Jump to content
gwanju

Hvor mye skal en 15-åring styres?

Recommended Posts

gwanju

Vi har akkurat hatt utviklingssamtale med juniors kontaktlærer, det var igrunnen ikke oppløfende. Han er nå veldig typisk tenåringsgutt, skal være så tøff og kul, gidder ikke følge med på skolen, gir litt blaffen i det meste.  Fram til og med 8. klasse var han ganske ivrig på skolen og gjorde seg positivt bemerket i flere fag. I løpet av 9. klasse sank motivasjonen, og så langt i 10. klasse er den helt på bunnen.

Tilbakemeldingene vi fikk fra læreren var i korthet:
- møter uforberedet til timene, sløver og småspiser mens læreren underviser

- er frekk i munnen og svarer lærerene på en uhøffelig måte

- innleveringer og prosjekter er dårlig utført, han gjør et minimum av det som kreves og gidder ikke lese seg opp på fagene.  Det han ikke fanger opp i timene hopper han glatt over og skylder på dumme lærere som gir ham dårlig karakter.

 

Hjemme henger han stort sett over PC`en og er ikke lett å oppnå kontakt med. Han gidder ikke følge med på trenignstider og finne ut hvordan han skal komme seg dit.Treningene er også kjedelige og han er som regel sur når ham kommer hjem. I vår inngikk han en forpliktende avtale med treneren at han skulle satse for fullt dette året og gjøre sitt beste, hvilket han da ikke gjør.

 

Jeg har sluppet opp en del på kontrollen av junior nå som han går i 10.klasse fordi jeg mener at han finne ut av ting selv. Resultatet ser vi jo nå, han tar ikke ansvar selv og vi som forldre får negative tilbakemeldinger på hans oppførsel.

 

Egentlig har jeg litt lyst til å innta en "la det skure og gå holdning" og se hvor mange dårlige tilbakemeldinger han må få før han skjerper seg. Men både skole og håndballtrener forventer at vi skal stille opp og sørge for at lekser blir gjort og at presterer på trening.

 

Hvor mye skal jeg/ vi styre gutten, han lærer jo ikke å ta ansvar selv når han  vet at vi alltid trår til. Jeg synes det er en vanskelig balansegang og tar gjerne i mot innspill fra andre tenåringsforeldre.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

påskelilje

Det er to ting jeg tenker på i første omgang, som jeg ville ha prioritert:

  1. Ta en alvorsprat med ham i forhold til hva han ønsker å gjøre etter 10. klasse. Kan dere se på karakterkravene som var i år og se hvordan han ligger an på det han ønsker å gjøre? Prøv å få ham til å innse at det er HAM det går utover dersom han ikke kommer inn på den linjen (eller hva det nå heter) han ønsker FORDI han har sløvet bort noen karakterer.
  2. Sett klare grenser til hvor mye tid han skal få bruke på dataen. Sett på sperrer eller sett koder på trådløst nett eller gjør som en kollega av meg gjorde - han tok med seg tenåringsguttens pc på jobben, slik at han ikke fikk bruke den før faren var hjemme fra jobb. Også mobiler kan inndras om kvelden, slik at han ikke bruker den f.eks. etter klokka 22.
  3. Når det gjelder treningen, så synes jeg det er hans ansvar om han vil følge opp dette eller ikke. Når de er såpass store, er det som regel et høyt nivå på treningen, og det nytter ikke å være med halvveis. Kanskje kan dere la ham gi opp treningen på betingelse av at han jogger to ganger i uka?

Share this post


Link to post
Share on other sites
laban

Egentlig har jeg litt lyst til å innta en "la det skure og gå holdning" og se hvor mange dårlige tilbakemeldinger han må få før han skjerper seg. Men både skole og håndballtrener forventer at vi skal stille opp og sørge for at lekser blir gjort og at presterer på trening.

 

Hvor mye skal jeg/ vi styre gutten, han lærer jo ikke å ta ansvar selv når han  vet at vi alltid trår til. Jeg synes det er en vanskelig balansegang og tar gjerne i mot innspill fra andre tenåringsforeldre.

Det er vel ikke så lett for dere å sørge for at han presterer på trening? Dere kan kanskje presse ham til å dra dit, men ikke så veldig mye mer?

Håndballen kan han nedprioritere for en stund uten at det blir noen katastrofe, men 10. klasse er viktig. Jeg ville satt kreftene inn der, men har egentlig ikke noen konkrete råd - så vidt jeg husker, har han ingen vgs-linje eller skole han gjerne vil inn på, slik at dere kunne jobbe mot det målet sammen?

Min egen sønn (9. klasse) snudde plutselig om fra å måtte "dras" gjennom leksene til å ville ordne alt selv, i 7. klasse. Det startet også med katastrofe, men nå som jeg kan følge med på karakterene, går det LITT bedre. Så min faste trussel overfor ham, er at jeg må få mer innsyn i leksene hvis det går for dårlig...

