Ad og virkning

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt klokkertro på skolemedisinen, men i forhold til psykisk helse er jeg superskeptisk... Hvordan skal en tablett hjelpe mot sorg, negative tanker, null glede osv. Hjelper virkelig antidepressive tbl mot det som tilsynelatende er ytre faktorer til depresjonen? Hvordan konkret kan det skje? Det vil jo ikke endre den faktiske situasjonen.

Anonymous poster hash: c4153...831

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ikke akkurat svar på spørsmålet ditt, men har du tenkt på at selv om "den faktiske situasjonen" er lik, reagerer noen med depresjon og andre ikke?

[AnonymBruker]

Nei, det har jeg ikke.. Men skulle virkelig ønske jeg hadde litt mer "hva du ikke dør av, gjør deg sterkere" i meg.. Brette opp ermene, "dette klarer jeg!" - mentalitet. Ta det som en fight, skjerpe seg, se framover, muligheter!

Jeg har egentlig mange muligheter. Psykiateren mener jeg greier det jeg vil og at jeg ikke er deprimert. Men ser han så sjelden, så vurderer fastlegen til uka. Jeg har det jo helt grusomt! Urolig og kronisk misfornøyd og slett ikke evnen til sunn resignasjon som du en gang sa. Og det at jeg ikke greier det, knuser selvfølelsen min enda mer.

Skulle så gjerne truffet en skikkelig motivator av noe lag, som sparket meg i gang igjen.

Anonymous poster hash: c4153...831

[Zyprexus]

Som alltid sier jeg at det som virkelig hjelper på sikt er å få orden på det som plager deg, det som er grunnen til at du er deppa. Kan desverre ikke svare på hvordan AD egentlig fungerer.

[AnonymBruker]

Men det er da vitterlig ikke alt man kan få orden på? Det er mye man ikke kan få gjort om eller velge for eksempel? Slik er det for meg.

Anonymous poster hash: c4153...831

[Marie Mel]

Jeg har alltid hatt klokkertro på skolemedisinen, men i forhold til psykisk helse er jeg superskeptisk... Hvordan skal en tablett hjelpe mot sorg, negative tanker, null glede osv. Hjelper virkelig antidepressive tbl mot det som tilsynelatende er ytre faktorer til depresjonen? Hvordan konkret kan det skje? Det vil jo ikke endre den faktiske situasjonen.

Anonymous poster hash: c4153...831

Dette er så langt utenfor mitt felt det går an. Så er har jeg fundert over dette. Jeg har forstått at vi mennesker produserer ulik mengde av ulike kjemiske stoffer/hormoner i ulike settinger. Det betyr i praksis at de fleste tennårngsjenter får kjærlighetssorg i ca 2-14 dager (litt vilkårlig tall), mens andre tennåringer kan få kjærlighetssorg i lang tid. Det liker ikke alltid omverden og forventer at slik kjærlightssorg er på tide å glemme. Det er samme kjemiske forbindelser i kjærlighetssorg som om en mor mister et barn. (Du får korrigere meg NHD.) 

 

NHD kan kanskje si noe om det er mest kjemiske stoffer som gjør forskjell i sorglengde, eller om en skal kunne klare "å ta et annet tog" (tenke på noe annet enn kjærlighetssorg).Det er vel kanskje en kombinasjon av flere ting utover dette også.

 

Tap og sorg er noe vi lærer/tar etter fra voksne i bardommen. Slik sett er det vel mange årsaker til hvordan vi takler tap, kriser og kjærlighetssorg ulikt. Alle har opplevd tap som barn. Alt fra en hund, venner, familie, noen som død osv. Hvilken hjelp fikk barnet da i sorgen? Var det lov å sørge? Fikk barnet hjelp til å takle tap? 

 

Får vi mer kjemiske prosesser i gang om noe blir dårlig psykisk bearbeidet? Finnes det sammenhenger NHD?

