Lyst på et barn til, men redd det aldri vil skje

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på snart 3år som har diagnosen barneautisme, epilepsi, refluks og store atferdsvansker.

Mitt første avsnitt forteller kanskje litt om hvorfor jeg tror vi aldri kan finne et passende tidspunkt for å få et barn til. Jeg hadde i utgangspunktet lyst på 2 "tette" barn, jeg så frem til å bli mamma og gledet meg til alle de fine tingene med å få barn. Det ble ikke slik jeg hadde tenkt.

Barnefaren gikk fra meg mens jeg gikk gravid og jeg fødte alene en nydelig liten gutt. Han hadde en litt tøff start og lå et par døgn på nyfødtintensiv, men ellers var alt bra.

Når babyen min var 5mnd møtte jeg en kjempe flott mann og etter kort tid flyttet vi sammen. Jeg merket at sønnen min var ganske krevende ift andre barn når han var rundt 8mnd gammel, men tenkte ikke stort mer på det akkurat da, barn er jo forskjellige.

Men så kom ikke språket, han var innesluttet i sin egen lille boble og lekte på en veldig merkelig måte. Han så seg ikke rundt, begynte ikke å peke, vi fikk ikke blikk-kontakt med han og han begynte å bli ganske utagerende.

Rundt 1,5år meldte barnehagen sin bekymring til oss og jeg tok tak i dette og satte igang mølla for å få han utredet. Ble etter mye om og men hørt og han fikk diagnosen barneautisme når han var 2år gammel.

Vi har vært positive og tenkt at ting blir bedre på sikt, men det har bare gått den andre veien, helt til i vår som han fikk effekt av epilepsimedisinene og begynte å bli mer oppmerksom og kunne begynne å kommunisere bedre ved hjelp av å håndlede oss og ved å bruke noe lyder.

Men så har utageringen eskalert og hver minste lille ting er en stor kamp. Idag tidlig brukte jeg 1time på å få skifta bleia hans f.eks.

Altså sammen med en forbedring kommer en forverring og jeg er nå redd for at dette vil fortsette.

Mulig jeg er veldig egoistisk, men jeg føler meg snytt for gledene ved å gå gravid siden svangerskapet med sønnen min ble en tung tid for meg. Jeg føler meg også snytt fordi jeg ikke har fått oppleve å se barnet mitt utvikle seg som andre barn. Føler også at mannen min er litt "snytt" fordi han ikke har fått oppleve svangerskap, fødsel, spebarnstid og alt det fine.

Jeg syns også at det er viktig at barnet mitt får søsken for det er bra for barn med slike diagnoser.

Det er nok helt feil av meg å få et barn til når ting er som de er og jeg syns det er så utrolig trist.

Uff, måtte bare blåse ut og håper noen har trøstende ord til meg.

Anonymous poster hash: 38f23...bbd

[påskelilje]

Men så kom ikke språket, han var innesluttet i sin egen lille boble og lekte på en veldig merkelig måte. Han så seg ikke rundt, begynte ikke å peke, vi fikk ikke blikk-kontakt med han og han begynte å bli ganske utagerende.

Rundt 1,5år meldte barnehagen sin bekymring til oss og jeg tok tak i dette og satte igang mølla for å få han utredet. Ble etter mye om og men hørt og han fikk diagnosen barneautisme når han var 2år gammel.

Innlegget ditt gjorde inntrykk på meg. Jeg forstår godt den lengselen du har etter en graviditet sammen med mannen du elsker og en "normal" baby- og småbarnstid. Samtidig vet du at det alltid vil være noe annerledes hos dere fordidet eldste barnet ditt er annerledes.

Jeg har flere ganger lest artikler der familier har fått barn etter et funksjonshemmet barn, og jeg har ofte tenkt med beundring på slike familier. Det er sikkert krevende, men også givende. En familie vi kjenner har fire barn, der den eldste er multihandicappet uten språk. De tre andre er friske. Kanskje du kan ta kontakt med en pårørende forening og høre om erfaringer fra dette med å få søsken til et barn som har det samme som ditt?