Jump to content
Guest Anonym bruker

Får beskjed om at det Psykisk, men kan det virkelig være det?

Recommended Posts

Guest Anonym bruker

Hei. For å gi bakgrunnshistorien til der jeg er nå:

I Oktober 2013 mens jeg var på jobb så ble jeg akutt svimmel(gyngende) og følte meg virkelig dårlig. Vurderte virkelig å ringe 113 men det roet seg ned etter hvert, men var svimmel. 2 dager etter dro jeg til fastlegen min, men fikk en turnuslege som sendte meg med ambulase til ullevål for å utelukke hjerte(kode gul). Etter en ekg, blodprøve og en co2 trykk prøve, der de ikke fant noe sendte de meg hjem med en ukes sykemelding og sa jeg heller så sliten ut. Den værste svimmelheten gav seg etter hvert, men begynte å få stikk og hold i brystet, samt uvirkelighetsfølelse om det er det, det kalles, verden lyste ivertfall opp på en måte, som om alt var så mye lysere. Dro til fastlegen min som lyttet på hjertet, puls, blodtrykk og tok blodprøver og alt var fint og fikk beskjed om dette er angst jeg har, altså psykosomatisk. Jeg klarte meg sånn passe på skole og jobb i noen uker da jeg en dag på et senter plutselig ikke fikk puste, beina ble gele, ble svimmel og fikk skikkelig hjertebank/stramma seg i kjeven på vei hjem. Lå så hjemme og ventet på nådestøtet som heldigvis aldri kom. Dro til legen og fikk beskjed om det var et panikkanfall jeg hadde fått. Fikk så dette flere ganger da beina ble som gele ble svimmel, mista pusten og hjertebank. Dette førte meg sengeliggende med hjertebank, sting i brystet nærmest konstant. Fikk ssri(citamelopram) etter hvert som jeg brukte i 1 måned, men måtte slutte i samsvar med legen min da jeg ble så dårlig av den. Blodpøver ble tatt igjen der alt var fint, fra stoffskifte på 0, b12 var fint, blodsukker var fint, og litt lavt d vitamin. Blodtrykk og puls(80) var også fint.

Etter hvert ble jeg så frustrert at jeg dro til privat hjerte kardiolog og utførte arbeids-ekg som var uten funn(sykla til 200W) og ultralyd med normale funn, eneste var at jeg ble anbefalt en liten dose betablokkere mot høy puls, hadde 100 da jeg startet. Etter hvert kom flere og flere symtomer som en båt-svimmelhet som var helt ekstrem( som om en kjører over en fartsdump i stor fart)/vugging frem og tilbake/sidelengs, følte jeg ikke fikk nok luft i lungene, og stingene og holdet i brystet mitt ble mer og mer som et press i brystet/strammer seg i brystet. Dro også etter hvert til legevakta da jeg fikk ekstrem hjertebank og press i brystet, der de ikke fant noe utenom en sinus tyqiardi på 110. Ble henvist av fastlegen min til dps, der jeg går til psykriater som mener at jeg har panikkangst/helseangst. Ligger sengeliggende idag, har gått ned 6 kg siden alt startet, har nærmest konstant høy puls fra 85-100 og innimellom over 100 men fortsatt 65-80 i puls innimellom når jeg våkner, har en besvimelses følelse flere ganger per dag,ørhet,kvalme,prblemer med pusten, press i brystet daglig i forskjellige grader, virkelig hard hjertebank til tider som føles uregelmessig, piping i ørene og båt svimmelheten. Har selv dratt til privat helsevesen der jeg har tatt en mr av hodet for å utelukke grunnet raske inntufne psykiske problemer som legen beskrev det, der det ikke ble funnet noe. Også vært på avlasting på dps der psykeleierne kalte meg hyponder mens jeg satt og gikk rundt der med press i brystet, høy puls og var svimmel. Bruker nå Atarax som lindrer noe av angsten men merker jo symtomene fortsatt i stor grad. Vurderer nå om jeg skal ta en holter-ekg og ct med kontrast av hjertet. Før alt dette var jeg en frisk mann uten noen som helst sykdomshistorie som jeg kommer på, spiste sunt, jogget en 1 mil rett før jg fikk dette, ikke røyker men snuser,merket ikke at jeg hadde et hjerte da. Det er så hardt for meg å virkelig å tro på at dette er psykisk og at det ikke feiler meg noe fysisk, da jeg virkelig har bitt tenna sammen og prøvd å gå turer men føler meg virkelig dårlig. Tanken om hjerteflimmer/rytme forsyrrelser har jeg daglig, men føles virkelig ut som jeg må falle om for at jeg skal bli lagt inn og utbededret. Vil så gjerne stole på fastlegen min men alt jeg opplever gjør at jeg virkelig er redd for bli en helse-tabbe, da det er så ufattelig å tro at en panikklidelse/angst skal knuse en så sinnsykt. Det du opplever er helt normalt hører jeg fra psykriatern min hele tiden men til og med han tok frem blodtrykk og puls apparatet sist gang, der blodtrykket var fint men pulsen var på 92. Blitt veldig langt dette her, men er det noen differsial diagnoser du kommer på? noen undersøkelser jeg bør ta? råd?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Allmennlege Kjell Vaage