[motorPrøysen]

Man vet ikke hvordan antidepressiva virker. Noen medisiner øker primært serotonin, andre dopamin, noradrenalin eller en kombinasjon. Antidepressiva fører også til dannelse av nye hjerneceller i hippocampus, noe som muligens også har en effekt — men alt dette er bare hypoteser. Selv om ulike antidepressiva påvirker ulike signalstoffer i hjernen er de ulike medisinene stort sett like effektive statistisk sett, men bør likevel tilpasses den enkelte. SSRI-ene påvirker primært serotonin og kan være bra for depresjoner prega av dårlig humør, angst og grubling. Den økte serotoninmengden fører imidlertid til en nedregulering av dopamin, som kanskje er forklaringen på den følelsmessige flatheten, likegyldigheten og mangelen på motivasjon og driv mange opplever på SSRI. Wellbutrin, på den annen side, som virker på dopamin og litt på noradrenalin, er mer egna for depresjoner prega av mangel på energi og motivasjon. De gamle trisykliske medisinene virker ofte på alle tre signalstoffene og er de mest effektive for klassisk melankolsk depresjon, men har flere og farligere bivrikninger og er derfor lite brukt i dag.

 

Det gir mest mening å tenke på antidepressiva på samme måte som smertestillende — de kan mildne symptomer, men gjør ikke noe med årsaken til smertene. Placeboeffekten utgjør også en meget stor del av effekten til antidepressiva: Bortsett fra for de aller alvorligste depresjonene er de bare marginalt bedre enn narrepiller. Til gjengjeld har narrepiller temmelig god effekt på depresjon. 

[AnonymBruker]

Takk for forklaring! Jeg er redd for bivirkninger og at de ikke skal gi ønsket effekt, så usikker på om det er noen vits. Men trenger sårt å endre perspektiv fra halvtime til halvfullt.

Anonymous poster hash: c4153...831

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva er farlig med bivirkninger? Blir de for plagsomme, er det bare å slutte med medisinen.

Hva om du ikke får ønsket effekt på tross av stor nok dose og lang nok prøvetid? Da slutter du bare med medisinen.

 

Din innstilling blir som å ikke planlegge en helgetur eller en ferietur. Det kan jo bli styggvær, en kan bli utsatt for lommetyver, en kan få motorstopp. Dessuten er det jo ikke sikkert at det blir så hyggelig som man ønsket på forhånd.

[Nicklusheletida]

Jeg har alltid hatt klokkertro på skolemedisinen, men i forhold til psykisk helse er jeg superskeptisk... Hvordan skal en tablett hjelpe mot sorg, negative tanker, null glede osv. Hjelper virkelig antidepressive tbl mot det som tilsynelatende er ytre faktorer til depresjonen? Hvordan konkret kan det skje? Det vil jo ikke endre den faktiske situasjonen.

Anonymous poster hash: c4153...831

Dette kan jeg svare på, da det også var ytre faktorer som utløste  min depresjon. Jeg har vanligvis ikke vært plaget med depresjoner, bortsett fra noen pms-plager. Jeg tenkte som deg at det hørtes merkelig ut at noen tabletter skulle få meg til å se lyst på livet igjen. Men jeg kan love deg at det har fungert. Jeg fikk tilbake energien og gleden. Fikk lyst til å trene igjen og føler meg nå som mitt gamle jeg og ser lyst på fremtiden. Kanskje enda bedre fordi jeg oppdaget at pms-problemene forsvant også. Min medisinstuderende datter fikk litt sjokk da hun oppdaget at jeg brukte AD. Hun sa det slik: - Mamma, dette må du slutte med! .- Du kommer til å bli følelsesmessig helt flat! Men det har ikke skjedd. De begynte å fungere etter ca 3 uker. Jeg var bare litt kvalm de første dagene, ellers ingen bivirkninger. Jeg trenger ikke bruke dette hele livet (sannsynligvis ikke du heller), men jeg tør ikke slutte med dem enda. Skal vente noen måneder før jeg slutter.

