"Barneoppdragelse"

[Madelenemie]

Hei!

 

Det er et ord jeg ikke er for glad i fordi jeg mener det burde være erstattet med foreldreoppdragelse.

 

Men til saken, jeg hørte akkurat Hellstrøm snakke om barn, og jeg kunne ikke vært mer enig på et generelt grunnlag.

 

Jeg har selv mange barn, men de har da sittet ved bordet og drukket av glass med stett, alle, fra de var 2 år. De har vært opptatt av det estetiske ved et måltid, dekke bord i vakre fargner, før man setter frem en vakkert annrettet mat og spiser denne selvsagt så pent og andektig som god mat av mange grunner skal spises.

 

Med skrekk har jeg spist hjemme hos familier med barn, vært vitne til et griseri og en støy, som er helt fremmed. Vi har til og med hatt med gaver, omhyggelig innpakket og med vakkert bånd, først blir gavepapiret revet av som om barnet er et sultent rovdyr som får et kjøttstykke, før vi går har vi flere ganger vært vitne til at leken eller det vi kjøpte har blitt ødelagt. Da barn faktisk får lov!! av sine foreldre, til å ødelegge leker.

 

 

Jeg kan derfor underskrive på at den dårlige oppførsel, både ved matbordet, skriking og løping rundt (hva i alle dager gjør slik oppførsel innendørs?) samt ødelegging av leker, mer er et trist faktum som forteller meg mer om foreldrene enn om barna, ja for det er totalt mangel på kultur og dannelse.

 

Jeg har nå holdt to store barneselskaper meg ca 60 og 70 gjester, da jeg gikk forbi enden av bordet og så en familie på to barn sitte der og grise med: mat, våtservietter, stellebag m.m. så kjente jeg meg ikke igjen, jeg har selv for 3 år siden hatt våtservietter og veske full med småbarnsutstyr, men jeg ødela ikke estetikken ved å legge ut alt på bordet!! Det er så skamløst.

Jeg hadde dekket pene bord, håndlagde lys, sirlige brettet linservietter, linduker, det jeg hadde glemt var å ha en grisebinge for småbarnsforeldre som ikke kan oppføre seg, man kan og bør ikke invitere slike til fest.

Evt bør de settes i et eget rom.

 

Dessverre er de i ens egen familie og det gjør at man må invitere, men jeg vurderer nå å gi beskjed, jeg klarer ikke med sånt griseri!. Ikke rart deres barn løp rundt med mine krystallglass, med cola.... jeg spør: Løper man rundt med krystallglass?

Svaret er: nei, selvsagt ikke, så hvorfor snakker ikke foreldre til sine barn og lærer de en viss etikette? Eller hoppe i hvite sofaer med utesko???

 

Jeg kan bare si meg enig med Hellstrøm.

 

Men det trenger ikke være slik, det hele har med foreldrene å gjøre.

Barn kan få sin frihet, men den utleves best når man har en viss dannelse også på plass, og evne til å ta hensyn til sine omgivelser og medmennesker.

 

Flere av mine barn har autisme, de har likevel drukket pent av glass med stett fra de var to år, i går holdt den ene en tale, nå var den ganske høytidelig, men den rørte mange hjerter. Saken jeg vil frem til at det er ikke mangel på barneoppdragelse, men foreldreoppdragelse.

 

Skulle ønske det ble satt et fokus på dette på helsestasjonene, hvordan kan dere som foreldre gå på besøk med deres barn og ta de nødvendige hensyn.

Hvis jeg får overskudd skal jeg tipse helsestasjonen om dette.

 

Men jeg var ikke irritert på den lille som hoppet rundt i min hvite nyvaskede sofa med utesko, men jeg sa til han " vi hopper ikke med sko i sofa her i dette huset" da dumpet han ned og løp ut. Han er søt, men hva gjør man, når man ikke lærer folkeskikk hjemme. Det er ikke han som er problemet, men foreldrene som omarangerer bordet, fjerner linservietter, navnekort, og disker opp med eget plastikkutstyr, våtservietter, stellebag osv...