Takk for et utfyllende skriv med fyllestgjørende informasjon. Jeg forstår godt at dette bekymrer deg for anfallene du beskriver med de kroppslige sensasjoner er både voldsomme og åpenbart meget ubehagelige. Det er derfor meget betryggende at du har fått utredet de vitale organer med omfattende utredning. I mine mer enn 30 år i allmennpraksis er det ingen andre sykdommer eller organgrupper som makter å formidle så sterke kroppslige sensasjoner som du beskriver utenom vårt eget nervesystem, hvor på en måte vårt eget sinn drar av gårde med oss. Når vi blir redd setter kroppen seg i forsvar med rask puls og pustebesvær. Dette er vår normale reaksjoner når vi møter en fare. En reaksjon vi selvfølgelig hadde forstått om vi møtte en akutt fare med en løve i rommet. Derimot ikke så lett å forstå den akutte kroppslige reaksjon når den oppstår uten akutt grunn. Likevel har det vist seg at belastninger over tid med bekymringer, stress og manglende sykdomsinnsikt kan få kroppen til å svare med akutt redsel med naturlig rask puls, svimmelhet og pustebesvær.

Jeg finner at fastlegen og ved hjelp av de nevnte undersøkelser har kommet fram til en sannsynlig årsak til de reaksjoner du beskriver. Jeg foreslår derfor at du selv åpner mer opp for denne behandling og fortsetter hos din psykiater som kan gi deg økt innsikt så du over tid kan få redusert dine plager betydelig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det første jeg ville tenke ved disse symptomene er forhøyet stoffskifte. Hva mener du med stoffskifte på 0? Stoffskiftet måles med Tsh, FT4 og FT3. Hva er dine verdier? Ingen av disse skal gi normalverdi på 0. Om du har Tsh på 0, så kan det indikere for høyt stoffskifte. Jeg ville i så tilfelle bedt om nye stoffskifteprøver hvor Tsh, FT4, FT3, TRAS og anti-TPO måles. For høyt stoffskifte gir høy puls, svimmelhet, takykardianfall (anfall av høy puls), kvalme, vektnedgang, økt varmeintoleranse, uro, svekket muskulatur, diare, magesmerter, økt svettetendens osvosv. 

 

 

Be om nye prøver om det er en stund siden du tok sist. 



Anonymous poster hash: 1d228...116

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Ikke vet jeg, men stoffskifte var visst i orden, er tatt to ganger de siste månedene, men har vurdert hormon spesialist da med tanke på blandt annet stoffskifte osv.  Takk for råd, skal be om nevnte måleenheter. Selv om fastlege,psykriater og legevakt sier det er angst jeg har så kan ikke forklare at jeg virkelig skal bli så sinnsyk dårlig av dette. Rimelig frustrerende å ha dette hver dag og over flere måneder, og bli fortalt at det er psykisk. symtomene er reelle men det er hvordan man tolker dem, som de sier, men hvorfor skal man få symtomene i det hele tatt når de sier en er frisk. grrrr menmen, takk.

