Kan man få et godt liv med kronisk sykdom?

[Gjest]

Slik jeg ser på det, så innebærer ikke et godt liv at man nødvendigvis alltid har det bra. Et godt liv kan inneholde også mange utfordringer og vanskelige ting. Den situasjonen du beskriver, er etter min oppfatning fullt ut forenlig med det jeg vil kalle et godt liv. Siden du nå har tro på at medisinene vil holde deg frisk, så slipper du kanskje å lære deg å leve med de vanskelighetene du hadde før.

Du trenger ikke svare om du ikke vil. Er du helt fri for destruktive tanker nå, eller har du dager hvor du kjenner dem og nedstemthet littegrann?

Ps. Jeg er svært glad for, og unner deg sv hele mitt hjerte at du har fått det bra. Det fortjener du

[Gjest]

Slik jeg ser på det, så innebærer ikke et godt liv at man nødvendigvis alltid har det bra. Et godt liv kan inneholde også mange utfordringer og vanskelige ting. Den situasjonen du beskriver, er etter min oppfatning fullt ut forenlig med det jeg vil kalle et godt liv. Siden du nå har tro på at medisinene vil holde deg frisk, så slipper du kanskje å lære deg å leve med de vanskelighetene du hadde før.

Jeg har lest det en del ganger på dette nå, og lurer på hva du vil frem til.  Skulle jeg leve med de vanskelige følelsene, uroen, ustabiliteten. Mener du problemet var meg som ikke klarte å takle det, men tok den enkleste løsningen med medisinering.

[Gjest]

Du trenger ikke svare om du ikke vil. Er du helt fri for destruktive tanker nå, eller har du dager hvor du kjenner dem og nedstemthet littegrann?

Ps. Jeg er svært glad for, og unner deg sv hele mitt hjerte at du har fått det bra. Det fortjener du

Dette var vel et spørsmål til meg.  Tror ikke frosken har slike problemer.

 

destruktive tanker kommer og følelsen av å være nedstemt .  Men de er lette å skyve bort.  Det eneste problemet er at jeg får angst for en ny nedtur da.  Jeg kan kjede meg, men da er det bare å finne på noe annet.En tur i skogen gjør at jeg gleder meg.  Jeg føler jeg har det godt nå, og vil ikke tilbake til slik det var.

[frosken]

Det er ikke først og fremst utfordringer og vanskelige ting som ødelegger livskvaliteten for meg, men det å stadig være nedstemt, urolig og ustabil. Når tankene stadig går til at du ikke orker å leve lenger, så vil ikke jeg kalle det et godt liv. Jeg er ikke alltid på topp nå heller, men jeg føler det er mer normale svingninger.  Om medisinene vil holde meg frisk, det vet jeg ikke, men håper.  

 

Det å ha en tendens til å bli nedstemt og urolig kan etter min oppfatning ses på som en utfordring/vanske på linje med mange andre.

[frosken]

Jeg har lest det en del ganger på dette nå, og lurer på hva du vil frem til.  Skulle jeg leve med de vanskelige følelsene, uroen, ustabiliteten. Mener du problemet var meg som ikke klarte å takle det, men tok den enkleste løsningen med medisinering.

 

Nei, jeg har ikke ment at du ikke skulle prøve ut medisinering, og jeg synes det er bra at du har så god effekt.

 

Det jeg allikevel ville frem til, er at psykdom etter min oppfatning ikke er uforenlig med muligheten til et godt liv. Ikke et perfekt liv, men et liv med rimelig god livskvalitet store deler av tiden.

[Gjest]

Dette var vel et spørsmål til meg.  Tror ikke frosken har slike problemer.

 

destruktive tanker kommer og følelsen av å være nedstemt .  Men de er lette å skyve bort.  Det eneste problemet er at jeg får angst for en ny nedtur da.  Jeg kan kjede meg, men da er det bare å finne på noe annet.En tur i skogen gjør at jeg gleder meg.  Jeg føler jeg har det godt nå, og vil ikke tilbake til slik det var.

Ja, det var ment til deg, jeg gjorde en feil. Takk for at du svarte

[Madelenemie]

Det å ha en tendens til å bli nedstemt og urolig kan etter min oppfatning ses på som en utfordring/vanske på linje med mange andre.

Hei!

 

 

Hvilke vansker da? Feks vandre rundt i huset og ta på vegger?

 

Det gjør meg ulykkelig i vertfall, men nå har jeg ikke hatt tid til å det på lenge så arbeide hjelper :-)

 

Det er derfor jeg er så opptatt av rutiner, men huff sist time sa min psykiater at når det gjaldt arbeide, så må vi se på hvilke belastninger det medfører for en arbeidsgiver å ha ansatt en funksjonshemmet, det var leit sagt, men realistisk, dette skulle vi snakke mer om sa min psykiater..(hun vet jeg vil ha arbeide)

Jeg ble lei meg av å høre det, føler det er flaut, har tenkt mye på om det ikke likevel er noe jeg ikke har gjort for å bli kvitt de vanskene ved autisme som gjør samarbeide og kommunikasjon utfordrende

[Marie Mel]

Hei!

