Ekspertsvar Hjelper trening og et sunt kosthold mot depresjon?

[IsteSitron]

Hvordan kan du lese ut fra mitt innlegg at jeg har imot tykke mennesker? Jeg er jo tykk selv! Jeg snakker bare ut fra egen erfaring.

 

For du skrev at "man kan bli tykk" følte du skrev om meg også!

[Marie Mel]

Ja, det ønsker jeg meg av hele mitt hjerte.

 

Jeg ser frem til den dagen sentrale helsemyndigheter kan interessere seg for annet enn selvmordsforebygging, distriktspsykiatri og arbeid mot tvang i psykiatrien.

Det må du fortelle mer om NHD.

Hva skal de interessere seg for? Hvor er fokuset feil? Eller hva er det best å fokusere på? Tenker du på gode oppvekstvilkår med tid til familie, hverandre og trening. Basik godt fundament? Eller noe konkret annet innenfor psykiatrien?

Du er konkret når du skriver arbeid mot tvang i psykiatrien. Jeg har forstått at du liker å behandle aggressivt mot depresjoner og andre lidelser med medisiner. Så har jeg fått med meg at du heller til tvang der annet er prøvd ut, framfor neddoping. Jeg sliter ikke med motsetningsforholdet i det.

Jeg er nysjerrig på hva du mener er best.

[tjohei1]

Men er ikke vi mennesker forskjellige.  Noen har mer behov for å snakke om det som har vært vanskelig for å komme videre. Mens andre kan ha det best hvis de glemmer det. Jeg har ikke tro på den fokuseringen på alt det gamle som de hadde før i terapi, men vet ikke om det alltid er rett å helle helt over på andre siden heller.  For meg var slike samtaler til hjelp for å bli ferdig med vanskelige opplevelser.  Men fokuset må selvsagt være å komme videre.  

Enig der også. Noen sutrer seg ferdig og innser at det det ikke nytter i lengden. Støttesamtaler dvs bare å ha noen å snakke med kan jo hjelpe. Det trenger ikke være så ofte heller. Folk er forskjellig og de har vel forskjellige behov. Men etter mange år i samtale kunne jeg ønske at den første jeg møtte bare sa det slik det er, at jeg kan lytte til deg, men jeg kan ikke hjelpe deg. Den jobben må du gjøre selv.

[IsteSitron]

For du skrev at "man kan bli tykk" følte du skrev om meg også!

 

Sorry, er nok litt paranoid, skal legge meg å sove... god natt

[tjohei1]

For du skrev at "man kan bli tykk" følte du skrev om meg også!

Er du tykk da?

[IsteSitron]

Er du tykk da?

 

Ja er det 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det må du fortelle mer om NHD.

Hva skal de interessere seg for? Hvor er fokuset feil? Eller hva er det best å fokusere på? Tenker du på gode oppvekstvilkår med tid til familie, hverandre og trening. Basik godt fundament? Eller noe konkret annet innenfor psykiatrien?

Du er konkret når du skriver arbeid mot tvang i psykiatrien. Jeg har forstått at du liker å behandle aggressivt mot depresjoner og andre lidelser med medisiner. Så har jeg fått med meg at du heller til tvang der annet er prøvd ut, framfor neddoping. Jeg sliter ikke med motsetningsforholdet i det.

Jeg er nysjerrig på hva du mener er best.

Kvalitet:

At det skjer en rask og god diagnostikk av kompetente personer. Det betyr at andelen psykiatere og psykologspesialister må være høy. Videre at diagnostikken må skje systematisk på alle ved at det brukes standardiserte diagnostiske intervjuer som f.eks SCID, MINI, SPIFA, og at det finnes diagnosemøter der diagnoser drøftes.

Deretter at det igangsettes behandling i tråd med internasjonale og nasjonale retningslinjer. Dette gjelder både farmakoterapi og psykoterapi.

 

Psykiatrien er et så stort fag at det ikke er mulig, selv for erfarne spesialister, å være 100% oppdatert på alt fra F1 til F90 (ICD-10). Det krever at fagmiljøene er store nok til at det er mange nok spesialister til å dekke hele feltet.

