Veldig kritisk til andre!

[AnonymBruker]

Jeg er så kritisk andre mennesker. Veldig...

 

Klarer ikke la være å tenke dritt om folk jeg ikke kjenner, er liksom som om jeg "bygger opp fiendebildet"... sånn "jeg hater dem, de hater meg".

 

Ang. venner, så har jeg ikke det.

 

Ang. familie så er jeg sånn ovenfor dem og. Men jeg viser det jo ikke da. Viser ikke dette til noen som helst - er bare det at jeg føler at det er litt "hemmende" for meg...

 

Kanskje det er derfor jeg ikke har venner liksom!

 

Er dette en slags personlighetsforstyrrelse? Jeg er ikke deprimert...

 

Har ikke luftet dette for behandler tidligere, selv om jeg har gått i terapi i 10 år! I terapitimene opplever jeg meg selv som hyggelig og imøtekommende, men sannheten er at jeg vemmes over denne terapeuten. Jeg blir nesten kvalm når h*n forsøker å forstå seg på meg, virker jo nesten som om vedkommende tror h*n kjenner meg bedre enn meg selv. Jeg trenger ikke at terapeuten er hyggelig mot meg heller, jeg gir blaffen, jeg går ikke dit for å kjøpe vennskap uansett. Har en trang til å bare være ærlig ovenfor h*n, men jeg vil jo aldri være ærlig om denne kritisismen, jeg er faktisk mer motsatt. Jeg er nesten skrapende, og blir aldri sinte/sure på andre.

 

Det er merkelig hvordan vi forskjellig er skrudd sammen. Det finnes mye variasjoner gitt. Men er dette en sykdomstrekk i seg selv egentlig?

 

Grunnen til at jeg har vært i terapi disse 10 åra er hovedsakelig mine paranoide trekk. Bruker antipsykotika, og det gjør jo at jeg ikke klikker i hodet.

 

Jeg er stygg på innsiden. Ingen tvil om det... :-P

 

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det at jeg ikke har venner. Det er så vanskelig å forholde seg til andre uansett...

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget. Men selv om jeg er så kritisk til andre og ikke har de særlig store sosiale behovene, så opplever jeg det som positivt å skrive dette her.

 

Men er dette sånn mange folk er, eller er jeg syk på dette området også, eller er det kanskje sånn mange er, men at de også er syke?

Anonymous poster hash: f4d12...43e

[AnonymBruker]

 

Jeg er så kritisk andre mennesker. Veldig...

 

Klarer ikke la være å tenke dritt om folk jeg ikke kjenner, er liksom som om jeg "bygger opp fiendebildet"... sånn "jeg hater dem, de hater meg".

 

Ang. venner, så har jeg ikke det.

 

Ang. familie så er jeg sånn ovenfor dem og. Men jeg viser det jo ikke da. Viser ikke dette til noen som helst - er bare det at jeg føler at det er litt "hemmende" for meg...

 

Kanskje det er derfor jeg ikke har venner liksom!

 

Er dette en slags personlighetsforstyrrelse? Jeg er ikke deprimert...

 

Har ikke luftet dette for behandler tidligere, selv om jeg har gått i terapi i 10 år! I terapitimene opplever jeg meg selv som hyggelig og imøtekommende, men sannheten er at jeg vemmes over denne terapeuten. Jeg blir nesten kvalm når h*n forsøker å forstå seg på meg, virker jo nesten som om vedkommende tror h*n kjenner meg bedre enn meg selv. Jeg trenger ikke at terapeuten er hyggelig mot meg heller, jeg gir blaffen, jeg går ikke dit for å kjøpe vennskap uansett. Har en trang til å bare være ærlig ovenfor h*n, men jeg vil jo aldri være ærlig om denne kritisismen, jeg er faktisk mer motsatt. Jeg er nesten skrapende, og blir aldri sinte/sure på andre.

 

Det er merkelig hvordan vi forskjellig er skrudd sammen. Det finnes mye variasjoner gitt. Men er dette en sykdomstrekk i seg selv egentlig?

 

Grunnen til at jeg har vært i terapi disse 10 åra er hovedsakelig mine paranoide trekk. Bruker antipsykotika, og det gjør jo at jeg ikke klikker i hodet.

 

Jeg er stygg på innsiden. Ingen tvil om det... :-P

 

Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det at jeg ikke har venner. Det er så vanskelig å forholde seg til andre uansett...

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ville med dette innlegget. Men selv om jeg er så kritisk til andre og ikke har de særlig store sosiale behovene, så opplever jeg det som positivt å skrive dette her.

 

Men er dette sånn mange folk er, eller er jeg syk på dette området også, eller er det kanskje sånn mange er, men at de også er syke?