Men jeg skal tenke ut en måte å si dette pent på, men jeg vet ikke hvordan, men jeg orker ikke med slik mangel på folkeskikk. Det er ikke barna som knuste krystallglass som er problemet, det er foreldrene, som ikke veileder. 

 

[Bookworm]

Jeg er enig med deg i at det finnes mange uoppdragne barn... men mye av det du skriver om her er bare totalt idiotisk... Du er tilbake på et stadium der man mente at barn skulle sees men ikke høres, og oppføre seg som små voksne (eller helst, kanskje bare møbler og noe pent man skal vise fram). Å være mer opptatt av det estetiske ved et middagsbord enn at folk faktisk skal trives, er helt merkelig...

 

...men igjen, velger jeg å skrive dette på "Asperger-kontoen" din...

[Madelenemie]

Jeg er enig med deg i at det finnes mange uoppdragne barn... men mye av det du skriver om her er bare totalt idiotisk... Du er tilbake på et stadium der man mente at barn skulle sees men ikke høres, og oppføre seg som små voksne (eller helst, kanskje bare møbler og noe pent man skal vise fram). Å være mer opptatt av det estetiske ved et middagsbord enn at folk faktisk skal trives, er helt merkelig...

 

...men igjen, velger jeg å skrive dette på "Asperger-kontoen" din...

Hei!

 

 

:-) Takk!, min gode venn... skriver mye på min asperger konto, det gjør henne til en raus venn!!

 

Jeg vet ikke alltid fasiter på ting, jeg vet jeg har et problem, og jeg vet hva jeg liker og foretrekker :-)

 

Men jeg syns det er rart at mine barn har drukket av krystallglass ved et pent dekket bord når 2 år, at de er ganske frimodige og selvsikre, ler og smiler, holder taler og er skoleflinke, men som skrevet de er ikke voksne, så jeg vet jo ikke om de en dag skriker til meg " hva holdt du og pappa på med?".

 

jeg håper ikke det, gjør de det har jeg tatt feil og da :-) håper jeg dol eksiisterer enda så jeg kan fortelle deg :-) Jeg vet ikke hva som er rett som skrevet før, men jeg vet at jeg liker orden og at systemer er viktige for meg.

 

Jeg og vi og de fleste gjør feil... mange feil... men håper kjærligheten som ligger der i bunnene for alt man gjør for barna, blir det viktigste til slutt.

 

Det er raust og hyggelig at du skriver ting på den asperger konto, det gjør min venn også, når hun ler og lener seg tilbake. Hun roter den vennen, men hennes måte å "takle meg, særing vennen på treffer meg i hjertet" på en slik måte at jeg vil gi henne en klem, men det gjør jeg ikke. Hun er rotete men har et stort hjerte, og det har jeg erfart mer enn en gang.

[Marie Mel]

Hei!

 

 

:-) Takk!, min gode venn... skriver mye på min asperger konto, det gjør henne til en raus venn!!

 

Jeg vet ikke alltid fasiter på ting, jeg vet jeg har et problem, og jeg vet hva jeg liker og foretrekker :-)

 

Men jeg syns det er rart at mine barn har drukket av krystallglass ved et pent dekket bord når 2 år, at de er ganske frimodige og selvsikre, ler og smiler, holder taler og er skoleflinke, men som skrevet de er ikke voksne, så jeg vet jo ikke om de en dag skriker til meg " hva holdt du og pappa på med?".

 

jeg håper ikke det, gjør de det har jeg tatt feil og da :-) håper jeg dol eksiisterer enda så jeg kan fortelle deg :-) Jeg vet ikke hva som er rett som skrevet før, men jeg vet at jeg liker orden og at systemer er viktige for meg.

 

Jeg og vi og de fleste gjør feil... mange feil... men håper kjærligheten som ligger der i bunnene for alt man gjør for barna, blir det viktigste til slutt.

