Drømmepasienten?

[Gjest]

Problemet mitt, der jeg har ganske mye å lære, tror jeg er bekymring. At bekymring er en like meningsløs prosess som grubling og nedgraving. Det er bare tidsperspektivet som er forskjellig, der grublingen går bakover i tid, går bekymringen fremover i tid og "ødelegger" gledene over fremtiden.

"Hva om jeg plutselig klikker og skader meg selv?" "Hva om jeg er død innen neste sommer?" og "Hvis jeg står i fare for å dø, kan jeg da glede meg til fremtiden?" er typiske bekymringstanker som jeg arbeider hardt for å ignorere. De er jo også destruktive, men på en annen måte enn "hvorfor er jeg så ubrukelig?" Man føler på en måte at bekymringen har en hensikt, å forsikre seg om at ingenting galt skjer. Denne meta-antakelsen må jeg jobbe hardere med å bryte.

Jeg har ikke erfaring med ocd, så jeg tør ikke uttale meg om det.

Men jeg skjønner hva du mener, da jeg kjenner meg igjen i bekymringstanker osv.

Jeg er iallefall rimelig sikker på at du kan komme deg videre og få bukt med dette. Fortsett å jobbe hardt

Endret 31. oktober 2013 av hww

[Gjest]

Interessant diskusjon. Ja, du er en dyktig, motivert og hardtarbeidende pasient.

 

Selv kombinsjonen av den motiverte pasient og den kompetente behandler vil ikke alltid føre til full symptomfrihet, full funksjon eller helbredelse. Slik skiller ikke psykiatrien seg fra somatikken her heller.

 

Det er synd dersom behandleren din ikke har tatt opp dette med deg.

Jeg er litt usikker på hva du legger i "hardtarbeidende".

Kan du si litt om dette? Kanskje det kan være nyttig for andre å vite også..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Med hardtarbeidende mener jeg blant annet at hjemmeleksene alltid gjøres, at en tenker gjennom forrige time og møter forberedt til neste time.

At en ikke bare sitter og la seg bli intervjuet time etter time og i tillegg svarer bere med ja eller nei evt svært korte svar, men at en er aktiv, utdyper selv osv.

 

Dette var kortversjonen, men den dekker det viktigste.

[Nycora]

Problemet mitt, der jeg har ganske mye å lære, tror jeg er bekymring. At bekymring er en like meningsløs prosess som grubling og nedgraving. Det er bare tidsperspektivet som er forskjellig, der grublingen går bakover i tid, går bekymringen fremover i tid og "ødelegger" gledene over fremtiden.

 

"Hva om jeg plutselig klikker og skader meg selv?" "Hva om jeg er død innen neste sommer?" og "Hvis jeg står i fare for å dø, kan jeg da glede meg til fremtiden?" er typiske bekymringstanker som jeg arbeider hardt for å ignorere. De er jo også destruktive, men på en annen måte enn "hvorfor er jeg så ubrukelig?" Man føler på en måte at bekymringen har en hensikt, å forsikre seg om at ingenting galt skjer. Denne meta-antakelsen må jeg jobbe hardere med å bryte.

Jeg hadde en diskusjon med en ungdom her forleden angående kjærlighetssorg. Han fortalte at han hadde det ille pga dette og at å ta livet sitt hadde vært i tankene hans. Vi snakket litt om dette, at kanskje mange mennesker kan ha slike tanker når alt virker sort. Vi ble ganske enige om at tankene er ikke farlige, man kan faktisk tenke veldig mye destruktivt. Men derifra og til handling må det være veldig langt. Det er handlingen som er farlig, ikke tanken.

Er du redd dine egne tanker? Tren på å la dem passere, la dem bare være der uten å bry deg så mye om dem. Hvis du greier å ha et avslappende, aksepterende forhold til tankene dine, enten du tenker destruktivt, eller på noe bra, vil du føle deg mere avslappet og kanskje få mindre angst?

Har tendensen til ocd jeg også, det går veldig i perioder. Vet hvor intenst og ødeleggende dette kan være. Kanskje du synes det jeg skriver er bare tull. Isåfall: hopp over ;-).

[Gjest]

Jeg hadde en diskusjon med en ungdom her forleden angående kjærlighetssorg. Han fortalte at han hadde det ille pga dette og at å ta livet sitt hadde vært i tankene hans. Vi snakket litt om dette, at kanskje mange mennesker kan ha slike tanker når alt virker sort. Vi ble ganske enige om at tankene er ikke farlige, man kan faktisk tenke veldig mye destruktivt. Men derifra og til handling må det være veldig langt. Det er handlingen som er farlig, ikke tanken.

Er du redd dine egne tanker? Tren på å la dem passere, la dem bare være der uten å bry deg så mye om dem. Hvis du greier å ha et avslappende, aksepterende forhold til tankene dine, enten du tenker destruktivt, eller på noe bra, vil du føle deg mere avslappet og kanskje få mindre angst?

Har tendensen til ocd jeg også, det går veldig i perioder. Vet hvor intenst og ødeleggende dette kan være. Kanskje du synes det jeg skriver er bare tull. Isåfall: hopp over ;-).