 

Det ar skjedd en ekstrem utvikling på psykoterapifeltet. Ved 2. generasjons kognitiv terapi som f.eks metakognitiv terapi, er det ulike metoder som brukes ved GAD, OCD og PTSD. Hver enkelt del må læres for seg. Det krever at etter korrekt diagnostikk må den enkelte pasient henvises til den behandleren som er spesialist på den spesifikke lidelsen. Det holder ikke lenger som en gjorde i gamle dager at en satte seg ned og pratet usystematisk om det som var vondt og vanskelig, og så håpet en at ting ville bli bedre etter hvert, eller terapien ble avsluttet når enten behandler eller pasient ikke giddet å fortsette lenger.

 

Det må etableres internkontrollrutiner i alle institusjoner der uavhengige revisorer kontrollerer at de vedtatte diagnose og behandlingsprosedyrer etterfølges.

 

Dette vil være de beste tiltak også for å redusere selvmord og for å få ned bruk av tvang i psykiatrien. Dette er langt viktigere for å forebygge selvmord enn å fjerne skolisser, observere pasienten kontinuerlig (også på do) og langvarige påpassingsinnleggelser på lukket avdeling.

 

Det er mye mer, men nå er det tid for å avslutte arbeidsdagen.

[Marie Mel]

Takk for langt og godt svar.

Det innholdet likte jeg. (om jeg har skjønt halve dybden i det.)

Så man henger litt etter i interkontrollrutiner og "revisor"-jobb og prosedyrer sammenlignet med andre etater og fag. Ikke så rart når det gjelder menneskesinnet og ikke konkrete utmålinger.

Er leger i stor grad gode nok til å bedømme om en pasient skal til psykolog eller psykiater?

Det skulle kanskje vært han med høyest utdanning som skulle avgjort det?

[AnonymBruker]

Meget viktig. Å snakke om det som er vondt og vanskelig gjør en vanligvis bare mer deprimert og enda mer fokusert på symptomene. Sutring vedlikeholder og forsterker.

Det er generellt stor forskjell på kvinner og menn også når det gjelder dette med syting og klaging.

Vi kvinner kan føle oss glade og lettet etter å ha klaget litt til en venninde.

Begge parter vet dette og lar den andre komme til for å lette sitt hjerte litt.

På denne måten kan vi unngå å belaste menn med slike ting som vi vet de helst vil slippe å høre om.

Det er nok endel av biologien og kvinnekulturen og ikke nødvendigvis noe negativt i passe porsjoner.

Etter å ha beklaget oss litt og fått forståelse går vi over til lystigere tema i samtalen.

Anonymous poster hash: a6c2c...847

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er generellt stor forskjell på kvinner og menn også når det gjelder dette med syting og klaging.

Vi kvinner kan føle oss glade og lettet etter å ha klaget litt til en venninde.

Begge parter vet dette og lar den andre komme til for å lette sitt hjerte litt.

På denne måten kan vi unngå å belaste menn med slike ting som vi vet de helst vil slippe å høre om.

Det er nok endel av biologien og kvinnekulturen og ikke nødvendigvis noe negativt i passe porsjoner.

Etter å ha beklaget oss litt og fått forståelse går vi over til lystigere tema i samtalen.

Anonymous poster hash: a6c2c...847

Sympatisk gjort :-)

[Gjest]

Sympatisk gjort :-)

Noe jeg lenge har lurt på er om det å klage og syte er en typisk kvinnegreie. Det virker som menn er langt enklere når det kommer til dette og følelser. Stemmer det?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noe jeg lenge har lurt på er om det å klage og syte er en typisk kvinnegreie. Det virker som menn er langt enklere når det kommer til dette og følelser. Stemmer det?

Ja, det stemmer.

 

Menn er mye enklere sjeler enn det de fleste kvinner tror.

[Madelenemie]

Ja, det stemmer.

 

Menn er mye enklere sjeler enn det de fleste kvinner tror.