Bestikkelser / inndragning av goder er upedagogisk, men kan være effektive for viktige ting. Men det er nok best hvis dere klarer å lage en slags avtale, ikke bare plutselig "overfalle" ham med straff. Regn sammen hva han koster i lommepenger, mobil osv. og sett noen betingelser for at han fremdeles skal ha "full dekning"? Kan dere sette ham helt offline (uten PC eller mobil) til en fast tid mandag - torsdag, slik at han får gjort noen av leksene, mot at han blir kjørt til / hentet på trening eller noe annet han synes er positivt?

Ang. trening synes jeg dere kan revurdere satsningen hvis dette er en vanskelig periode. Det er bedre å bli enige om at han trener f.eks. to dager i uka og faktisk møter opp der og går inn for saken, enn at han skal møte opp på alle og være halvhjertet og negativ. Kanskje treneren har noe å bidra med, han har sikkert sett fenomenet før? Har han mer lyst til å spille for et lag som tar det litt mindre alvorlig?

Det er ikke lett, jeg kommer til å følge med på evt. geniale tips i denne tråden. Noe av problemet er at det er vanskelig å få kontakt med ungdommen uten at det blir krangel av det allerede fra start.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Jeg tror ikke det finnes noe universalmiddel mot umotiverte femtenåringer. Noen lar seg regulere via trusler om sanksjoner (inndragning av pc, lommepenger osv. ), mens andre presterer enda dårligere dersom omgivelsene prøver seg med slik skjult tvang.

 

Når det gjelder treningen, så hadde jeg vært fornøyd bare han møter opp (selv om det innebærer litt mas fra deres side). Når det gjelder skolen, så mener jeg at det _viktigste_ også der, er at han møter, og at han ikke gjør ting på skolen som er direkte asosialt (som å være kjip mot medelever osv. ). Hvis han ikke selv har et mål om å komme inn på en bestemt skole og dermed oppnå et bestemt karakterkrav, så tror jeg det nytter lite å mase om at det er 10. trinn og avgangsår. De vet at de kommer inn på en eller annen skole, så de voksnes mas om karakterenes betydning, har ikke nødvendigvis noen virkning. Prøv om det er mulig å bli enig med ham om å gjøre litt ekstra innsats i et eller to fag.

 

Et annet tema som er viktig å være oppmerksom på når det gjelder femtenåringer, er utprøving av rusmidler.

 

Jeg mener at femtenåringer ikke nødvendigvis er så regulerbare, og at det er viktig som foreldre å ikke lage unødvendig drama av "bagateller". Gutter trives ofte dårligere enn jenter på skolen mot slutten av ungdomsskolen, og kanskje blir han mer motivert neste år etter skolebytte. Det pleier å bli ok folk av sløve femtenåringer også:-)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kayia

Jeg husker ikke bakgrunnen til gutten din, og svarer derfor på bakgrunn av det du skriver her. 

 

Dersom dette var min gutt ville jeg grepet inn nå med en gang. En gjennomsnittelig 15-årig gutt er IKKE moden til hverken å forstå konsekvensene av egne feilsteg eller moden nok til å opprettholde en sterk motivasjon for det som vil kunne gi en fremtidig glede, og etter min mening er det derfor ALTFOR tidlig å forvente at han skal finne ut av ting selv. Jeg syns din gutts atferd bekrefter at han er en sånn en som trenger oppfølging.

 

Jeg ville startet med å snakke om tilbakemeldingen fra kontaktlærer, for så å spørre om han selv hadde noen ideer om hvordan dere sammen kan jobbe med dette. Han har neppe ideer selv, så sørg for å ha tenkt litt selv ;)

 

Jeg ville startet med å spørre om hva han har lyst til å gjøre etter 10. klasse for å vite hvilke fag som var ekstra viktige. Jeg ville strukket meg langt for at han skulle få gode nok karakterer samt motivasjon for å nå dette målet. Jeg har svært mange ganger sett at 14-16 er en svært kritisk alder, både fordi man i denne perioden legger grunnlaget for videre skolegang, men også fordi de som faller utenfor lettere havner i dårlig selskap.

 

Her i huset har vi sittet ved siden av jr gjennom hele grunnskolen. Ikke hver dag og hele tiden selvfølgelig, men i perioder der det har vært behov for det. I norsk har vi feks sittet sammen og diskutert oss fram til en disposisjon for stiler/ rapporter før han har gått for å skrive, i matte har vi sittet sammen med han og regnet (det gjør vi fremdeles, og han går nå på studiespesialisering), i div samfunnsfag har vi hørt han før prøver og i språkfag har vi hørt han i gloser etc. Akkurat som våre foreldre gjorde overfor oss forsåvidt.

