Selvhat og virkelighetsflukt.

[AnonymBruker]

Fordi jeg ikke klarte å si så mye når jeg var på forvernet sist uke fikk jeg i oppgave å skrive en mail til den institusjonen jeg skal til, for å prøve å sette egne ord på det jeg sliter med. De som var med meg dit synes også dette var en god idé og en mulighet jeg burde benytte meg av, så jeg prøver nå å skrive litt om grunnen til at jeg er søkt dit.

 

Tenkte i utgangspunktet jeg skulle sende den i kveld så de får den før de skal ha inntaksmøte i starten av neste uke, men det er vanskelig å være ærlig om egne problemer til noen man ikke kjenner og ikke minst seg selv. Det er så vondt å lese det jeg selv skriver, det blir på en måte mer sant når det står skrevet ned svart på hvitt og jeg ikke lengere kan dytte det unna i bevisstheten min og slippe å forholde meg til det. Jeg blir rett og slett dårlig av å være ærlig med meg selv, for da innser jeg hvor langt unna det funksjonsnivået som kan forventes i forhold til min alder (som jeg forventer av meg selv) jeg jo faktisk er. Det er deprimerende å tenke på og gir lite håp om at det er mulig «å ta igjen» den tiden jeg har mistet på grunn av angst, depresjon, sosial isolasjon, unnvikelse og mislykkede forsøk på skole/jobb.

 

Nå lurer jeg på om jeg rett og slett skal droppe hele mailen eller om jeg kan gjøre det jeg automatisk ønsker å gjøre, «å pynte på sannheten» for at jeg skal orke å forholde meg til at noen skal lese det jeg har skrevet.  Samtidig vet jeg jo at det ikke er noe vits siden de har lest henvisningen og sikkert kan se journalen min, pluss at det  jo er lite vits i at jeg skriver en mail som ikke inneholder det jeg innerst inne vet jeg burde skrive om, men som jeg ikke orker å forholde meg til. Så hva gjør jeg da, er det kanskje best om jeg ikke sender mailen selv om jeg sa jeg skulle gjøre det, eller kanskje at jeg skriver at det ble for vanskelig (for da har jeg jo faktisk sendt en mail) eller må jeg da skrive noe om hvorfor det er for vanskelig for meg? Blir så usikker på hva som vil være det mest riktige av meg å gjøre, da jeg jo faktisk blir mer deprimert om jeg gjør det de oppfordret meg til – å skrive den dumme mailen...

 

Tror ikke jeg orker å forholde meg til virkeligheten nå, vil bare slippe å tenke på det.  

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[psychotique]

Hvordan skal du bli frisk hvis du ikke forteller hele sannheten til de som kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg vet det er feil "å ikke si det som det er", men jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til det selv en gang og tanken på at noen andre også skal lese det jeg skriver gjør det ikke lettere for meg...

 

Hater meg selv fordi jeg er så mislykket, alt er min feil - det er jeg som ikke mestrer å leve et normalt liv. Men det hjelper ikke "å glemme" problemene sine for en stund, de blir ikke borte for det dessverre.   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

 

Jeg vet det er feil "å ikke si det som det er", men jeg vet ikke om jeg orker å forholde meg til det selv en gang og tanken på at noen andre også skal lese det jeg skriver gjør det ikke lettere for meg...

 

Hater meg selv fordi jeg er så mislykket, alt er min feil - det er jeg som ikke mestrer å leve et normalt liv. Men det hjelper ikke "å glemme" problemene sine for en stund, de blir ikke borte for det dessverre.   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

Du skal selvfølgelig skrive så ærlig om din egen situasjon som du kan klare, og som vanlig klarer du litt mer enn du selv tror. Det at det er ubehagelig for deg å skrive om dette, betyr ikke noe annet enn at det er nettopp ubehagelig. Hvis du husker at noe av det du aller mest trenger å endre, er dette med å ville unngå ubehag for enhver pris, så vil det kanskje bli lettere for deg å holde ut det ubehaget som vekkes når du skriver ærlig om din egen situasjon.

