Får beskjed om at det Psykisk, men kan det virkelig være det?

[Epleblomst]

Siden de ikke finner tegn på at dette er fysisk, syns jeg du bør rette oppmerksomheten mot at det kan være psykisk. Ta imot den hjelpen du kan få på det området, og la det få en sjanse i noen måneder?  Alt må jo være bedre enn det du opplever nå?

 

Med hjelp tenker jeg på terapi, opptreningssenter, medisiner.

[AnonymBruker]

Jo mer jeg leser det du skriver, jo mer overbevist er jeg om at det ikke er psykisk, det du feiler. Altfor mange med såkalte "diffuse plager" avfeies som dette av helsevesenet, og får dermed ikke hjelp. Enda plagene dine er ikke diffuse i det hele tatt!

 

Jeg jobber selv i helsevesenet og vet hvor mye som ikke fungerer der.

 

Jeg ville ringt og bestilt time her: http://www.strommenmedisinskesenter.no/om-oss.php

Du vil i alle fall bli møtt av noen som tar deg på alvor og vet hvor de skal begynne å lete. Evt henviser de deg videre. Jeg ville i hvertfall ikke gitt opp før jeg hadde prøvd dem.

 

Dersom du har fått undersøkt hjertet ditt grundig, så ville de nok funnet noe, så det tror jeg du kan ta med ro. Det er imidlertid mange andre (mer "diffuse" sykdommer) som ikke er farlige i betydningen dødelige, men som kan gi mange og langvarige plager, som det er mulig å få hjelp med.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: b2282...432

[Mann1986ak]

Epleblomst: Gikk på ssri i begynnelsen når jeg fikk beskjed om at dette var panikkangst/angst, ble dårlig av ssri og hjalp ikke. Ville selv på dps for jeg var 100% åpen for at det var psykisk selv om jeg var dårlig. Hjalp ikke å være på dps heller, var på avlastning 1 uke, uten hjelp, skjønte vel egentlig selv at det var noe som ikke stemte. Psykepleiere der kom inn på rommet mitt og bad meg kjekke det videre i privat helsevesen. Jeg var dårlig der 90% av tiden, sov hele tiden. Fikk skjeft fordi jeg sov så mye. Mens jeg satt der og svimla, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Psykriatern får jeg ingen ting ut av, det å få beskjed om at jeg skal gå ut å nyte livet mens jeg er så dårlig går jo  ikke. 

 

Når jeg snakker med fastlegen får jeg beskjeden " det feiler ikke noe med hjertet ditt, men en skal aldri si aldri"... men se på meg da, jeg er så dårlig, jeg klarer ingen ting og forteller om symptomene mine for 100gang... " du lever jo enda" får jeg til svar. 

 

Anonym bruker: Huff ja, jeg frykter nok at dette stemmer, jeg tror en skal følge magefølesen. Ingen ting har overbevist meg om dette er psykisk, det livet jeg har nå er nesten ikke levbart. Ligger i senga og vrir meg av symptomene jeg har og håper på å sovne. Prøver å gå turer etc men går jo ikke når kroppen har vridd seg imot meg. Det værste er liksom det å ikke få hjelp egentlig, bli møtt med døve ører selv om jeg sitter i legestolen i despirasjon og av at jeg er så dårlig. 

[kaj1]

Mange forslag som sikkert er bra her. Hva med å se litt på utradisjonelle ting ettersom det offentlige tradisjonelle ikke finner noe?
Flere har blitt friske av å se litt alternativt på ting, selvfølgelig flere har ikke blitt frisk. Men jeg kjenner personlig flere som har hatt det verre enn det du gir uttrykk for, som hadde nytte av det. Må ikke gi opp. Var der selv, veldig glad for at jeg ikke gjorde det!

[Mann1986ak]

Ja må nok gjøre noe sånt, hvis jeg finner krefter. Venter på på å få sendt blodprøver til tyskland, så får se hva det bringer... 