 

Jeg ville dessuten inngått avtaler om spilling, og krevd at lekser kom først. Ikke i streng tone, men mer som en formidling av nye regler: "Vi må gjøre om på noen rutiner her i huset, for jeg har ikke fulgt godt nok med, og det er tydelig at du har ikke fått tid nok til å gjøre det du skal. Vi må ha en avtale om at lekser kommer først og spilling etterpå". I første omgang kan dere se om han respekterer dette, men gjør han ikke det ville jeg skiftet passord på nettet med ujevne mellomrom el.l. (vanskelig å si hva som vil funke for deres gutt siden jeg vet lite om han ut over det som står i hovedinnlegget).

 

Dette med trening ville jeg ikke lagt press på nå. Jeg ville konsentrert meg om at han gjorde lekser, oppførte seg som folk på skolen og fremdeles respekterte deres regler hjemme.

 

Hvilke venner har han forresten, og hva liker han å gjøre på fritiden ut over å spille?

Edited by Kayia

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Vi har akkurat hatt utviklingssamtale med juniors kontaktlærer, det var igrunnen ikke oppløfende. Han er nå veldig typisk tenåringsgutt, skal være så tøff og kul, gidder ikke følge med på skolen, gir litt blaffen i det meste.  Fram til og med 8. klasse var han ganske ivrig på skolen og gjorde seg positivt bemerket i flere fag. I løpet av 9. klasse sank motivasjonen, og så langt i 10. klasse er den helt på bunnen.

Tilbakemeldingene vi fikk fra læreren var i korthet:

- møter uforberedet til timene, sløver og småspiser mens læreren underviser

- er frekk i munnen og svarer lærerene på en uhøffelig måte

- innleveringer og prosjekter er dårlig utført, han gjør et minimum av det som kreves og gidder ikke lese seg opp på fagene.  Det han ikke fanger opp i timene hopper han glatt over og skylder på dumme lærere som gir ham dårlig karakter.

 

Hjemme henger han stort sett over PC`en og er ikke lett å oppnå kontakt med. Han gidder ikke følge med på trenignstider og finne ut hvordan han skal komme seg dit.Treningene er også kjedelige og han er som regel sur når ham kommer hjem. I vår inngikk han en forpliktende avtale med treneren at han skulle satse for fullt dette året og gjøre sitt beste, hvilket han da ikke gjør.

 

Jeg har sluppet opp en del på kontrollen av junior nå som han går i 10.klasse fordi jeg mener at han finne ut av ting selv. Resultatet ser vi jo nå, han tar ikke ansvar selv og vi som forldre får negative tilbakemeldinger på hans oppførsel.

 

Egentlig har jeg litt lyst til å innta en "la det skure og gå holdning" og se hvor mange dårlige tilbakemeldinger han må få før han skjerper seg. Men både skole og håndballtrener forventer at vi skal stille opp og sørge for at lekser blir gjort og at presterer på trening.

 

Hvor mye skal jeg/ vi styre gutten, han lærer jo ikke å ta ansvar selv når han  vet at vi alltid trår til. Jeg synes det er en vanskelig balansegang og tar gjerne i mot innspill fra andre tenåringsforeldre.

Jeg har sett nok av eksempler og selv erfart at manglende grensesetting spesielt i tenårene fører til sløve og umotiverte ungdommer/voksne. Hvis jeg kunne gått tilbake ti år i tid, hadde jeg gjort ting helt annerledes. Jeg hadde satt klare grenser og gitt ungdommen mer ansvar og arbeidsoppgaver. Jeg var alt for snill, og jeg ser resultatet i dag. H*n tror at alt kommer dettende opp i fanget, og mister lett motet med motstand. Problemet er at disse bortskjemte ungdommene som tilbringer dagene foran pc og gjør som de vil i dag, skal ut og møte en tøff voksenverden en dag.

Anonymous poster hash: 57e0e...45b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

gwanju

 

Det er to ting jeg tenker på i første omgang, som jeg ville ha prioritert:

  1. Ta en alvorsprat med ham i forhold til hva han ønsker å gjøre etter 10. klasse. Kan dere se på karakterkravene som var i år og se hvordan han ligger an på det han ønsker å gjøre? Prøv å få ham til å innse at det er HAM det går utover dersom han ikke kommer inn på den linjen (eller hva det nå heter) han ønsker FORDI han har sløvet bort noen karakterer.
  2. Sett klare grenser til hvor mye tid han skal få bruke på dataen. Sett på sperrer eller sett koder på trådløst nett eller gjør som en kollega av meg gjorde - han tok med seg tenåringsguttens pc på jobben, slik at han ikke fikk bruke den før faren var hjemme fra jobb. Også mobiler kan inndras om kvelden, slik at han ikke bruker den f.eks. etter klokka 22.
  3. Når det gjelder treningen, så synes jeg det er hans ansvar om han vil følge opp dette eller ikke. Når de er såpass store, er det som regel et høyt nivå på treningen, og det nytter ikke å være med halvveis. Kanskje kan dere la ham gi opp treningen på betingelse av at han jogger to ganger i uka?