Share this post


Link to post
Share on other sites
motorPrøysen

Du har helt klassiske symptomer på panikkangst og sykdomsangst/hypokondri. Du er mer grundig utreda enn de fleste med panikkangst for å utelukke fysiske årsaker.

 

Følelsene og tankene dine kan du ikke styre, så du kan ikke fortrenge engstelsen med rein viljestyrke. Det eneste du kan gjøre noe med er adferden din. Jo mer tid du bruker til å lese om sykdommer eller bestille nye utredninger, jo mer befester du helseangsten din. Du må forsøke å redusere tida du bruker på dette. Forsøk også å kom deg opp av senga og gjør vanlige ting.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Du har helt klassiske symptomer på panikkangst og sykdomsangst/hypokondri. Du er mer grundig utreda enn de fleste med panikkangst for å utelukke fysiske årsaker.

 

Følelsene og tankene dine kan du ikke styre, så du kan ikke fortrenge engstelsen med rein viljestyrke. Det eneste du kan gjøre noe med er adferden din. Jo mer tid du bruker til å lese om sykdommer eller bestille nye utredninger, jo mer befester du helseangsten din. Du må forsøke å redusere tida du bruker på dette. Forsøk også å kom deg opp av senga og gjør vanlige ting.

Jeg er helt enig med det Motorprøysen skriver. Jeg har selv erfart det på nesten helt samme måte, og var til masse utredninger. Dette er panikkangst. Det er fryktelig smertefullt. Det var godt å lese det legen har svart her for det sier litt om hvor vondt det kan oppleves. Mitt råd til deg er også å slutte å lese om alt mulig! Ro deg ned med at du er undersøkt og du har fått beskjed av legen om at der psykisk. Du er også ung så det er ingenting som skulle tilsi at det er noe galt med deg.

Når du opplever disse anfallene så tenkt at det ikke er farlig. Det er ikke farlig om du kjenner deg svimmel, det er også tegn på angst. Jeg har nesten bitt kvitt det med å ikke tenke når det kommer. Ok, så er jeg vsvimmel. Det kan også komme av at kroppen er i spenn.

 

Ønsker deg masse lykke til!! ;)

Anonymous poster hash: e7c78...cad

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Mann1986ak

tusen takk :-) skjønner jo at mye er angst.Men det er ikke det at jeg får et panikkanfall innimellom/noen per dag. Jeg går konstant nærmest med brystsmerter hele dagene, ørhet og svimmelhet, får aldri fred fra det. Så har jeg toppene(panikkanfallene) innomellom Det har liksom bare utviklet seg til det verre. Prøvde foreksempel å gå en tur i går, men jeg går så strammer brystet seg, prøver å la være å tenke på det, så noen minutter senere så merker jeg pustet blir "rar", så svimmelhet, så etter hvert merker jeg panikken tar meg, klarer å komme meg gjennom det og fortsetter å gå, men så strammer brystet seg igjen og vene i halsen strammer seg. Dette skjer både hjemme, i senga, i stua, ute når jeg finner styrken til å gå tur osv.Har hatt de sånn i 6-7 måneder nå, går jo hos psykriater, men det gir seg pokkern meg ikke. Ligger med 113 knappen på moben min ved nattbordet. Er så redd for at angsten kamuflerer en sykdom i meg. Så vet ikke hva jeg skal gjøre lengre. Men takk igjen, for vel prøve å stole på leger og andre som har opplevd angst. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
ekte nick

Jeg er uenig i at dette trenger å være angst. Jeg synes ikke det høres ut som om du har blitt utredet på langt nær godt nok. Hva med å bli utredet for virus på balansenerven? Eller vært sendt til nevrolog for testing?

