Om å spise opp maten

[AnonymBruker]

Jeg leste et utsagn om at mange overvektige voksne fikk den naturlige "refleksen" ødelagt som barn ved krav om å spise opp.

Stemmer dette?

Anonymous poster hash: 8eeed...575

[Bella Dotte]

Ja! Det er jeg helt sikker på gjelder meg iallfall!

[Lille M]

Hvilken refleks snakker du om? Den følelsen av at "nå er det nok, jeg er mett" og å slutte og spise?

[Togli]

Det tror jeg faktisk kan stemme i mange tilfeller.... Mat er en psykologisk greie på mange måter. Hvem orker vel å spise mer mat etter at man er mett?? Jeg tror det er viktig å lytte til kroppens signaler og stoppe matinntaket når kroppen ikke vil ha mer. Det er viktigere å lære ungene å forsyne seg litt av gangen enn å lære dem å spise opp alt de har på fatet...

[AnonymBruker]

Hvilken refleks snakker du om? Den følelsen av at "nå er det nok, jeg er mett" og å slutte og spise?

Jeg vet ikke hvilken refleks det er snakk om.

Anonymous poster hash: 8eeed...575

[laban]

Jeg leste et utsagn om at mange overvektige voksne fikk den naturlige "refleksen" ødelagt som barn ved krav om å spise opp.

Stemmer dette?

Anonymous poster hash: 8eeed...575

Jeg tror ikke noe på at alle har noen slik "naturlig refleks". Det kan være ganske tydelig helt fra ung alder, at vi er forskjellig innrettet når det gjelder appetitt og evne til å stoppe i tide. Noen barn spiser alltid til det er tomt eller til de får beskjed om at nå er det nok, andre får foreldrene til å lure på hva det egentlig lever av. F.eks. i en søskenflokk der ett barn er helt annerledes enn resten av familien, både når det gjelder sultfølelse og kroppsfasong.

Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg mener man skal utsette barn for spisepress. Men nå er det som regel ikke oppfordringer om å f.eks. spise opp en normal porsjon middagsmat (slik at man ikke blir sugen på alt mulig annet utover kvelden) som gjør folk overvektige.

[laban]

Det tror jeg faktisk kan stemme i mange tilfeller.... Mat er en psykologisk greie på mange måter. Hvem orker vel å spise mer mat etter at man er mett?? Jeg tror det er viktig å lytte til kroppens signaler og stoppe matinntaket når kroppen ikke vil ha mer.

Har det falt deg inn at noe av problemet er at ikke alle kropper sender de samme signalene? Det er svært mange som orker å fortsette å spise etter at man egentlig ikke er sulten lenger, og mange har ikke opplevd følelsen av at "kroppen ikke vil ha mer" etter at de sluttet å gulpe opp morsmelk.

Den "naturlige refleksen" som du og mange andre slanke personer sikkert har stor glede av, er ikke noe som alle er utstyrt med i samme grad. Jeg har sett flere eksempler på at f.eks. ett barn i en søskenflokk er helt annerledes enn resten av familien når det gjelder appetitt og "sug", selv om foreldrene er oppegående og fornuftige i matveien. Man ser det omvendte også - at ett barn er unntaket i en familie der alle de andre er mer eller mindre overvektige.

Jeg er enig med deg i at det fort kan bli psykologi ut av dette hvis man problematiserer og maser mye rundt mat og spising helt fra barna er små. Men det gjelder "andre veien" også - i dag vokser noen barn opp med et så ekstremt fokus på sunnhet og vekt at de knapt nok tør ta seg en is i sommervarmen.

For ordens skyld: Jeg er ikke for å utsette barn for spisepress, og jeg er heller ikke feit selv.

[Togli]

Har det falt deg inn at noe av problemet er at ikke alle kropper sender de samme signalene? Det er svært mange som orker å fortsette å spise etter at man egentlig ikke er sulten lenger, og mange har ikke opplevd følelsen av at "kroppen ikke vil ha mer" etter at de sluttet å gulpe opp morsmelk.