 

Noe jeg lenge har lurt på er om det å klage og syte er en typisk kvinnegreie. Det virker som menn er langt enklere når det kommer til dette og følelser. Stemmer det?

Hei!

 

 

Nei! Det stemmer ikke!

 

Slik jeg kjenner mannen skal man forstå det usagte, forstå hint, forstå at han er lei seg når ikke et ord er sagt som kan tyde på det. (da blir man forundret, så irritert, så beklagende, for vet er min feil på et vis)

 

Det har utelukkende med personlighet å gjøre. 

 

I asperger gruppen jeg går i er det kun 1 kvinne som syter og klager og det har jeg formidlet til lederne at jeg misliker, jeg går ikke i en gruppe for å høre om sorg og tristhet, da er jeg heller hjemme. Jeg går dit utelukkende for å finne løsninger, ha det hyggelig, høre noe interessant. 

Tårer misliker jeg sterkt! De får meg til å føle ubehag for jeg vet ikke hva gjøre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei!

 

 

Nei! Det stemmer ikke!

 

Slik jeg kjenner mannen skal man forstå det usagte, forstå hint, forstå at han er lei seg når ikke et ord er sagt som kan tyde på det. (da blir man forundret, så irritert, så beklagende, for vet er min feil på et vis)

 

Det har utelukkende med personlighet å gjøre. 

 

I asperger gruppen jeg går i er det kun 1 kvinne som syter og klager og det har jeg formidlet til lederne at jeg misliker, jeg går ikke i en gruppe for å høre om sorg og tristhet, da er jeg heller hjemme. Jeg går dit utelukkende for å finne løsninger, ha det hyggelig, høre noe interessant. 

Tårer misliker jeg sterkt! De får meg til å føle ubehag for jeg vet ikke hva gjøre.

Jeg har sagt det til det før, og jeg sier det igjen: Du kan IKKE bruke erfaringen verken fra aspergergruppa eller fra enkeltindivider med asperger, til å uttale deg om hvordan andre mennesker uten asperger er.  Deres hjerner og deres sjelsliv er totalt forskjellig.

[cilie]

Ja, det stemmer.

 

Menn er mye enklere sjeler enn det de fleste kvinner tror.

Hehe, som en massør sa til meg: "Du må bli mer mann, X" 

 

Jeg tror vi (jeg) hadde spart oss for mye "kjas" om vi hadde godtatt din påstand - ikke analysere, drøfte osv alt i det vide og brede. Jeg etterlever herved din påstand! 

[Gjest]

Ja, det stemmer.

 

Menn er mye enklere sjeler enn det de fleste kvinner tror.

Akkurat idag skulle jeg ønske jeg var mann. Har sendt bort sønnen min og ser han ikke på en mnd. Jeg er rett og slett deppa og det gjør vondt (jeg gruer meg virkelig til mine avkom flytter ut).... Kanskje mor ikke hadde blitt så deppa om hun var mann?

Det må være deilig å være mann.

[AnonymBruker]

Akkurat idag skulle jeg ønske jeg var mann. Har sendt bort sønnen min og ser han ikke på en mnd. Jeg er rett og slett deppa og det gjør vondt (jeg gruer meg virkelig til mine avkom flytter ut).... Kanskje mor ikke hadde blitt så deppa om hun var mann?

Det må være deilig å være mann.

Synd at du er deppa.

Kommer dere til å ringes i den tiden han er borte?

Hvor gammel ca er han?

 

Anonymous poster hash: bd3bf...b8a

[AnonymBruker]

Akkurat idag skulle jeg ønske jeg var mann. Har sendt bort sønnen min og ser han ikke på en mnd. Jeg er rett og slett deppa og det gjør vondt (jeg gruer meg virkelig til mine avkom flytter ut).... Kanskje mor ikke hadde blitt så deppa om hun var mann?

Det må være deilig å være mann.

Har han gledet seg til å reise bort?

Tror du at han kommer til å få det fint?