 

Takk for gode innspill. Vi har snakket ganske mye om at han må skjerpe seg forå komme inn på ønsket skole, det virker som om han skjønner det der og da, men uka etter er det glemt igjen.

 

Tidsbegrensning på PC gikk vi bort fra, han klare fint  å omgå spernne jeg hadde lagt inn, nå krever vi at han sitter i samme rom som oss når han holder på med pc`en da er det litt enklere å få ham vekk derfra.

 

Når det gjelder håndballtreningen har han forpliktet seg til å gjennomføre fram tikl 1.mai neste år, og det skal han holde. Her må nok vi bli flinkere til å la ham følge opp selv. De siste ukene har han også begynt å trene styrke utenom håndballen og foreløpig synes han det er gøy.

Share this post


Link to post
Share on other sites
gwanju

Det er vel ikke så lett for dere å sørge for at han presterer på trening? Dere kan kanskje presse ham til å dra dit, men ikke så veldig mye mer?

Håndballen kan han nedprioritere for en stund uten at det blir noen katastrofe, men 10. klasse er viktig. Jeg ville satt kreftene inn der, men har egentlig ikke noen konkrete råd - så vidt jeg husker, har han ingen vgs-linje eller skole han gjerne vil inn på, slik at dere kunne jobbe mot det målet sammen?

Min egen sønn (9. klasse) snudde plutselig om fra å måtte "dras" gjennom leksene til å ville ordne alt selv, i 7. klasse. Det startet også med katastrofe, men nå som jeg kan følge med på karakterene, går det LITT bedre. Så min faste trussel overfor ham, er at jeg må få mer innsyn i leksene hvis det går for dårlig...

Bestikkelser / inndragning av goder er upedagogisk, men kan være effektive for viktige ting. Men det er nok best hvis dere klarer å lage en slags avtale, ikke bare plutselig "overfalle" ham med straff. Regn sammen hva han koster i lommepenger, mobil osv. og sett noen betingelser for at han fremdeles skal ha "full dekning"? Kan dere sette ham helt offline (uten PC eller mobil) til en fast tid mandag - torsdag, slik at han får gjort noen av leksene, mot at han blir kjørt til / hentet på trening eller noe annet han synes er positivt?

Ang. trening synes jeg dere kan revurdere satsningen hvis dette er en vanskelig periode. Det er bedre å bli enige om at han trener f.eks. to dager i uka og faktisk møter opp der og går inn for saken, enn at han skal møte opp på alle og være halvhjertet og negativ. Kanskje treneren har noe å bidra med, han har sikkert sett fenomenet før? Har han mer lyst til å spille for et lag som tar det litt mindre alvorlig?

Det er ikke lett, jeg kommer til å følge med på evt. geniale tips i denne tråden. Noe av problemet er at det er vanskelig å få kontakt med ungdommen uten at det blir krangel av det allerede fra start.

Takk for gode svar Laban, det å inngå avtaler var en god ide å ta med seg videre.

 

Når det gjelder håndballtreningen er det ikke mye støtte å få fra treneren, han forlanger fullt oppmøte på alle treninger, gjør de ikke det henger han dem ut overfor de andre spillerene. Vi har prøvd å til en løsning men har ikke kommt noen vei, det er vinn eller forsvinn som gjelder.

Share this post


Link to post
Share on other sites
gwanju

Jeg tror ikke det finnes noe universalmiddel mot umotiverte femtenåringer. Noen lar seg regulere via trusler om sanksjoner (inndragning av pc, lommepenger osv. ), mens andre presterer enda dårligere dersom omgivelsene prøver seg med slik skjult tvang.

 

Når det gjelder treningen, så hadde jeg vært fornøyd bare han møter opp (selv om det innebærer litt mas fra deres side). Når det gjelder skolen, så mener jeg at det _viktigste_ også der, er at han møter, og at han ikke gjør ting på skolen som er direkte asosialt (som å være kjip mot medelever osv. ). Hvis han ikke selv har et mål om å komme inn på en bestemt skole og dermed oppnå et bestemt karakterkrav, så tror jeg det nytter lite å mase om at det er 10. trinn og avgangsår. De vet at de kommer inn på en eller annen skole, så de voksnes mas om karakterenes betydning, har ikke nødvendigvis noen virkning. Prøv om det er mulig å bli enig med ham om å gjøre litt ekstra innsats i et eller to fag.