Den "naturlige refleksen" som du og mange andre slanke personer sikkert har stor glede av, er ikke noe som alle er utstyrt med i samme grad. Jeg har sett flere eksempler på at f.eks. ett barn i en søskenflokk er helt annerledes enn resten av familien når det gjelder appetitt og "sug", selv om foreldrene er oppegående og fornuftige i matveien. Man ser det omvendte også - at ett barn er unntaket i en familie der alle de andre er mer eller mindre overvektige.

Jeg er enig med deg i at det fort kan bli psykologi ut av dette hvis man problematiserer og maser mye rundt mat og spising helt fra barna er små. Men det gjelder "andre veien" også - i dag vokser noen barn opp med et så ekstremt fokus på sunnhet og vekt at de knapt nok tør ta seg en is i sommervarmen.

For ordens skyld: Jeg er ikke for å utsette barn for spisepress, og jeg er heller ikke feit selv.

Jo, men det er vel det som skjer når barn ikke "får lov" til å stoppe å spise når de ikke vil ha mer? Kroppens naturlige signaler "ødelegges" og man spiser lenge etter at man er mett. Ang. det med ekstremt fokus på sunnhet og vekt, så føler jeg det er et annet tema som ikke har sammenheng med å la barn selv kjenne på når de har fått nok mat, og respektere dem for det?

[laban]

Jo, men det er vel det som skjer når barn ikke "får lov" til å stoppe å spise når de ikke vil ha mer? Kroppens naturlige signaler "ødelegges" og man spiser lenge etter at man er mett. Ang. det med ekstremt fokus på sunnhet og vekt, så føler jeg det er et annet tema som ikke har sammenheng med å la barn selv kjenne på når de har fått nok mat, og respektere dem for det?

Det kan godt hende at gjentatt, systematisk spisepress kan føre til at barns naturlige reaksjon på metthet overstyres. Men jeg tror ikke dette er en hovedårsak til at noen har mye svakere bremsemekanismer i matveien enn andre, det tror jeg kan være der fra begynnelsen.

Jeg mente ikke å vinkle saken over på noe annet, jeg ville bare kommentere det med at "mat er en psykologisk greie på mange måter". Det er jeg enig i, men det sitter slett ikke BARE i psyken, vi er også utstyrt forskjellig fra starten. Og det kan være like skadelig å la barn se enhver kalori som en fiende, som å presse dem til å spise opp maten sin.

Endret 15. juli 2013 av laban

[Lillemus]

Jo, men det er vel det som skjer når barn ikke "får lov" til å stoppe å spise når de ikke vil ha mer? Kroppens naturlige signaler "ødelegges" og man spiser lenge etter at man er mett. Ang. det med ekstremt fokus på sunnhet og vekt, så føler jeg det er et annet tema som ikke har sammenheng med å la barn selv kjenne på når de har fått nok mat, og respektere dem for det?

Jeg kan overhode ikke huske at jeg ble presset til å spise opp maten min da jeg var liten, men det satte spor da en tante av meg stoppet meg etter 5-6 brødskiver til kveldsmat en gang.   Jeg var vel da 8-10 år gammel og en normalvektig, sunn unge som løp ute hele dagen. Hennes datter er jevngammel med meg, den gangen var hun noe tynnere, i voksen alder har hun ikke vært av de tynneste for å si det sånn...

 

Men å spise etter at jeg er mett? Jeg skal være utrolig mett om jeg ikke skal klare å få ned bare litt til... Jeg stopper gjerne å spise når jeg _vet_ jeg har spist nok i forhold til kroppsstørrelse og aktivitet, ikke nødvendigvis når jeg er mett. I grunnen er det litt rart at jeg ikke er overvektig. Jeg verken presser mine unger til å spise opp eller stopper dem i å spise om de vil ha mer, de er normalt slanke begge to.

