blitt en god far i de periodene jeg fungerer bra. Det å få barn er et enormt ansvar og man kan ikke sykemelde seg fra farsrollen.

 

Spørsmålet blir da om det er like greit at jeg steriliserer meg? Ja, jeg er klar over at det finnes prevensjon, men det finnes ingen prevensjonsmidler som er 100% sikre. Jeg er også klar over at det er en teoretisk sjanse for at jeg aldri vil bli så dårlig igjen at det vil gå utover min omsorgsevne, men det er en sjanse jeg ikke er villig til å ta.

 

Jeg håper ikke dette blir noen "brannfakkel" og at noen tolker dette som at mennesker med psykiske problemer ikke bør få barn. Det er ikke mitt standpunkt. Dette er _kun_ et personlig valg. Andre kan klare å være både syk og en god mor/far, men jeg vurderer dette fordi jeg vet at _mine_ dårlige perioder ikke kan kombineres med en farsrolle.

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

 

 

Mye innsikt og mye modenhet.

[Lillemus]

En gjennomtenkt og moden avgjørelse spør du meg. Mange flere (ikke nødvendigvis psykisk syke) skulle gjort det samme.

[Madelenemie]

Hei!

 

 

Ja og også friske, slike som homofile, som bare velger ut donorer som det passer...

 

Uten tanke for om det er etisk forsvarlig at et barn blir frarøvet retten til å vite sitt halve biologiske opphav.

 

Og det gjelder også heterofile, jeg har en kusine som absolutt ville ha barn, da dro hun til Danmark og fikk et med anonym sæddonor, det var vistnok viktig at anonym :-( men ingen spør hvordan det er å ikke vite hvor og hvem man kommer fra...

 

Voksen-egoisme.

 

Det kommer snart en stor generasjon mennesker med nye psykiske lidelser, noe sånt som genetisk rotløshets syndrom.

[Missimo]

Hei!

Ja og også friske, slike som homofile, som bare velger ut donorer som det passer...

Uten tanke for om det er etisk forsvarlig at et barn blir frarøvet retten til å vite sitt halve biologiske opphav.

Og det gjelder også heterofile, jeg har en kusine som absolutt ville ha barn, da dro hun til Danmark og fikk et med anonym sæddonor, det var vistnok viktig at anonym :-( men ingen spør hvordan det er å ikke vite hvor og hvem man kommer fra...

Voksen-egoisme.

Det kommer snart en stor generasjon mennesker med nye psykiske lidelser, noe sånt som genetisk rotløshets syndrom.

Du skriver mye jeg er enig i! Endret 18. mai 2013 av Missimo

[Marie Mel]

Motiv og ønske om å få barn er vel like sterkt hos de fleste. Det finnes nok av de som har løyet ovenfor partner om bruk av prevangsjon eller tilsvarende. Sex i seg selv er en sterk drivkraft og barn kommer som kjent som følge av uplanlagte hendelser. Å blande inn all egoisme som finnes og homofilidebatt håper jeg ikke skjer i denne tråden. Trådstarter tenker på evne til god omsorgt, og tenker på noen modne avgjørelser.

[ARK/ml]

Hei!

 

 

Ja og også friske, slike som homofile, som bare velger ut donorer som det passer...

 

Uten tanke for om det er etisk forsvarlig at et barn blir frarøvet retten til å vite sitt halve biologiske opphav.

 

Og det gjelder også heterofile, jeg har en kusine som absolutt ville ha barn, da dro hun til Danmark og fikk et med anonym sæddonor, det var vistnok viktig at anonym :-( men ingen spør hvordan det er å ikke vite hvor og hvem man kommer fra...

 

Voksen-egoisme.

 

Det kommer snart en stor generasjon mennesker med nye psykiske lidelser, noe sånt som genetisk rotløshets syndrom.

 

Voksen-egoisme ja. Godt sagt.