 

 

Hvilke vansker da? Feks vandre rundt i huset og ta på vegger?

 

Det gjør meg ulykkelig i vertfall, men nå har jeg ikke hatt tid til å det på lenge så arbeide hjelper :-)

 

Det er derfor jeg er så opptatt av rutiner, men huff sist time sa min psykiater at når det gjaldt arbeide, så må vi se på hvilke belastninger det medfører for en arbeidsgiver å ha ansatt en funksjonshemmet, det var leit sagt, men realistisk, dette skulle vi snakke mer om sa min psykiater..(hun vet jeg vil ha arbeide)

Jeg ble lei meg av å høre det, føler det er flaut, har tenkt mye på om det ikke likevel er noe jeg ikke har gjort for å bli kvitt de vanskene ved autisme som gjør samarbeide og kommunikasjon utfordrende

Jeg skjønner du ble lei deg.

Det finnes arbeid til deg også. Du må se på hva som går an å få til.

Så finne det mange fine arbeidsgivere    

[Nøtteskall]

Ja man kan helt sikkert ha et godt liv, eller kanskje mer presist et ok liv. Alle sliter vi innimellom, lei av jobben, forhold tar slutt, konflikter, dødsfall, for store utfordringer osv. Det er tusen ting å bekymre seg over for et hvert menneske. Men det viktigste er å hverdagen til å gå rundt og at man klarer seg. Jeg som psykisk syk klarer meg, men det er fordi jeg har et apparat rundt meg. Jeg har de jeg kan ringe til hvis noe er veldig smertefullt. Det kan være vanskelig for oss som sliter psykisk å skaffe oss et slikt nettverk av personer som kan være til støtte når vi har det vanskelig. Jeg innser at jeg er heldig som har noen hjelpere som er der når livet butter i mot. Jeg synes ikke synd på meg selv. Kanskje noen ganger. Men mange vil nok alltid føle at de ikke får maksimalt ut av livet. Jeg har det ok stort sett mye av tiden. Jeg føler jeg ikke kan klage. Jeg prøver det jeg kan for å få det beste ut av det livet jeg har. Og er lykkelig fordi jeg er født i Norge.

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke hvordan man kan ha et godt liv uten jobb, familie, nettverk, hobbyer og jevnlig sex. 

Anonymous poster hash: 1c54e...d46

[Nøtteskall]

 

Jeg fatter ikke hvordan man kan ha et godt liv uten jobb, familie, nettverk, hobbyer og jevnlig sex. 

Anonymous poster hash: 1c54e...d46

 

Kanskje er det fordi vi har slitt slik med angst at vi aldri har fått oppleve et godt liv med jobb, familie osv osv. Vi vet ikke bedre. Så lenge vi føler oss trygge så har vi det bra. Det er kanskje tragisk i noens øyne, men for meg så er det viktigste å klare meg. Det er det jeg konsentrerer meg om nå ihvertfall.

[Gjest]

Nei, jeg har ikke ment at du ikke skulle prøve ut medisinering, og jeg synes det er bra at du har så god effekt.

 

Det jeg allikevel ville frem til, er at psykdom etter min oppfatning ikke er uforenlig med muligheten til et godt liv. Ikke et perfekt liv, men et liv med rimelig god livskvalitet store deler av tiden.

Tror også det går å ha et godt liv med psykisk lidelse.  Men har problemer med å se hvordan du kan ha et godt liv med depresjon, uten å først komme ut av depresjonen. pga at i depresjonen ligger de følelsene som jeg føler er avgjørende for et godt liv.(forstå meg rett nå, for jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg mener)  Jobb, hus, god økonomi, fri fra bekymringer.  Det er bra ting, men ikke avgjørende for et godt liv.  For meg er et godt liv å ha det godt inni meg.  Og det hadde ikke jeg med deprersjon. Jeg forstår det slik at du mener det jeg slet med var vanlige utfordringer og vansker.  Det er bare jeg som kjenner helt til hvordan det var og hvordan det er.  For meg var ikke det et godt liv å ha det så mye vondt inni meg, men det kunne kanskje være godt nok for andre.

Endret 21. mai 2013 av toyan

[AnonymBruker]

Kanskje er det fordi vi har slitt slik med angst at vi aldri har fått oppleve et godt liv med jobb, familie osv osv. Vi vet ikke bedre. Så lenge vi føler oss trygge så har vi det bra. Det er kanskje tragisk i noens øyne, men for meg så er det viktigste å klare meg. Det er det jeg konsentrerer meg om nå ihvertfall.

Kanskje du skal snakke for deg selv og ikke alle andre som har slitt eller sliter med angst. 

Anonymous poster hash: 1c54e...d46

[Nøtteskall]

 

Kanskje du skal snakke for deg selv og ikke alle andre som har slitt eller sliter med angst. 

Anonymous poster hash: 1c54e...d46

 

Jeg får vel bytte ut "vi" med "jeg".... jeg føler det er slik.