[Togli]

Det kan godt hende at gjentatt, systematisk spisepress kan føre til at barns naturlige reaksjon på metthet overstyres. Men jeg tror ikke dette er en hovedårsak til at noen har mye svakere bremsemekanismer i matveien enn andre, det tror jeg kan være der fra begynnelsen.

Jeg mente ikke å vinkle saken over på noe annet, jeg ville bare kommentere det med at "mat er en psykologisk greie på mange måter". Det er jeg enig i, men det sitter slett ikke BARE i psyken, vi er også utstyrt forskjellig fra starten. Og det kan være like skadelig å la barn se enhver kalori som en fiende, som å presse dem til å spise opp maten sin.

Jeg leste innlegget ditt en gang til, og følte jeg måtte kommentere litt annerledes (leste for fort første gangen ). Prøvde å redigere det jeg skrev, men du kom meg i forkjøpet Limer her inn det nye svaret mitt som sikkert passer bedre som svar til deg enn det første svaret jeg ga    :

 

 

Jo, men det er vel det som skjer når barn ikke "får lov" til å stoppe å spise når de ikke vil ha mer? Kroppens naturlige signaler "ødelegges" og man spiser lenge etter at man er mett.  Det er klart det alltid vil finnes mange unntak fra "regelen" og sikkert barn som ikke har denne naturlige refleksen. Da må man selvsagt sette grenser for barnet ang matinntak. Og grensen kan være ulik fra barn til barn. Jeg har en nevø som er tynn som en strek og spiser som en hest. Hos ham har foreldrene valgt å la ham få spise fem skiver hvis det er det han har lyst på, for han trenger det tydeligvis. Hadde ha derimot slitt med begynnende overvekt, så ville det vært naturlig å begrense inntaket av mat, og håpe på at han etterhvert fikk en naturlig metthetsfølelse. Folk er ulike.  

 

Jeg har jo mest erfaring med egne barn, og er glad de er slike unger som roper hipp hurra for både is og sjokolade når de får det   Leit når unger får et unaturlig forhold til mat allerede fra barnsben av :/ 

[Togli]

Jeg kan overhode ikke huske at jeg ble presset til å spise opp maten min da jeg var liten, men det satte spor da en tante av meg stoppet meg etter 5-6 brødskiver til kveldsmat en gang.   Jeg var vel da 8-10 år gammel og en normalvektig, sunn unge som løp ute hele dagen. Hennes datter er jevngammel med meg, den gangen var hun noe tynnere, i voksen alder har hun ikke vært av de tynneste for å si det sånn...

 

Men å spise etter at jeg er mett? Jeg skal være utrolig mett om jeg ikke skal klare å få ned bare litt til... Jeg stopper gjerne å spise når jeg _vet_ jeg har spist nok i forhold til kroppsstørrelse og aktivitet, ikke nødvendigvis når jeg er mett. I grunnen er det litt rart at jeg ikke er overvektig. Jeg verken presser mine unger til å spise opp eller stopper dem i å spise om de vil ha mer, de er normalt slanke begge to.

Hehe, dette minner meg om en episode da jeg nok var i den alderen også... Hjemme hadde vi alltid hjemmebakt brød, så toppen av lykke var å få butikkjøpt kneippbrød Jeg overnatta hos tanta mi, og hun lo siden jeg spiste 13 skiver til et måltid   Hun fortalte dette til mamma da hun kjørte meg hjem - men i en lattermild tone (jeg var tynn som en strek, så hun syntes jo det var rart at tynne meg greide å få i meg så mye brød på en gang ). Da husker jeg mamma rett og slett ble litt flau og forklarte meg at det var uhøflig å spise så mye mat på besøk hos folk Den satt, ja!

