Et pessimistisk huff!

[Gjest]

--- blusser opp, når jeg nå egentlig skal forsøke å se fremover. Akkurat som det at jeg skal på jobbintervju gjør at ting aktiviseres enda kraftigere i hjernen min- og selv om jeg fornufsmessig og ambisjonsmessig tiltrekkes av tankene om jobb er det tankene som skaper pessimisme som tar overhånd. Kunne ønske min psykolog kunne gi meg det riktige svaret... Får ikke noe direkte svar utover en oppfording om å tenke selv ( eh, det gjør jeg jo til gangs og for mye ..)Men finnes vel ikke riktig svar- det virker som alt er opp til meg selv.. Min mage sier visst " tørr ikke":( vil ikke , nei og nei- nye farer ( ik utfordringer) lurer på om jeg må avlyse intervju - på følelsen det ikke kommer til å bli så bra- kanskje rødmer jeg før jeg er inn av døra- kanskje forsvinner ordene mine og blir til stotrende svadapreik jeg selv ikke er bekjent av...

[frosken]

Jeg synes du skal møte på intervjuet, gjøre ditt beste for å få jobben og så evt. prøve deg i jobb igjen. Du har gått sykemeldt i et helt år, hvis jeg har forstått deg rett, og da tror jeg det er viktig å prøve seg i jobb igjen.  Det at NAV ga deg avslag på AAP gjør også at jobb er den beste løsningen akkurat nå.

 

Dersom det skulle vise seg at du ikke fungerer i jobb, så får dere heller finne løsninger om det skulle skje. Da vil du kunne vise NAV at du gjorde et forsøk, kanskje får du en arbeidsgiver som er villig til å forsøke å tilpasse, og du vil også kunne diskutere de vanskeligheter som evt. oppstår med en behandler.

[XbellaX]

Jeg synes du strever mye for tiden, får du god hjelp? 

 

Forsøk å ta tak i bekymringene dine. Problemet når man strever er at bekymringstankene formerer seg i et kolossalt tempo og blir tyngre og tyngre, prøv å gi dem litt motstand. Skriv ned bekymringene dine, følg tankene dine helt ut, skriv ned hva du er redd for og hvorfor. I det øyeblikket du gjør dem konkrete vil du se at mange av dem kan være grunnløse, mange kan faktisk løses ved å tenke litt annerledes og/eller kreativt, noen av problemene kan du få hjelp til, og noen må rett og slett vente inntil videre. 

 

Ang jobbintervju, -forbered deg. Les deg opp på arbeidsstedet. Ha CV og evt attester klart, skriv ned noen tanker om hva du ønsker å si, og gjerne litt spørsmål om det nye stedet du kan stille vedkommende.

[Gjest Gargamel]

anskje rødmer jeg før jeg er inn av døra- kanskje forsvinner ordene mine og blir til stotrende svadapreik jeg selv ikke er bekjent av...

 

De vil kanskje merke at du er nervøs, men det spiller faktisk ingen rolle i et jobbintervju.

 

Lykke til!

[Gjest]

Klynk - lurer på om jeg har søkt en jobb hvor jeg må gi for mye av meg selv - Burde kanskje heller vanna blomster på gartneri og solgt roser en periode. Eller kanskje jeg skulle hatt gruppeterapi????Tusen takk for råd, de virker for meg gode, skal lese meg opp osv skriver litt og ha Evt papirer ( og REf i orden ..) bare så uhyre skremmende å ikke vite om jeg vil makte dette. Jeg slipper ledelse i denne jobben men må forholde meg tverrfaglig til flere involverte. Jeg vil få muligheter til å bruke sterke sider tenker jeg , liker faglige diskusjoner - og den målgruppen jeg skal jobbe med..er jeg svært glad i( barn)--- sliter i blant svært med å være meg selv når jeg blir observert - dette slår ut i hytt og pine - men slett ikke alltid...lurer etter forrige erfaring på om jeg er blitt redd pauserom. Kjente meg helt kvalt og var vanskelig å holde ut, spise, henge med på prat, hadde av en merkelig grunn så lett for å føle meg flau - når jeg fikk oppmerksomhet .:(Første steg er nå dog å se om jeg klarer å gjøre en rimelig ok og troverdig og relativt ærlig figur på intervju..men kan vel og lett falle igjennom. De som skal intervjue meg har dessuten psykologi i fagkretsen sin og de kan nok kunne ane om noe skurrer. Føler meg og litt fæl som ikke enda orker å ta meg ordentlig av familien- og såkalt søker jobb. Spør meg om det er verdt det, slitet m motivasjon faktisk. Alt virker fjernt...mitt håp kan jo være å bli mindre dep av jobb, men vet ikke..Vet ikke hvordan jeg skal formulere dette m sykemelding - håper i alle fall det ikke er det de er mest nysgjerrige på- fremgår jo i min cv at jeg ik har jobbet på en stund:( og et par hull om de har studert den...((

[XbellaX]

Det er sosial angst du strever med, om jeg husker riktig? 