Opplever du også at tankene mister kraft når du lar dem passere?

Er en treningssak det der. Av og til glemmer jeg det, men greier som regel å huske/stoppe det før det eskalerer helt.

[Nycora]

Med hardtarbeidende mener jeg blant annet at hjemmeleksene alltid gjøres, at en tenker gjennom forrige time og møter forberedt til neste time.

At en ikke bare sitter og la seg bli intervjuet time etter time og i tillegg svarer bere med ja eller nei evt svært korte svar, men at en er aktiv, utdyper selv osv.

 

Dette var kortversjonen, men den dekker det viktigste.

Blir litt sånn spørsmålstegn jeg nå. Hva er vitsen i å gå i behandling hvis en ikke ønsker å gjøre det en kan for å endre noe? Ser for meg at da er man for syk til at det nytter å tenke klart? Hvis ikke motivasjonen er der, trenger man kanskje pause i behandlingen?

[ISW]

Jeg hadde en diskusjon med en ungdom her forleden angående kjærlighetssorg. Han fortalte at han hadde det ille pga dette og at å ta livet sitt hadde vært i tankene hans. Vi snakket litt om dette, at kanskje mange mennesker kan ha slike tanker når alt virker sort. Vi ble ganske enige om at tankene er ikke farlige, man kan faktisk tenke veldig mye destruktivt. Men derifra og til handling må det være veldig langt. Det er handlingen som er farlig, ikke tanken.

Er du redd dine egne tanker? Tren på å la dem passere, la dem bare være der uten å bry deg så mye om dem. Hvis du greier å ha et avslappende, aksepterende forhold til tankene dine, enten du tenker destruktivt, eller på noe bra, vil du føle deg mere avslappet og kanskje få mindre angst?

Har tendensen til ocd jeg også, det går veldig i perioder. Vet hvor intenst og ødeleggende dette kan være. Kanskje du synes det jeg skriver er bare tull. Isåfall: hopp over ;-).

 

Nei, det du skriver er ikke bare tull.

 

Men eksemplet ditt med ungdommen som hadde tanker om å ta livet sitt er på en måte litt annerledes enn min situasjon. Der snakker man "reelle" selvmordstanker, og selv om disse heller ikke er farlige, så er det noe annet enn det jeg opplever. I mitt tilfelle så er det intet ektefølt ønske om å dø, det er bare noe "drit" som hjernen kverner på, igjen og igjen.

[Nycora]

Opplever du også at tankene mister kraft når du lar dem passere?

Er en treningssak det der. Av og til glemmer jeg det, men greier som regel å huske/stoppe det før det eskalerer helt.

Jeg prøver hele tiden på dette. Noen ganger tar redselen over og jeg får panikk. Da er det veldig vanskelig å tenke klart, men sånn til vanlig hjelper dette meg mye. Også det å stå i psykiske smerter. Følelser er jo heller ikke farlige, kun veldig smertefullt noen ganger.

[ISW]

Med hardtarbeidende mener jeg blant annet at hjemmeleksene alltid gjøres, at en tenker gjennom forrige time og møter forberedt til neste time.

At en ikke bare sitter og la seg bli intervjuet time etter time og i tillegg svarer bere med ja eller nei evt svært korte svar, men at en er aktiv, utdyper selv osv.

 

Dette var kortversjonen, men den dekker det viktigste.

 

Der er jeg kanskje "litt for flink" (og merk anførselstegn). Jeg tror jeg skyter over mål på en del sånne utdypinger.

 

Da jeg ytret ønske om å forsøke AP, så sa jeg til legen "Jeg opplever en form for paranoia rettet innover" (være seg mot min egen hjerne eller hjerte). Han mente at dette var "spot on" men like fullt, det er kanskje ikke slike analyser og betraktninger jeg selv skal gjøre, det bør jeg kanskje overlate til legen?

[Gjest]

Blir litt sånn spørsmålstegn jeg nå. Hva er vitsen i å gå i behandling hvis en ikke ønsker å gjøre det en kan for å endre noe? Ser for meg at da er man for syk til at det nytter å tenke klart? Hvis ikke motivasjonen er der, trenger man kanskje pause i behandlingen?

Kanskje noen tror at å gå i behandling = det er behandleren sin oppgave å gjøre en frisk ved å servere alt på sølvfat? Noen tror alt løser seg ved bare prating (at det er det man forbinder med terapi)? Noen går til behandling av helt andre grunner feks fordi det er et krav fra NAV om at en er i behandling for å få AAP (tidligere rehabiliteringspemger) eller fordi andre krever det ellers er forholdet slutt?

Bare noen tanker...

[Gjest]

Med hardtarbeidende mener jeg blant annet at hjemmeleksene alltid gjøres, at en tenker gjennom forrige time og møter forberedt til neste time.

At en ikke bare sitter og la seg bli intervjuet time etter time og i tillegg svarer bere med ja eller nei evt svært korte svar, men at en er aktiv, utdyper selv osv.

 

Dette var kortversjonen, men den dekker det viktigste.