[AnonymBruker]

En god og klok avgjørelse- ja! Samtidig er det da VELDIG mange som ikke burde fått barn som ikke har den innsikten. Netopp de av oss ( som dessverre) har innsikten velger/tør aldri få barn. Kanskje det hadde gått riktig så bra hvis man har en god partner, og at man i tillegg greier å ta seg sammen når man får barn. Hva mener dere som har barn og selv sliter psykisk ?

Anonymous poster hash: 3b341...ab3

[stjernestøv]

 Å blande inn all egoisme som finnes og homofilidebatt håper jeg ikke skjer i denne tråden. Trådstarter tenker på evne til god omsorgt, og tenker på noen modne avgjørelser.

 

Enig, her er det snakk om sykdom, homofili er ikke en sykdom.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger; jeg har gått og tenkt på dette en stund.

 

Jeg har etpar praktiske spørsmål rundt inngrepet og de relasjonsmessige konsekvenser et slikt inngrep vil få.

 

Første spørsmålet har kanskje NHD de beste forutsetningene til å svare på:

Ventetiden på inngrepet hos offentlige sykehus varierer mellom 4 uker og 102 (!) uker. På privatklinikker kan man få utført inngrepet "på dagen". Da alle operasjoner innebærer en viss risiko for komplikasjoner, vil det da lønne seg (ikke økonomisk!) å få utført inngrepet hos en anerkjent privatklinikk? Det er dyrere, men jeg foretrekker at kun de dyktigste kirurgene her i landet skal slippe til med skalpell "der nede". :-)

 

Over til de konsekvensene dette kan få for kjærlighetslivet og eventuelt få en fast partner. Jeg vil tro kvinnene her inne har noen råd eller synspunkter angående dette.

 

Hvordan forteller man dette til en kvinne når man ser at dette kan, eller allerede har, utvikle seg til et fast forhold? Man forteller det selvsagt ikke samme dagen man spør "Har du lyst til å ta en kopp kaffe sammen meg meg? Jeg er sterilisert, by the way. Bare sånn at du er klar over det i tilfelle dette skulle utvikle seg til noe mer." Det blir feil. ;-)

 

Man kan likevel ikke vente for lenge heller. Jeg vil ikke at man skal havne i den situasjonen der jeg venter for lenge og kjæresten begynner å snakke om å stifte familie. Har dere noen gode råd her? Jeg er klar over at valget mitt vil gjøre meg uaktuell som partner for enkelte, men det kan jeg ikke ta hensyn til.

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

[Marie Mel]

Hei AnonymBruker,

Kanskje skal du fortelle dette først, som du fortalte oss? (Om du da ikke har fortalt det alt.)

 

Jeg er en mann i midten av 30-årene som har slitt psykisk over halve livet. Selvsagt har jeg hatt gode perioder; også over lengre tid. Det har likevel vært et mønster med ustabilitet. Jeg har to kroniske diagnoser, så jeg vil nok alltid oppleve bølgedaler.

 

Om hun vet om dine utfordringer og forstår hva det innebærer i et forhold med deg, så kommer valget om barn etterpå.  

[Madelenemie]

 

Takk for tilbakemeldinger; jeg har gått og tenkt på dette en stund.

 

Jeg har etpar praktiske spørsmål rundt inngrepet og de relasjonsmessige konsekvenser et slikt inngrep vil få.

 

Første spørsmålet har kanskje NHD de beste forutsetningene til å svare på:

Ventetiden på inngrepet hos offentlige sykehus varierer mellom 4 uker og 102 (!) uker. På privatklinikker kan man få utført inngrepet "på dagen". Da alle operasjoner innebærer en viss risiko for komplikasjoner, vil det da lønne seg (ikke økonomisk!) å få utført inngrepet hos en anerkjent privatklinikk? Det er dyrere, men jeg foretrekker at kun de dyktigste kirurgene her i landet skal slippe til med skalpell "der nede". :-)

 

Over til de konsekvensene dette kan få for kjærlighetslivet og eventuelt få en fast partner. Jeg vil tro kvinnene her inne har noen råd eller synspunkter angående dette.

