ang søking av jobb og rævva selvbilde/tillit/følelse

[MMT123]

Hei.

 

Håper noen kan hjelpe meg her for vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

 

Saken er den at jeg en gang i tiden, fra jeg var 15-23 var en helt normal arbeidstaker som funket veldig bra på alle måter i jobbene sine. Så ble jeg gravid og fikk barn 24 år gammel. Da begynte en ny karusell. Ble alenemor, flyttet fra barnefar på en plass jeg ikke kjente noen. Pga lite nettverk og familie, så ble jeg veldig isolert. Papirmøllen begynte å rulle hos nav med overgangsstønad og blabla bla. Årene gikk og isolasjonen begynte å prege meg. Så fant jeg ut at jeg skulle studere og fikk gjennomført ett år på høyskole med regnskap og økonomi.

 

Vanskelig å få jobb siden jeg ikke hadde arbeidserfaring innen dette, og ikke har bacherlor. Så ble det å komme inn på tiltak gjennom nav, kvalifiseringsprogrammet. Fikk jobb hvor det ble helt nye erfaringer som meg som arbeidstaker, fikk pluttselig litt hetta for å komme meg på jobb og litt angst iforhold til de jeg jobbet med. Jeg vet jeg gjorde selve jobben bra, men pga selve tiltaket og litt dumme ting som skjedde underveis som jeg vet ikke var min feil, så ble dette en erfaring med blandede følelser. Jeg fikk ikke jobb der, men fikk tilbud om å jobbe videre i praksis der, så avtalte jeg å fortsette der et halvt år lenger.

 

Etter jeg var ferdig der..så var det å søke seg inn i nytt tiltak..no med tanke på at jeg tydligvis hadde fått litt utfordringer underveis i jobb. Kjipt. Var på tiltak så skulle jeg 8 uker ut i praksisjobb igjen. Ca samme erfaring som forrige jobb, bare at nå ble jeg litt klar over at situasjonen hadde litt å spille inn også. Følte meg ikke som en likeverdig arbeidstaker, følte meg som hun fra nav. Vanskelig å komme inn i gruppen når du vet du skal bare være der i en gitt periode, de har deg der, får gratis arbeidskraft. Ikke akkurat sånn som når de ønsker å ha nettopp deg der, fremfor andre søkere. 

 

Så ja, de site 7 årene av mitt liv har nok endret meg endel. Selvtilliten har nok fått seg en trøkk, usikkerheten har tatt en litt for stor plass og nå sitter jeg her å lurer på hva jeg skal gjøre.

 

Har jo lyst å komme meg i vanlig arbeid, men kjenner at jeg ikke stoler helt på megselv lengre. Jeg er ikke den sprudlende personen som er lett å bli kjent med lengre. Jeg er veldig forsiktig og det tar laaaaaang tiiiiid. Mindreverdighetskoplekser og vet ikke hva jeg skal søke på og hvem som kunne tenkt å ha meg med på laget. Når jeg ser på de utlyste stillingene som er så vet jeg ikke. Føler det er lenge siden no jeg tok utannelsen så føler meg usikker på å søke jobber ift den. Er flere felt jeg kunne tenke meg å jobbe innenfor, men så er spm om jeg duger i det hele tatt. Kjenner jeg er på randen til at jeg selv ødlegger alt for meg, altså psyken. Kjenner at den største utfordringen blir de jeg ev skal jobbe med når det gjelder selve det å begynne å jobbe en plass.

 

Huff trenger å kome meg ut av denne fellen, har lyst å bli megselv igjen, eller værtfall få litt troen før alt går i dass og psyken min ødlegger alt for meg. Har nok vært for lenge i ro, for det er all inaktiviteten som har begynt å stille alle spørsmålstegene ved meg. Ikke sundt i det hele tatt.