 

Et annet tema som er viktig å være oppmerksom på når det gjelder femtenåringer, er utprøving av rusmidler.

 

Jeg mener at femtenåringer ikke nødvendigvis er så regulerbare, og at det er viktig som foreldre å ikke lage unødvendig drama av "bagateller". Gutter trives ofte dårligere enn jenter på skolen mot slutten av ungdomsskolen, og kanskje blir han mer motivert neste år etter skolebytte. Det pleier å bli ok folk av sløve femtenåringer også:-)

Takk skal du ha Frosken, du har alltid kloke svar

 

Han er en veldig populær gutt, og er veldig godt likt blant venner og medelever og tar ofte de svakes parti, så noe godt er det i ham også. Vi er veldiig obs på rusmidler og foreløpig tar han veldig avstand til både røyk og alkohol, men jeg er klar over at det fort kan endre seg. I forbindelse med  håndballen har alle spillerne måttet inngå en kontrakt med treneren at all bruk av rusmidler er forbudt så lenge de medlemm av klubben.

 

Det bli nok folk av gutten tilslutt selv om det er vanskelig å se det akkurat nå:)

Share this post


Link to post
Share on other sites
gwanju

Jeg husker ikke bakgrunnen til gutten din, og svarer derfor på bakgrunn av det du skriver her. 

 

Dersom dette var min gutt ville jeg grepet inn nå med en gang. En gjennomsnittelig 15-årig gutt er IKKE moden til hverken å forstå konsekvensene av egne feilsteg eller moden nok til å opprettholde en sterk motivasjon for det som vil kunne gi en fremtidig glede, og etter min mening er det derfor ALTFOR tidlig å forvente at han skal finne ut av ting selv. Jeg syns din gutts atferd bekrefter at han er en sånn en som trenger oppfølging.

 

Jeg ville startet med å snakke om tilbakemeldingen fra kontaktlærer, for så å spørre om han selv hadde noen ideer om hvordan dere sammen kan jobbe med dette. Han har neppe ideer selv, så sørg for å ha tenkt litt selv ;)

 

Jeg ville startet med å spørre om hva han har lyst til å gjøre etter 10. klasse for å vite hvilke fag som var ekstra viktige. Jeg ville strukket meg langt for at han skulle få gode nok karakterer samt motivasjon for å nå dette målet. Jeg har svært mange ganger sett at 14-16 er en svært kritisk alder, både fordi man i denne perioden legger grunnlaget for videre skolegang, men også fordi de som faller utenfor lettere havner i dårlig selskap.

 

Her i huset har vi sittet ved siden av jr gjennom hele grunnskolen. Ikke hver dag og hele tiden selvfølgelig, men i perioder der det har vært behov for det. I norsk har vi feks sittet sammen og diskutert oss fram til en disposisjon for stiler/ rapporter før han har gått for å skrive, i matte har vi sittet sammen med han og regnet (det gjør vi fremdeles, og han går nå på studiespesialisering), i div samfunnsfag har vi hørt han før prøver og i språkfag har vi hørt han i gloser etc. Akkurat som våre foreldre gjorde overfor oss forsåvidt.

 

Jeg ville dessuten inngått avtaler om spilling, og krevd at lekser kom først. Ikke i streng tone, men mer som en formidling av nye regler: "Vi må gjøre om på noen rutiner her i huset, for jeg har ikke fulgt godt nok med, og det er tydelig at du har ikke fått tid nok til å gjøre det du skal. Vi må ha en avtale om at lekser kommer først og spilling etterpå". I første omgang kan dere se om han respekterer dette, men gjør han ikke det ville jeg skiftet passord på nettet med ujevne mellomrom el.l. (vanskelig å si hva som vil funke for deres gutt siden jeg vet lite om han ut over det som står i hovedinnlegget).

 

Dette med trening ville jeg ikke lagt press på nå. Jeg ville konsentrert meg om at han gjorde lekser, oppførte seg som folk på skolen og fremdeles respekterte deres regler hjemme.

 

Hvilke venner har han forresten, og hva liker han å gjøre på fritiden ut over å spille?

For å begynne med det siste først, han har mange venner, de fleste har vært sammen med siden de startet i 1. klasse. Stort sett greie ungdommer, men noen av dem mangler faste rammer og får styre som de vil, foreldrene blir litt tilskuere til sine egne ungdommers gjøren og laden. Dette påvirker jo også vår sønn som blir frustert fordi han ikke får reke like fritt omkring. Håndball og styrketrening legger beslag på en del av fritiden hans, tid utover det blir brukt til spilling hos venner når han ikke får lov hjemme.

 

Vi krever at lekser skal gjøre før spilling, men enten har han gjort dem på skolen eller så gjør han dem før vi kommer fra jobb. Han har aldri villet ha hjelp til lekser, dette har villet fikse selv helt fra han ble så stor at han kunne  jobbe selvstendig. Vår tilbud om leksehjelp blir avvist og sett på som utidig innblanding, han skal fikse det selv.