 

Det er raust og hyggelig at du skriver ting på den asperger konto, det gjør min venn også, når hun ler og lener seg tilbake. Hun roter den vennen, men hennes måte å "takle meg, særing vennen på treffer meg i hjertet" på en slik måte at jeg vil gi henne en klem, men det gjør jeg ikke. Hun er rotete men har et stort hjerte, og det har jeg erfart mer enn en gang.

Jeg er nok enig med bookworm,

 

Det er bra med rammer, men ikke for regulert oppførsel hele døgnet. At en familie velger å gjøre måltid til rolige pyntede høydepunkt eller et sted hvor alle snakke i munn på hverandre, det velger familier selv. Begge deler fungerer.  

 

Det er fint å se barn utforske ting, mestre ting, føler ting, hjelpe dem til å regulere og sette navn på følelser og se at barn knekker ulike koder. Det er ikke bare lesekoden som skal knekkes.

 

Vi vil høre hva barn har å si. Så er det også rett at mange voksne går for langt motsatt vei og lar barn være for selvregulerende. De barne vil raskt forsøke å styre voksne og hjemmet. Det tryggeste for barn er at de voksne står for rammene, men at barn får bestemme i økende grad med alderen. 

[Madelenemie]

Jeg er nok enig med bookworm,

 

Det er bra med rammer, men ikke for regulert oppførsel hele døgnet. At en familie velger å gjøre måltid til rolige pyntede høydepunkt eller et sted hvor alle snakke i munn på hverandre, det velger familier selv. Begge deler fungerer.  

 

Det er fint å se barn utforske ting, mestre ting, føler ting, hjelpe dem til å regulere og sette navn på følelser og se at barn knekker ulike koder. Det er ikke bare lesekoden som skal knekkes.

 

Vi vil høre hva barn har å si. Så er det også rett at mange voksne går for langt motsatt vei og lar barn være for selvregulerende. De barne vil raskt forsøke å styre voksne og hjemmet. Det tryggeste for barn er at de voksne står for rammene, men at barn får bestemme i økende grad med alderen. 

Hei!

 

Ja jeg mener barn gjør som foreldrene hvis de snakker høyt, brøler, løper rundt og avbryter så gjør vel barna det også, det var derfor jeg skrev at foreldre er problemet, ikke barna.

 

Vi har ikke hatt noen "oppdragelse" her i huset, annet enn at man skal si unnskyld hvis man kommer nær noen, eller velter noe, osv... ellers er jo livet bestående av såpass mange gode regler som regulerer slik jeg ser det ens oppførsel.

 

Jeg liker ikke bråk, og det vil jo prege en familie, jeg vet at i Japan løper heller ikke barn rundt og brøler inne, og knuser leker. Barnehabiliteringen syns det er deilig og rolig i vårt hjem, de sier det er en stillhetens oase. Jeg spurte om det er for stille og for ryddig, for jeg er jo interessert i å justere meg på områder jeg bør og kan, men da sa de "nei barn trenger mer ro og faste og ryddige rutiner og rammer"(ca noe sånt sa de, jeg husker ikke helt ordrett). slik at de hadde altså ingenting å peke på som var galt.

Tvert i mot.

 

Det er tvert i mot et problem sa de at de kommer hjem til familier med autistiske barn der både musikk og tv kan stå på, og man kan da tenke seg støyen hvis man i tillegg legger til stemmene og sitt eget liv levd.

Det er mulig det er at vi er lydsensitive, men tydeligvis var Hellstrøm også frustrert over måten barn spiste på, samt ødela leker og løp rundt, jeg er selv så sjokkert når vi MÅ på besøk til familier med små barn, det er jo ikke til å orke uten ørepropper. For mange barn får skrike inne. Sånt liker jeg ikke.

Ikke liker barna det heller, de holder seg for ørene og blir slitne.

[Bookworm]

Men du har jo nyanser mellom "stillhetens oase" og "unger som løper rundt og brøler og ødelegger leker". Jeg tror ikke brølende under er normalen i norske hjem heller, selv om jeg også registrerer at under blir mindre og mindre veloppdragne... Men jeg hadde nok ikke trivdes i et hjem som er slik du beskriver Madeleinemie, men jeg er heller ikke god på å tolerere bråk (pga sykdom), så et sted midt i mellom kan vi vel kalle hjemmet vårt.

