Hva skal jeg gjøre? Er jeg utbrent ?

[1980gutt]

Jeg har tidligere brent voldsomt for jobben min som it-konsulent og føler vel egentlig at jeg har mer å gi fortsatt dersom forutsetningene ligger til rette for det, men i den livsfasen jeg er i nå vet jeg å verdsette fritiden min mer enn jobb. Tidligere kunne jeg jobbe langt ut på kvelden og natta dersom det var behov.
Jeg var engasjert, positiv og jeg var den som kunne "alt". Ingenting var et problem og jeg tok gjerne tak i store prosjekter og drev de alene.

Jeg har flere ganger blitt fortalt at jeg er en nøkkelperson for bedriften jeg jobber i.

Nå er jeg apatisk, lei, mangler engasjement og har ikke energi til å bry meg lenger. Det hender også at ting jeg liker å drive med blir for tungt. Dette syns jeg er utrolig trist.

Det er et stort arbeidsmiljøproblem i bedriften jeg jobber for i dag og et firma på vegne av styreledelsen er inne for å rydde opp i dårlig ledelse.
Direktøren har nylig fått sparken, men problemene er lenger nedover i hierarkiet også. Kort oppsummert lar ledelsen omtrent alt bare skure og gå.. Svarer ikke på mailer og utsetter til det smeller. Har blitt utrolig lei av dette og føler at jeg stagnerer.

Jeg har søkt meg jobb et annet sted og fått tilbud med noe lavere lønn + en del andre ulemper. Selv føler jeg at jeg kanskje burde gjort noe helt annet da jeg er generelt lei. (Muligens pga nåværende ansettelsesforhold)
 

Gikk igjennom et samlivsbrudd for 2 år siden, hun var utro og fikk barn med en mann hun møtte i New York (lang historie).

Dette knakk meg helt etter 9 år sammen med henne, jeg brukte lang tid på å komme over det, men jeg kom meg ut av det og det er glemt..

 

Har nylig flyttet til et småbruk med ny kjæreste som ligger stille og fredlig til og elsker å tilbringe fritiden min her sammen med henne.
Burde jeg søke om noen måneders ulønnet permisjon for å tenke igjennom ting (har ingen økonomiske problemer med dette) eller burde jeg bare bytte jobb med de ulempene som følger med og sjanse på at det går bra? På en måte føler jeg at utbrenthet ligger å lurer, men at jeg nekter å akseptere at jeg er det, men bør jeg kanskje gå til legen og få en vurdering? Det er i så fall et stort steg for meg å ta..

Jeg forventer ingen svar her, men jeg sliter med å få forståelse for dette på jobb og søker andre som er i eller har vært i samme eller lignende situasjon for råd. Det er et vanskelig tema for meg, men jeg må ta ansvar for min egen helse. Problemet er at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne..

 

Hilsen 33 år gammel og sliten mann

 

[ISW]

Hei,

 

Jeg er ingen medisinsk ekspert, men jeg jobber selv som leder i et mellomstort selskap (med betydelig personalansvar), er like gammel som deg og jeg skjønner veldig godt hva du snakker om. Jeg har også "kjent" på problemstillingene rundt slitenhet, utbrenthet, angst, stress, etc.

 

Personlig føler jeg vel at å gå rett fra en superhektisk jobb til mange måneders ulønnet permisjon ikke ville vært veien å gå for min del i alle fall. Det virker selvfølgelig forlokkende, men man kan veldig raskt komme over i en situasjon hvor man føler seg fryktelig alene og har altfor mye fritid og egentlig går og føler at hverdagen blir meningsløs. Man må huske på at jobben, selv om den er slitsom, krevende og utmattende tross alt har veldig mange positive elementer, som lett forsvinner ut av fokus når man er utbrent. Og som nevnt over, så blir det veldig "svart og hvitt" med enten eller.

 

Hvis man først skal gjøre noe slikt, så bør man virkelig ha noe man brenner for å gjøre. Et klassisk eksempel er fastlegen som går på veggen i Norge, som tar et halvt år i utlandet hvor han bistår med medisinsk hjelp i et utviklingsland på frivillig basis. Da har han ikke det samme tidspresset, men han får beholde de positive aspekter av jobben sin og samtidig opplever noe nytt og spennende. Har du noe du kan bruke din kompetanse til som fritar deg for presset? Hjelpe andre? Frivillig arbeid? Hobbyer du virkelig brenner for?

 

NOE bør du vel absolutt gjøre. Kanskje en gradert sykmelding er løsningen en periode? Eller trappe ned arbeidet på annen måte? Vet ikke hvor mye tid du har på fritiden til å gjøre ting du liker? Uansett må du huske på at å kjenne på det du kjenner nå er fryktelig vanlig rundt vår alder. Vi går fra å være "udødelige" til å kjenne på at 30-årene tar oss, og med det følger et helt annet livsperspektiv. Vi ser at livet ikke varer evig, og det gjør ikke kreftene våre heller. Ikke sjeldent kjenner vi på en liten eksistensiell krise rundt disse år også. Barn/ikke barn? Forhold som skal vare resten av livet? Er vi på rett spor karrieremessig? Og på toppen av det en erkjennelse av at vi ikke er udødelige eller utømmelige for krefter.

 

Trener du? Det MÅ du gjøre? Masse frisk luft, ta deg skikkelig ut fysisk, og gjerne i naturskjønne omgivelser. Moderasjon med koffein og alkohol. 

 

Mye svada her sikkert, jeg vet det. Men jeg håper noe kunne være til hjelp, og at du får et svar av legen også senere.