 

Hvordan forteller man dette til en kvinne når man ser at dette kan, eller allerede har, utvikle seg til et fast forhold? Man forteller det selvsagt ikke samme dagen man spør "Har du lyst til å ta en kopp kaffe sammen meg meg? Jeg er sterilisert, by the way. Bare sånn at du er klar over det i tilfelle dette skulle utvikle seg til noe mer." Det blir feil. ;-)

 

Man kan likevel ikke vente for lenge heller. Jeg vil ikke at man skal havne i den situasjonen der jeg venter for lenge og kjæresten begynner å snakke om å stifte familie. Har dere noen gode råd her? Jeg er klar over at valget mitt vil gjøre meg uaktuell som partner for enkelte, men det kan jeg ikke ta hensyn til.

Anonymous poster hash: eb7eb...ffa

 

Hei!

 

 

Du bør fortelle det tidlig i forholdet.

 

En sterilisert mann ville jeg ikke valgt å etablere meg med, da mitt ønske om barn var såpass frentredende når jeg var i 20 årene, noe annet er når man blir eldre og opp mot de 40 år da føler man seg ferdig med å lage barn.

 

Du bør satse på voksne kvinner så er det ikke et problem, en ung kvinne på 20 år  + vil om hun er frisk ønske seg barm således er du ikke attraktiv.

[Lillemus]

Hvordan forteller man dette til en kvinne når man ser at dette kan, eller allerede har, utvikle seg til et fast forhold? Man forteller det selvsagt ikke samme dagen man spør "Har du lyst til å ta en kopp kaffe sammen meg meg? Jeg er sterilisert, by the way. Bare sånn at du er klar over det i tilfelle dette skulle utvikle seg til noe mer." Det blir feil. ;-)

 

Det var omtrent det jeg gjorde. Jeg traff mannen i mitt liv på nettet og han fikk vite at jeg er sterilisert før vi valgte å møtes faktisk. Da fikk han anledning til å tenke seg om og bestemme seg for om barn var så viktig for ham at han da kunne trekke seg ut av det før det evt. oppsto sterkere følelser. Han valgte å møte meg og sier selv at han ble forelsket da han så meg sitte der på trappen og vente på ham på vår førte date. Vi hadde noen diskusjoner på dette før jeg valgte å hoppe i det, for meg var det veldig viktig at han var 120% klar over at jeg ikke kunne få flere barn, ikke at jeg ikke ville akkurat nå, men kunne komme til å ombestemme meg siden. Han valgte meg og valgte dermed bort egne barn.

[pixielady]

Jeg sa også ganske tidlig fra til min kjære om at jeg ikke ønsker meg barn. Heldigvis vil ikke han heller:-) For oss var det veldig greit å få fastslått det tidlig! For meg er det egentlig bare et av mange spørsmål man stiller hverandre helt i begynnelsen, sammen med om man røyker, hvor ofte man drikker, om man trives best i by eller utenfor by, om man trener eller trives best i sofaen, om man trenger folk rundt seg hele tiden eller foretrekker å bruke fritiden hjemme, og hva slags forhold man har til egen familie.

 

Han valgte å sterilisere seg, vi gjorde det privat pga ventetid. Det var en kjapp og enkel greie: Vi møtte opp etter jobb, han ble tatt med inn og barbert, fikk lokalbedøvelse og snipp, snipp. To små kutt med plasterlapp over og en litt småtrøtt mann, han var hjemme fra jobb 2 dager fordi han har en jobb der han går hele tiden. Ikke nødvendig med noe sårstell utover vanlig hygiene. Han var jo ganske blå og litt øm en stund, men det tok ikke lang tid før det ga seg. Mener det tok ca to uker før vi turte å prøve på en utløsning. Etter et par måneder leverte han sædprøve og fikk bekreftet at det var null aktivitet. Vi har ikke merket noen forskjell på mengde/trykk/konsistens når det gjelder utløsning. Derimot har vi merket at vissheten om at det ikke fins en snøballs sjanse i helvete for at jeg kan bli gravid har en kjempefin effekt på både lyst og lekenhet:-)

[FGT]

etter at vi hadde fått to barn, så  fant vi ut at den beste prevensjon måtte være at jeg steriliserte meg, og det gjorde jeg også. det er  det er over 25 år siden nå, men har ikke angret på det. 