[AnonymBruker]

Du skal selvfølgelig skrive så ærlig om din egen situasjon som du kan klare, og som vanlig klarer du litt mer enn du selv tror. Det at det er ubehagelig for deg å skrive om dette, betyr ikke noe annet enn at det er nettopp ubehagelig. Hvis du husker at noe av det du aller mest trenger å endre, er dette med å ville unngå ubehag for enhver pris, så vil det kanskje bli lettere for deg å holde ut det ubehaget som vekkes når du skriver ærlig om din egen situasjon.

 

Så det er fordi jeg "for enhver pris" vil unngå ubehag at jeg ikke klarer å skrive noe? Det føles ikke som det er noe jeg gjør med vilje, det er bare så vanskelig å skulle forholde seg til en virkelighet som jeg helst bare vil gjemme bort - ikke tenke noe og dermed ikke føle noe.  

 

Jeg kjenner det i hele meg (kroppen og hodet) når jeg leser det jeg har skrevet, jeg blir dårlig av det og det kan da ikke være bra?? Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal klare dette, kanskje jeg kan prøve å skrive som om jeg er en tredjeperson som ser det hele "utenfra", kanskje slipper jeg å måtte forholde meg til smerten som følger med det jeg skriver om da...   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[XbellaX]

Det finnes en mellomting. Du trenger ikke vrenge sjelen din, det synes jeg ifaktisk du skal unngå for din egen del akkurat nå, men du må forsøke gi dem et bilde av hva du strever med. Vent med de innerste tankene dine til du sitter i samtalene og virkelig har stødighet og trygghet rundt deg, men gi dem overskrifter og brødtekst. Gi dem et ærlig bilde av deg uten å gå i dybden.

Endret 30. mars 2014 av XbellaX

[AnonymBruker]

Det finnes en mellomting. Du trenger ikke vrenge sjelen din, det synes jeg ifaktisk du skal unngå for din egen del akkurat nå, men du må forsøke gi dem et bilde av hva du strever med. Vent med de innerste tankene dine til du sitter i samtalene og virkelig har stødighet og trygghet rundt deg, men gi dem overskrifter og brødtekst. Gi dem et ærlig bilde av deg uten å gå i dybden.

 

Så du også mener at jeg skal skrive (og sende) en mail til dem selv om det gjør meg dårligere? Greit nok at jeg ikke skal gå i dybden, det hadde jeg ikke kunne gjort uansett - det hadde blitt alt for mye å skrive. Men hvordan kan jeg være ærlig og gi et "usminket" bilde av sannheten når jeg ikke en gang orker å forholde meg til den selv, hvordan skal jeg da forholde meg til at andre skal lese det...?

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[XbellaX]

 

Så du også mener at jeg skal skrive (og sende) en mail til dem selv om det gjør meg dårligere? Greit nok at jeg ikke skal gå i dybden, det hadde jeg ikke kunne gjort uansett - det hadde blitt alt for mye å skrive. Men hvordan kan jeg være ærlig og gi et "usminket" bilde av sannheten når jeg ikke en gang orker å forholde meg til den selv, hvordan skal jeg da forholde meg til at andre skal lese det...?

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

 

Jeg kjenner ikke din historie i dybden, kun de siste 2- 3 innleggene dine, jeg skulle ønske jeg visste hele for å gi deg et bedre svar.

 

 

Du blir nødt til å gi dem noe, skal du bli bedre må de vite hvordan du ser situasjonen. Du kan til nød  beholde overskrifter men redusere brødteksten noe. Som sagt ingen forventer at du skal klare å skrive en stil (selv om det ville vært til stor hjelp for de som skal møte deg).

 

Hvorfor skriver du ikke det du skriver til oss nå? Å skrive at "det er vanskelig å skrive fordi jeg har problemer med å forholde meg til dette, jeg føler at ved å være åpen om det..... osv osv" er en god begynnelse.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke din historie i dybden, kun de siste 2- 3 innleggene dine, jeg skulle ønske jeg visste hele for å gi deg et bedre svar.

 

 

Du blir nødt til å gi dem noe, skal du bli bedre må de vite hvordan du ser situasjonen. Du kan til nød  beholde overskrifter men redusere brødteksten noe. Som sagt ingen forventer at du skal klare å skrive en stil (selv om det ville vært til stor hjelp for de som skal møte deg).

 

Hvorfor skriver du ikke det du skriver til oss nå? Å skrive at "det er vanskelig å skrive fordi jeg har problemer med å forholde meg til dette, jeg føler at ved å være åpen om det..... osv osv" er en god begynnelse.