[Madelenemie]

Men du har jo nyanser mellom "stillhetens oase" og "unger som løper rundt og brøler og ødelegger leker". Jeg tror ikke brølende under er normalen i norske hjem heller, selv om jeg også registrerer at under blir mindre og mindre veloppdragne... Men jeg hadde nok ikke trivdes i et hjem som er slik du beskriver Madeleinemie, men jeg er heller ikke god på å tolerere bråk (pga sykdom), så et sted midt i mellom kan vi vel kalle hjemmet vårt.

Hei!

 

Nja jeg har vel kun erfart bråkete hjem, dessverre.

 

Hos oss er det masse lyd, nok lyd, men andre syns det er stille.

 

Tror det jeg oppfatter som brøl og bråk reagerer ikke andre på, det er et poeng.

 

Og når man har det så stille så reagerer man sikkert fortere. Da jeg jobbet i en barnehage gikk dette så dårlig at jeg sluttet, selv om jeg kun jobbet med et barn og var lite i selve barnehagen, jeg klarte ikke støyen på avdelingen, og akkurat sånn opplever jeg det hjemme hos mennesker med små barn. Men det virker ikke som foreldrene selv reagerer, for da hadde de vel sagt noe?

 

Det er sikkert bare fordi jeg er lydsensitiv, jeg hører ikke hva andre sier til meg på kafe hvis det er musikk i lokalet eller for mange mennesker der, for jeg hører det de sier på de andre bordene like godt.

 

Jeg leste om en stamme i Afrika, der det er så stille, så det er nok kultirelt også. Jeg trivdes bedre i Tyskland, flere regler og mer respekt for autoriteter, og Japan liker jeg også, der er det enda flere regler, jeg liker regler for oppførsel hvis man bare har frihet til å tenke selv.

 

Men jeg har sett bilder fra japanske og kinesiske barnehager og der setter jo barna sine innesko på rekke og rad, samt spiser pent, slik at dette har jo noe med hva man syns er greit.

[Marie Mel]

Madelenemie,

Helstrøm elsker mat, måltider og smaksnytelse. Dette har stor betydning for ham. Han finner nok kresne barn som noe utfordrende, men han vet jo at det er foreldre som da har vært litt for uengasjert i gode smakstilbud. 

Du kan være enig med Helstrøm. Han ønsker økt deltagelse rundt matlaging av hele familien og gode måltider. (Jeg syntes det er flott.) 

 

Om en familie bråker, snakker i munn på hverandre eller er stille, er ikke mer enn rammen rundt. Det må gjerne være en stille oase eller et livlig støyende hjem. Det som er avgjørende er om man ser barns behov.

Når du drar fram eksempler på hvor negativt støy er, så forteller du jo om noen som ikke ser barns behov. Det er ikke galt å ha tv på i et hjem, men i forhold til diagnoser og andre behov så er det skjeldent forenlig. Grenser må til for å regulere etter behov.

 

Det er riktig at mange barn må reguleres og dempes. Barna fungerer best da. Barn med høyt kortisolnivå må få ned aktivitet og stress for å få frontlappen i hjernen på plass. En må legge til rette for barn etter behov. Andre barn trenger å sees, og det er flott om de barna begynner å ta litt rom i et hjem og hevde seg. De er for sjenerte og mener for lite i utgangspunktet. Når de begynner å protestere litt, så har de blitt modige og trygge på omgivelsene. Det er flott!

 

Bare spør barnehabiliteringen om noen barn må få hevde seg og protestere og mene mye

Jeg snakker ikke om tilknytningsforstyrrede barn som stoler mest på seg selv og ønsker høy grad av kontroll.

 

Det er bra at det fungerer for dere å ha det rolig. Det viktigste må alikevell være å se barnas behov. Du ser jo på barna om de slapper av i lek eller om de ser bort på foreldrene hele tiden i tilfelle de reagerer på støy. De barna som titter bort på foreldre for å se hvordan de reagerer hele tiden klarer ikke å komme inn i leken og kose seg. De er tilstedet i hodet for å følge med på foreldrene. Jeg sier ikke at det er slik hos deg, men det kan være stillhetens oases bakside.