 

Jeg syns det høres ut som et klassisk eksempel på en pasient der plagene blir avskrevet som psykisk bare fordi ikke legen finner noe med det første.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Godtar selvfølgelig av mye av det jeg opplever er angst, men tenker sånn at er det rart liksom...Har siden jeg ble dårlig/ødelagt livet mitt tatt følgende undersøkelser:

Ekg,blodprøve for infarkt markører og "co2 trykk prodprøve"(ble fortalt det var det ivertfall)= alt var normalt.

Arb-ekg og ultralyd= syklet til 200w der spesialisten sa han presset meg for eventuelt å fremprovosere noe, ultralyd av hjertet=alt normalt, men anbefalt betablokker hvis jeg er plaget med høy puls.

2x legevakta med ekg, blodprosent,cpr og blodsukker prøve,målt blodtrykk=  normalt

Mr av hodet(kjekk grunnet hurtige psykiske plager ifølge lege)=normalt

24t-ekg= normalt

"vanlig" rønken av brystet=Normalt

Blodprøver som i stoffskifteX 3, blodprosent,b12,b,d,blodsukker,magnesium,kalium+sikkert noe annet også=normalt

Sikkert 20 ganger lytting på hjertet og målt blodtrykk=normalt

Psykriatrisk evaluering= panikkangst/helseangst aka hypokonder

Som nevnt, jeg godtar at angst spiller en sentral rolle, men å bli kalt hyponder kan rett og slett ikke være riktig, den gyngende svimmelheten som går gjennom hele kroppen(kjøre over en fart dump, som å være i en heis som går opp og ned,i en båt), Smerter i form av stikking og press i brystet(ser jo den at det mest sannsynlig kommer av muskler,ribbeina) og pustingen min. Etter utbedringen jeg har gjennomgått ser jeg jo den at det ikke trenger å være farlig heller, men at psyken min gjør dette er så vanskelig å godta. Har ikke hatt 1 dag uten dette på 6 måneder nå hvor jeg har hatt symtomene. Er rimelig frustrert og ja redd! Ser meg ikke som en hypokonder heller da jeg ikke tror det værste om jeg finner en klump, et blåmerke,blør neseblod ja u name it. Er de nevnte symtomene som har vært der hele veien.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Xtra

Jeg er uenig i at dette trenger å være angst. Jeg synes ikke det høres ut som om du har blitt utredet på langt nær godt nok. Hva med å bli utredet for virus på balansenerven? Eller vært sendt til nevrolog for testing?

 

Jeg syns det høres ut som et klassisk eksempel på en pasient der plagene blir avskrevet som psykisk bare fordi ikke legen finner noe med det første.

 

Ikke akkurat et beroligende svar for trådstarter. Tror man først at noe er fysisk galt, vil en aldri mene en er tilstrekkelig utredet før noe er funnet.

 

"Virus på balansenerven" har blitt en populær sekkebetegnelse etter å ha eliminert det meste annet. De jeg kjenner som har fått påvist (eller blitt konkludert med)  dette har imidlertid hatt ganske ganske andre symptomer enn de trådstarter nevner.

 

Det er ikke uvanlig å tro en har hjertetrøbbel når en egentlig har angst, og jeg vet det kan kjennes slik ut når det strammer i brystet og en føler en ikke får puste. Jeg skal vel være forsiktig med å uttale meg om hva som fungerer mot dette, men har stor tro på å lære seg avspenningsteknikker som mindfulness, gjerne i tillegg til annen behandling. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Nå er jeg så dritt lei, hatt dette i 8 måneder og det blir bare verre og verre. Jeg sover 14 t i døgnet da jeg er utslitt. Hjertebank anfall ut av det blå opptill 120. Piping i ørene,kvalme,brystpress/smerter, følesen av å besvime konstant, sjø svimmelhet, vimsing, vondt i nakken, tåkesyn, høy puls muskelrykkninger på kroppen og spesielt nakken,vondt/press i høyre legg, iIllinger i venstre arm,skalde hender og føtter og utviklet en ekstrem dødsangst. Er livredd jeg har myokarditt, men får jeg noe hjelp NEEEI Da, får beskjed om det er psykisk, på dps kalte de meg hypokonder! de skulle bare visst hvordan det er. Har hatt dette hver dag konstant og det bare utvikler seg til det verre! pokker heller om det er psykisk alt sammen! Sjukehus blir jeg heller ikke sendt til.