 

Er det noen med lignende erfaringer som har klart å komme seg opp av kneiken og ut i jobb igjen. Jeg har gått til behandler, for måtte det pga tiltaket gjennom nav. Skjønner at jeg må snart bestille ny time. Tingen er at noen ganger føler jeg at ting ikke løser seg så mye om jeg snakker om problemer og en som sitter å forstår og forstår. Trenger løsninger og et håp om at jeg kan bli tilnærmet den gamle meg igjen.

 

Dette ble særdeles langt, men takk for at du tok deg tid til å lese

[laban]

Hvis det finnes et vikarbyrå der du bor, kan du forsøke å få oppdrag der? Det kan være en fin måte å få litt variert erfaring på, og du kan melde deg interessert (også) i bransjer som du kanskje er litt overkvalifisert for, slik at det er gode sjanser for at du får positive opplevelser på jobb.

Men det kommer selvfølgelig an på arbeidsmarkedet der du har mulighet for å jobbe. Lykke til!

[Bella Dotte]

Du er enda et bevis på at tiltak og praksisplasser har begrenset verdi og i visse (mange?) tilfeller bare virker nedbrytende på den som deltar! Ja til flere skikkelige jobber!

[MMT123]

Hvis det finnes et vikarbyrå der du bor, kan du forsøke å få oppdrag der? Det kan være en fin måte å få litt variert erfaring på, og du kan melde deg interessert (også) i bransjer som du kanskje er litt overkvalifisert for, slik at det er gode sjanser for at du får positive opplevelser på jobb.

Men det kommer selvfølgelig an på arbeidsmarkedet der du har mulighet for å jobbe. Lykke til!

Ja har litt mer troen på vikarbyråer   utfordringen er litt jobbintervjuer også..og overbevise de om at de trenger nettopp meg der..når jeg ikke klarer å overbevise megselv engang så er jo det litt utfordrende å overbevise andre om det..gir ikke fullstendig opp altså pga det, men ja en utfording. 

[MMT123]

Du er enda et bevis på at tiltak og praksisplasser har begrenset verdi og i visse (mange?) tilfeller bare virker nedbrytende på den som deltar! Ja til flere skikkelige jobber!

Er tildels enig i det du sier, men det er ikke bare nedbrytende. Selve praksisen er jo ok å få på papiret, og tanken om arbeidstrening er jo god i.o.m at jeg tenker det for mange er enda værre å ikke ha noe å gjøre, men det er jo sef et stort men her og det er jo at det tydligvis er lite gjennomtenkt. Ift f.eks de tingene jeg er innpå i hovedinnlegget, men også burde man få den lønnen som tilsvarer arbeidet, hvordan ev nav og arbeidsgiver skal dele utbetalingen får være opp til dem, men er jo klart man burde få lønn.Og generelt sett burde vi ha de samme krav og plikter som ellers i arbeidslivet. Staten burde gjøre det lettere for bedrifter å ansette folk med forskjellige utfordringer, slik at de som har utfordringer ikke faller utenfor.

Endret 27. august 2013 av 123Nille

[AnonymBruker]

Hei.

Håper noen kan hjelpe meg her for vet ikke helt hva jeg skal gjøre.

Saken er den at jeg en gang i tiden, fra jeg var 15-23 var en helt normal arbeidstaker som funket veldig bra på alle måter i jobbene sine. Så ble jeg gravid og fikk barn 24 år gammel. Da begynte en ny karusell. Ble alenemor, flyttet fra barnefar på en plass jeg ikke kjente noen. Pga lite nettverk og familie, så ble jeg veldig isolert. Papirmøllen begynte å rulle hos nav med overgangsstønad og blabla bla. Årene gikk og isolasjonen begynte å prege meg. Så fant jeg ut at jeg skulle studere og fikk gjennomført ett år på høyskole med regnskap og økonomi.