 

Respekt for lærere og andre voksne er noe vi har snakket mye om, men han tar alt som kritkk og føler at han må forsvare seg. Han tenker ikke før han snakker, og blir da så sint at han bare buser ut det det han føler der og da.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kayia

For å begynne med det siste først, han har mange venner, de fleste har vært sammen med siden de startet i 1. klasse. Stort sett greie ungdommer, men noen av dem mangler faste rammer og får styre som de vil, foreldrene blir litt tilskuere til sine egne ungdommers gjøren og laden. Dette påvirker jo også vår sønn som blir frustert fordi han ikke får reke like fritt omkring. Håndball og styrketrening legger beslag på en del av fritiden hans, tid utover det blir brukt til spilling hos venner når han ikke får lov hjemme.

 

Vi krever at lekser skal gjøre før spilling, men enten har han gjort dem på skolen eller så gjør han dem før vi kommer fra jobb. Han har aldri villet ha hjelp til lekser, dette har villet fikse selv helt fra han ble så stor at han kunne  jobbe selvstendig. Vår tilbud om leksehjelp blir avvist og sett på som utidig innblanding, han skal fikse det selv.

 

Respekt for lærere og andre voksne er noe vi har snakket mye om, men han tar alt som kritkk og føler at han må forsvare seg. Han tenker ikke før han snakker, og blir da så sint at han bare buser ut det det han føler der og da.

Vår jr har også hatt mer oppfølging og rammer enn flere av vennene, og i denne gjengen ser vi godt at de med mest rammer har det best (er trygge og føler at de mestrer) i dag (de er 18 nå). Vår har som din også vært av det selvstendige slaget, men når vi har fått tilbakemelding om at han slakker og ikke mestrer for egen maskin har vi grepet inn. Det er i sånne perioder vi har sett gjennom ting han skal levere, løst oppgaver sammen med han og hatt "høre i lekser-rutiner". Én periode ga han feks beskjed om kommende prøver hver eneste fredag, og vi avtalte når vi skulle høre han prøver og innleveringer på forhånd. Forutsigbar avtale for han og forutsigbart for oss. Det fungerte fint, og var ikke nødvendig lenger enn et par måneder før bedre arbeidsrutiner var innarbeidet. Dette har vi gjentatt et par-tre ganger.

 

Vi har ellers gjennom hele oppveksten vært tydelige på at det er forskjell på å være barn og voksen. Vi har også formidlet at det ikke har så stor betydning for oss hva andre barn får gjøre eller hva andre foreldre syns er rimelig. Vi har sagt at vi er hans foreldre, og selv om vi syns det er kjipt å være kjipe, er det vår oppgave å være det innimellom. Vi kan ikke droppe vårt ansvar som foreldre selv om vennenes foreldre gjør det innimellom, noe han har ment er rimelig hehe.. 

 

Jeg syns det høres ut som dere har fin dialog med han ut fra det du skriver i svaret ditt her (fikk inntrykk av at han var mer umotivert og oppstarnasig i hovedinnlegget), så jeg tror dere kan rette opp dette med å være bevisste og tydelige en periode. Jeg er enig med Laban i at det er kjekt å lage avtaler, og dette med hvordan man svarer hverandre tror jeg også dere kan rette opp i ved å reagere der og da en periode framover. Snakk gjerne også litt om hvordan folk fungerer, at feks lærere gjerne tror at elever ikke følger med om de spiser/ snakker/ leser på pc etc når de ikke skal gjøre det, selv om elevene selv føler at de får med seg alt. En 15-åring er ikke for stor til å tenke på hvordan han ville opplevd det, om det var han som satt i motsatt stol. Snakk også litt om hvordan ulike lærere er, kanskje det er noen han bør skjerpe seg ekstra overfor, mens andre har mer slakk? Slike mellommenneskelige ting er en 15-åring mer enn kapabel til å håndtere.

 

Lykke til - ut fra det du har svart har jeg tro på at dere får bukt på dette jeg. Men ikke tro at han er selvgående, for det er det svært på 15-åringer (spesielt gutter) som er :)

Edited by Kayia

Share this post


Link to post
Share on other sites
gwanju

Jeg har prøvd å ta en fornuftig prat med junior nå de siste dagene, men det er ikke så lett å nå inn til ham. Han vil ikke ha noen fom for innblanding,skal ordne opp selv sier han.

