Ok å klage litt?!

[Gjest]

Kjenner meg så sliten av meg selv - min kamp m psyken og forventninger jeg ikke klarer å oppfylle:(( trist .. Torte ik annet enn å ta en cipralex før @ viktig møte" i dag.. ( intervju).. Kjente m helt oppsmuldret innvendig .. Vil klare men vet ik on jeg makter osv---///!!!! Og nå analyses det i hodet - hva - hvordan - hvorfor , var helt ferdig etter å ha forsøkt og presentert m selv på en ok og ærlig måte.. :/ kostet !!!tenker de tenkte " sitt" og jeg vet heller ikke om jeg tørr dette ... Kunne ønske jeg fikk fri fra den " harde virkelighet " litt.. Klarer såvidt å henge m her hjemme.. Barna må forholde seg til en mamma som stort sett ligger på sofa el i sengen.. (Trekker m vekk når jeg vet at andre er ansvarlige ( les pappa til barna). Huset rotete.. Og støvete.. Barna får mat og kjærlighet !!! ( men skulle helst fått mer mental tilstedeværelse )Kan min mann sykemeldes Pga av meg:(? Er det no som heter velferdsperm el noe- vanskelig for ektefelle er helsearb m et relativt stor ansvar alene ( siden han er en av få m den stillingen på den plass han virker)...

[XbellaX]

Hei namnlaus, hvordan går det med din behandler og medisinforslaget? Har du begynt på det hun foreslo? 

[AnonymBruker]

Kjenner meg så sliten av meg selv - min kamp m psyken og forventninger jeg ikke klarer å oppfylle:(( trist .. Torte ik annet enn å ta en cipralex før @ viktig møte" i dag.. 

 

Å ta Cipralex på den måten er helt meningsløst. Den må du ta fast hver dag.

Anonymous poster hash: efcaa...f40

[Gjest]

Skal se om det blir noe medisin forslag på dps denne uken- får se om psykolog følger det opp, orker i alle fall ik mase. Kanskje jeg burde dopes ned og stues vekk:( fikk en feeling av at cipralex hjalp i dag.. Til tross for kutt fire dg.. Lurte på om jeg fikk en indre ro- ik så stressa og rødmet ik:) kanskje den hjelper litt på angst likevel? Vanskelig å si ... Gjør deg i alle fall generelt mindre stresset. Føler det så rart om jeg skal møte en lege som skal foreslå Evt medisiner-- kjenner m plaget - men synes det er vanskelig å tro at Evt medikament kan luke vekk vonde emosjoner el mine " nevrotiske " sider ... Håper samtaler kan bistå selv om jeg har vært usikker på virkning bl a Pga noe mistillit til psykolog:( Kunne tenkt m gruppeterapi.. Men halvparaboide ( el helparanoide) et vel ik velkommen til dette?! Ville gjerne lært mer om hvordan jeg virker på andre og hvordan jeg lar andre virke inn på meg.. Samt å samtale i plenum og forholde seg til indre smerte...

[Gjest Gargamel]

Kunne ønske jeg fikk fri fra den " harde virkelighet "

Det er ikke virkeligheten du trenger fri fra. Du burde heller ta fri fra de mørke tankene dine. På tide å våkne opp fra marerittet, rett og slett.

[stjernestøv]

Kjenner meg så sliten av meg selv - min kamp m psyken og forventninger jeg ikke klarer å oppfylle:(( trist .. Torte ik annet enn å ta en cipralex før @ viktig møte" i dag.. ( intervju).. Kjente m helt oppsmuldret innvendig .. Vil klare men vet ik on jeg makter osv---///!!!! Og nå analyses det i hodet - hva - hvordan - hvorfor , var helt ferdig etter å ha forsøkt og presentert m selv på en ok og ærlig måte.. :/ kostet !!!tenker de tenkte " sitt" og jeg vet heller ikke om jeg tørr dette ... Kunne ønske jeg fikk fri fra den " harde virkelighet " litt.. Klarer såvidt å henge m her hjemme.. Barna må forholde seg til en mamma som stort sett ligger på sofa el i sengen.. (Trekker m vekk når jeg vet at andre er ansvarlige ( les pappa til barna). Huset rotete.. Og støvete.. Barna får mat og kjærlighet !!! ( men skulle helst fått mer mental tilstedeværelse )Kan min mann sykemeldes Pga av meg:(? Er det no som heter velferdsperm el noe- vanskelig for ektefelle er helsearb m et relativt stor ansvar alene ( siden han er en av få m den stillingen på den plass han virker)...

Da mannen min var arbeidsledig da jeg var syk måtte han være hjemme, han fikk sosialhjelp siden han måtte takke nei til jobb. Men kan jo hende det er annerledes når han har jobb, min mann tok ikke fri da jeg var syk når han jobbet. Jobben var viktigere, men besteforeldre hjalp motvillig til. Kan noen hjelpe deg?