 

Dro til volvat og tok d-dimmer siden jeg har ligget så mye tilfelle blodpropp, den var heldigvis negativ, 99 i referanseområdet 500. Tok troponinT som var negativ. Crpen var 8....? Noen som vet hvordan man utelukker myokarditt osv på hjertet?

ca 2-3 måneder før jeg ble dårlig i oktober 12, jobbet jeg i lommedalen, i skogen, ble spist opp av mygg så tenkte ikke over eventuelle flått. Når jeg har lest litt rundt så har jeg ganske mange av symtomene på borriella! Noen som vet hva blodprøven heter for finne ut angående dette?

 

Jeg nekter å ligge her i senga og dø, har prøvd dps, psykriater,ssri, avlastning, ingen ting hjalp og jeg blir bare mer og mer dårlig. Går kunn på tolaettet og på kjøkkenet, orker ikke mer enn det. Aldri slitt med noe som helst av psykiske problemer før jeg fikk dette, psykriatern fant heller ingenting utenom sterke psykosomatiske symtomer og helseangst aka hypokonder som jeg ikke godtar. Det er sikkert lett for mange på sin høye hest å mene at jeg syter, mange har angst, ta deg sammen,... sikkert mye retti det, men jeg godtar ikke å ligge her med hypokonderstempel, er så lei av å gråte meg i søvn, og jeg er en mann på 27 nå med akademisk utdannelse og har alltid sett meg selv som sterk, men kroppen min er imot meg. FML

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Hva pokker er det som må til for å få hjelp her i norge! jeg kan jo ikke akkurat ringe 113 og si at jeg har vært dårlig over lengre tid og jeg klarer ikke mer, legg meg inn, da får vel fingern! er så lett for mennesker på sin høye hest og drite i meg, og jeg skjønner det godt, jeg syter veldig hehe, men dette blir bare verre og verre. Tror jeg skal ringe legen hjem til meg på mandag for dette går ikke, klarer ikke gå ut av senga mi. Angst kan da umulig gi så sterke fysiske symptomer og ødelegge en. Ingen som har noen svar på karditt sykdommer, hvordan en utelukker det? og om borriela? eller noe annet..... er rådvill, dårlig redd. takk for meg

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Hva pokker er det som må til for å få hjelp her i norge! jeg kan jo ikke akkurat ringe 113 og si at jeg har vært dårlig over lengre tid og jeg klarer ikke mer, legg meg inn, da får vel fingern! er så lett for mennesker på sin høye hest og drite i meg, og jeg skjønner det godt, jeg syter veldig hehe, men dette blir bare verre og verre. Tror jeg skal ringe legen hjem til meg på mandag for dette går ikke, klarer ikke gå ut av senga mi. Angst kan da umulig gi så sterke fysiske symptomer og ødelegge en. Ingen som har noen svar på karditt sykdommer, hvordan en utelukker det? og om borriela? eller noe annet..... er rådvill, dårlig redd. takk for meg

Angst kan så avgjort gi slike symptomer, kanskje du bør lese det dr. Vaage skrev til deg i denne tråden en gang til.

 

Det høres ut som om du trenger å komme i dialog med fastlegen din igjen, men neppe gjennom å kreve hjemmebesøk. Kan du ikke bestille en dobbelttime og snakke med ham om hvordan du opplever dette?