 

I helgen har det vært håndballturnering, og vi har sett en gutt som er umotivert og lei og som ikkke legger skjul på det på banen. Treneren ser jo også det og "parkerer" ham litt på sidelinja i stedet for å motivere og prøve å få fram de beste sidene i gutten. Han har egentlig kommet inn en vond sirkel, mistrivsel på håndballen fører til dårlig motivasjon på skolen og litt la det skure og gå holdning.  Vi har prøvd å snakke med junior om hva som gjør at han mistrives men han har ikke noe svar og blir bare sint fordi vi bryr oss. Vi har sagt at han kan få slutte med håndballen hvis han mistrives så stekt som han gir uttrykk for, selv om han egentlig har "bundet seg" fram til sesongavslutning i mai neste år.

 

Akkurat nå vet han ikke hva han vil, og vil absoliutt ikke snakke med oss om det heller, føler at jeg blir litt rådløs.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie

Vi har akkurat hatt utviklingssamtale med juniors kontaktlærer, det var igrunnen ikke oppløfende. Han er nå veldig typisk tenåringsgutt, skal være så tøff og kul, gidder ikke følge med på skolen, gir litt blaffen i det meste.  Fram til og med 8. klasse var han ganske ivrig på skolen og gjorde seg positivt bemerket i flere fag. I løpet av 9. klasse sank motivasjonen, og så langt i 10. klasse er den helt på bunnen.

Tilbakemeldingene vi fikk fra læreren var i korthet:

- møter uforberedet til timene, sløver og småspiser mens læreren underviser

- er frekk i munnen og svarer lærerene på en uhøffelig måte

- innleveringer og prosjekter er dårlig utført, han gjør et minimum av det som kreves og gidder ikke lese seg opp på fagene.  Det han ikke fanger opp i timene hopper han glatt over og skylder på dumme lærere som gir ham dårlig karakter.

 

Hjemme henger han stort sett over PC`en og er ikke lett å oppnå kontakt med. Han gidder ikke følge med på trenignstider og finne ut hvordan han skal komme seg dit.Treningene er også kjedelige og han er som regel sur når ham kommer hjem. I vår inngikk han en forpliktende avtale med treneren at han skulle satse for fullt dette året og gjøre sitt beste, hvilket han da ikke gjør.

 

Jeg har sluppet opp en del på kontrollen av junior nå som han går i 10.klasse fordi jeg mener at han finne ut av ting selv. Resultatet ser vi jo nå, han tar ikke ansvar selv og vi som forldre får negative tilbakemeldinger på hans oppførsel.

 

Egentlig har jeg litt lyst til å innta en "la det skure og gå holdning" og se hvor mange dårlige tilbakemeldinger han må få før han skjerper seg. Men både skole og håndballtrener forventer at vi skal stille opp og sørge for at lekser blir gjort og at presterer på trening.

 

Hvor mye skal jeg/ vi styre gutten, han lærer jo ikke å ta ansvar selv når han  vet at vi alltid trår til. Jeg synes det er en vanskelig balansegang og tar gjerne i mot innspill fra andre tenåringsforeldre.

Hei!

Jeg er ikke enig i at dette er vanlig for tenåringer.

Den som ikke tidlig lærer respekt, høflighet, forpliktelse får vansker senere.

Slik oppførsel vet jeg bare om fra ungdom som er i opprør på en måte som er skadelig for fremtiden.

Tvert i mot strever ungdom med å komme inn på de beste skolene, de jobber hardt med fag og er høflige mot lærerne, nå mener jeg flertallet og ikke ungdom med atferdsvansker og sykdom.

Har man et pøbelbarn som oppfører seg respektløst mot lærerne ville det i vårt hjem fått alvorlige konsekvenser,. Jeg forstår egentlig ikke slikt, og tror det må være andre dyptliggemde grunner til feks respektløshet og frekkhet.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

frosken

Hei!

Jeg er ikke enig i at dette er vanlig for tenåringer.

Den som ikke tidlig lærer respekt, høflighet, forpliktelse får vansker senere.

Slik oppførsel vet jeg bare om fra ungdom som er i opprør på en måte som er skadelig for fremtiden.

Tvert i mot strever ungdom med å komme inn på de beste skolene, de jobber hardt med fag og er høflige mot lærerne, nå mener jeg flertallet og ikke ungdom med atferdsvansker og sykdom.

Har man et pøbelbarn som oppfører seg respektløst mot lærerne ville det i vårt hjem fått alvorlige konsekvenser,. Jeg forstår egentlig ikke slikt, og tror det må være andre dyptliggemde grunner til feks respektløshet og frekkhet.