 

Jeg fikk tilbud om hjemmehjelp.

Endret 23. juni 2014 av stjernestøv

[Gjest]

Da mannen min var arbeidsledig da jeg var syk måtte han være hjemme, han fikk sosialhjelp siden han måtte takke nei til jobb. Men kan jo hende det er annerledes når han har jobb, min mann tok ikke fri da jeg var syk når han jobbet. Jobben var viktigere, men besteforeldre hjalp motvillig til. Kan noen hjelpe deg?

Jeg fikk tilbud om hjemmehjelp.

[Gjest]

Jobb helt sikkert ikke viktigere enn deg:) var sikkert redd for fravær og de konsekvenser dette gå på arb plass!? Slik er det med min- vi har ikke samvittighet til at han er borte så mye.Heldigvis har vi og besteforeldre- er dog redd for å slite dem ut ( men barna er relativt store og passer og aktiviser s mye selv og m sine venner. Jeg lar de selvsagt ha besøk. - men er synes barna hadde fortjent et hus mer på stell.. prøver å gjøre litt - mannen og, slik at vi holder hodet over vannet. Men når jeg er helt "av "enkelte dager renner det fort over. Jobber m å gjøre barna litt selvhjulpne og ansvarlige og, men ik så enkelt siden det fortiden " flyter":(

[Gjest]

Det er ikke virkeligheten du trenger fri fra. Du burde heller ta fri fra de mørke tankene dine. På tide å våkne opp fra marerittet, rett og slett.

[Gjest]

Ja Gargamel det er absolutt på tide:) lurer på om det kan redde meg å bevise for m selv at jeg mestrer jobb igjen , vært så nede av sykm:(

[stjernestøv]

Jobb helt sikkert ikke viktigere enn deg:) var sikkert redd for fravær og de konsekvenser dette gå på arb plass!? Slik er det med min- vi har ikke samvittighet til at han er borte så mye.Heldigvis har vi og besteforeldre- er dog redd for å slite dem ut ( men barna er relativt store og passer og aktiviser s mye selv og m sine venner. Jeg lar de selvsagt ha besøk. - men er synes barna hadde fortjent et hus mer på stell.. prøver å gjøre litt - mannen og, slik at vi holder hodet over vannet. Men når jeg er helt "av "enkelte dager renner det fort over. Jobber m å gjøre barna litt selvhjulpne og ansvarlige og, men ik så enkelt siden det fortiden " flyter":(

Ikke enkelt det der. Men har du tatt seroquel? Jeg gikk flere år uten medisiner og var syk, så ble jeg innlagt og fikk medisiner og da kom jeg meg. På den tiden trengte jeg medisinen men skjønte det ikke, er det sånn med deg tror du?

[Nycora]

Jobb helt sikkert ikke viktigere enn deg:) var sikkert redd for fravær og de konsekvenser dette gå på arb plass!? Slik er det med min- vi har ikke samvittighet til at han er borte så mye.Heldigvis har vi og besteforeldre- er dog redd for å slite dem ut ( men barna er relativt store og passer og aktiviser s mye selv og m sine venner. Jeg lar de selvsagt ha besøk. - men er synes barna hadde fortjent et hus mer på stell.. prøver å gjøre litt - mannen og, slik at vi holder hodet over vannet. Men når jeg er helt "av "enkelte dager renner det fort over. Jobber m å gjøre barna litt selvhjulpne og ansvarlige og, men ik så enkelt siden det fortiden " flyter":(

Da jeg ble syk for X antall år siden, så huset ikke helt bra ut til tider nei. Heldigvis bodde jeg sammen med barnas far slik at han tok sin del av matlaging og hybelkaniner. Barn tåler som oftest litt rot og støv. Tror det er bedre å bruke den lille energien man måtte ha til å holde struktur på dagene. Hold måltider, spis ammen så ofte dere kan. Måltider er en fin måte å samle familien til en prat.

Det går an å si til ungene at du er i litt dårlig form for tiden, la de fortelle hva de synes om saker og ting. Kanskje går du rundt å har dårlig samvittighet uten grunn? Når man er deprimert blir jo ofte "små" problemer store som fjell. Man bekymrer seg over ting som kanskje ikke er et problem.

Dessuten om barna har nådd en viss alder, kan jo de også hjelpe til med litt støvsuging og lignende? De tar ikke skade av litt arbeid :-).

[Pallida]

Tror du jobb er det rette for deg, der du er nå? Jeg kan forstå ditt ønske om å komme deg i jobb, at du tror det vil gi deg kontoll og trygghet, et håp om at da kommer livet til å gå på skinner igjen. Med de symptomene du har beskrevet her inne kombinert med ditt lave energi-/funksjonsnivå, kan jeg derimot ikke forstå annet enn at du kvalifiserer til AAP, og at det du virkelig trenger er å gi deg selv tid og omsorg nå, i samarbeid med hjelpeapparatet - ikke å piske deg selv ut i ny jobb. 