Det å tenke gjennom forrige time og møte forberedt til neste time er greit, men jeg har aldri hatt hjemmelekser så lenge jeg har gått i terapi.  Jeg har lurt litt på hva disse hjemmeleksene består av.

[Nycora]

Nei, det du skriver er ikke bare tull.

 

Men eksemplet ditt med ungdommen som hadde tanker om å ta livet sitt er på en måte litt annerledes enn min situasjon. Der snakker man "reelle" selvmordstanker, og selv om disse heller ikke er farlige, så er det noe annet enn det jeg opplever. I mitt tilfelle så er det intet ektefølt ønske om å dø, det er bare noe "drit" som hjernen kverner på, igjen og igjen.

Kanskje du bør øve deg på å bare la tankene være der? Ikke være redd dine egne tanker? Har aldri hørt om noen som har blitt skadet av tanker, de er heller ikke sanne bestandig. Veldig mye tull som går igjennom hodene våre, bare en brøkdel er noe å bry seg med og tilhører sannheten.

[Gjest]

Det å tenke gjennom forrige time og møte forberedt til neste time er greit, men jeg har aldri hatt hjemmelekser så lenge jeg har gått i terapi.  Jeg har lurt litt på hva disse hjemmeleksene består av.

Eks på Hjemmelekser: du og behandleren diskuterer et problem. La oss si at problemet er at du selvskader fordi følelsene blir for voldsomme. Dere blir enige om at du skal øve på å bruke andre løsninger enn selvskading når disse følelsene oppstår.

Der er slik jeg forstår det iallefall.

[ISW]

Kanskje du bør øve deg på å bare la tankene være der? Ikke være redd dine egne tanker? Har aldri hørt om noen som har blitt skadet av tanker, de er heller ikke sanne bestandig. Veldig mye tull som går igjennom hodene våre, bare en brøkdel er noe å bry seg med og tilhører sannheten.

 

Working on it :-)

[Gjest]

Jeg prøver hele tiden på dette. Noen ganger tar redselen over og jeg får panikk. Da er det veldig vanskelig å tenke klart, men sånn til vanlig hjelper dette meg mye. Også det å stå i psykiske smerter. Følelser er jo heller ikke farlige, kun veldig smertefullt noen ganger.

Har du drevet lenge med dette? Er det slik for deg også at det har tatt tid? At du klarer det stadig mer og glemmer deg mindre og blir bedre til å stå i følelser?

[Gjest]

Eks på Hjemmelekser: du og behandleren diskuterer et problem. La oss si at problemet er at du selvskader fordi følelsene blir for voldsomme. Dere blir enige om at du skal øve på å bruke andre løsninger enn selvskading når disse følelsene oppstår.

Der er slik jeg forstår det iallefall.

Vi har aldri blitt enige om å øve på å bruke andre løsninger.  Jeg tror det er forskjell på behandlere om de bruker hjemmelekser. Jeg har aldri hatt det med noen av behandlerene, har derfor reagert på at det har nærmest vært en selvfølge her på dol.

[Gjest]

Vi har aldri blitt enige om å øve på å bruke andre løsninger.  Jeg tror det er forskjell på behandlere om de bruker hjemmelekser. Jeg har aldri hatt det med noen av behandlerene, har derfor reagert på at det har nærmest vært en selvfølge her på dol.

Jeg opplever det for min del ikke som en selvfølge her på dol, men som velmenende råd fordi det er det som er virksomme i mange tilfeller.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være et problem at han skrev det her på dol. Jeg opplever han ikke slik du skriver.

Fordi om du ikke anser dette som tegn på noe begrensa sosial kompetanse, så gjør noen av oss andre det.

Anonymous poster hash: eb9b3...47f

[ISW]

Fordi om du ikke anser dette som tegn på noe begrensa sosial kompetanse, så gjør noen av oss andre det.

Anonymous poster hash: eb9b3...47f

 

Leste du posten min fra 08:55 i dag tidlig?

[Nycora]

Har du drevet lenge med dette? Er det slik for deg også at det har tatt tid? At du klarer det stadig mer og glemmer deg mindre og blir bedre til å stå i følelser?

Ja, en god stund siden jeg begynte med dette. Hjelper på å ufarliggjøre smertene. Har hatt det sånn i perider siden jeg var ganske lita, den gangen var det utenkelig å si noe om det, forholdene var ikke sånn at jeg kunne si ifra når jeg hadde smerter. Husker jeg da også ikke fikk sove om natta pga dette. Jeg har faktisk brukket bein uten å si noe om det, jeg visste at da ble mor helt ute av seg, nesten hysterisk og jeg måtte trøste henne.

Nå vet jeg at det er bare medisiner som hjelper når jeg får det sånn. Jeg kan tenke så mye jeg orker på at følelser ikke er farlige, det hjelper lite. Hvis man skader seg skikkelig, hjelper det da på smerten når man tenker at de ikke er farlige? Kanskje litt, man blir ikke så redd. Men det eneste som virker er smertestillene, sånn er det også når jeg får veldige psykiske smerter og uro.