[AnonymBruker]

NHD: jeg ser selvfølgelig poenget! Tror det rett og slett er et stort skritt å ta.. I tillegg til at jeg "fungerer" i hverdagen.

Niklausheletida: takk for svar og at du deler din erfaring. Vet at du har hatt ytre belastninger og flott at det virker! Jeg tror ikke jeg mangler energi, trener ca 5 dager pr uke nå - kanskje det er det som gjør at jeg fungerer!

Det er "anfallene" av svarte, kjipe tanker som er det verste. "Hva er meningen med livet, hvordan skal jeg leve osv." Stort sett hver morgen når jeg våkner, er "sukk" min første reaksjon. Opplever også å våkne på natten av svetteanfall ( hvis du leser NHD; er slike nattanfall et tegn på angst/stress/depresjon?)

Anonymous poster hash: c4153...831

[Gjest]

NHD: jeg ser selvfølgelig poenget! Tror det rett og slett er et stort skritt å ta.. I tillegg til at jeg "fungerer" i hverdagen.

Anonymous poster hash: c4153...831

Er du fornøyd med å bare fungere i hverdagen, så klarer du deg vel uten medisiner.  Men har du det vondt og er deprimert, så er vel medisiner verdt et forsøk så du kan få det bedre.  

[AnonymBruker]

NHD: jeg ser selvfølgelig poenget! Tror det rett og slett er et stort skritt å ta.. I tillegg til at jeg "fungerer" i hverdagen.

Niklausheletida: takk for svar og at du deler din erfaring. Vet at du har hatt ytre belastninger og flott at det virker! Jeg tror ikke jeg mangler energi, trener ca 5 dager pr uke nå - kanskje det er det som gjør at jeg fungerer!

Det er "anfallene" av svarte, kjipe tanker som er det verste. "Hva er meningen med livet, hvordan skal jeg leve osv." Stort sett hver morgen når jeg våkner, er "sukk" min første reaksjon. Opplever også å våkne på natten av svetteanfall ( hvis du leser NHD; er slike nattanfall et tegn på angst/stress/depresjon?)

Anonymous poster hash: c4153...831

Jeg tror jeg skjønner hvem du er og jeg får lyst til å kjefte litt på deg. Du har hatt det slik alt for lenge og det er på tide å gjøre noen tiltak. Du har latt det skure og gå alt for lenge. Mine erfaringer er mine erfaringer og det er ikke sikkert du vil gjøre deg samme erfaringer, men du har ingenting å tape på å prøve. Du løser ingenting ved alle disse innleggene dine. Du får luftet tankene dine, vi kan gi deg råd, men du kommer jo ingen vei med bare prat. Det er bare du selv som kan hjelpe deg, så få finger`n ut. Kom deg til lege og be om Ad.

Anonymous poster hash: a1861...a2d

[Nicklusheletida]

 

Jeg tror jeg skjønner hvem du er og jeg får lyst til å kjefte litt på deg. Du har hatt det slik alt for lenge og det er på tide å gjøre noen tiltak. Du har latt det skure og gå alt for lenge. Mine erfaringer er mine erfaringer og det er ikke sikkert du vil gjøre deg samme erfaringer, men du har ingenting å tape på å prøve. Du løser ingenting ved alle disse innleggene dine. Du får luftet tankene dine, vi kan gi deg råd, men du kommer jo ingen vei med bare prat. Det er bare du selv som kan hjelpe deg, så få finger`n ut. Kom deg til lege og be om Ad.

Anonymous poster hash: a1861...a2d

 

Dette var det meg som skrev. Det var ikke meningen å være anonym her.

[AnonymBruker]

Dette var det meg som skrev. Det var ikke meningen å være anonym her.

Regnet med å bli gjenkjent her

Enig i hva du sier, samtidig som jeg er så redd for det.. I tillegg til at behandler ikke foreslår medisiner. Det er en helt "sprø" følelse det her- livet tar seg bare ikke opp, og pr nå skjønner jeg ikke hva som skal løse det.