[Mann1986ak]

Lege ville behandle meg med intravenøst antibiotika behanding(sprøyte) og antibiotik behandling da han skjønte mistankene mine, har mycoplasma og noe med noe cytter/hvite blodlegemer. Skal ta det når jeg føler jeg er klar. Da jeg var ferdig der svimte jeg av ute, ambulanse kom, ingen ting funnet men kjørt til legevakta. Etter 1t på en benk, fikk jeg en totalt uintressert lege, jeg satt der og svimla og var så dårlig at jeg nesten datt av stolen. Hun ville legge meg på observasjon, men var ikke plass, hva gjør hun? sender meg med taxie hjem, jeg holder på å gå i gulvet igjen på vei ut, hva gjør hun.. purrer på taxien! ville snakke med overlegen/skiftleder, hva skjer... en sykepleier nærmest jager meg ut til taxien. kommer meg hjem , må sett mg i oppgangen pga ekstrem svimmelhet, får kommet meg i sengs etter hvert og er der nå.

Fastlegen min sier han tror det er psykosomatisk men han har ingen beviser, vil henvise meg til indremedisinsk avdeling. Da han i begynnelsen sa at alt var angst/helseangst/panikkangst får jeg nå beskjed om at det det er nok noe i ubalanse i deg/kan hende du har noe med hjertet men det er ikke farlig... Men kardiologen jeg har vært sier han ikke mistenker noe som helst, men at jeg kan ha hatt/har en virus/infeksjon... Føler jeg skulle ligget på sjukehus men nei da... får vente tålmotid på timen min på balderklinikken/ eller indremedisinsk avdeling ? er så lei så lei så lei, sengeliggende, dårlig/symptomer og får så og si bekreftelse på at jeg har hatt rett hele veien.... helseangst my ass

[makk12]

Hei er å saumfarer nettet for svar jeg og nå.. holder på å bli sprø her..kordan gikk det videre med deg. Fikk du noe svar på hva det var som var gale? Høres nesten ut som meg det der..

Hei er å saumfarer nettet for svar jeg og nå.. holder på å bli sprø her..kordan gikk det videre med deg. Fikk du noe svar på hva det var som var gale? Høres nesten ut som meg det der..kanskje litt gammel post men regner med du fremdeles får mailene herfra

Endret 28. mars 2015 av makk12

[Bjorp]

Håper du har det bra den dag idag.  Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver.  Jeg har hatt det i fire år og er her enda.  Symptomene kan endre seg litt. Bli svakere eller sterkere, men er i samme gryta så jeg vet hva det er.  Håper du har det bra.  Folk aner ikke hva det er før en har det selv.  Er demonisk og grusomt. 

[thetipper]

Trådstarter: Jeg vet ikke om du noensinne får med deg dette, men hvordan går det med deg idag? 

Jeg håper du er blitt bedre. At de fant ut hva som feilte deg, ELLER at du har fått bukt med angsten om det viste seg å være det alt sammen. 

Dersom andre er innom her og leser som opplever det samme så kan jeg fortelle at jeg har opplevd mye av det samme, og min konklusjon, etter å ha forsøkt å "forske" på meg selv over lang tid er at det er en blanding av angst, helseangst (utvikler seg over tid fordi man ikke skjønner hva som foregår i sin egen kropp og mister kontrollen) Muskelspenninger (kommer også ofte av redsel over tid) og mat inntak. 

Når man går og er redd fordi man kjenner disse symptomene i starten (som kan skremme vannet av de fleste) 
så strammer man også muskulaturen i kroppen uten å vite det. 

Dette kan igjen føre til mer svimmelhet fordi blodet rett og slett ikke klarer å flyte like fritt gjennom de knallharde skuldrene og nakken lenger. Så blir man enda mer redd og alt eskalerer.  Det strammer seg gjerne i brystet og man kan kjenne ilinger utover i armene i tillegg..  Jeg hadde selv en episode hvor halve siden min fra brystet og opp "sovnet". Husker jeg tok en varm dusj for å prøve å vekke det igjen, men det fungerte ikke. Glemmer aldri følelsen av å vaske håret og bare kjenne det på ene siden av hodet. Ble ganske redd tilslutt og dro til legen som konkluderte med at jeg måtte få gjort noe med den stramme muskulaturen min.  

En annen periode var det så trangt i halsen min. Føltes som jeg konstant hadde hår i halsen som kilte meg og jeg gikk med brekningsfornemmelser. Var hosøre nese hals spesialist som også konkluderte med at muskulaturen min var så stram at det presset i halsen.  Virket jo helt ulogisk for meg, men da jeg begynte å følge med, viste det seg at jeg hadde skuldrene opp mot ørene nesten hele tiden. Redningen min der ble naprapat som brukte nåler til å stikke med midt i muskleknutene. 
han sa at dersom han ikke hadde visst at det var en muskel han jobbet med hadde han trodd det var et bein. Så hard var knutene tilslutt. 