 

Måten du skriver på gir assosiasjoner til helseangst.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Mann1986ak

Joda har lest det. gikk i noen måneder i god tro om at det jeg opplevde er angst alt sammen, men har bare blitt gradvis verre og verre. smertene i brystet har blitt verre, pustingen min har blitt verre, svimmelheten min har blitt verre, og hele nervesystemet mitt har vridd seg, pulserende hetetokter/kuldetokter,kvalme uten stopp. bodd i senga i flere måneder nå og tro meg jeg har prøvd å gå turer osv, gav alt på dps men det funker ikke. Tok en d-dimmer for å utelukke blodpropp siden jeg har vært så mye i senga, heldig vis var den negativ 99 i referanseområde 500.  Føles så tragisk å bli fortalt av de fleste at det er angst jeg har, når angsten har kommet av symptomene mine over lengre tid. tenker sånn, at er det rart jeg har ått en dødsangst uten like. Hørt og vet om nok av helsetabber! jeg håper jo alt dette er angst og at jeg har møtt veggen som de sier, men etter 6-7 måneder med 14 t soving må det vel snart slutte?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bella Dotte

Det høres ut som angst - jo mer du kjenner etter, jo mer kjenner du, og jo mer engstelig blir du. Jeg påstår ikke at det ikke er alvorlig, for dette går tydeligvis veldig utover livskvaliteten din. Problemet slik jeg oppfatter det, er at du blir møtt på en feil måte, kalt hypokonder, og det får deg naturlig nok til å stritte imot og protestere og insistere på at dine plager kun er fysiske. Jeg synes dr Vaage forklarer godt hvordan dette henger sammen. Du kunne kanskje hatt nytte av samtaler med en annen fagperson, feks en psykolog, som ikke er så opphengt i diagnoser, men kan finne andre vinklinger til dine plager og måter å avhjelpe dem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Joda har lest det. gikk i noen måneder i god tro om at det jeg opplevde er angst alt sammen, men har bare blitt gradvis verre og verre. smertene i brystet har blitt verre, pustingen min har blitt verre, svimmelheten min har blitt verre, og hele nervesystemet mitt har vridd seg, pulserende hetetokter/kuldetokter,kvalme uten stopp. bodd i senga i flere måneder nå og tro meg jeg har prøvd å gå turer osv, gav alt på dps men det funker ikke. Tok en d-dimmer for å utelukke blodpropp siden jeg har vært så mye i senga, heldig vis var den negativ 99 i referanseområde 500.  Føles så tragisk å bli fortalt av de fleste at det er angst jeg har, når angsten har kommet av symptomene mine over lengre tid. tenker sånn, at er det rart jeg har ått en dødsangst uten like. Hørt og vet om nok av helsetabber! jeg håper jo alt dette er angst og at jeg har møtt veggen som de sier, men etter 6-7 måneder med 14 t soving må det vel snart slutte?

Dessverre tror jeg ikke det nytter å sove seg bedre. Du trenger sannsynligvis gradert trening/aktivitet for å komme opp av senga igjen. Slik du holder på nå, vil symptombildet sannsynligvis forverres.

 

Folk uten helseangst tenker uhyre sjelden at de har risiko for blodpropp selv om de tilbringer mye tid i senga.

 

Det finnes selvfølgelig en mikroskopisk sjanse for at du feiler et eller annet fysisk, men sannsynligheten for at det skal være noe alvorlig er liten. Uansett tror jeg du har mest å vinne på å jobbe med angsten og øke aktivitetsnivået akkurat nå.

 

Hva sa de på Volvat? Hadde de noe forslag til hva du burde gjøre videre?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

joda jeg skjønner dr vaage, har blitt forklart akkurat det samme av fastlegen min. Håper jo at detteer  psykisk dette helvette. Har ingen livskvalitet for å si det sånn, dt er fryktelig slitsomt. Har nesten vært randen av selvmord, men er for glad i familien min og egentlig livet til å gjøre det. Jeg skjønner også meget godt at en tenker at jeg er en hypokonder når jeg tenker på boriella, hjerte osv, men tenker sånn... er det rart egentlig når kroppen så til de grader sloss mot meg. Ligge i en seng med macen , en vifte, et glass med vann og en pakke snus er vel standaren min nå. At en ikke kan gjøre så mye med døden er jeg delvis uenig med når jeg er 27år og har hatt symptomene så lenge, derfor jeg tatt de testene som jeg har gjort og vurderer å ta noen andre.Kan sikkert virke lett å si at jeg innbiller meg dette... Men jeg tror nok at hvis en hadde vært i min situasjon hadde en gjort akkurat det samme som meg. Har vært hos psykolog også noen timer, der sa hun at jeg burde kjekke dette videre for hun så hvordan ansiktet mitt vrengte seg og jeg ble når sjø svimmelheten satte seg inn og hun spørte om hun skulle ringe 113 når jeg holdt meg for brystet da det stramte seg, sa nei faktisk. litt spesielt.....ja :-P

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Dessverre tror jeg ikke det nytter å sove seg bedre. Du trenger sannsynligvis gradert trening/aktivitet for å komme opp av senga igjen. Slik du holder på nå, vil symptombildet sannsynligvis forverres.