Jeg ønsker bare å rømme fra alt, så en stilling i utlandet noen mnd hadde vært kjærkommen!

Anonymous poster hash: c4153...831

[Nicklusheletida]

Regnet med å bli gjenkjent her

Enig i hva du sier, samtidig som jeg er så redd for det.. I tillegg til at behandler ikke foreslår medisiner. Det er en helt "sprø" følelse det her- livet tar seg bare ikke opp, og pr nå skjønner jeg ikke hva som skal løse det.

Jeg ønsker bare å rømme fra alt, så en stilling i utlandet noen mnd hadde vært kjærkommen!

Anonymous poster hash: c4153...831

Jeg vet dessverre ikke hva mer jeg kan råde deg til. Dette har vel pågått i en par års tid nå (eller lenger?) og jeg oppfatter innleggene dine mest som lufting av problemer og at du har liten interesse av å gjennomføre noen av rådene. Du vil liksom bare prate.  Nå er jeg litt spydig kanskje, men jeg har sett at du kan holde dine egne tråder gående i lang tid og at det er gjerne  det samme som går igjen. Jeg skjønner ikke helt hva du vil? Du sier du trener masse, at du ikke er energiløs og at psykiateren din ikke oppfatter deg som deprimert. Ikke vet jeg. Jeg har bare erfaring fra egen depresjon. Jeg reagerte annerledes enn deg. Jeg vil tro at du er deprimert når du selv oppfatter deg som deprimert, men dette kan nok andre svare bedre på. Hva slags bivirkninger er det forresten du frykter mest? Jeg har sett at du er opptatt av vekta. Er det vekta du er mest redd for? Jeg har ikke lagt på meg som jeg håpet på, så alle gjør tydeligvis ikke det. Når du har gått med noe du selv mener er en depresjon i flere år, så skjønner jeg ikke hvorfor du ikke vil sette av bare noen uker til å prøve det ut? Du skylder på at behandleren din ikke foreslår det og det synes jeg er dårlig unnskyldning. Virker som det er et mønster for deg å vente på at ting skal skje. At noen andre skal fikse ting for deg. Det du må gjøre er å gå til fastlegen og si det slik. -Nå har jeg vært deprimert i mange år, uten å komme meg videre. Nå vil jeg prøve AD. Du må være litt besluttsom og foreslå det selv. Min erfaring er at fastlegen hører på meg og jeg tror man blir tatt på alvor så lenge en ikke renner ned legen med all verdens hypokonderplager og slik er nok ikke du. Prøv det!

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vel hatt gjørme til knærne i drøye to år, men det er først det siste halvåret jeg har følt at det har endret seg til det verre. At jeg overhodet ikke ser muligheter. Rasjonelt sett, så vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg er privilegert på mange måter, dog likevel låser alt seg mtp framtiden.

Jeg er redd jeg har blitt bitter... Bitter på at jeg kunne la alt skje, for at jeg ikke lever A4-livet nå og nyter livet. Bitter for at alt er dritt. Bitter for at jeg sitter og ser at alt er dritt - livet går-og jeg greier ikke endre atferd. Og bitter er det verste jeg kan tenke meg! Fins vel ikke mindre tiltalende egenskap...

Jeg er redd for vekta - livredd! Og nesten like redd for søvnvansker.

Men mest av alt er jeg redd for å aldri bli helt glad.. Jeg gjør masse hyggelig osv, men jeg er aldri h e l t fornøyd. Lever mye i fortid og framtid(vel, ikke mye lenger, for nå vil jeg ikke bli eldre) og sliter med å være i nuet. Dumt!

Anonymous poster hash: c4153...831

[Nicklusheletida]

Ja, jeg har vel hatt gjørme til knærne i drøye to år, men det er først det siste halvåret jeg har følt at det har endret seg til det verre. At jeg overhodet ikke ser muligheter. Rasjonelt sett, så vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg er privilegert på mange måter, dog likevel låser alt seg mtp framtiden.

