Hvordan vet jeg at det om det er tvangstanker

[TC74]

Har et problem som jeg trenger råd for. Har tanker om at jeg skal skade barnet mitt, og blir veldig redd av dette. Hvordan vet jeg om det er tvangstanker eller noe jeg kan komme til å gjøre? Det er ikke noe jeg ønsker, men er forferdelig å få disse tankene. Barnet mitt er 2 år, og det er nå slitsomt når jeg er sammen med han siden jeg plutselig får disse tankene. F¨år veldig angst av det. Kjenner jeg skammer meg når jeg skriver dette, for det er så tabubelagt og det er så fælt! Hvordan blir jeg kvitt tankene?

[Marie Mel]

Jeg kan ikke svare på spørsmål rundt tvangstanker, men si noe om barn på 2 år.

Baren rundt 2 år kan være utfordrende og slitsomme, og det er viktig at dagene/nettene er organisert slik at det ikke blir for mange slitsomme situasjoner. Jeg har hørt friske mammaer, som har fått mange våkenetter over en periode pga. sykdom og annet, og derfor blitt helt utkjørt, si at de kunne ønske den ungen bort, men det er situasjonsbestemt og handle om f. eks lite søvn.

Når en har det for slitsomt, av ulike grunner, så må en sette ned tempoet og legge forholdene ekstra til rette.

[ISW]

Hei du.

 

Det er rimelig garantert tvangstanker. Det er ganske vanlig å få tanker om å skade noen du absolutt ikke vil skade (mødre med små barn får gjerne tanker om å skade barnet sitt, mange snille mennesker får tanker om å skade samboeren sin eller kjæresten sin, snille barn får tanker om å skade foreldrene sine og personer med helseangst (dødsangst) får tanker om å skade seg selv). Du sier at du blir redd for tankene, og det er vel nærmest diagnostisk for tvangstanker.

 

Tvangstanker kan føles skikkelig "ekte" og det skaper jo ofte angst, ubehag og skyldfølelse. For å svare på om du står i fare for å gjøre dette; dersom du virkelig hadde stått i fare for det, ville ikke tankene vært noe problem for deg.

 

Men - utfordringen med tvangstanker er (etter min ikke-profesjonelle mening) at de gjerne utløses av et stimuli som gjør tanken "realistisk" men bare ekstremt overdrevet. For eksempel:

 

"Kan kjæresten min slutte å snorke nå? Han holder meg jo våken hver natt, hva skal jeg gjøre, jeg kunne jo bare tatt denne puten og.. SHIT, hva i alle dager tenkte jeg nå? Kunne jeg virkelig gjort noe sånt? Jeg elsker han jo, ville jo aldri.." og så er man igang

 

eller: "Å herregud jeg er fyllesyk, hva i svarte gjorde jeg i går, husker ingenting.. jeg gjorde vel ikke.. oh shit, det gjorde jeg.. herregud jeg er så dum.. kan jeg ikke bare dø?.. nei herregud, jeg vil ikke dø! Er jeg plutselig suicidal nå? Nei.. det ville jeg aldri gjort.." osv..

 

Uansett: Omtrent alle får underlige tanker iblant. Plutselige tanker om å dytte noen ut i trafikken, hoppe foran en buss, banne i kirka, fise i et møte eller andre uheldige og uhensiktsmessige tanker opplever vel 80% av alle mennesker i løpet av en uke. Men siden tvangstanker er en angstlidelse, er det tankene du virkelig ikke ønsker som blir "stuck" i hjernen, fordi du tar de på alvor, rasjonaliserer de, lurer på om du virkelig kunne gjort dette, er desperat for å ikke få dem igjen, osv.

 

Trøsten må være at en tanke like lite kan få deg til å gjøre noe uønsket som den kan få et fly til å dette ned bare ved å tenke tanken. Det hele dreier seg om en form for "magisk" tenkning. Det som gjerne skiller aggressive tvangstanker fra andre tvangstanker og angstlidelser, er at DU på en måte er "faren" og ikke "offeret" (i tanker om å skade seg selv er man for øvrig både "faren" og "offeret"). Derfor blir tankerekken på en måte snudd litt på hodet.

 

Prøv å IKKE bli kvitt disse tankene (bare la de passere om du klarer), og forsøk å unngå "mentale håndvaskingsritualer" som å fortelle deg selv at det ville du ALDRI gjort, overbevise deg selv om at du ikke er gal, etc. Og ikke føl skyld for tankene dine. Tanker er ikke handlinger. Hjernen din bare kverner et stykke unyttig informasjon om og om igjen fordi du er redd for det.

Endret 30. mai 2013 av issomethingwrong

[100%ull]

Hei du.

 

Det er rimelig garantert tvangstanker. Det er ganske vanlig å få tanker om å skade noen du absolutt ikke vil skade (mødre med små barn får gjerne tanker om å skade barnet sitt, mange snille mennesker får tanker om å skade samboeren sin eller kjæresten sin, snille barn får tanker om å skade foreldrene sine og personer med helseangst (dødsangst) får tanker om å skade seg selv). Du sier at du blir redd for tankene, og det er vel nærmest diagnostisk for tvangstanker.