 

Det jeg _tror_ kan være problematisk er når vi gjør mat til en voldsom greie, både på den ene eller den andre måten... jeg kjenner til tre tilfeller av overvektige barn der alle tre slet med mat på en eller annen måte som småbarn. Det handla enten om at de ikke økte vekta si som de skulle, eller om at de hadde matallargier. Når ungene spiste mat, så ble de overøst med skryt fordi de hadde vært så flinke til å spise mye mat! Jeg tror faktisk ikke det er lurt å gjøre mat til en slik greie.. Mat er noe vi må ha for å leve og for å holde oss sunne og friske. Jeg liker selv ikke tanken på å bruke mat som "belønning"... men gjør det dessverre selv også.. Ta f.eks. en lørdag på handletur med aktive unger: "Hvis dere er flinke når vi går i butikkene, så kan vi spise på Mc Donalds etterpå!"     ....eller: "Nå fortjener vi en is fordi vi har vært så flinke til .......................".  Jeg prøver å minimere koplingen mellom mat og belønning, men greier det ikke helt

[motorPrøysen]

Det stemmer at det er skadelig å tvinge barna til å spise opp, eller i det hele tatt bare oppmuntre dem til det eller belønne det. Det kan føre til at barna ikke lenger er i stand til å kjenne etter hvor mette de føler seg og at de dermed ikke stopper å spise før de har overspist. Flere studier har undersøkt dette.

[Lillemus]

Da husker jeg mamma rett og slett ble litt flau og forklarte meg at det var uhøflig å spise så mye mat på besøk hos folk Den satt, ja!

 

Jeg tror faktisk ikke det er lurt å gjøre mat til en slik greie.. Mat er noe vi må ha for å leve og for å holde oss sunne og friske. Jeg liker selv ikke tanken på å bruke mat som "belønning"... men gjør det dessverre selv også.. Ta f.eks. en lørdag på handletur med aktive unger: "Hvis dere er flinke når vi går i butikkene, så kan vi spise på Mc Donalds etterpå!"     ....eller: "Nå fortjener vi en is fordi vi har vært så flinke til .......................".  Jeg prøver å minimere koplingen mellom mat og belønning, men greier det ikke helt

Jeg spiste alle de brødskivene hjemme hos min mormor altså, ikke hos min tante. Og mormorer synes det bare er stas når man spiser mye.

 

Når det gjelder mine egne unger så prøver jeg også å unngå å bruke mat som belønning og kos og tror jeg har lyktes sånn rimelig greit. Men det hender vi koser oss litt ekstra med noe ekstra godt - f.eks. har vi ofte pizza til ett eller annet underholdningsprogram på tv på fredager og det gleder vi oss til alle mann. Da jentungen var 3-4 år var hun i en skikkelig trassperiode og prøvde å bruke måltidene som maktmiddel, men da lot jeg bare som jeg var fullstendig likegyldig til om hun spiste eller ikke og da var det ikke morsomt særlig lenge.

[TulleKoppen]

"Hva er et naturlig forhold til mat?"

 

Det er å glefse i seg alt man kommer over, og gjerne slåss om godsakene. Dette var den beste strategien for noen tusen år siden. Det var slik man overlevde og ble sterkere.

 

Endel steder i verden i dag har de fortsatt et syn på mat som det ypperste av alt. Får man noe proteinrikt er man i himmelen.

 

Syns det er fint å huske på hvor heldig man er her, også. Men i stedet for å fremme spisepress burde man heller presse på med å ikke forsyne seg med mer enn man spiser. Hvis man ikke orker alt, får restene bli det neste måltidet. Det er ikke en logisk følge av prinsippet om at man er heldig som har all den gode maten vi har å oppmuntre/presse unger til å spise, det er ganske idiotisk. Det er nok best å forklare at mat er verdifullt og faktisk en mangelvare globalt sett.

 

Da jeg vokste opp, og ikke ville spise, så var det bare noen ganger jeg ble presset til det. Det var de gangene jeg ikke likte maten. Når maten står på bordet, tilberedt, og kroppen faktisk er avhengig av en viss mengde kalorier daglig, så er det ganske dårlig å ikke "like" det.

 

Det kastes alt for mye mat. De yngre kommer bare til å bli verre enn vi er.