Jeg er redd jeg har blitt bitter... Bitter på at jeg kunne la alt skje, for at jeg ikke lever A4-livet nå og nyter livet. Bitter for at alt er dritt. Bitter for at jeg sitter og ser at alt er dritt - livet går-og jeg greier ikke endre atferd. Og bitter er det verste jeg kan tenke meg! Fins vel ikke mindre tiltalende egenskap...

Jeg er redd for vekta - livredd! Og nesten like redd for søvnvansker.

Men mest av alt er jeg redd for å aldri bli helt glad.. Jeg gjør masse hyggelig osv, men jeg er aldri h e l t fornøyd. Lever mye i fortid og framtid(vel, ikke mye lenger, for nå vil jeg ikke bli eldre) og sliter med å være i nuet. Dumt!

Anonymous poster hash: c4153...831

Jammen så prøv antidepressiva   i noen uker da da vel og se hva som skjer. Slik jeg har forstått Nhd ut i fra det han har sagt til andre her, så er det ikke selve tablettene som gjør at en legger på seg, men at sultfølelsen øker. Det greier du å regulere hvis du vil. Du trener jo mye. Jeg har fått tilbake sultfølelsen, men jeg har samtidig fått tilbake gleden og energien også, slik at jeg fikk lyst til å trene igjen. Det er nok derfor ikke jeg har lagt på meg. Du har sagt at du trøstespiser. Kanskje du ikke får behov for det mer da. Jeg har ikke fått søvnvansker. Hvis du begynner på Ad, kan det til og med hende at du innser hvor bortkastet tid og energi det er å være bitter over fortiden og at du klarer å se bedre hvilke valg du bør ta. Det virker som du krisemaksimerer alt mulig og at det er det som ikke gir deg fred i hodet ditt. Det er jo bare snakk om noen uker her hvor du tester dette ut og hvis ikke det fungerer på deg, så slutter du bare.

[tjohei1]

Jeg har alltid hatt klokkertro på skolemedisinen, men i forhold til psykisk helse er jeg superskeptisk... Hvordan skal en tablett hjelpe mot sorg, negative tanker, null glede osv. Hjelper virkelig antidepressive tbl mot det som tilsynelatende er ytre faktorer til depresjonen? Hvordan konkret kan det skje? Det vil jo ikke endre den faktiske situasjonen.

Anonymous poster hash: c4153...831

Fastlegen min sa at det kunne være noen stoffer i hodet som jeg hadde for lite av. Jeg merker at antidepressiva gjør at jeg føler meg bedre, men kan ikke forklare det annet enn at pillene hjelper meg. Bivirkninger er noe herk da.

[tjohei1]

Nei, det har jeg ikke.. Men skulle virkelig ønske jeg hadde litt mer "hva du ikke dør av, gjør deg sterkere" i meg.. Brette opp ermene, "dette klarer jeg!" - mentalitet. Ta det som en fight, skjerpe seg, se framover, muligheter!

Jeg har egentlig mange muligheter. Psykiateren mener jeg greier det jeg vil og at jeg ikke er deprimert. Men ser han så sjelden, så vurderer fastlegen til uka. Jeg har det jo helt grusomt! Urolig og kronisk misfornøyd og slett ikke evnen til sunn resignasjon som du en gang sa. Og det at jeg ikke greier det, knuser selvfølelsen min enda mer.

Skulle så gjerne truffet en skikkelig motivator av noe lag, som sparket meg i gang igjen.

Anonymous poster hash: c4153...831

Du kan lese kognitive selvhjelpsbøker. Du kan også trene deg opp til å stoppe negative automatiske tanker og erstatte dem med mer positive tanker. De negative tankene er ikke alltid realistiske. Å jobbe med å få et bedre selvbilde og selvtillitt og finne noe en mestrer og liker er bra. Trening og meditasjon/yoga er også med på å øke selvbildet og gi balanse i livet.