Får ikke nok...

[Kayia]

Jeg mener å ha god innsikt i hva det er som trigger redselen og de andre vonde følelsene, så jeg vil gjerne ha råd til hva jeg kan gjøre for å håndtere de sterke følelsene når de oppstår. Da forsvinner nemlig all fornuft, og jeg finner ingen god måte å få han til å forstå på. Det mest normale hadde kanskje vært å ta litt initiativ på en positiv måte og samtidig gjøre oppmerksom på at jeg ikke finner meg i å alltid komme i andre rekke, og det er en sperre jeg må overvinne. For nå tenker jeg automatisk "det er ikke noen vits", og føler meg allerede så sårbar at jeg vil ikke risikere å bli enda mer avvist. Eller aller verst, at han setter meg i første rekke men innerst inne vil gjøre noe helt annet. 

 

Nå skal det jo også sies at han uansett også har en jobb å gjøre med å gi en kjæreste litt mer plass i livet sitt, og at det nok vil trigge meg i mye mindre grad når jeg føler meg litt mer prioritert, men uansett har jeg det jo i meg og burde gjøre noe med det. 

 

En liten ekstra kommentar til akkurat dette. Jeg har jo forlengst skjønt at jeg må gjøre noe med det. Å "skremme meg selv" med å tenke at han kan gå lei og forsvinne gir bare enda mer press/stress og fører meg lenger bort fra en løsning. Derfor tror jeg ikke det er veien å gå. 

 

I utgangspunktet er det da en veldig normal problemstilling i forholdet (prioriteringer og tidsbruk), det er bare at jeg har mine ikke like normale problemstillinger (er skadet) og derfor reagerer så ekstra sterkt på de normale problemstillingene. 

 

Det betyr ikke at det med tidsbruk ikke hadde vært et problem i forholdet hvis jeg ikke hadde vært skadet..... Og da var jeg kanskje den som hadde gått, og han den som burde bli gitt en liten oppvekker. Det kommer også an på hvor endringsvillig han er. Jeg er veldig endringsvillig, og søker derfor bedre løsninger. 

Poenget er at det ikke er han som skal forstå og handle annerledes, men at du skal bli kjent med deg selv og ditt reaksjonsmønster. Du ønsker råd om hvordan du skal få han til å forstå og endre seg (prioritere deg mer), sier du, men det er ikke hans ansvar å trigge deg mindre. Det er ditt ansvar å sørge for at normale handlinger (som feks å ha et eget liv, sin egen vennekrets, stå opp og gå på jobb etc) ikke trigger deg. Det er dette kognitiv terapi kan hjelpe deg med. Du trenger å lære deg å tenke at det er greit å si hade en dag, og hei igjen den neste, uten at du er redd for at noe som truer forholdet deres i mellomtiden.

 

Jeg tror du gjør lurt i å legge vekk alle tanker om hvorvidt han kan/ vil endre seg eller ikke. Jeg tenker at det du opplever i dette forholdet er noe du vil møte igjen og igjen, om det blir slutt mellom deg og denne mannen. 

 

Først bør du jobbe med deg selv, og lære deg å reagere ut fra det du ønsker skal skje, ikke det erfaringene dine har lært deg at vil skje. Du må lære deg å roe følelsene dine når alarmen din går uten at det er nødvendig.

 

Først når du har blitt bedre kjent med dine egne reaksjoner kan du finne ut hvilken mann som passer deg og hvilken mann det er godt for deg å leve med. Noen trenger frihet til å gjøre sitt, andre søker tosomhet og trygghet. Dere må finne ut om dere ønsker det samme, og derfor passer sammen.

 

Det kan godt være at denne mannen ikke behandler deg på en god måte, men ut fra det du sier her høres det ut som han reagerer helt normalt. Finner du ut at han har en væremåte du ikke kan leve med og han motsetter seg endring er ikke dette en god mann for deg, men dette tror jeg du skal vente med å avgjøre. Prøv å jobb med deg selv i dette forholdet (dersom det er så trygt og godt som du sier), uten å forvente at det er han som skal endre seg. Dette er nemlig ditt problem og din utfordring, ikke hans. 

Endret 17. juni 2014 av Kayia

[AnonymBruker]

Poenget er at det ikke er han som skal forstå og handle annerledes, men at du skal bli kjent med deg selv og ditt reaksjonsmønster. Du ønsker råd om hvordan du skal få han til å forstå og endre seg (prioritere deg mer), sier du, men det er ikke hans ansvar å trigge deg mindre. Det er ditt ansvar å sørge for at normale handlinger (som feks å ha et eget liv, sin egen vennekrets, stå opp og gå på jobb etc) ikke trigger deg. Det er dette kognitiv terapi kan hjelpe deg med. Du trenger å lære deg å tenke at det er greit å si hade en dag, og hei igjen den neste, uten at du er redd for at noe som truer forholdet deres i mellomtiden.

 

Jeg tror du gjør lurt i å legge vekk alle tanker om hvorvidt han kan/ vil endre seg eller ikke. Jeg tenker at det du opplever i dette forholdet er noe du vil møte igjen og igjen, om det blir slutt mellom deg og denne mannen. 

 

Først bør du jobbe med deg selv, og lære deg å reagere ut fra det du ønsker skal skje, ikke det erfaringene dine har lært deg at vil skje. Du må lære deg å roe følelsene dine når alarmen din går uten at det er nødvendig.