Hvis du tror at han kommer til å få det fint; hvis du tenker på det så kanskje det hjelper deg til å ikke være deppa pga det?

Og tenke på hva dere skal gjøre når han kommer hjem?

*klem* til deg

Anonymous poster hash: bd3bf...b8a

[Madelenemie]

Jeg har sagt det til det før, og jeg sier det igjen: Du kan IKKE bruke erfaringen verken fra aspergergruppa eller fra enkeltindivider med asperger, til å uttale deg om hvordan andre mennesker uten asperger er.  Deres hjerner og deres sjelsliv er totalt forskjellig.

Hei!

 

 

Det har du ikke sagt, skrevet eller hintet om før!

 

Oppstykket og delt har du kanskje tenkt det.., men jeg er ikke tankeleser, men bokstavleser. ( hadde du møtt meg hadde jeg vært en ordhører) 

 

Men interessant er det at du skriver " hjerner og sjelsliv er totalt forskjellig". Der setter du ord på, det jeg føler, ofte, og derfor liker jeg feks Star Wars, Star Trek m.m. Føler ofte jeg forstår meg bedre på rom-vesener og våpen og krigføring. I vertfall teoretisk, enn mennesker. (nå er jeg blitt bedre på å forstå mennesker også) 

Men noen mennesker har jo skrevet rollen/manus og replikkene. Nettopp derfor, og fordi jeg kjente meg merkelig igjen i MYE etterforskeren i Broen ( sa og måte var på) så er det jo dermed mennesker som er som meg, altså vanlige mennesker uten asperger syndrom som tenker mer som meg.

Derfor kanskje ikke hjerner og sjelsliv så totalt forskjellig?

 

Videre: Er min mann og jeg ganske på "bølgelengde" bare at han i blant syns jeg oppfører meg som en mann med kvinnelige former. Det er det du og han tror jeg forstår, jeg forstår ikke. Min psykiater er enig med meg ofte og hun er jo kvinne, feks er hun løsnings-orientert og målrettet og sier "ta med din mann til meg så skal jeg forklare en gang til at du ikke er tankeleser". Av den grunn mener jeg det er mye personavhengig og ikke nødvendigvis kjønnsdelt. Min psykiater har ikke asperger :-)

[Gjest]

Hei!

 

 

Det har du ikke sagt, skrevet eller hintet om før!

 

Oppstykket og delt har du kanskje tenkt det.., men jeg er ikke tankeleser, men bokstavleser. ( hadde du møtt meg hadde jeg vært en ordhører) 

 

Men interessant er det at du skriver " hjerner og sjelsliv er totalt forskjellig". Der setter du ord på, det jeg føler, ofte, og derfor liker jeg feks Star Wars, Star Trek m.m. Føler ofte jeg forstår meg bedre på rom-vesener og våpen og krigføring. I vertfall teoretisk, enn mennesker. (nå er jeg blitt bedre på å forstå mennesker også) 

Men noen mennesker har jo skrevet rollen/manus og replikkene. Nettopp derfor, og fordi jeg kjente meg merkelig igjen i MYE etterforskeren i Broen ( sa og måte var på) så er det jo dermed mennesker som er som meg, altså vanlige mennesker uten asperger syndrom som tenker mer som meg.

Derfor kanskje ikke hjerner og sjelsliv så totalt forskjellig?

 

Videre: Er min mann og jeg ganske på "bølgelengde" bare at han i blant syns jeg oppfører meg som en mann med kvinnelige former. Det er det du og han tror jeg forstår, jeg forstår ikke. Min psykiater er enig med meg ofte og hun er jo kvinne, feks er hun løsnings-orientert og målrettet og sier "ta med din mann til meg så skal jeg forklare en gang til at du ikke er tankeleser". Av den grunn mener jeg det er mye personavhengig og ikke nødvendigvis kjønnsdelt. Min psykiater har ikke asperger :-)

 

 

Det kan hende det var dette nhd hadde i hodet da han skrev dette til deg i dag:

 

http://forum.doktoronline.no/index.php?/topic/392420-zeldox-til-risperdal/