Vanskelig å få jobb siden jeg ikke hadde arbeidserfaring innen dette, og ikke har bacherlor. Så ble det å komme inn på tiltak gjennom nav, kvalifiseringsprogrammet. Fikk jobb hvor det ble helt nye erfaringer som meg som arbeidstaker, fikk pluttselig litt hetta for å komme meg på jobb og litt angst iforhold til de jeg jobbet med. Jeg vet jeg gjorde selve jobben bra, men pga selve tiltaket og litt dumme ting som skjedde underveis som jeg vet ikke var min feil, så ble dette en erfaring med blandede følelser. Jeg fikk ikke jobb der, men fikk tilbud om å jobbe videre i praksis der, så avtalte jeg å fortsette der et halvt år lenger.

Etter jeg var ferdig der..så var det å søke seg inn i nytt tiltak..no med tanke på at jeg tydligvis hadde fått litt utfordringer underveis i jobb. Kjipt. Var på tiltak så skulle jeg 8 uker ut i praksisjobb igjen. Ca samme erfaring som forrige jobb, bare at nå ble jeg litt klar over at situasjonen hadde litt å spille inn også. Følte meg ikke som en likeverdig arbeidstaker, følte meg som hun fra nav. Vanskelig å komme inn i gruppen når du vet du skal bare være der i en gitt periode, de har deg der, får gratis arbeidskraft. Ikke akkurat sånn som når de ønsker å ha nettopp deg der, fremfor andre søkere.

Så ja, de site 7 årene av mitt liv har nok endret meg endel. Selvtilliten har nok fått seg en trøkk, usikkerheten har tatt en litt for stor plass og nå sitter jeg her å lurer på hva jeg skal gjøre.

Har jo lyst å komme meg i vanlig arbeid, men kjenner at jeg ikke stoler helt på megselv lengre. Jeg er ikke den sprudlende personen som er lett å bli kjent med lengre. Jeg er veldig forsiktig og det tar laaaaaang tiiiiid. Mindreverdighetskoplekser og vet ikke hva jeg skal søke på og hvem som kunne tenkt å ha meg med på laget. Når jeg ser på de utlyste stillingene som er så vet jeg ikke. Føler det er lenge siden no jeg tok utannelsen så føler meg usikker på å søke jobber ift den. Er flere felt jeg kunne tenke meg å jobbe innenfor, men så er spm om jeg duger i det hele tatt. Kjenner jeg er på randen til at jeg selv ødlegger alt for meg, altså psyken. Kjenner at den største utfordringen blir de jeg ev skal jobbe med når det gjelder selve det å begynne å jobbe en plass.

Huff trenger å kome meg ut av denne fellen, har lyst å bli megselv igjen, eller værtfall få litt troen før alt går i dass og psyken min ødlegger alt for meg. Har nok vært for lenge i ro, for det er all inaktiviteten som har begynt å stille alle spørsmålstegene ved meg. Ikke sundt i det hele tatt.

Er det noen med lignende erfaringer som har klart å komme seg opp av kneiken og ut i jobb igjen. Jeg har gått til behandler, for måtte det pga tiltaket gjennom nav. Skjønner at jeg må snart bestille ny time. Tingen er at noen ganger føler jeg at ting ikke løser seg så mye om jeg snakker om problemer og en som sitter å forstår og forstår. Trenger løsninger og et håp om at jeg kan bli tilnærmet den gamle meg igjen.

Dette ble særdeles langt, men takk for at du tok deg tid til å lese

Har du noe du kan gjøre som får opp selvtilliten på generelt plan? Sosial isolasjon fører lett til lav selvfølelse. Trening kan faktisk gjøre underverker i forhold til at du får mer energi og overskudd. Det frigjør positive endorfiner. Så du kan prøve å gå på treningsstudio, verdt et forsøk. Eller tren ute. Har du videre en venn å besøke? Sosialt samvær øker også selvfølelsen, hvis du har de rette type venner vel og merke. Hvis du ikke har venner, kjenner du en person du kan spørre om å møte på kafè/invitere hjem? Et sted må vennskapet begynne. Andre syns sikkert det er kjempehyggelig å bli spurt. Når det kommer til arbeidslivet skal du kanskje utvide horisonten litt og søke på mange forskjellige typer jobber du kan tenke deg til. Kanskje det viktigste i første omgang er å få seg en jobb, så kan du sikte høyere etter hvert. Husk på at alle andre er ikke nødvendigvis flinkere enn deg selv om du tenker slik. Du har da vel mye å by på! Masse lykke til