[frosken]

Tror også det går å ha et godt liv med psykisk lidelse.  Men har problemer med å se hvordan du kan ha et godt liv med depresjon, uten å først komme ut av depresjonen. pga at i depresjonen ligger de følelsene som jeg føler er avgjørende for et godt liv.(forstå meg rett nå, for jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg mener)  Jobb, hus, god økonomi, fri fra bekymringer.  Det er bra ting, men ikke avgjørende for et godt liv.  For meg er et godt liv å ha det godt inni meg.  Og det hadde ikke jeg med deprersjon. Jeg forstår det slik at du mener det jeg slet med var vanlige utfordringer og vansker.  Det er bare jeg som kjenner helt til hvordan det var og hvordan det er.  For meg var ikke det et godt liv å ha det så mye vondt inni meg, men det kunne kanskje være godt nok for andre.

Du misforstår meg; jeg har ikke ment at du slet med vanlige utfordringer på linje med folk flest. Men slik du skrev om ditt liv, så gikk det en god del opp og ned - du var ikke konstant nede. Jeg kjenner folk med det jeg vil anta er et minst like sterkt lidelsestrykk som selv mener de har en god livskvalitet. Kanskje fordi de har erfaring med å ha vært mye sykere?

[Gjest]

Du misforstår meg; jeg har ikke ment at du slet med vanlige utfordringer på linje med folk flest. Men slik du skrev om ditt liv, så gikk det en god del opp og ned - du var ikke konstant nede. Jeg kjenner folk med det jeg vil anta er et minst like sterkt lidelsestrykk som selv mener de har en god livskvalitet. Kanskje fordi de har erfaring med å ha vært mye sykere?

Vi er alle forskjellige, og opplever vanskeligheter og følelser forskjellig.   Når jeg var dårlig og folk jeg ikke ønsket skulle vite noe spurte hvordan jeg hadde det, så svarte jeg alltid greit.  Følte meg nærmere sannheten enn om jeg sa at jeg hadde det godt/bra.  Tror mange kan ha et greit liv, selv om de ikke kan si de har et godt liv.  

[tjohei1]

Norge har blitt det landet med høyest forekomst av depresjon. Dette fikk jeg høre av psykologen som holdt kurs om depresjonsmestring. Samtidig er vi et velferdssamfunn. Hvordan kan dette henge sammen? Er det klima (den lange mørke og kalde vinteren), menneskene (kalde nordmenn) - vanskelig å bli kjent med, konkurransen, statusjakten og skrekken over å mislykkes?

Endret 21. mai 2013 av tjohei1

[Gjest]

Norge har blitt det landet med høyest forekomst av depresjon. Dette fikk jeg høre av psykologen som holdt kurs om depresjonsmestring. Samtidig er vi et velferdssamfunn. Hvordan kan dette henge sammen? Er det klima (den lange mørke og kalde vinteren), menneskene (kalde nordmenn) - vanskelig å bli kjent med, konkurransen, statusjakten og skrekken over å mislykkes?

Godt spørsmål.

[frosken]

Vi er alle forskjellige, og opplever vanskeligheter og følelser forskjellig.   Når jeg var dårlig og folk jeg ikke ønsket skulle vite noe spurte hvordan jeg hadde det, så svarte jeg alltid greit.  Følte meg nærmere sannheten enn om jeg sa at jeg hadde det godt/bra.  Tror mange kan ha et greit liv, selv om de ikke kan si de har et godt liv.  

Ja, vi er forskjellige og reagerer forskjellig på de utfordringene livet byr på. Hver og en av oss må selv ta stilling til hvorvidt vi mener vi har et godt liv eller ikke.  Problemstillingen i denne tråden er hvorvidt "man kan får et godt liv med kronisk sykdom", og jeg mener bestemt at man _kan_ det. Det betyr ikke at alle får det.

[Gjest]

Ja, vi er forskjellige og reagerer forskjellig på de utfordringene livet byr på. Hver og en av oss må selv ta stilling til hvorvidt vi mener vi har et godt liv eller ikke.  Problemstillingen i denne tråden er hvorvidt "man kan får et godt liv med kronisk sykdom", og jeg mener bestemt at man _kan_ det. Det betyr ikke at alle får det.

Jeg tror ikke vi legger det samme i det å ha et godt liv.  For meg så ligger det mye følelser i ordet godt.  Jeg vet ikke engang om du fyller kriteriene for depresjon hvis du føler at livet er godt.  Derfor tror jeg at du mer eller mindre må komme ut av depresjon for å få et godt liv.  Men du kan ha et greit liv selv om du har en lett depresjon.  Du kan ha mange ting du setter pris på.  Med andre kroniske sykdommer kan du ha et godt liv.  For det er hvordan vi føler oss inni oss som avgjør om livet er godt.  Med kronisk depresjon kan du også få et godt liv, hvis du klarer å komme deg ut av depresjonen.  Enten det er med trim, positive tanker eller medisiner.  Men jeg kan ikke tro at noen kan ha en depresjon samtidig som de synes livet er godt. Men det er slik jeg har opplevd depresjon.  Jeg vet ikke om alle har det likt.