 

Takk for svar, skal forsøke å skrive noe i likhet med det du foreslår, for jeg synes dette er veldig vanskelig og det bør vel også komme frem i mailen. Jeg gjorde en innsats selv for et par måneder siden hvor jeg skrev veldig ærlig om meg selv til noen fordi jeg var desperat etter å bli forstått, jeg følte ingen forstod meg og jeg følte meg veldig alene da. Som et resultat av dette er det blitt søkt om innleggelse og det var der jeg var i forrige uke. Dessverre har jeg ikke lengere kontakt med de personene som jeg følte er de første som faktisk så og forstod meg, det har med den type arbeid de har å gjøre og det var et nederlag/tap når jeg mistet disse personene og det gjør meg enda mer sårbar og usikker for om jeg ønsker å gjenta denne prosessen på nytt...   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[XbellaX]

 

Takk for svar, skal forsøke å skrive noe i likhet med det du foreslår, for jeg synes dette er veldig vanskelig og det bør vel også komme frem i mailen. Jeg gjorde en innsats selv for et par måneder siden hvor jeg skrev veldig ærlig om meg selv til noen fordi jeg var desperat etter å bli forstått, jeg følte ingen forstod meg og jeg følte meg veldig alene da. Som et resultat av dette er det blitt søkt om innleggelse og det var der jeg var i forrige uke. Dessverre har jeg ikke lengere kontakt med de personene som jeg følte er de første som faktisk så og forstod meg, det har med den type arbeid de har å gjøre og det var et nederlag/tap når jeg mistet disse personene og det gjør meg enda mer sårbar og usikker for om jeg ønsker å gjenta denne prosessen på nytt...   

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

 

 

Det demrer for meg, jeg husker deg. Du jobber også her på DOL med å bli litt mer synlig, selv om du er synlig på ditt eget vis.

 

Dersom jeg var deg ville jeg begynt slik jeg skrev. Det kan gi dem mye informasjon å høre hva/hvordan/hvorfor akkurat dette kjennes sårt for deg. 

 

 

Jeg liker forøvrig måten du bruker DOL på.

[AnonymBruker]

Det demrer for meg, jeg husker deg. Du jobber også her på DOL med å bli litt mer synlig, selv om du er synlig på ditt eget vis.

 

Dersom jeg var deg ville jeg begynt slik jeg skrev. Det kan gi dem mye informasjon å høre hva/hvordan/hvorfor akkurat dette kjennes sårt for deg. 

 

 

Jeg liker forøvrig måten du bruker DOL på.

 

Da husker du riktig.

 

Trodde ikke noen klarte å holde oversikt så lenge trådene er skrevet om forskjellige temaer og uten underskrift, så nå ble jeg imponert

 

Jeg er litt usikker på hva du mener med at du liker måten jeg bruker dol på..., føler selv jeg stort sett bare har mislykkes i det jeg en gang hadde satt meg som mål her inne. Er ikke sikker på om det kommer til å skje noen gang at jeg "blir en del av dere" som er her inne, selv om jeg har vært her i flere år alt...   - Det er bare ingen som vet det...    

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[XbellaX]

Jeg liker den konstruktive måten du bruker DOL på, til å jobbe deg fremover, til å utfordre deg selv.

 

En av oss er du vel egentlig alt blitt, ettersom vi er et par stykker som holder øye med deg : -)

[AnonymBruker]

Siden jeg allerede har vært våken halve natta, så har jeg nå skrevet ferdig og det ble to A4 sider, så da må jeg vel ha fått med noe "nyttig" i denne sammenhengen... Jeg klarte ved å skrive i "sett utenfra perspektiv" å beskrive mine utfordringer uten å få med de sterke følelsene i samme slengen (det er jeg egentlig litt stolt av at jeg fikk til), selv om jeg innerst inne vet at jeg en dag må våge å stå i ubehaget og "face" virkeligheten, uansett hvor vanskelig det er. 

 

Så nå gjenstår bare den vanskeligste avgjørelsen, om jeg skal sende det jeg har skrevet eller ikke. Tror jeg må "sove på det" til i morgen, for nå må jeg prøve å få meg litt søvn jeg også - god natt!   

