Folk som prater barnslig til deg når du viser ledsager/honnørbevis

[IsteSitron]

Jeg er et helt oppegående menneske, som har bra tale og forståelseevne. 

Ja, jeg har visse problemer, men ikke relatert til utviklingshemning. 

Flere ganger når jeg tar toget, går på bowling og lignende og viser fram honnør/ledsagerbevis forandrer dem straks den vanlige stemmen om til barnestemme. 

Dette begynner å gå meg på nervene, fordi jeg forstår mer enn godt nok når dem snakker vanlig. 

Jeg har flere ganger hatt lyst til å si ifra at jeg ikke finner meg i at dem snakker slik til meg, at jeg forstår dem utmerket når dem snakker vanlig. 

En gang jeg var på et museum pratet personalet der til meg som om jeg ikke var mer enn 2-3 år gammel. 

Men det verste som skjedde var da jeg bodde i en omsorgsbolig og skulle til tannlegen og hadde med meg et personal derfra. 

Det som skjedde da var at jeg satt i tannlegestolen, pratet litt innimellom og plutselig vendte tannlegen seg mot personalet og sa "pusser hun tennene selv eller gjør dere det for henne." Jeg kjente jeg fikk lyst til å dra derfra umiddelbart, det var altså så rart å høre det spørsmålet, vertfall når tannlegen ikke kunne spørre meg, jeg hadde jo ikke noe i munnen, så jeg kunne fint ha svart selv. 

Personalet reagerte også og svarte bare "hun gjør det selv."

Det har også skjedd flere ting på andre steder. 

For eksempel ved et par tilfeller på bowlingen. 

Første gang jeg var på bowlingen og viste frem ledsagerbeviset satte dem opp det gjerdet som barn bruker uten å spørre meg først, og gjerdet stod ikke oppe fra før, det var et automatisk gjerde som skrur seg på når det er den personen som skal bruke det sin tur. 

Da ble den som var med meg sur og gikk opp og ga klar beskjed om at dette ikke skulle gjenta seg. 

Likevel skjedde det samme allerede neste gang jeg var og bowlet. 

Og da jeg flyttet for meg selv inn i omsorgsboligen fikk jeg et spørsmål om jeg klarte å dusje meg selv eller om jeg trengte hjelp, hallo? Der står jeg som et oppegående menneske, som klarer å prate godt for seg, med ingen psykisk utviklingshemning eller fysiske hjelpebehov og så spør h*n om det. 

Og en gang jeg fikk eksem i øret og fikk utskrevet en krem, så fikk jeg et spørsmål om jeg klarte å smure selv, jeg bare, ja! Da jeg skulle til å smøre avbrøt h*n meg og sa at h*n heller skulle gjøre det for meg. 

Jeg skjønner ikke hvorfor folk behandler meg slik. 

Jeg kjenner det irriterer meg og jeg blir rett og slett lei av det. 

Hva skal jeg egentlig si? Er redd for å såre dem det gjelder. 

Men jeg vil heller ikke bli behandlet slik. 

Jeg kjenner jeg må le av dette, samtidig som jeg blir irritert. 

Hva synes dere om dette? 

Burde dem bare få lov til å fortsette å behandle meg slik, eller bør jeg si ifra? 

Tenker på hvordan det blir når jeg flytter inn i kommunal leilighet, tenker på hva jeg skal si til hjemmesykepleien som kommer på besøk om dem prater slik til meg. 

Det er rett og slett uholdbart, det er uprofesjonelt og totalt tullete og behandle et så oppegående menneske slik. 

Jeg er jo ikke hjernedød heller... 

[AnonymBruker]

Jeg synes at du bør si i fra.

Jeg undrer meg over hvorfor noen mennesker er slik mot andre.

Fint om noen som vet, kan si litt om det.

Jeg har opplevd det samme, og hørt andre fortelle om at de har blitt behandlet slik.

Kan det være trakassering?
 

