Psykisk lidelse - blir ikke trodd

[AnonymBruker]

Hei.

 

Jeg har en psykiatrisk diagnose, og har vært i "systemet" i 10 år.

 

Det er likevel ingen utenom hjelpeapparatet som tror noe på at jeg er syk. De ser ingen tegn til sykdom, liksom. Dette er snakk om familiemedlemmer. Foreldre, søsken, og videre ut i slekta. Venner har jeg ikke så ang. hva venner ev. ville sett vet jeg ikke noe om.

 

Jeg syns det er litt leit å tenke på, dette. Jeg var jo en gang en fremadstormende ungdom med lysende fremtidsutsikter. Nå er jeg trygdet og sitter stort sett for meg selv innendørs. Så jeg skjønner egentlig ikke hva det ikke er de ser - mener de virkelig at denne forandringen er naturlig, eller noe jeg ønsker?

 

Jeg liker ikke å snakke om såre ting med andre. Liker ikke å fremstå som "svak" - sårbar. Liker ikke snakke om følelser... så det er kanskje der det ligger? Kanskje ville de "skjønt mer" hvis jeg de ikke bare måtte gjette seg frem ang. meg...

 

Jeg spør jo om råd til hva jeg kan gjøre med dette - såfremt dere mener det er gunstig å gjøre noe med? Men jeg vet ikke helt om jeg vil like svaret - jeg ønsker ikke å "si det som det er"...

 

Ikke _klarer_ jeg å si det som det er heller, for hvis jeg blir mer redd for negativ tilbakemelding går jeg bare i forsvarsposisjon.

Anonymous poster hash: 125f3...c62

[AnonymBruker]

Jeg forstår det slik at du har et ønske om at de skal forstå, men at det er vanskelig for deg å snakke med din familie om hvordan du har det.

Er det mulighet for at du kunne ha avtalt med noen i hjelpeapparatet å ha et møte sammen med deg og et eller flere av familiemedlemmene for å informere om helsa di? Hadde det vært lettere enn å forklare om det alene?

Anonymous poster hash: cfa70...e04

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er oftest vanskelig å få både i pose og sekk. Du skal ikke fortelle noe om deg selv, men samtidig forventer du at de andre skal forstå hvordan du har det.

 

Du må gjøre et valg.

[AnonymBruker]

Tror jeg bare fortsetter som før jeg. Spiller da egentlig liten rolle hva de mener om meg, om de mener jeg er lat eller snylter eller what not. Jeg har ikke noe krav på meg til å opplyse folk om problemene mine.

Anonymous poster hash: 125f3...c62

[stjernestøv]

 

Tror jeg bare fortsetter som før jeg. Spiller da egentlig liten rolle hva de mener om meg, om de mener jeg er lat eller snylter eller what not. Jeg har ikke noe krav på meg til å opplyse folk om problemene mine.

Anonymous poster hash: 125f3...c62

 

 

Riktig! Ingen har noe med hva som feiler deg, det er en psivatsak. La dem tro hva de vil.

[AnonymBruker]

 

Tror jeg bare fortsetter som før jeg. Spiller da egentlig liten rolle hva de mener om meg, om de mener jeg er lat eller snylter eller what not. Jeg har ikke noe krav på meg til å opplyse folk om problemene mine.

Anonymous poster hash: 125f3...c62

 

Enig! Det kan ingen kreve. Men da kan ikke du forvente forståelse heller. Om du ønsker større forståelse rundt din situasjon så kommer den nok lettere etter en form for forklaring. Det virker jo, tross alt, som du bryr deg litt om hva de mener om deg, og det å være litt mere åpen kan gjøre at bildet endres. Kanskje finner du ut, etter å ha snakket med de, at de slettes ikke tenkte/tenker så værst om deg likevel.

 

Men kan lett se hvorfor du ikke ønsker å være åpen, selv med nær familie. Det er for mye stigma knyttet til psykiske lidelser.

Anonymous poster hash: a1a89...30c