 

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

Så flott at du ikke ga opp men satte deg ned og skrev. Jeg synes det er litt leit at du plager deg selv ved å tvile på om du skal sende det eller ikke, sett fra mitt perspektiv bør du selvfølgelig sende det.

Du forteller i denne tråden om et annet brev du skrev for noen måneder siden som resulterte i at du ble sett av behandlingsapparatet på en helt annen måte enn før. Nettopp av den grunn er det viktig at du også denne gangen prøver å formidle deg så tydelig du kan. Det er synd om sårheten over at du kun en kort periode fikk ha kontakt med dem du følte forsto deg bedre, fører til at du ikke igjen benytter den strategien som fungerte så bra.

[AnonymBruker]

Så flott at du ikke ga opp men satte deg ned og skrev. Jeg synes det er litt leit at du plager deg selv ved å tvile på om du skal sende det eller ikke, sett fra mitt perspektiv bør du selvfølgelig sende det.

Du forteller i denne tråden om et annet brev du skrev for noen måneder siden som resulterte i at du ble sett av behandlingsapparatet på en helt annen måte enn før. Nettopp av den grunn er det viktig at du også denne gangen prøver å formidle deg så tydelig du kan. Det er synd om sårheten over at du kun en kort periode fikk ha kontakt med dem du følte forsto deg bedre, fører til at du ikke igjen benytter den strategien som fungerte så bra.

 

Å tvile på slike avgjørelser er jeg så vant med, det gjør jeg alltid - å ta valg (og stå i de valgene som blir tatt) er en liten del av "problemene" jeg lager for meg selv... 

 

Det blir vel litt som ordtaket sier, "brent barn skyr ilden". Jeg er vel litt redd for å føle meg avvist igjen og siden jeg ikke vet når eller hvor lenge jeg skal være der, så er jeg redd for at hele oppholdet skal bli preget av denne usikkerheten min og mangel på trygghet og tillit til de som jobber der. Jeg trenger tid for å bli trygg og nok tid til å kunne gjøre nødvendige endringer, som forhåpentligvis er så mange og så store at de har en betydning i forhold til min "livskvalitet" som er lik null om dagen. Får jeg ikke tid, trygghet og tillit til de som skal hjelpe meg, vil jeg føle at hele opplegget vil være bortkastet - jeg må se en fremgang nå snart, ellers mister jeg igjen alt håp om at det noen gang vil bli bedre..., jeg klarer ikke holde på dette håpet så mye lengere alene kjenner jeg, det minsker litt for hver dag som går og snart vil det bli helt glemt.      

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

Jeg tenker at denne innleggelsen kan bli starten på en ny fase for deg, men jeg tror også det er viktig å være realistisk og innse at det nok kun vil bli en start.  Problemet er hvordan du da vil velge å forholde deg til at innleggelsen kun er en relativt kort periode - (i forhold til en mer langvarig terapi). Vil du fokusere på den smerten det kan innebære å binde seg til noen for så å måtte ta avskjed, eller kan du klare å fokusere på det du fikk av gode erfaringer den korte perioden det varte. Tilsvarende tenker jeg om de folkene du var i kontakt med en kort periode i forbindelse med en krise du hadde, skal du fokusere på at de kun kunne tilby deg samtaler en kort periode eller på det faktum at du sammen med dem følte deg bedre forstått enn du har tidligere.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at denne innleggelsen kan bli starten på en ny fase for deg, men jeg tror også det er viktig å være realistisk og innse at det nok kun vil bli en start.  Problemet er hvordan du da vil velge å forholde deg til at innleggelsen kun er en relativt kort periode - (i forhold til en mer langvarig terapi). Vil du fokusere på den smerten det kan innebære å binde seg til noen for så å måtte ta avskjed, eller kan du klare å fokusere på det du fikk av gode erfaringer den korte perioden det varte. Tilsvarende tenker jeg om de folkene du var i kontakt med en kort periode i forbindelse med en krise du hadde, skal du fokusere på at de kun kunne tilby deg samtaler en kort periode eller på det faktum at du sammen med dem følte deg bedre forstått enn du har tidligere.