Anonymous poster hash: 8177a...350

[Marie Mel]

Jeg kan ikke forsvare at mennesker ikke henvender seg direkte til handicappede eller som i dette tilfellet, en med ledsagerbevis. Jeg liker ikke at det er slik, men ser at det er slik. Om jeg skal forsøke meg på å tolke årsaken, så må det være kombinasjon av flere ting. De kan bli usikre på hva folk forstår. De mener nok å hjelpe, uten at de er lært opp til å spørre folk direkte om de trenger hjelp. Det handler vel kanskje om egen trygghet i møte med andre, kombinert med dårlig opplæring og oppdragelse kanskje? De tolker deg ut ifra opplysninger de får og ser. Kanskje bare leverer du beviset og de aner ikke hva slags handicapp du har.

 

Jeg bare håper at mennesker blir flinkere til å henvende seg direkte til alle ulike mennesker. Det er nok andre grupper i samfunnet som opplever det samme. Når du vet at det skjer, så hadde jeg ikke brydd meg. Kanskje kan du forandre på noe. Snakke med dem litt før du viser beviset o.l. Jeg sier ikke at det er årsaken i alle tilfeller. Det er bare et eks. på at kanskje noe kan forbedres i måten du går fram på. Det at noen i samfunnet reagerer feil, vil det alltid være. Best å ikke henge seg opp i det. Du får ikke forandret alle andre.

[AnonymBruker]

Noen er også frekke, snakker surt til deg og spør om du har stjålet det fra bestemora di. Eller de ser sjokkerte ut, for de tror nok ikke at man kan se helt normal ut, være pent kledd og klare å føre en normal samtale, SAMTIDIG som man har rett på honnørbillett! 

Anonymous poster hash: 30134...9ef

[tonie]

Jeg forstår godt at det oppleves både sårende og irriterende, men de blir vel bare litt usikre når du har ledsager? De kan jo ikke ane hvorfor du har det, og de kan vel ikke akkurat spørre rett ut heller. Jeg vet faktisk ikke hva det innebærer å ha ledsager engang. Er det som en støttekontakt? Eller det en som lønnes for å med i tilfelle du trenger hjelp med noe praktisk? Kan det være en tante som bare har lyst til holde deg med selskap, eller en offentlig ansatt som skal passe på at DU ikke gjør noe galt, eller hva?

 

Tror det greieste i ditt tilfelle er å bare si fra. Si de skal kommunisere direkte med deg, og ikke med ledsageren.

[AnonymBruker]

 

Noen er også frekke, snakker surt til deg og spør om du har stjålet det fra bestemora di. Eller de ser sjokkerte ut, for de tror nok ikke at man kan se helt normal ut, være pent kledd og klare å føre en normal samtale, SAMTIDIG som man har rett på honnørbillett! 

Anonymous poster hash: 30134...9ef

 

 

Dessverre er vi nok svært mange som har opplevd lignende ting. Jeg synes ikke at det finnes unnskyldning for å oppføre seg slik.

Kanskje flere ansatte ville begynne å oppføre seg bedre, om folk ble flinkere til å klage til sjefen til den som oppfører seg slik, når de har blitt behandlet slik? (Man kan evt også ta opp samtalen med mobil)

Anonymous poster hash: 8177a...350

[Marie Mel]

Du får bare ikke snudd alle andre og oppdratt dem. Det blir en tung vei.

Det er sikkert irriterende at de tror du har stjålet beviset, for du ser for frisk ut, eller at de ikke vet hvordan de skal snakke til deg, siden du har et bevis som sier dem at du må være syk.

 

Jeg tror jeg ville ha ignorert dårlig/upassende adferd fra andre. Er du samme sted flere ganger, så hadde jeg vel sagt pent ifra en gang for alle.

[IsteSitron]

 

Dessverre er vi nok svært mange som har opplevd lignende ting. Jeg synes ikke at det finnes unnskyldning for å oppføre seg slik.