Anonymous poster hash: 5c66a...e41

[MMT123]

Har du noe du kan gjøre som får opp selvtilliten på generelt plan? Sosial isolasjon fører lett til lav selvfølelse. Trening kan faktisk gjøre underverker i forhold til at du får mer energi og overskudd. Det frigjør positive endorfiner. Så du kan prøve å gå på treningsstudio, verdt et forsøk. Eller tren ute. Har du videre en venn å besøke? Sosialt samvær øker også selvfølelsen, hvis du har de rette type venner vel og merke. Hvis du ikke har venner, kjenner du en person du kan spørre om å møte på kafè/invitere hjem? Et sted må vennskapet begynne. Andre syns sikkert det er kjempehyggelig å bli spurt. Når det kommer til arbeidslivet skal du kanskje utvide horisonten litt og søke på mange forskjellige typer jobber du kan tenke deg til. Kanskje det viktigste i første omgang er å få seg en jobb, så kan du sikte høyere etter hvert. Husk på at alle andre er ikke nødvendigvis flinkere enn deg selv om du tenker slik. Du har da vel mye å by på! Masse lykke til

Anonymous poster hash: 5c66a...e41

Ja jeg trener flere ganger i uken, men det har dessverre ikke mye effekt på selvtilliten etc for meg selv om jeg vet jeg har en fordel på treningen og kan være flink til ditten eller datten, men det trenger liksom ikke gjennom merkelig nok. Den kan gjøre at jeg får mer energi og overskudd etc.og det er no positivt uansett.

 

Artig at du sier det med vennskap, fikk faktisk et nytt vennskap i dag og det var helt merkelig. Jeg tok en snarvei gjennom skogen hjem fra foreldremøte og vipps der hva hun og hunden. Hunden var så og si helt lik som en jeg hadde før, så da kom snakken i gang. Vi hadde også mye annet felles at det ble faktisk ganske rart. Jeg sa det var helt utrolig hvor tilfeldig alt ble, hun mente det kanskje ikke var så tilfeldig   Vi fikk en merkelig god kontakt som jeg ikke har opplevd med totalt fremmede før, så jeg tar dette som et godt tegn. Så har no fått meg en turveninne i allefall og på dette stedet jeg bor no så har jeg ca ingen å tilbringe tid med utenom barnefar som jeg har flyttet sammen med igjen tidligere i år, og barnet vårt. Så no er jeg litt happy    Og ja, jeg bør kanskje sikte litt lavere ang jobb, men problemet no er liksom at jeg er litt rådvill og vet ikke helt hva jeg går god for, uansett hvilke type jobber..men utrolig fint sagt av deg, jeg skal prøve å huske på det   

[AnonymBruker]

Ja jeg trener flere ganger i uken, men det har dessverre ikke mye effekt på selvtilliten etc for meg selv om jeg vet jeg har en fordel på treningen og kan være flink til ditten eller datten, men det trenger liksom ikke gjennom merkelig nok. Den kan gjøre at jeg får mer energi og overskudd etc.og det er no positivt uansett.