 

Tvangstanker kan føles skikkelig "ekte" og det skaper jo ofte angst, ubehag og skyldfølelse. For å svare på om du står i fare for å gjøre dette; dersom du virkelig hadde stått i fare for det, ville ikke tankene vært noe problem for deg.

 

Men - utfordringen med tvangstanker er (etter min ikke-profesjonelle mening) at de gjerne utløses av et stimuli som gjør tanken "realistisk" men bare ekstremt overdrevet. For eksempel:

 

"Kan kjæresten min slutte å snorke nå? Han holder meg jo våken hver natt, hva skal jeg gjøre, jeg kunne jo bare tatt denne puten og.. SHIT, hva i alle dager tenkte jeg nå? Kunne jeg virkelig gjort noe sånt? Jeg elsker han jo, ville jo aldri.." og så er man igang

 

eller: "Å herregud jeg er fyllesyk, hva i svarte gjorde jeg i går, husker ingenting.. jeg gjorde vel ikke.. oh shit, det gjorde jeg.. herregud jeg er så dum.. kan jeg ikke bare dø?.. nei herregud, jeg vil ikke dø! Er jeg plutselig suicidal nå? Nei.. det ville jeg aldri gjort.." osv..

 

Uansett: Omtrent alle får underlige tanker iblant. Plutselige tanker om å dytte noen ut i trafikken, hoppe foran en buss, banne i kirka, fise i et møte eller andre uheldige og uhensiktsmessige tanker opplever vel 80% av alle mennesker i løpet av en uke. Men siden tvangstanker er en angstlidelse, er det tankene du virkelig ikke ønsker som blir "stuck" i hjernen, fordi du tar de på alvor, rasjonaliserer de, lurer på om du virkelig kunne gjort dette, er desperat for å ikke få dem igjen, osv.

 

Trøsten må være at en tanke like lite kan få deg til å gjøre noe uønsket som den kan få et fly til å dette ned bare ved å tenke tanken. Det hele dreier seg om en form for "magisk" tenkning. Det som gjerne skiller aggressive tvangstanker fra andre tvangstanker og angstlidelser, er at DU på en måte er "faren" og ikke "offeret" (i tanker om å skade seg selv er man for øvrig både "faren" og "offeret"). Derfor blir tankerekken på en måte snudd litt på hodet.

 

Prøv å IKKE bli kvitt disse tankene (bare la de passere om du klarer), og forsøk å unngå "mentale håndvaskingsritualer" som å fortelle deg selv at det ville du ALDRI gjort, overbevise deg selv om at du ikke er gal, etc. Og ikke føl skyld for tankene dine. Tanker er ikke handlinger. Hjernen din bare kverner et stykke unyttig informasjon om og om igjen fordi du er redd for det.

 

.

 

Utrolig godt skrevet...

 

syns jeg...

[serenity777]

Jeg kan ikke svare på spørsmål rundt tvangstanker, men si noe om barn på 2 år.

Baren rundt 2 år kan være utfordrende og slitsomme, og det er viktig at dagene/nettene er organisert slik at det ikke blir for mange slitsomme situasjoner. Jeg har hørt friske mammaer, som har fått mange våkenetter over en periode pga. sykdom og annet, og derfor blitt helt utkjørt, si at de kunne ønske den ungen bort, men det er situasjonsbestemt og handle om f. eks lite søvn.

Når en har det for slitsomt, av ulike grunner, så må en sette ned tempoet og legge forholdene ekstra til rette.

Her synes jeg du bommer stygt, dette du skriver har ingenting med tvangstanker å gjøre. Tvangstanker har ingen rot i faktiske forhold...

[Marie Mel]

Her synes jeg du bommer stygt, dette du skriver har ingenting med tvangstanker å gjøre. Tvangstanker har ingen rot i faktiske forhold...

Jeg svarer heller ikke på tvangstanker om du leser det jeg skriver.

[stjernestøv]

Har et problem som jeg trenger råd for. Har tanker om at jeg skal skade barnet mitt, og blir veldig redd av dette. Hvordan vet jeg om det er tvangstanker eller noe jeg kan komme til å gjøre? Det er ikke noe jeg ønsker, men er forferdelig å få disse tankene. Barnet mitt er 2 år, og det er nå slitsomt når jeg er sammen med han siden jeg plutselig får disse tankene. F¨år veldig angst av det. Kjenner jeg skammer meg når jeg skriver dette, for det er så tabubelagt og det er så fælt! Hvordan blir jeg kvitt tankene?

Dette er tvangstanker.

[ISW]

Tusen takk for hyggelig svar

 

Som sagt er det som er rimelig ekkelt med tvangstanker at de gjerne (første gang) har sitt utspring i en enorm overdrivelse fra hjernen (noe hjernen iblant gjør). F.eks kan tvangstanker om å skade seg selv dukke opp som ledd i at man ser for seg måter å slippe unna angsten på, og så bli sjokkert og vettskremt over hva hjernen kom opp med. Eller at man er litt irritert over at noen holder en våken, og så spretter det en meget dårlig løsning opp.