 

Først når du har blitt bedre kjent med dine egne reaksjoner kan du finne ut hvilken mann som passer deg og hvilken mann det er godt for deg å leve med. Noen trenger frihet til å gjøre sitt, andre søker tosomhet og trygghet. Dere må finne ut om dere ønsker det samme, og derfor passer sammen.

 

Det kan godt være at denne mannen ikke behandler deg på en god måte, men ut fra det du sier her høres det ut som han reagerer helt normalt. Finner du ut at han har en væremåte du ikke kan leve med og han motsetter seg endring er ikke dette en god mann for deg, men dette tror jeg du skal vente med å avgjøre. Prøv å jobb med deg selv i dette forholdet (dersom det er så trygt og godt som du sier), uten å forvente at det er han som skal endre seg. Dette er nemlig ditt problem og din utfordring, ikke hans. 

 

Tror vi snakker forbi hverandre nå. Det jeg prøvde å poengtere gjør det unødvendig for deg å poengtere det du gjør. 

 

Det er snakk om to forskjellige ting her. Mine reaksjoner, som er mitt ansvar - og som jeg prøver å gjøre noe med. Det jeg skrev om i første innlegget er mine følelser, og ikke mine handlinger. Dermed er det ikke noe som går utover han. Ønsket å få noe innspill på det her, da det ikke er noe jeg vil belaste han med fordi det er 100% meg. 

 

Når det gjelder dette andre, om prioriteringer, er det mer sammensatt - fordi det også involverer hans issues.

De aller fleste jeg kjenner hadde hatt problemer med å bli ofte bortprioritert, og samtlige hadde hatt et ønske om at han skulle forstå og endre seg. Det er vi vel enige i at er helt normalt og friskt. Jeg takler helt fint at han gjør ting uten meg og sitter på ingen måte og vokter på han hele tiden, og har en relativt travel hverdag selv.

 

Det er altså ikke hans normale handlinger som trigger noe hos meg, men hans issues (som gir seg utslag i at mange isolert sett normale handlinger skjer i et slikt omfang at det kalles bortprioritering, og av majoriteten ville blitt oppfattet som ikke ok) som trigger for mye hos meg i forhold til hva det ville trigget hos andre, og det er mitt ansvar. Forstår du nå? Det betyr ikke at jeg - uansett hvor flink jeg blir til å reagere normalt - ikke vil ha et problem med det, og at han ikke kan miste meg på grunn av det, for det kan han faktisk. Det går begge veier, og med dette ønsker jeg å håndtere mine reaksjoner. Det innebærer, mener jeg, også å finne frem til gode måter å forhandle et forhold på, heller enn å gå helt i kjelleren og gi opp, slik jeg automatisk gjør. Her ville det vært fint å få innspill til gode måter å forhandle på.

 

Ut fra det du skriver får jeg en fornemmelse av at du er vant til å forklare dette for folk uten selvinnsikt og rettferdighetssans - satt på spissen, men det kan jeg berolige deg med at ikke er tilfellet her. 

 

(Fra et faglig synspunkt, med forbehold om at man aldri skal bedrive selvdiagnostisering, vil jeg uansett tro at dialektisk adferdsterapi vil ha mer for seg i dette tilfellet enn ren kognitiv terapi. Men det er uansett ikke poenget  )

 

Her sier du noe viktig, tror jeg: 

 

"Først bør du jobbe med deg selv, og lære deg å reagere ut fra det du ønsker skal skje, ikke det erfaringene dine har lært deg at vil skje. Du må lære deg å roe følelsene dine når alarmen din går uten at det er nødvendig."

 

Og det er blant annet noe av det jeg søker: Hvordan roe følelsene når alarmen går. For jeg kjenner mine reaksjoner, vet hvorfor de kommer. Og det jeg har prøvd å forklare deg, er at det er issues han har, ikke nødvendigvis han "som bare er sånn". Som jeg kjenner han har han ikke nødvendigvis lyst til å være sånn, men han har også fått sine instinkter kludret litt med av dårlige opplevelser. Jeg har stor tro at vi på sikt skal komme frem til en fin løsning som funker for begge, og er klar over hva det forutsetter. Bortsett fra dette behandler han meg kjempebra, og jeg har det veldig godt med han. Han reagerer helt normalt på mine unormale reaksjoner. Heldigvis har han i tillegg så mye selvinnsikt at han passer på at jeg ikke tar på meg all skyld, slik det jo lett blir at den "utagerende part" gjør helt uavhengig av hvordan forløpet foregår. 

 

Anonymous poster hash: 902ba...12d

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er forståelig at du blir skuffet over at han booker alle de siste kveldene med kompiser rett før han blir borte i flere uker. Ikke dramatisk isolert sett, men lsårende hvis det er et mønster.

Mulig du har issues i tillegg som gjør det ekstra vanskelig, men det får psykologene her hjelpe deg med.

[AnonymBruker]

Prøver å skjule det for han, later som om jeg fortsatt er selvstendig så han ikke skal få helt noia, men sannheten er at jeg synes det er kjempevanskelig å dra fra han, og føler tristhet. Må venne meg til å være alene, og finner ikke helt flyten mellom tid med og uten han. 

 

Anonymous poster hash: 902ba...12d

 

Hæ? Hadde jeg vært den fyren, hadde jeg satt veldig pris på at sånt ikke ble skjult. Ingen grunn til noia, i hvert fall. Fortell ham hva du føler uten å legge skjul på noe, så blir det lettere for begge.

Anonymous poster hash: 892b8...d3b