 

Folk uten helseangst tenker uhyre sjelden at de har risiko for blodpropp selv om de tilbringer mye tid i senga.

 

Det finnes selvfølgelig en mikroskopisk sjanse for at du feiler et eller annet fysisk, men sannsynligheten for at det skal være noe alvorlig er liten. Uansett tror jeg du har mest å vinne på å jobbe med angsten og øke aktivitetsnivået akkurat nå.

 

Hva sa de på Volvat? Hadde de noe forslag til hva du burde gjøre videre?

 

Takk for råd :) ja det er ikke så lett.. fastlegen min spøkte med at jeg sikkert ville trenge et ambularmende team med meg.  joda du har et poeng der, ser jo den at jeg tenker mye på helsa mi, men en blir jo så var på dette når kroppen er imot en. Er jo dritt lei dette selv, vil jo ikke ha dette sånn, vil bli frisk,har jo håpet. Legen min hadde forsåvidt noen friske kommentarer som " hadde det vært hjertet hadde du var dau for lenge siden"

 

På volvat så tok han mren for han mente det var så rart at jeg plutselig skulle få alt dette, den var jo fin, takk og pris. legen jeg var hos kjenner jeg fra før av av personlige grunner så han syns det var meget merkelig. men tok jo blodprøver som var normale. han sa jeg skulle komme tilbake hvis det ble verre, men at det virka som jeg hadde fått skikkelig psykosomatiske plager, han skvatt litt når han så pulsen min på 98 da jeg satt hos han for jeg var meget aktiv med trening før dette. Men ja, ser den at sovingen ikke hjelper, men jeg er helt utslitt og kroppen vil bare sove..takk for råd :)

Edited by Mann1986ak

Share this post


Link to post
Share on other sites
Bella Dotte

Alle symptomene dine KAN være angst, og det er heller ikke rart om du sover mye, du er sikkert utslitt av å engste deg så mye! Og deprimert i tillegg?? Burde ikke forbause noen...

 

Jeg har selv hatt sterk sosial angst, og jeg har hatt kroppslige symptomer på dette; dog aldri i form av panikkangst og dødsangst, men nok til at jeg forstår hvordan du tolker kroppens signaler. Jeg var sikker på at følelsene i kroppen var bevis på at nå gikk det til helvete, nå hadde jeg dummet meg ut, de andre hater meg, jeg er dust, et monster osv. Men etter at jeg begynte hos psykolog, og så i Angstringen, ble det etterhvert bedre og bedre, jeg valgte strategien å kjenne etter, lagde en liste over symptomene, mer eller mindre slik du har gjort. Jeg opplevde både stikking og svette, tungpustethet og piping i ørene, samt midlertidig hukommelsestap. Det var ikke noe godt!

 

Men jeg jobbet med å "skille" symptomer fra hendelser, jeg kunne konstatere at symtomene nok er ubehagelige, men de er ikke farlige; etter en stund oppdaget jeg at de ikke engang var smertefulle, de bare var der, irriterende, og stjal oppmerksomhet. Jeg passet på å bruke mer positive ord, feks "jobber" jeg med meg selv, jeg "sliter" ikke, og "angst" ble omdøpt til "uro". Etterhvert som jeg ble tryggere (jeg fikk mye støtte fra gruppa og behandlere), ble symptomene mindre viktige, og jeg kunne fokusere mer på hva som skjedde rundt meg, og opplevde at jeg fikk positive tilbakemeldinger fra folk. Jeg kjenner ting i kroppen min nå også, men jeg kaller det "magefølelse" og "jeg er spent", ikke "jeg har angst". Jeg har fått et helt nytt liv.