Artig at du sier det med vennskap, fikk faktisk et nytt vennskap i dag og det var helt merkelig. Jeg tok en snarvei gjennom skogen hjem fra foreldremøte og vipps der hva hun og hunden. Hunden var så og si helt lik som en jeg hadde før, så da kom snakken i gang. Vi hadde også mye annet felles at det ble faktisk ganske rart. Jeg sa det var helt utrolig hvor tilfeldig alt ble, hun mente det kanskje ikke var så tilfeldig Vi fikk en merkelig god kontakt som jeg ikke har opplevd med totalt fremmede før, så jeg tar dette som et godt tegn. Så har no fått meg en turveninne i allefall og på dette stedet jeg bor no så har jeg ca ingen å tilbringe tid med utenom barnefar som jeg har flyttet sammen med igjen tidligere i år, og barnet vårt. Så no er jeg litt happy Og ja, jeg bør kanskje sikte litt lavere ang jobb, men problemet no er liksom at jeg er litt rådvill og vet ikke helt hva jeg går god for, uansett hvilke type jobber..men utrolig fint sagt av deg, jeg skal prøve å huske på det

Så bra at du snublet over en venn

Anonymous poster hash: 5c66a...e41

[Gjest]

Nå er det ikke sikkert dette svaret hjelper deg, så bare se bort fra det om så skjønt.

Jeg hadde rævva selvtillit (og selvfølelse) da jeg søkte jobb aller første gang. En venn hjalp meg ut i jobb - anbefalte meg. Det ble starten på en 10 år lang jobb. Dette var ikke en jobb jeg trivdes med, men som ga meg inntekt. Det hjalp heller ikke på selvtilliten.

Så ble jeg syk i økende grad, og havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg ble omskolert via nav til noe jeg kunne tenke meg å drive med. Jeg valgte å hoppe i det, i ny jobb, og jeg var på den tiden alvorlig deprimert. Men jeg lærte på dol faktisk, at det å ha en jobb var viktig for nettopp psyken.

Dette ble starten på et arbeidsliv jeg stortrives i. Det var ikke lett i starten, jeg måtte begynne i det små og bygge meg sakte og gradvis oppover. De siste to årene gikk det veldig fort fremover fordi jeg fikk god og riktig hjelp av behandling.

Idag er jeg i en jobb jeg aldri trodde jeg skulle takle. Jeg har t o m en liten lederjobb, og det hadde jeg iallefall aldri drømt om

Poenget er at min erfaring var å bygge meg opp gradvis. Kanskje noe for deg også? Hvis du kommer i en jibb du trives med så vil selvtilliten komme etter?

Lykke til

[Gjest]

Nå er det ikke sikkert dette svaret hjelper deg, så bare se bort fra det om så skjønt.

Jeg hadde rævva selvtillit (og selvfølelse) da jeg søkte jobb aller første gang. En venn hjalp meg ut i jobb - anbefalte meg. Det ble starten på en 10 år lang jobb. Dette var ikke en jobb jeg trivdes med, men som ga meg inntekt. Det hjalp heller ikke på selvtilliten.

Så ble jeg syk i økende grad, og havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg ble omskolert via nav til noe jeg kunne tenke meg å drive med. Jeg valgte å hoppe i det, i ny jobb, og jeg var på den tiden alvorlig deprimert. Men jeg lærte på dol faktisk, at det å ha en jobb var viktig for nettopp psyken.

Dette ble starten på et arbeidsliv jeg stortrives i. Det var ikke lett i starten, jeg måtte begynne i det små og bygge meg sakte og gradvis oppover. De siste to årene gikk det veldig fort fremover fordi jeg fikk god og riktig hjelp av behandling.

Idag er jeg i en jobb jeg aldri trodde jeg skulle takle. Jeg har t o m en liten lederjobb, og det hadde jeg iallefall aldri drømt om

Poenget er at min erfaring var å bygge meg opp gradvis. Kanskje noe for deg også? Hvis du kommer i en jibb du trives med så vil selvtilliten komme etter?

Lykke til

Ps. Det startet med prasisplass som jeg tror varte i to år.

[AnonymBruker]

Nå er det ikke sikkert dette svaret hjelper deg, så bare se bort fra det om så skjønt.

Jeg hadde rævva selvtillit (og selvfølelse) da jeg søkte jobb aller første gang. En venn hjalp meg ut i jobb - anbefalte meg. Det ble starten på en 10 år lang jobb. Dette var ikke en jobb jeg trivdes med, men som ga meg inntekt. Det hjalp heller ikke på selvtilliten.