 

Poenget er vel at det er slik hjernen fungerer. Vanligvis greier vi å avskrive slike tanker som, hm.. hva er det norske ordet for det; "brain farts"? Men siden tanken berører noe vi virkelig IKKE vil at skal skje, så vedlikeholder vi tanken ved å være kjemperedd for den. Og da dukker den opp igjen og igjen og igjen.

 

Vi har jo også en tendens til å sammenligne oss med personer som virkelig har den lidelsen vi frykter. F.eks kan man tenke "har jeg tanker om å skade barnet mitt nå?" "har jeg tanker om å drepe kjæresten min?" "har jeg selvmordstanker?" 

 

Jeg synes en god side å lese om aggressive tvangstanker er "harmocd.com" (spesielt under avsnittet "the C in Harm OCD"), resten av siden er mest vissvass. Husk at denne typen tvangstanker sorterer under det de på engelsk noe upresist kaller Pure-O OCD (begrepet er jo feil fordi man har tvangshandlinger, de skjer bare inni hodet). Men det er jo greit å sette seg inn i når man intuitivt tenker at tvangslidelse er synonymt med å vaske hendene for ofte eller sjekke alle låser.

[TC74]

Tusen takk for svar. Det som er det verste er at jeg blir redd for at siden jeg tenker det, tenk hvis jeg gjør det etc og så er tankekjøret igang og fryktelig angst. Er nok en grublende person som gjerne vil ha kontroll, men det får jeg ikke med disse tankene:-(.

 

Har hatt det før også, da har det gått over og har ikke hatt det på mange mnd. Og nå har jeg plutselig fått det igjen.

[Kalevaala]

Det som hjelper meg best når jeg får slike vonde tvangstanker, er rett og slett å si til meg selv: 

 

"Ah, der kom det en tvangstanke. Det er greit. Det er bare en tanke, tanker er ikke farlige."

 

Før jeg lærte dette, ble jeg nesten sprø av tankene, og alle forsøk på å bli kvitt dem resulterte bare i at de ble sterkere og var tilstede hele tiden.

 

Når jeg behandler tvangstanken som det det er - en ekkel tanke som ikke egentlig har noe med mitt virkelige liv å gjøre, forsvinner den ganske fort igjen.  Neste gang den dukker opp gjør jeg det samme, og til slutt blir de gjerne helt borte i lengre perioder.

 

Jeg har godtatt at jeg har en tendens til tvangstanker, men når de ikke får oppmerksomhet fester de seg ikke i hjernen slik som før.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan vite at det er tvangstanker fordi jeg som er spesialist er 100% sikker på at det er tvangstanker.

 

Om det har vart mer enn to uker, bør du søke hjelp for det.

[Bella Dotte]

Denne tråden har vært til hjelp for meg, selv om jeg ikke sliter med den type tvangstanker som TS. Det går mer på hvilket inntrykk jeg gjør, om jeg har virket frekk, vært krevende, innpåsliten osv. Som

 

Tvangstanker kan føles skikkelig "ekte" og det skaper jo ofte angst, ubehag og skyldfølelse.

 

Men - utfordringen med tvangstanker er (etter min ikke-profesjonelle mening) at de gjerne utløses av et stimuli som gjør tanken "realistisk" men bare ekstremt overdrevet. For eksempel:

 

 "Å herregud jeg er fyllesyk, hva i svarte gjorde jeg i går, husker ingenting.. jeg gjorde vel ikke.. oh shit, det gjorde jeg.. herregud jeg er så dum.. kan jeg ikke bare dø?.. nei herregud, jeg vil ikke dø! Er jeg plutselig suicidal nå? Nei.. det ville jeg aldri gjort.." osv..

 

Derimot -

 

Det som hjelper meg best når jeg får slike vonde tvangstanker, er rett og slett å si til meg selv: 

 

"Ah, der kom det en tvangstanke. Det er greit. Det er bare en tanke, tanker er ikke farlige."

 

Før jeg lærte dette, ble jeg nesten sprø av tankene, og alle forsøk på å bli kvitt dem resulterte bare i at de ble sterkere og var tilstede hele tiden.

 

Når jeg behandler tvangstanken som det det er - en ekkel tanke som ikke egentlig har noe med mitt virkelige liv å gjøre, forsvinner den ganske fort igjen.  Neste gang den dukker opp gjør jeg det samme, og til slutt blir de gjerne helt borte i lengre perioder.

 

Jeg har godtatt at jeg har en tendens til tvangstanker, men når de ikke får oppmerksomhet fester de seg ikke i hjernen slik som før.

 

dette har jeg også forsøkt, men til liten nytte. Det som ser ut til å funke for meg, er at jeg spør meg selv: Bekymret dette meg for fire timer siden/i går? Vanligvis er svaret nei. Det lindrer og roer meg ned!

[Kalevaala]

 Det som ser ut til å funke for meg, er at jeg spør meg selv: Bekymret dette meg for fire timer siden/i går? Vanligvis er svaret nei. Det lindrer og roer meg ned!

 

Det var et godt tips, skal testes neste gang