Jeg tror du kan finne en god del ungdomsskoleelever (kanskje særlig gutter), som ikke stemmer overens med din beskrivelse - uten at de mangler oppdragelse hjemmefra og uten at det er dypereliggende grunner. Ungdom forsøker - både med og uten hell - å finne egen identitet og løsrive seg fra hjemmet. Noen av ungdommene er primært opptatt av å gjøre sine plikter, slik du beskriver, men mange synes dette er en lite interessant målsetting det året de er femten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Dorthe

Nå tror jeg du er litt streng, Madelenemie.  Ungdommer skal opponere, det er en del av frigjøringsprosessen og må til for at de skal komme seg fram her i livet.  Med måte selvsagt, jeg er heller ikke begeistret for pøbelunger.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Tror jeg ville ha prøvd å finne ut hva som er det viktigste for ham på skolen dette halvåret og så fokusere på å få ham til å gjøre det. Vanligvis er det viktigst å ikke komme altfor mye på etterskudd i matematikk og fremmedspråk (inklusive nynorsk ;-)) - eller dette er de fagene det er vanskeligst å ta igjen dersom man kommer for mye på etterskudd.

Pass på at han ikke begynner å skulke, men prøv også ikke gnåle hele tiden om ting han ikke gjør bra nok.

Det er litt uflaks at mistrivselen hans topper seg nå i tiende (hadde vært enklere om det var et år tidligere), men det er fortsatt lenge til avgangskarakterene skal settes.

Vet du hvordan han ligger an faglig nå? Leverer han obligatoriske oppgaver etc.?

Hvis han ikke vil ha hjelp eller innblanding fra dere, så kanskje du kan få ham med på å snakke med noen utenforstående?

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie

Jeg tror du kan finne en god del ungdomsskoleelever (kanskje særlig gutter), som ikke stemmer overens med din beskrivelse - uten at de mangler oppdragelse hjemmefra og uten at det er dypereliggende grunner. Ungdom forsøker - både med og uten hell - å finne egen identitet og løsrive seg fra hjemmet. Noen av ungdommene er primært opptatt av å gjøre sine plikter, slik du beskriver, men mange synes dette er en lite interessant målsetting det året de er femten.

Hei!

Oppdragelse er kanskje ikke så viktig, men rollemodeller.

Man trenger ikke si mye som foreldre, hvordan man er, er det viktigste.

Det betyr at hvis man sier en ting og gjør noe annet, mister barn respekt, noe som er naturlig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie

Nå tror jeg du er litt streng, Madelenemie.  Ungdommer skal opponere, det er en del av frigjøringsprosessen og må til for at de skal komme seg fram her i livet.  Med måte selvsagt, jeg er heller ikke begeistret for pøbelunger.

Hei!

Å finne sin stil, sine meninger er noe annet enn å mangle respekt.

Jeg tror det med å mangle respekt for autoriteter, skjer når barn har voksne rundt seg som er umodne og selvopptatte .

Share this post


Link to post
Share on other sites
gwanju

Tror jeg ville ha prøvd å finne ut hva som er det viktigste for ham på skolen dette halvåret og så fokusere på å få ham til å gjøre det. Vanligvis er det viktigst å ikke komme altfor mye på etterskudd i matematikk og fremmedspråk (inklusive nynorsk ;-)) - eller dette er de fagene det er vanskeligst å ta igjen dersom man kommer for mye på etterskudd.

Pass på at han ikke begynner å skulke, men prøv også ikke gnåle hele tiden om ting han ikke gjør bra nok.

Det er litt uflaks at mistrivselen hans topper seg nå i tiende (hadde vært enklere om det var et år tidligere), men det er fortsatt lenge til avgangskarakterene skal settes.

Vet du hvordan han ligger an faglig nå? Leverer han obligatoriske oppgaver etc.?

Hvis han ikke vil ha hjelp eller innblanding fra dere, så kanskje du kan få ham med på å snakke med noen utenforstående?

 

Han spriker veldig faglig, god i matematikk og ganske svak i norsk, det virker som drøftings- og skriveoppgaver er det han ikke gidder å bruke mye tid på. De siste dagene har jeg satt meg ned ham og bedt helt konkret om å få se hva han har skrevet i de ulike oppgavene. Ved å be ham se på språk og innhold flere ganger håper jeg at han skal "se" at han må tenke seg om flere ganger før han leverer.

 

Hans store mål er å få en 6 i gym, utover det har han ikke så mange mål. Vi får se det litt an og se om han selv innser at han må jobbe for å få bedre karrakterer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Jeg tror det er lurt av deg å følge opp leksearbeidet hans i den grad han ikke nedlegger fullstendig veto. Ved å veilede ham, så vil sannsynligvis resultatene hans også bli bedre, og dette kan virke motiverende.

Mange av de lite motiverte elevene, ser ikke nødvendigvis sin egen rolle i det som foregår på skolen så godt. De kan fort komme til å mene at det ikke er noen vits i å jobbe hardt, fordi de mener lærerne uansett ikke liker dem noe særlig (noe som dessverre fra tid til annen stemmer). Det er grundig dokumentert at ungdomsskolen passer best for middels flinke og snille jenter.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...