Hvordan har du isåfall tenkt å bli bedre ved å unngå alt av utfordringer? 

 

Husk at dette er et arbeid du kan, du er kvalifisert til jobben du søker. De anser deg som attraktiv til stillingen siden du er innkallt til intervju. 

 

Hvor i all verden er selvtilliten din blitt av? Jobb med hodet ditt, parker katastrofene og ta en utfordring om gangen. Første steg er å forberede deg godt ang hhullet i CV`n, for dette vil trolig bli tatt opp. Det er mange sider på nett (inkl hos NAV) som kan gi deg råd om hvordan det er klokt å håndtere det, jeg synes ikke du skal overfokusere på det men være ryddig og tydelig på hva du kan bidra med. Det handler ofte lite om hullene i CV`n men hvordan du håndterer dem i møte med arbeidsgiver. 

 

Jeg tror, på bakgrunn av det lille jeg har lest av deg, at arbeid er riktig vei å gå.  Det er uten tvil en utfordring for deg, men utfordringen sitter mellom ørene dine. Det er hodet ditt du må jobbe med, arbeidsgiver anser deg allerede som attraktiv.

 

Motivasjonstanken synes jeg også du skal parkere akkurat nå, motivasjon er noe som kommer og går for oss alle, den varierer. Jeg tror ikke det er nyttig for deg å unngå de utfordringene som venter, jeg tror ikke du vil ha noe igjen for det.

[Gjest]

Fortiden dep & sos angst... Som visstnok grenser over i paranoid beredskap:( jeg vet ikke om jeg tenker jeg blir bedre av å unngå alle utfordringer - saken er vel mest at jeg ikke vet hvor jeg bør legge hovedsatningen. Aldri søkt hjelp for disse tingene før det toppet seg i fjor... - slitt siden jeg var 17 minst - sluttet på studie og isolerte meg fra sosiale aktiviteter - stadig fler. Sliter m å omgås slekt og tørr ikke gå i selskap( m sndre enn de nærmeste)dette betyr også st jeg ikke deltar på sosiale aktiviteter i jobbsammenheng. "Krisen "kom etter opptur rent faglig alt lå til rette endelig og ny jobb og jeg tenkte nå smiler livet, neida. Verre enn noensinne plutselig- og at det sitter i hodet mitt hører jeg fra andre og- stiller visst for store krav til meg selv, dessverre ( vel på godt og vondt kan en vel si)... Og ble helt låst i ft dette p et tidspunkt - angsten tok overhånd Fikk hjelp og tilpasning og raskt tilbake opplegg - ja da burde jeg vel klare..de var positivt innstilt til meg Men nei?!!! Eneste jeg gjor til psykolog en var omtrent å gråte ( og følte rep fra nav dukket opp for å obs arb evnen på jobb!!! Noe så nedverdigende!!! psyk avsl behandling etter ca 15 tog anbefalte beh sv lengre varighet.. Skrev en fæl epikrise om hvor vaktsom jeg var ift verden:( jeg fikk osykolog i vrangstrupen og ønsket ikke terapi før det var gått fem Mnd... Da gikk jeg m krisefølelse i kroppen og var fullstendig nedslått. Drakk m full og holdt på å havne i ambulanse etter noen glass vin .. Jeg fortalte at alle hatet meg til og med psykolog og de ville ha meg med på legevakt.. Da sa jeg at jeg heller ville ta livet mitt enn p bli med dem.Slapp unna da- hadde aldri tilgitt meg selv å havne i fyllearresten....nå er jeg oss en psykolog jegvtrives bare sånn passe hos.. Og kanskje er jeg unnvikende i terapi og- hun sier jeg skiftet tema når vi kommer inn på såre og sensitive ting. Nå er gråten kun i halsen og den kommer sjelden til uttrykk.. Jo sv og til. Kan ligge å hulke på sofaen etter terapi time og flater helt ut fra alt!!!Litt sånn følelse av uvirkelighet når jeg er hos psykolog... Og synes det er litt vanskelig å få noe ut av det hun sier / hun inspirerer meg ikke..vet jo en del selv og men klarer altså ikke nødv å bruke dette på meg selv- enig i at selvtillit og selvfølelse er ømme punkt jeg bør jobbe med. Har holdt ut da min fastlege sa jeg måtte slutte å prøve å behandle meg selv, da går du bare i ring. Og jeg føler jeg har vandret i en ond sirkel i årevis:(( og om jeg vil bytte psykolog sier de nok det er meg det er noe feil med.. Litt håpløst tilfelle altså!!!( tar til meg at noen bryr seg det ute i horisonten - det varmer å få velmenende råd!! Takk !