[AnonymBruker]

Jeg er enig i noe av det du skriver, men er uenig i andre ting. Mine barn er oppdratt til høflighet, og jeg får ofte høre av andre at de er veloppdragne. De får ikke løpe rundt og hoje innendørs - det hender at de glemmer seg, men hvis de blir påminnet, så følger de det (i motsetning til endel andre barn).

 

Men: å la små barn drikke av stettglass, eller andre glass jeg var redd for, eller å dekke med linservietter, det ville jeg aldri gjort. Ikke i et barneselskap. Det er svært uvanlig. Barn har ikke så god motorikk som voksne, og de søler mer. Jeg dekker alltid med vanlige (tjukke) glass til barn (ikke pappbeger heller, noe så idiotisk! De velter jo som ingenting). 

 

Jeg har to barn, og den ene kunne nok klart å drikke av stettglass som 3-åring, den andre er 6 og vil nok ikke klare det på mange år ennå (ADHD og veldig slumsete motorisk).

 

Jeg syns man bør legge til rette for at barn ikke er voksne, og dekke med ting man ikke er så redd for, og som ikke så lett knuser. Man kan heller ikke forvente at barn skal kunne sitte helt stille i lang tid (slik voksne klarer). Utenom dette, syns jeg godt man kan forvente at foreldre snakker til barna sine hvis de blir for urolige eller bråkete, og at de selvsagt ikke hopper i sofaen med sko, uten at foreldrne snakker strengt til dem.

 

Anonymous poster hash: 907aa...aab

[Gjest Xtra]

Hei!

 

Ja jeg mener barn gjør som foreldrene hvis de snakker høyt, brøler, løper rundt og avbryter så gjør vel barna det også, det var derfor jeg skrev at foreldre er problemet, ikke barna.

 

Vi har ikke hatt noen "oppdragelse" her i huset, annet enn at man skal si unnskyld hvis man kommer nær noen, eller velter noe, osv... ellers er jo livet bestående av såpass mange gode regler som regulerer slik jeg ser det ens oppførsel.

 

 

 

Du virker svært tilfreds med egne barn og deres oppdragelse, og kan hende gjør du rett i det. Men vær klar over at barn er ulike, og det er ikke sikkert din "metode" ville fungert på alle. 

 

Vi er to rolige foreldre, og har to svært ulike barn. En rolig og en uvøren, selvsikker og temmelig urolig. Slikt påvirkes ikke alltid av foreldre i den grad man kanskje kunne ønske.  Du ville sikkert synes han var helt fryktelig .

[mammanito]

Hei!

 

Ja jeg mener barn gjør som foreldrene hvis de snakker høyt, brøler, løper rundt og avbryter så gjør vel barna det også, det var derfor jeg skrev at foreldre er problemet, ikke barna.

 

Vi har ikke hatt noen "oppdragelse" her i huset, annet enn at man skal si unnskyld hvis man kommer nær noen, eller velter noe, osv... ellers er jo livet bestående av såpass mange gode regler som regulerer slik jeg ser det ens oppførsel.

 

Jeg liker ikke bråk, og det vil jo prege en familie, jeg vet at i Japan løper heller ikke barn rundt og brøler inne, og knuser leker. Barnehabiliteringen syns det er deilig og rolig i vårt hjem, de sier det er en stillhetens oase. Jeg spurte om det er for stille og for ryddig, for jeg er jo interessert i å justere meg på områder jeg bør og kan, men da sa de "nei barn trenger mer ro og faste og ryddige rutiner og rammer"(ca noe sånt sa de, jeg husker ikke helt ordrett). slik at de hadde altså ingenting å peke på som var galt.

Tvert i mot.

 

Det er tvert i mot et problem sa de at de kommer hjem til familier med autistiske barn der både musikk og tv kan stå på, og man kan da tenke seg støyen hvis man i tillegg legger til stemmene og sitt eget liv levd.