Kanskje flere ansatte ville begynne å oppføre seg bedre, om folk ble flinkere til å klage til sjefen til den som oppfører seg slik, når de har blitt behandlet slik? (Man kan evt også ta opp samtalen med mobil)

Anonymous poster hash: 8177a...350

 

 

Jeg tok opp samtalen med et videokamera en gang.. viste ikke ansiktet til den det gjaldt, men det som skjedde var at jeg ringte på nattevakten i den omsorgsboligen jeg bodde i tidligere for å få medisinene. 

Da nattevakten kom inn begynte hun rett på samtalen med å prate barnslig, samtidig som hun gikk i skapet og fant et glass og fylte det med vann, selv om jeg er fullt i stand til å hente det glasset selv.. men jeg fikk ikke sjansen til å si ifra før hun allerede hadde gjort det. 

Mange tenker ikke lengre enn nesetippen når det gjelder slikt, dem tenker kun at en med ledsagerbevis eller lignende ikke er i stand til å forstå så mye.. men slik er det ikke. Ledsagerbevis betyr jo bare at du kan ha med deg en hvis du sliter med noe, det trenger ikke være fordi du er psykisk utviklingshemmet, det kan være at du er redd det sosiale og ikke tør å dra ut alene. 

Honnørbevis får du hvis du har en vedvarende skade eller lidelse. 

Jeg synes at folk som blir ansatt med mennesker burde få et kurs i hvordan dem prater til mennesker.. 

[tonie]

I en perfekt verden hadde alle vi møtte intuitivt visst nøyaktig hvordan hver og en av oss ønsket og trengte å bli behandlet, men i den vi lever i er det nå engang sånn at vi er forskjellige og har ulike erfaringer. Vi handler og oppfører oss som best vi kan, de fleste av oss, men det er ikke alt vi behersker eller forstår, og noen ganger trår vi feil. Å ha ledsager/ledsagerbevis er tross alt ikke det vanlige, og da tror jeg dessverre dere bare må belage dere på å innimellom være nødt til å si fra. Skarpt hvis det er snakk om ondsinnet eller nedlatende oppførsel, men stort sett vil det vel være nok å svare folk høflig og bestemt, så forstår de kjapt at de har bommet litt.

 

Det som skjedde hos tannlegen, kan det være at han henvendte seg til ledsageren fordi du hadde munnen full med ting og ikke så lett for å svare?

[ISW]

Er det egentlig så rart? Jeg mener, mange som er i denne situasjonen trenger faktisk ekstra hjelp.

 

Det er vel riktig som noen her sier, du kan ikke forandre verden. Du må forandre hvordan du forholder deg til ting som skjer i verden.

 

Prøv å tenke: De kan snakke til meg akkurat som de vil, jeg gir F og det får være deres problem. Så lenge du får den hjelpen du skal ha, er det det viktigste.

 

Generalisering er selvfølgelig noe dritt. Men akkurat i ditt tilfelle virker det jo ikke som det skjer fordi de vil være slemme med deg. 

[frosken]

Jeg tok opp samtalen med et videokamera en gang.. viste ikke ansiktet til den det gjaldt, men det som skjedde var at jeg ringte på nattevakten i den omsorgsboligen jeg bodde i tidligere for å få medisinene. 

Da nattevakten kom inn begynte hun rett på samtalen med å prate barnslig, samtidig som hun gikk i skapet og fant et glass og fylte det med vann, selv om jeg er fullt i stand til å hente det glasset selv.. men jeg fikk ikke sjansen til å si ifra før hun allerede hadde gjort det. 

 

I utgangspunktet er jeg enig med deg i at man alltid skal henvende seg til den som selv tar kontakt og ikke til en evt. ledsager.

 

Når det gjelder det konkrete eksemplet du nevner her, så tror jeg at ulike mennesker vil oppleve dette ulikt. I stedet for å mene at du blir behandlet barnslig, går det an å se dette som omsorgsfull handling fra nattevaktens side.

 

Det er litt som tonie sier et annet sted i tråden her; det skal noe til at folk til enhver tid klarer å gjette seg til akkurat hvordan du ønsker å bli møtt.  Jeg betviler ikke at du av og til kan oppleve støtende hendelser fordi folk misoppfatter situasjonen, men jeg tipper at du også kan ha mye å hente på å tolke omgivelsene dine noe mer velvillig.