Når det gjelder mat inntak så blir det jo mer og mer akseptert at tarmen er "lille hjernen" og sender enormt av signaler til kroppen hele tiden. Dersom tarmsystemet er i ulage, kan det tulle med systemet og for noen kan en kostendring fjerne hele angst problemet. Smart å sjekke hormoner og gjerne lese seg litt opp på sunne, økologiske matvarer uten sprøytemidler (som selvfølgelig har en innvirkning på vårt fin innstilte system)  Jeg  sluttet med kaffe og merket ganske fort bedring på magen som slappet bedre av.  

Jeg regnet også ut at jeg hadde nok stresset mye mentalt i forkant av disse årene. Man klarer masse, men når man går rundt med tankekjør så tror jeg det er verre enn å slite seg ut fysisk. 

Derfor mener jeg at noe av det viktigste man kan gjøre er å akseptere at man er der man er, selv om man ikke kan fordra alle disse symptomene, og lære seg å slappe av. Jeg brukte lang tid på å finne gleden igjen, for tro meg, den forsvinner fra mange situasjoner når man går rundt og engster seg for at man muligens har en eller annen sykdom som legene ikke har funnet enda. 

Jeg sluttet å jobbe og brukte en god del tid på å aktiv gå inn for å slappe av. Mine tips er at lange varme dusjer får kroppen til å slappe av. Rolig pling plong /ala healing musikk (finnes tonnevis på youtube) kombinert med positive tanker om sol, gressfylte enger, sjø, elver og dyreliv kaster meg bort på en helt annen "planet" og alt virker roligere når man er ferdig. 

Jeg har mange tips og man må selv finne ut hva som fungerer for en selv, men det siste tipset jeg skal komme med her er avledningsmanøveren. Det er faktisk ganske hardt arbeid fordi man virkelig må styre tankene sine og det er ikke alltid så lett. Det krever tid og disiplin, men det fungerer. 

Det går ut på at når man kjenner "det" komme så skal man begynne å legge merke til alt rundt seg istedet for å falle inn i det kjente mønsteret av redsel/panikk/fortvilelse. type " Der er et bord, det er brunt, det har fire bein, og oppå bordet står en vase, og der ligger det noen papirer. De handler om "blabla" , utenfor vinduet mitt så ser jeg trær, de har det helt fint, og nedi gaten går en dame med barnevogn" Altså, det høres helt banalt ut, men gjør man dette en stund hver eneste gang man kjenner på noe så omprogrammerer man hjernen til å ikke gå den "skumle ruten" lenger. 

Husk en ting. (for den som måtte lese dette) Hele kroppen lever, hele tiden. Det foregår utallige prosesser i rkopen til enhver tid og noen av disse prosessene kan av og til føles. Når du kjenner det, takk kroppen din for den jobben den gjør hver dag for å holde deg i live. Alt vi foretar oss blir lagret i cellene våre, men hvert sekund blir 17 millioner nye celler dannet. Det vil si at du må selv ta tak og "snap out of it" så du ikke kontinuerlig lærer de nye cellene at de også skal oppføre seg slik at du får det ukomfortabelt. DU må bruke tid på å omprogrammere koblingene i hjernen din. 

Du kan få hjelp av psykolog til dette, men selve jobben må du uansett gjøre selv. 

Jeg har ikke vært hos psykolog selv om jeg kanskje burde ha vært det. Det anbefales absolutt å snakke med noen som kan berolige en på veien. 

Jeg valgte å prøve selv først, da jeg tilslutt innså at jeg ikke var dødssyk vel og merke. Det kan være en tung vei, men den dagen du kan stå opp om morgenen og kjenne gleden fylle kroppen din fordi du ikke er redd lenger, er mer verdt enn noe annet!  Gjør deg selv en tjeneste og ta tak i din egen helse. 

Gi ikke opp. Få utført alle undersøkelser som må til for at DU skal føle deg roligere. Fyll hverdagen din med ting som får deg i en positiv sinnstemning. Enten det er en god film, male, skrive, gå tur, kjøre bil. Helst noe kreativt da det jobber på en positiv måte med hjernen.  Bruk kun tid sammen med folk som er blide og ikke syter og klager over ondter og gjeld. Det er ikke en god vibbe å være rundt. 

Lykke til. Og vit at det finnes en vei ut. TRO MEG! Selv om det føles som om det aldri kommer til å kunne forsvinne helt.