Anonymous poster hash: f4d12...43e

 

Det er nok ikke sånn de fleste er, og det høres veldig slitsomt ut å ha den innstillingen tli andre. Høres ut som du går med mye sinne inni deg. Du bør også forteller alt dette til din behandler. Ellers er det jo ingen vits i å gå der? Du kan kanskje jobbe med din relasjon til andre mennesker der.

Anonymous poster hash: 31b34...eb7

[AnonymBruker]

Takk for svar.

 

Ja har jo vurdert flere ganger å fortelle alt dette til behandleren. Men jeg slår det fra meg hver gang. Jeg er vel rett og slett litt for feig til det, det vil jo ikke være noe hyggelig å fortelle h*n at jeg ikke liker h*n og stadig tenker på hvor "ekkel" jeg syns h*n er.

 

Men nå som jeg har skrevet dette, så begynte jeg jo å tenke mer over innholdet. For noen modifikasjoner må nok til for at dette skal bli sannhet, ser jeg...

 

Mesteparten av tiden tenker jeg som dette, der jeg misliker "alt og alle". Men ikke alltid. Andre ganger er det liksom helt motsatt igjen... da ser jeg opp til "alle"...

 

Er ikke noe spesielt som skal til for at det skal "skifte" heller, det kommer nesten som lyn fra klar himmel. Det kan være en morsom replikk, fra vedkommendes side, at dette skjer.

 

Senere er det en kommentar/setning jeg biter merke i. Som jeg da går og irritererer meg over i mitt stille sinn, og jeg "bygger opp fiendebildet" igjen...

 

Mesteparten av tiden er jeg jo "hatefull", men som sagt har jeg perioder hvor jeg er motsatt og.

 

---

 

Jeg tror egentlig jeg har mye "fortrengt" sinne i meg. Fordi jeg føler dette sinnet mot andre, uten at jeg klarer å vise det. Jeg tror også jeg ikke klarer å ha stabile følelser for noen eller noenting.

 

Virker jo som jeg har endel "issues" igrunn. Men jeg tror alle oppfatter meg som ganske hyggelig. Jeg pleier heller ikke være selvhevdende...

 

Men føles jo som jeg spiller et spill for omverdenen. Føles som jeg går rundt og later som jeg er ålreit hele tiden, uten at jeg er det, og at dette før eller siden vil gjennomskues. Og da vil bomben gå av, føles det som.

 

Tror jeg skal finne en ny behandler, og forsøke å være mer åpen om dette ovenfor den.

 

Hvis jeg husker at jeg har bestemt meg for det, da. Alt er kaotisk og vilkårlig. :-P

Anonymous poster hash: f4d12...43e

[AnonymBruker]

 

Det er nok ikke sånn de fleste er, og det høres veldig slitsomt ut å ha den innstillingen tli andre. Høres ut som du går med mye sinne inni deg. Du bør også forteller alt dette til din behandler. Ellers er det jo ingen vits i å gå der? Du kan kanskje jobbe med din relasjon til andre mennesker der.

Anonymous poster hash: 31b34...eb7

 

 

Du trenger ikke å bruke "quote" når svarer som den første til det du svarer på.

Anonymous poster hash: 2b104...d6a

[motorPrøysen]

Alle gjør seg sine hemmelige tanker, det er normalt. Men det virker som dette plager deg mer enn de fleste andre og at det er et stort sprik mellom hva du tenker og føler om andre og hva du uttrykker gjennom ord og handling. Det er vel heller ikke rart om dette henger sammen med de paranoide trekkene dine.

 

Du får ikke mer utbytte av samtalebehandling enn hva du er villig til å si og avsløre selv. Ja, du bør forsøke å si noe om dette til psykiateren, evt. skrive det ned og levere det til ham om det føles enklere.

 

Men alt dette visste du fra før. Du er nødt til å handle om noe skal endre seg.

[tjohei1]

Jeg har noe av det samme og har fått paranoid personlighetsforstyrrelse. Jeg kan føle meg kritisk til andre og føler at det sosiale bare handler om å ta seg sammen å være falsk og om konkurranse. Jeg lever derfor ganske så isolert.

[AnonymBruker]

Jeg føler også at det de fleste ser på som "hyggelig selskapelighet" er et falskt skuespill hvor alle forsøker å narre andre til å fremstå som så "bra" som mulig. Andre "motspillere" som fremstår som "dårligere" blir gjerne dratt ytterligere ned enn hva de selv føler de er, på bekostning av de "sterkere".

 

Jeg tror ikke jeg tar feil med disse følelsene, men jeg overdriver kanskje litt...

Anonymous poster hash: f4d12...43e

[tjohei1]

Ja, det er slik jeg også ser det. Viser du svakhet sosialt står du i fare for at andre bruker dette til å hevde seg selv og trykke deg ned. De som er sterke blir sterkere sosialt (de forsterker hverandre). De svake får det verre (de med sykdom og lidelse fra før av eller funksjonshemninger) for samfunnet vårt verdsetter ikke svake mennesker.