 

Du har sikkert rett i at jeg har "feil fokus", at jeg ofte tolker ting i verste mening og kun ser ting fra en vinkel. Det er vanskelig å se det på noen annen måte enn jeg gjør og jeg lar følelsene mine ødelegge mye for meg ved at jeg føler meg avvist og forlatt i stedet for å klare å se på det som faktisk har skjedd av positiv endring. Vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å endre fokus, det har være slik i så lang tid at jeg ikke kan huske noe annet og jeg vet ikke hvordan jeg skal endre måten jeg tenker på. Jeg kan klare å se hvor feil noe ble tolket i ettertid, når jeg har fått det på avstand - men i selve situasjonen klarer jeg ikke tenke "rasjonelt".

 

Kanskje jeg ikke klarer å bruke innleggelsen slik jeg burde, er det da feil av meg å ta i mot plassen? Nå ble jeg veldig usikker på hva jeg skal gjøre, vil jo ikke ta opp en plass som noen andre har mer utbytte av, kanskje jeg bare er håpløs og at det ikke er noe å gjøre med situasjonen.     

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[AnonymBruker]

Nå har jeg sittet i flere timer "å redigert" det jeg skrev i natt - endret litt på setninger, tatt bort og tilføyd noe. Det er utrolig hvor mye energi og tid jeg legger i noe jeg til syvende og sist ikke en gang vet om jeg vil klare å sende fra meg... Føles litt som jeg kaster bort mye tid på dette tullet, tid og energi jeg burde brukt til noe annet. Hvorfor jeg gjør det vet jeg ikke, jeg blir jo aldri "fornøyd" uansett - det blir aldri bra nok. Nå er jeg sliten i hodet og vurderer å gjøre noe fornuftig - gå en tur i sola, spise litt, rydde eller bare sove. Ble lite søvn i natt og jeg kjenner hvordan det er med på å tappe meg for energi, problemet med å sove nå er at jeg da garantert ikke får sove til natten igjen og så har jeg det "gående" igjen...    

Anonymous poster hash: 67f41...6c5

[frosken]

Kan du ikke bare sende teksten slik den er nå?

Det er ikke feil av deg å ta i mot plassen. Jeg er ganske sikker på at du kommer til å bruke den som best du kan - og mer enn det kan du ikke gjøre.

Jeg reagererte forøvrig litt på at du tidligere i denne tråden snakket om at du ble dårligere av å skrive denne mailen . Forveksler du ikke da det å ha vanskelige følelser med det å bli sykere?

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare sende teksten slik den er nå?

Det er ikke feil av deg å ta i mot plassen. Jeg er ganske sikker på at du kommer til å bruke den som best du kan - og mer enn det kan du ikke gjøre.

Jeg reagererte forøvrig litt på at du tidligere i denne tråden snakket om at du ble dårligere av å skrive denne mailen . Forveksler du ikke da det å ha vanskelige følelser med det å bli sykere?

 

Jeg reagererte forøvrig litt på at du tidligere i denne tråden snakket om at du ble dårligere av å skrive denne mailen . Forveksler du ikke da det å ha vanskelige følelser med det å bli sykere?

 

Når du fremstiller det slik, så ser jeg jo at det er det jeg har gjort. Men det hindrer ikke at jeg faktisk føler meg fysisk og psykisk sykere av å forholde meg til vanskelige følelser, det er like virkelig for meg for det - uansett om jeg fremstiller det på en "feil" måte eller ikke.

 

Det er ikke feil av deg å ta i mot plassen. Jeg er ganske sikker på at du kommer til å bruke den som best du kan - og mer enn det kan du ikke gjøre.

 

Jeg vet det ikke er opp til meg å bestemme det, men jeg har en samvittighet som sier meg at det er galt å ta opp en plass om det ikke fører til bedring. Er redd jeg skal komme til "å ødelegge" oppholdet, med å ikke klare å samarbeide og ta i mot de råd og den hjelpen jeg får...

 

Kan du ikke bare sende teksten slik den er nå?

 

Etter mye "om og men" og "frem og tilbake", så tok jeg mot til meg - satset og "hoppet i det". Mailen er nå sendt og det er for sent å angre seg...  Litt usikker på om jeg gjorde det rette da jeg kjenner betydelig økt angst og uro nå, men fornuften min sier meg at det var riktig.

 

Så da får jeg bare vente og se hva som skjer, jeg har i hvert fall gjort "min del" denne gangen, selv om det har kostet meg mye å gjennomføre det...      

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 67f41...6c5