Det er mulig det er at vi er lydsensitive, men tydeligvis var Hellstrøm også frustrert over måten barn spiste på, samt ødela leker og løp rundt, jeg er selv så sjokkert når vi MÅ på besøk til familier med små barn, det er jo ikke til å orke uten ørepropper. For mange barn får skrike inne. Sånt liker jeg ikke.

Ikke liker barna det heller, de holder seg for ørene og blir slitne.

Det er viktig å la barn være barn, men samtidig må de lære seg å oppføre seg også... Jeg har sett at spesielt gutter kan være urolige ved slike settinger. Noen kan selvsagt ha adhd, da er det ofte vanskelig å sitte stille så lenge, men likevel mener jeg og at foreldrene har et ansvar for å lære de god folkeskikk.... Men de kan godt forlate bordet når de er forsynte, men da må de spørre pent om lov først og takke for maten.... Og ikke bråke/herje mens de andre spiser, greit med litt matro. Jeg har også latt mine drukket med stett, men bare ved ekstra høytidelige anledninger, som oftest gir jeg de plastglass så jeg slipper å være redd for at de mister de i gulvet.

[laban]

Ja jeg mener barn gjør som foreldrene hvis de snakker høyt, brøler, løper rundt og avbryter så gjør vel barna det også, det var derfor jeg skrev at foreldre er problemet, ikke barna.

 

Det kan nok stemme at mange foreldre som selv har et høyt støynivå, også vil få støyende barn.  Derimot stemmer det ikke nødvendigvis at foreldre som ikke brøler, løper rundt og avbryter, automatisk får barn som aldri bråker eller løper eller kan virke uhøflige.  Du kan ikke alltid konkludere med at barn som har høyere lydnivå eller mer uro i kroppen enn dine egne, har blitt sånn ved å herme etter umulige foreldre. 

 

Jeg hadde i sin tid en teori som er litt i slekt med respekten for den "estetiske borddekningen": Jeg håpet at barn som fikk gå i ledige klær det ikke var så farlig med, til hverdags, ville føle seg såpass fine og "ekstraordinære" når de en sjelden gang ble pyntet, at de ville passe litt på selv og f.eks. ikke løpe ut i søledammer.  Den teorien måtte jeg forkaste

 

Barn er forskjellige.  Barn med samme foreldre og som har fått samme oppdragelse, kan oppføre seg helt ulikt.  Dette handler ikke om korrekt programmering av roboter.

[frosken]

Det kan nok stemme at mange foreldre som selv har et høyt støynivå, også vil få støyende barn.  Derimot stemmer det ikke nødvendigvis at foreldre som ikke brøler, løper rundt og avbryter, automatisk får barn som aldri bråker eller løper eller kan virke uhøflige.  Du kan ikke alltid konkludere med at barn som har høyere lydnivå eller mer uro i kroppen enn dine egne, har blitt sånn ved å herme etter umulige foreldre. 

 

Jeg hadde i sin tid en teori som er litt i slekt med respekten for den "estetiske borddekningen": Jeg håpet at barn som fikk gå i ledige klær det ikke var så farlig med, til hverdags, ville føle seg såpass fine og "ekstraordinære" når de en sjelden gang ble pyntet, at de ville passe litt på selv og f.eks. ikke løpe ut i søledammer.  Den teorien måtte jeg forkaste

 

Barn er forskjellige.  Barn med samme foreldre og som har fått samme oppdragelse, kan oppføre seg helt ulikt.  Dette handler ikke om korrekt programmering av roboter.

 

Dette minner meg om noe jeg lenge har ment, nemlig at foreldre godt kan rose seg selv for ikke å ha klart å "ødelegge" ungene sine, men de kan sjelden med sikkerhet rose seg selv for å være årsaken til at unger fungerer godt.

 

Det sies forøvrig at førstegangsforeldre tror at det meste avgjøres av miljøbetingelsene, mens flergangsforeldre har en tendens til å mene at genetisk arv er det mest avgjørende;-)