NHD - megasinne

[Marie Mel]

Jeg har lurt på i lang tid hvordan jeg kan stille spørsmål til deg. Jeg kan ikke nevne sakene det gjelder offentlig, for da er jeg ikke mye annonym.

 

Kan jeg ikke bare få si at jeg ble voldtatt, og det gav et sinne jeg da aldri har kjent på denne måten før. Det lå latent under huden i hverdagen. Det sinnet avtok og mot slutten av året kjente jeg det sinne kun når jeg tenkte/pratet om saken. Det kom ikke i samme styrke.

 

Så skjer det en hendelse nr 2 som ikke handler om voldtekt eller er tydelige brudd på straffeloven, men som er brudd fra tillitspersoner på en stygg måte ovenfor meg. Den er koblet til voldtekt og behandling av meg, men ikke fra disse som jeg samtalte med om voldtekt. En ny avmaktssituasjon ovenfor noen du skjønner ikke har til hensikt å endre de avgjørelsene. 

 

Det sinnet som da kom var 3-4 ganger kraftigere enn det jeg opplevde som plagsomt kraftig året før. Det var skremmende å kjenne at det gikk an å bære på et så kraftig sinne. Sinne var ikke rettet mot personer eller meg selv. Hadde ikke hat i seg mot noen. Jeg tenkte aldri at jeg skulle plage eller skade noen. Jeg tok mange forhåndsregler i hverdagen og konsentrerte meg om basale behov. Nesten da, for når det dukket opp en større urettferdig sak ovenfor andre mennesker i krise, så tok jeg regien og gikk i fronten for den saken. Det valget kom utelukkende pga mitt sinne. Det ligner ikke meg å være så overmodig, og ikke hadde tomrom der selvfølelsen brukte å være. Saken vant jeg/vi mot alle odds, og har stått på trykk i noen aviser. Det er derfor vanskelig å forklare dette. Om jeg hadde tapt saken.... det var bare ikke et alternativ. Det endte heldigvis godt og fikk nyte respekt og gode ord fra mange, og ikke minst de jeg vant for. Selvfølelsen begynte å komme tilbake. 

 

Hva i alle dager for et sinne er det jeg har hatt? Ikke før jeg fant/ble koblet til en journalist som gjerne vil skrive om mine to saker, begynte sinne å gå nedover. Det har han ikke fått gjøre enda, for jeg har forsøkt å løse alle floker i min sak ovenfor disse tillitspersonene først. Takket være at jeg vant den ene saken, så har disse tillitspersonene endret seg og vi går mot en løsning. Hverdagen begynner å bli som normal igjen.  

 

Hva slags megasinne var dette? Jeg var meget bevisst og årvåken over alt for lang tid, men fikk sagt hva jeg mente og det på høyt samfunnsmessig høy nivå. Forskere og advokater sa det var en for stor sak å fronte, men med det sinne, så gikk det bra alene. (Jeg hører vanlig på råd, og det gjorde jeg altså ikke her.) Jeg vant og fant igjen meg selv på en måte, men det kunne gått veldig galt også. I ettertid ser jeg at jeg rett og slett vant en stor sak, for så å gå på de andre sakene. Samtidig så jeg alvoret i dette. Vel..jeg så noe i alle fall.

 

De stakkars folkene som "tråkket" på meg etter voldtekten, ante ikke hvem de tro på. Det ante ikke jeg heller. Disse lot jeg pent være ti tiden var moden. Jeg far for sint til å henvende meg til dem dirkete.  

 

Så hva må jeg passe meg for framover?

Jeg snakker om å vinne saker, og er ikke advokat  

 

Jeg sov, spiste, jobbet, deltok i sosiale settinger og mine nærmeste har vært klar over at fruen bar på et sinne. Jeg har ikke røket uklar med noen på disse tre årene uten at andre er uenige i sak. Men de ptsd testene og skrivene dine, blinket jo rødt alt etter første hendelse. (Jeg har ledererfaring fra større ulykker i landet fra før.) Jeg passet også på mitt "mannskap" i denne saken, tett på under sakens klimaks og etterpå.

 

Hva sier psykiateren?

Kommer det nå mange mg