 

Lykke til

Endret 24. mai 2013 av issomethingwrong

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg motsetter meg å gi dette en diagnose.

Du er sannsynligvis sliten. Du modnes stadig i ditt sinn, og du finner at andre verdier også er bra. Dette hører med til en normal livsutvikling og inneholder også noen livskriser og noen eksistensielle spørsmål som må finne sin løsning.

Du har flere valg, og ingen av dem er feil eller riktig. DU kan gå ned til normal arbeidsuke i din nåværende jobb, du kan søke en annen jobb med litt mindre lønn, og du kan i tillegg bevilge deg en liten permisjon.

Du kan jo starte med å lese denne boken to ganger:

http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=236891

Den inneholder blant annet en del stoff om det å tenke over hvilke verdier som er viktige, og hva en ønsker å bruke livet sitt til.

[Karamellis]

Jeg synes det virker som et sunnhetstegn at du setter mer pris på fritid enn jobb nå. Tenker at det er naturlig etterhvert som man blir litt eldre? Har du mulighet til å trappe litt ned i jobben? Jeg tror det er viktig å holde seg i jobb, men kanskje trappe ned, så du har mer tid og overskudd til andre ting som natur, trening, forholdet etc. (Siden det virker som om du har økonomi til dette)

 

Lykke til!

[1980gutt]

Svar til issomethingwrong:

Jeg tenker ikke på å ta mange måneders permisjon, men heller en begrenset periode på for eksempel 2 måneder.
Jeg får da muligheter til å prioritere meg selv og koble ut jobben helt. Jeg tror da at jeg vil komme tilbake igjen som engasjert og full at tiltakslyst, men jeg er jo også redd for å at jeg fort havner i samme situasjon igjen. Jeg tror ikke jeg ville hatt noe problem med å finne noe å bruke tiden på. Jeg er en allsidig person med mange jern i ilden med hobbyer som jeg har hatt lyst til å realisere over mange år. Det er ofte jeg tenker at jeg skulle ønske jeg hadde hatt mer tid i helgene for å rekke å gjøre alt. Og da har jeg vært ute og jobbet i 8-9 timer av gangen på gården min.
Enig i at jobben har et vell av positive elementer. Det er det sosiale som er en ting, det er faglig utfordrende og jeg elsker i utgangspunktet å jobbe med fag. Men jeg syns rovdriften her på huset har vart lenge nå og det synes ikke å bli noen endring riktig enda heller. Nå er jeg lei og vil "bryte løs" fra stresset en periode. Sjefen min tar ikke ansvar for meg, det er det kun jeg selv som kan gjøre. Ingen takker meg for innsatsen hvis jeg har gått 1 år sykmeldt og havner i nav-systemet.

Frivillighetsarbeid hadde kanskje vært en ålreit avveksling, vet ikke helt hva det skulle vært, men eksempelet ditt om fastlegen ga meg noen ideer.

En gradert sykemelding har jeg liten tro på at vil fungere, da får jeg bare enda mindre tid til å utføre de oppgavene jeg er satt til å gjøre. Jeg må fordufte fra arbeidsplassen slik at kollegaer og ledere forstår at jeg ikke er tilgjengelig om det skal ha noen effekt.
Nedtrapping har jeg forsøkt å gjøre selv ved å si nei til nye prosjekter og oppgaver, men det virker som nei ikke er et akseptabelt svar noen ganger og oppgaven kommer snikende uansett til det er kort frist til deadline og oppgaven bare MÅ gjøres fordi det er helt krise..

Jeg har også tenkt at det er 30 årene som tar meg, men når jeg ser på andre rundt meg i 30-årene så opplever jeg ikke at de er like slitne og fortvilt som meg. Du treffer midt i blinken når du snakker om krise i forhold til barn/ikke barn, forhold og karriere .. det kjenner jeg på kroppen.

Jeg sykler terreng når jeg får tid, men i den siste tiden har det vært lite da flyttingen har tatt mye tid og krefter. Opplever at jeg har mye motivasjon til å begynne og sykle igjen fast.
Jeg holder på mye med hus og gård så jeg holder meg aktiv sånt sett ellers, men tar meg kanskje ikke skikkelig ut..
Kaffe og alkohol drikker jeg sjeldent.

Syns svaret ditt var veldig konkret og det er tydelig at du har kjent på de samme utfordringene selv.
Jeg er fortsatt usikker på hva løsningen for meg kan være, men jeg lengter etter å bare koble ut og få ro og fred en periode for å komme sterkere tilbake. Det er egentlig det eneste som føles rett for meg iallefall.

Svar til Nils Håvard Dahl:

Jeg har gått ned til normal arbeidsuke i min nåværende jobb uten at det hjelper (har forsøkt ca 1 års tid nå), jeg kan søke en annen jobb med mindre lønn, men jeg er ikke så sikker på at det hjelper meg heller da jeg føler at jeg må fordufte fra jobb en periode for å innstille hodet på at jeg ikke skal jobbe på en stund, bare tenke på meg selv. Jeg vet ikke, men jeg har tro på at jeg får bygd opp innsatsviljen og engasjementet ved å isolere meg litt fra jobb en periode. Vet ikke hva som er best av permisjon eller sykmelding. Tror det er vanskelig for lederen min å gå med på f.eks 2 måneders ulønnet permisjon og han vil antageligvis anbefale meg å sykmelde meg.

Den boken så interessant ut og jeg skal sjekke den ut. Takk!

Svar til karamellis:

Jeg har svart på dette i de to svarene over, men takk for innlegget!