Dignitas

[Madelenemie]

Hei!

 

Jeg har som medlem av Dignitas lenge vurdert å skrive et innlegg her på dol.

 

Fordi  blant de mennesker jeg møter er eutanasi. ikke noe spørsmål, ikke noen vurdering og ikke en akseptert tanke. For meg er tankene så gamle at det kjentes rimelig og ærlig og stadfeste mitt standpunkt med medlemskap i Dignitas.

 

Nå er det ikke slik at jeg aldri er i tvil om mitt standpunkt, like så lite som jeg ikke er i tvil om min egen tro. I Dignitas møtte jeg mennesker som ikke er tilhengere av døden og selvmord... men mennesker som virkelig erkjenner og forstår og våger ta innover seg av et godt liv innbefatter en verdig død.

 

Kanskje var det min bestemor som la grobunn for tanken om eutanasi i meg, for alvor, for hun sa " Når jeg skal dø har jeg bedt til de høyere makter om at jeg får dø i en situasjon der jeg er glad" min bestemor døde på shopping med sin bestevenninne, :-) og jeg VET hun var glad. Jeg vet hvilken stjerne hun pekte ut for at jeg kunne være nær henne selv om hun jordisk sett var borte :-)

 

For meg er en verdig død viktig, og jeg tror at trøttheten på livet, og vekten som sier orker/ orker ikke, ikke kan bestemmes av andre, enn av menneske alene.

De mennesker jeg har lest om som velger eutanasi, har gjort dette etter en årelang vurdering, som det for meg står respekt av, noen ganger må vi mennesker godta at andre får den fred og ro og hvile som døden gir.

 

Selv som småbarnsmor kjennes det ikke riktig, jeg orker litt og mye mer :-)

Men det er livssituasjoner med sykdom som gjør at mennesker ikke klarer mer, det fins ikke god nok hjelp for at de skal klare mer, og da må det være lov å avkorte sitt liv i universet, likevel går man jo inn i kretsløpet av stoffer og blir en viktig del igjen av det hele.

 

Så slutten på noe, er begynnelsen på mye nytt liv.

Om vi bare kunne sett døden ikke bare som sorg og savn, men som starten på noe nytt, litt som nye syn på de sorte hull. For min del kan jeg ikke snakke, jeg kan ikke i dag ta i mot eutanasi, for ansvar og det i så mange år..men jeg er også sterk nok og ryggen klarer enda å bære. men det fins situasjoner der mennesker burde stå mer fritt og burde få bestemme sitt videre selv, det mener jeg og min dag vil også kanskje komme. Hvem vet.

 

 

Jeg forstår at ikke lett valg og enkel beslutning, men jeg forstår ikke at å redde liv ikke står litt mer i forhold til livet selv, til mulighetene, det er mye kjærlighet i realisme, i å gi slipp i å våge å¨si og mene, "men jeg kan ikke klare gi dette menneske et godt liv og mennesker klarer ikke mer selv" så la menneske selv avgjøre og bestemme, slik at sirkelen, av livet, kan bli, men også med sorg og tap, som en del, en del av det store kretsløp.

 

 

Dette handler mye om logikk og om å ikke hengi seg utelukkende til sine egne følelser og prinsipper. Å være tilhenger av aktiv dødshjelp har mer kjærlighet og barmhjertighet i seg enn det som fremkommer. Det har mye ydymkhet og smerte i seg også, for som menneske vil man jo ikke ta liv, men redde liv, sånn er det bare.