Så ble jeg syk i økende grad, og havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg ble omskolert via nav til noe jeg kunne tenke meg å drive med. Jeg valgte å hoppe i det, i ny jobb, og jeg var på den tiden alvorlig deprimert. Men jeg lærte på dol faktisk, at det å ha en jobb var viktig for nettopp psyken.

Dette ble starten på et arbeidsliv jeg stortrives i. Det var ikke lett i starten, jeg måtte begynne i det små og bygge meg sakte og gradvis oppover. De siste to årene gikk det veldig fort fremover fordi jeg fikk god og riktig hjelp av behandling.

Idag er jeg i en jobb jeg aldri trodde jeg skulle takle. Jeg har t o m en liten lederjobb, og det hadde jeg iallefall aldri drømt om

Poenget er at min erfaring var å bygge meg opp gradvis. Kanskje noe for deg også? Hvis du kommer i en jibb du trives med så vil selvtilliten komme etter?

Lykke til

Det er så bra når du gir lange konstruktive tilbakemeldinger til andre. Hva med å fortsette slik. Gi av deg selv og fokuser utover mot andre. Da blir du friskere psykisk. Ikke meningen å skrive om deg, hvis du ønsker innlegget slettet kan du be om det. Men jeg syns det var viktig å komme med denne kommentaren.

Anonymous poster hash: 5c66a...e41

[Gjest]

Det er så bra når du gir lange konstruktive tilbakemeldinger til andre. Hva med å fortsette slik. Gi av deg selv og fokuser utover mot andre. Da blir du friskere psykisk. Ikke meningen å skrive om deg, hvis du ønsker innlegget slettet kan du be om det. Men jeg syns det var viktig å komme med denne kommentaren.

Anonymous poster hash: 5c66a...e41

Ok. Takk for gode ord også

[MMT123]

Nå er det ikke sikkert dette svaret hjelper deg, så bare se bort fra det om så skjønt.

Jeg hadde rævva selvtillit (og selvfølelse) da jeg søkte jobb aller første gang. En venn hjalp meg ut i jobb - anbefalte meg. Det ble starten på en 10 år lang jobb. Dette var ikke en jobb jeg trivdes med, men som ga meg inntekt. Det hjalp heller ikke på selvtilliten.

Så ble jeg syk i økende grad, og havnet til slutt utenfor arbeidslivet. Jeg ble omskolert via nav til noe jeg kunne tenke meg å drive med. Jeg valgte å hoppe i det, i ny jobb, og jeg var på den tiden alvorlig deprimert. Men jeg lærte på dol faktisk, at det å ha en jobb var viktig for nettopp psyken.

Dette ble starten på et arbeidsliv jeg stortrives i. Det var ikke lett i starten, jeg måtte begynne i det små og bygge meg sakte og gradvis oppover. De siste to årene gikk det veldig fort fremover fordi jeg fikk god og riktig hjelp av behandling.

Idag er jeg i en jobb jeg aldri trodde jeg skulle takle. Jeg har t o m en liten lederjobb, og det hadde jeg iallefall aldri drømt om

Poenget er at min erfaring var å bygge meg opp gradvis. Kanskje noe for deg også? Hvis du kommer i en jibb du trives med så vil selvtilliten komme etter?

Lykke til

Takk for svar hww   Du fikk meg til å få litt mer troen på å fortsette i tiltak. Har søkt mange jobber i sommer i håp om å få meg fast arbeid, men med en liten/stor klump i magen..no fikk jeg litt mer håp på at ett nytt tiltak gjennom nav kan føre noe godt med seg alikevell..skal snart inn på nytt, kanskje dette blir det tredje og det siste jeg skal inn på og at forhåpentligvis kan føre til fast arbeid, håper det   Håper jeg klarer å holde motet oppe. Uansett takk for innspill