[AnonymBruker]

IsteSitron, on 07 Jun 2013 - 01:29, said:

Jeg tok opp samtalen med et videokamera en gang.. viste ikke ansiktet til den det gjaldt, men det som skjedde var at jeg ringte på nattevakten i den omsorgsboligen jeg bodde i tidligere for å få medisinene. 

Da nattevakten kom inn begynte hun rett på samtalen med å prate barnslig, samtidig som hun gikk i skapet og fant et glass og fylte det med vann, selv om jeg er fullt i stand til å hente det glasset selv.. men jeg fikk ikke sjansen til å si ifra før hun allerede hadde gjort det.

I utgangspunktet er jeg enig med deg i at man alltid skal henvende seg til den som selv tar kontakt og ikke til en evt. ledsager.

 

Når det gjelder det konkrete eksemplet du nevner her, så tror jeg at ulike mennesker vil oppleve dette ulikt. I stedet for å mene at du blir behandlet barnslig, går det an å se dette som omsorgsfull handling fra nattevaktens side.

 

Det er litt som tonie sier et annet sted i tråden her; det skal noe til at folk til enhver tid klarer å gjette seg til akkurat hvordan du ønsker å bli møtt.  Jeg betviler ikke at du av og til kan oppleve støtende hendelser fordi folk misoppfatter situasjonen, men jeg tipper at du også kan ha mye å hente på å tolke omgivelsene dine noe mer velvillig.

 

Jeg er enig i at det at nattevakten fylte vann i glasset kan sees som en omsorgsfull handling fra hennes side. Men det at hun pratet barnslig. er ikke noe hun hadde trengt å gjort.

 

Jeg har opplevd å bli pratet barnslig til av ansatte (ikke innen psykiatrien) i helt andre situasjoner, uten å ha møtt vedkommende tidligere og uten å ha vist honnørbevis, ledsagerbevis el.l. Hva synes dere om det?

 

Anonymous poster hash: 8177a...350

[laban]

 

Jeg har opplevd å bli pratet barnslig til av ansatte (ikke innen psykiatrien) i helt andre situasjoner, uten å ha møtt vedkommende tidligere og uten å ha vist honnørbevis, ledsagerbevis el.l. Hva synes dere om det?

Anonymous poster hash: 8177a...350

 

Det har da jeg også, en hel rekke ganger.  Jeg sliter ikke med noe som helst, så jeg vet ikke hva jeg skal skylde på.  Da jeg var ung, antok jeg at det var fordi jeg så yngre ut enn jeg var - den kan jeg nok ikke bruke lenger. 

 

Når det skjer i butikker, regner jeg med at det er fordi det ser ut som om jeg ikke har noen kjøpekraft å skryte av.  Jeg er ikke stivt & dyrt kledd og har generelt lav pyntefaktor.  Butikkansatte foretrekker jo kunder som egentlig ikke trenger å kjøpe noe     Da tenker jeg bare "ha - du skulle bare ha visst!" og ferdig med det. 

 

I andre sammenhenger regner jeg bare med at dette er en med behov for å trykke andre litt ned for å føle seg bedre, og det får da virkelig være deres problem.  Hvis jeg synes det blir ubehagelig, enten det er fordi jeg prates "ned" til eller fordi vedkommende er generelt uhøflig, tenker jeg hardt på at jeg sannsynligvis aldri skal treffe denne personen igjen noen gang.     

 

Og så forsøker jeg å la være å ta den tonen selv, de gangene det er jeg som må stå til tjeneste med et eller annet, f.eks. når noen stiller meg "banale" spørsmål i jobbsammenheng. 