 

Jeg ønsker ikke å vri over på min historie, jeg vil bare bruke den som en illustrasjon på hvordan angst kan oppføre seg. Dette er én måte, det er litt forskjellig fra person til person, men vi kan ofte kjenne igjen noe av hos selv hos andre, og bare dét kan være til hjelp. Det var det for meg iallfall :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Mann1986ak

Alle symptomene dine KAN være angst, og det er heller ikke rart om du sover mye, du er sikkert utslitt av å engste deg så mye! Og deprimert i tillegg?? Burde ikke forbause noen...

 

Jeg har selv hatt sterk sosial angst, og jeg har hatt kroppslige symptomer på dette; dog aldri i form av panikkangst og dødsangst, men nok til at jeg forstår hvordan du tolker kroppens signaler. Jeg var sikker på at følelsene i kroppen var bevis på at nå gikk det til helvete, nå hadde jeg dummet meg ut, de andre hater meg, jeg er dust, et monster osv. Men etter at jeg begynte hos psykolog, og så i Angstringen, ble det etterhvert bedre og bedre, jeg valgte strategien å kjenne etter, lagde en liste over symptomene, mer eller mindre slik du har gjort. Jeg opplevde både stikking og svette, tungpustethet og piping i ørene, samt midlertidig hukommelsestap. Det var ikke noe godt!

 

Men jeg jobbet med å "skille" symptomer fra hendelser, jeg kunne konstatere at symtomene nok er ubehagelige, men de er ikke farlige; etter en stund oppdaget jeg at de ikke engang var smertefulle, de bare var der, irriterende, og stjal oppmerksomhet. Jeg passet på å bruke mer positive ord, feks "jobber" jeg med meg selv, jeg "sliter" ikke, og "angst" ble omdøpt til "uro". Etterhvert som jeg ble tryggere (jeg fikk mye støtte fra gruppa og behandlere), ble symptomene mindre viktige, og jeg kunne fokusere mer på hva som skjedde rundt meg, og opplevde at jeg fikk positive tilbakemeldinger fra folk. Jeg kjenner ting i kroppen min nå også, men jeg kaller det "magefølelse" og "jeg er spent", ikke "jeg har angst". Jeg har fått et helt nytt liv.

 

Jeg ønsker ikke å vri over på min historie, jeg vil bare bruke den som en illustrasjon på hvordan angst kan oppføre seg. Dette er én måte, det er litt forskjellig fra person til person, men vi kan ofte kjenne igjen noe av hos selv hos andre, og bare dét kan være til hjelp. Det var det for meg iallfall :)

 

Takk for delingen av din historie :-) Har vært depremert inniblandt, føler jeg ikke kommer noen vei og jeg vil ende opp som en dau 27 åring som ikke ble hørt, kanskje litt paranoid vil jeg tro men. Men samtidig så bryter jeg fort ut av depresjonene da jeg føler jeg selv er en fighter, derfor jeg har krevd undersøkelser, syter på nette og vil høre innspill osv, prøver jo å tenke kognitivt midt oppi dette for hva  jeg kan gjøre. prøver å tenke at at dødsangsten min er tanker, altså fantasi og ikke virkeligheten med nåsituasjonen der og da. men når jeg virkelig svimler, det piper i øra, hjertebank som gjør vondt og som merkes i hele kroppen så ja...

 

Sterkt å høre hvordan du har klart å bryte ut av angsten din. Har selv hørt om angstringen og skal nok prøve det, hvis jeg kommer meg ut av senga og symptomene letter litt, men nå så føles det så hardt for jeg ligger og vrir meg av det gjennom dagene. Skal nok ta en borriala test hvis jeg komemr opp av senga, men er så dyrt på oslo borriela senter:/  Men hvis alt dette virkelig er psykisk betinget, så lurer jeg på om det finnes psykriatrisk ved sykehus, sånn tilfelle.. om det er privat så driter jeg i det..?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...