[Gjest Ladytron]

Hvordan forteller man dette til en kvinne når man ser at dette kan, eller allerede har, utvikle seg til et fast forhold?

Jeg hadde ønsket å få vite det tidlig. Kanskje ikke på første date, men gjerne i løpet av første måned.

[Togli]

Hei!

 

 

Ja og også friske, slike som homofile, som bare velger ut donorer som det passer...

 

Uten tanke for om det er etisk forsvarlig at et barn blir frarøvet retten til å vite sitt halve biologiske opphav.

 

Og det gjelder også heterofile, jeg har en kusine som absolutt ville ha barn, da dro hun til Danmark og fikk et med anonym sæddonor, det var vistnok viktig at anonym :-( men ingen spør hvordan det er å ikke vite hvor og hvem man kommer fra...

 

Voksen-egoisme.

 

Det kommer snart en stor generasjon mennesker med nye psykiske lidelser, noe sånt som genetisk rotløshets syndrom.

Jeg er ikke enig med deg i dette madelenemie.... Jeg har et homofilt vennepar som har tre barn født av surrogatmor. Hvis jeg skulle trukket fram det beste foreldreparet jeg vet om, så ville jeg trukket fram de to! De er fantastiske foreldre, og barna er virkelig ønsket. For barna er det helt naturlig å ha to pappaer, og de sier de ikke tenker over sitt opprinnelige opphav mer enn det adopterte barn gjør det. Adopterte barn får jo nødvendigvis heller ikke vite noe om sin opprinnelse? Surrogatbarn er biologiske barn til en av foreldrene.  Nå har jeg et nytt vennepar som venter surrogatbarn, og jeg vet at om jeg var et barn, så skulle jeg jammen ønsket å være deres datter:) De lever seg veldig inn i ventetiden og legger alt til rette for at barnet deres skal få en flott oppvekst To venninner av meg dro til Danmark for å få donorsæd - og de er begge to flotte mødre som snakker helt åpent med barna sine om hvordan de ble til. Mitt inntrykk er at barna tar dette veldig naturlig, og at de blir åpne for alternative livsformer og det kan virke som de vokser opp som svært lite fordomsfulle.

 

Det viktigste jeg kan gjøre i min oppdragelse med mine barn, er å lære dem å ikke ha fordommer. Greier jeg dette, så mener jeg at jeg har gjort en god jobb og oppdratt empatiske mennesker. Det er som regel våre fordommer som gjør livet til mennesker vanskelig. Hvis det blir naturlig med donorbarn og med surrogatibarn, så vil de heller ikke lide under dette. Det er altså vår oppgave å være åpne for ulike samlivsformer og ulike måter å få barn på (folk er så forskjellige, og det må vi ha lov til å være). Altfor mange sier det er en egoistisk handling å få donorbarn, surrogatbarn etc.. Men det er en egoistisk handling å få barn på naturlig vis også. Vi får ikke barn fordi vi vil hjelpe barnet, men fordi vi ønsker å dekke et eget behov

[mussa]

 Men det er en egoistisk handling å få barn på naturlig vis også. Vi får ikke barn fordi vi vil hjelpe barnet, men fordi vi ønsker å dekke et eget behov

 

Kunne ikke vært mer enig Togli. Inntil det nye livet/mennesket/barnet faktisk eksisterer, så er det kun ene og alene egoistiske grunner for å få barn. Evnt det var et uhell, hehe

[stjernestøv]

Enig med Togli....