[Dorthe]

Det har ikke noe å gjøre med at vi er kvinner da?  Jeg merker at folk snakker og skriver helt annerledes til menn, samtidig som de blir hørt på på en annen måte.  Jeg har ikke merket noe i forhold til ledsagerbeviset jeg har.  Jeg har diskutert endel med styreren i borettslaget her om trappefri adkomst til den nye balkongen og hun er skikkelig nedlatende.  Men når en mann snakker til henne så er hun lydhør.  Trappefri adkomst til balkongen er forøvrig regnet som universell utforming og det skal skje uten at noen påpeker det.

[cathlin]

Det er noen som har det som en del av en personlig stil å prate litt barnslig til folk, og noen bare er sånn. Du skriver at du syns det er irriterende og lurer på om du skal si i fra.

 

I enkeltsituasjoner som f.eks hos tannlegen kan du godt be vedkommende henvende seg til deg, ellers ville jeg kanskje prøvd å ikke bry meg så mye. Hvis det er noen du skal forholde deg til over lengre tid tror jeg det er best å vise i ord og handling at du er oppegående i stedet for å starte med å klage på vedkommende. Bevis heller at du er det ved å være det, så får du forhåpentligvis en litt annerledes henvendelsesform etter hvert.

[Bella Dotte]

Man blir jo lei seg når sånt skjer gang på gang, det er ikke så lett å manne seg opp og si ifra da!

[IsteSitron]

I en perfekt verden hadde alle vi møtte intuitivt visst nøyaktig hvordan hver og en av oss ønsket og trengte å bli behandlet, men i den vi lever i er det nå engang sånn at vi er forskjellige og har ulike erfaringer. Vi handler og oppfører oss som best vi kan, de fleste av oss, men det er ikke alt vi behersker eller forstår, og noen ganger trår vi feil. Å ha ledsager/ledsagerbevis er tross alt ikke det vanlige, og da tror jeg dessverre dere bare må belage dere på å innimellom være nødt til å si fra. Skarpt hvis det er snakk om ondsinnet eller nedlatende oppførsel, men stort sett vil det vel være nok å svare folk høflig og bestemt, så forstår de kjapt at de har bommet litt.

 

Det som skjedde hos tannlegen, kan det være at han henvendte seg til ledsageren fordi du hadde munnen full med ting og ikke så lett for å svare?

 

Nei, hadde ingen ting i munnen, det var derfor både jeg og ledsageren ble sjokkerte

[frosken]

Det har ikke noe å gjøre med at vi er kvinner da?  Jeg merker at folk snakker og skriver helt annerledes til menn, samtidig som de blir hørt på på en annen måte.  Jeg har ikke merket noe i forhold til ledsagerbeviset jeg har.  Jeg har diskutert endel med styreren i borettslaget her om trappefri adkomst til den nye balkongen og hun er skikkelig nedlatende.  Men når en mann snakker til henne så er hun lydhør.  Trappefri adkomst til balkongen er forøvrig regnet som universell utforming og det skal skje uten at noen påpeker det.

Jeg vet ikke helt om det å snakke nedlatende har med kjønn å gjøre eller ikke, men det stemmer nok på gruppenivå at menn tillegges mer autoritet enn kvinner. Selv kan jeg ikke i farten huske at noen har snakket nedlatende til meg, men hvorvidt det betyr at det ikke skjer eller at det er at jeg ikke legger merke til det, vet jeg ikke.

[Dorthe]

Styreren her i borettslaget er kvinne og jeg har en anelse om at hun tramper på andre for å fremheve seg sjøl når det gjelder andre kvinner, men er ydmyk for menn.

[tonie]

Det at man blir snakket barnslig til kan noen ganger skyldes ens eget kroppsspråk og stemmeleie. Noen jenter har det med å legge hodet på skakke, og liksom gjøre seg små og søte med både stemmen og kroppen. Lille meg, bare. Jeg hadde en venninne i yngre dager som gjorde de tingene der ubevisst, og som samtidig irriterte seg på at folk ikke behandlet henne som en voksen.

 

Jeg mener selvsagt ikke å beskylde noen av dere som opplever å bli snakket barnslig til for å gjøre dere små, men enkelte gjør faktisk det, og da responderer folk ofte ved å snakke til dem som om de var småpiker og ikke voksne kvinner.