[Gjest]

Takk for innspill.Varmer at noen tenker på en namnlaus klagesanger der ute i horisonten;) aner ikke hva som er bra for meg vil alt og ingenting - ser skrekkscenarier uansett hva jeg velger. Godt m psykolog samtale i dag. Hun vil ikke gi meg råd føler jeg - konkrete råd - bra uansett - eh - gi deg selv litt kred-... Hm .. jeg skal finne ut alt selv...føler jeg må bevise for dps og legen at ingen" vil ha meg" før arb avklaring ( det smerter )- vise at det ikke står på meg med å komme tilbake til Jobb:( men vet ik om jeg makter om det foreligger tilbud- føler jeg må spille litt skuespill på intervju - bla bla - lært om m selv i denne prosessen, nå ser jeg fremover... Bla bla .. Å erkjenne svake og sterke sider kan vel være en styrke - aner ik hvordan dette slår ut..:(blir vel vettskremt tenker jeg. Kunne ønske noen tok rundt meg å sa ; " bare pass på deg selv og dine en stund til". Føler jeg må utlevere meg til de potensielle arb plasser på en måte som sikkert knekker m for all fremtid:(( slite psykisk - au- arb plasser vil ha stabile , balanserte folk - ik nevrotikere m skiftende yteevne:((( dagens tankegørr!! Mvh ps! I morgen må jeg til pers igjen, nytt intervju - pes!

[frosken]

Sa du til psykologen at du ønsket samtale med lege for medisinvurdering?

 

Jeg tror du bør tilbake i jobb - muligens kun deltid - så snart som mulig. Hvis du ikke klarer å skaffe deg jobb, så tror jeg du bør søke AAP på nytt med ønske om arbeidspraksis.

 

For meg virker det meningsløst at du skal fortsette å gå hjemme på heltid etter å ha gjort det i 12 måneder.

 

Jeg er for øvrig litt overrasket om du tror at det finnes ordninger som gjør at din mann kan sykemeldes fordi du ikke fungerer optimalt.

[Gjest]

Frosken: Ingen medisin vurdering. Jeg ble spurt om jeg mente "alt "jeg sa sist . (Da sa jeg bl a hvilke råd jeg hadde fått her på DOL av erfaren psykiater og lurte på om det var en ide med medisinvurdering. ). Mitt svar på om jeg mente det jeg sa sist var at det måtte tas høyde for at jeg var mer eller mindre "ruset" på sovemedisin "sist "og sa alt jeg tenkte kanskje også litt ukritisk . Første del av timen brukte vi derfor på å snakke om dette. Var inne på noen svært såre punkt sist, jeg har hatt dårlig samvittighet for noe jeg sa om noen ( foreldre, ektefelle oa)og la ut om dette.Deretter hoppet jeg over på det mest aktuelle nå om dagen og det responderte psykologen på. Hun er så vag ift dette med jobb eller ikke, jeg sa jeg vurderte å trekke søknaden min da jeg er usikker på egen yteevne. Vet ikke om det er reelt for meg å fylle de krav den stillingen krever nå. Psykolog støttet meg på at det kunne jeg gjøre om jeg kjente det mest riktig, videre ble det drøftet at det uansett var fint at jeg gjorde noen forsøk på å få en passende jobb.Jeg vet dog ikke om det er "riktig da jeg føler det kan være ødeleggende å kaste seg ut i jobb jeg ikke vet om jeg makter ( har rett og slett en vond følelse). Finnes jo ulike jobber innenfor " min bransje"- jeg satser på en med begrenset lede ansvar i alle fall.Men: på følelsen at psykologen synes jeg er overdrevent pessimistisk , vet ikke. Vi ble vel så og si enig om at vi avventer og ser hva som skjer, jeg tar en avgjørelse vedr Evt klage til nav på avslag over sommeren ( når jeg har prøvd en stund å skaffe meg ordinær jobb). Jeg er ikke kynisk , men økonomisk ruin er jammen ikke bare bare:( Orker ikke melde meg ledig , under min verdighet ( jeg fordømmer ikke andre, men tenker jeg burde klare bedre). Jeg har fungert tilsynelatende ok tidligere ( tro det eller ei).Jeg vil jo egentlig veldig gjerne delta og gjøre mitt og når er en egentlig klar?! Utrolig vrient for meg dette. Nå tror jeg heller ikke at jeg får den jobben jeg ble intervjuet om tidligere denne uken( selv om jeg formelt er svært kvalifisert)- Jeg tenker jeg har vært så ærlig om min noe uforutsigbare angst at det kan gjøre dem skeptiske.Kanskje jeg kan skjønne d em. Har jo også meget god attest på at jeg praktiserer bra , referansen ( siste)sier jeg er et " nydelig" menneske , hun vil fokusere på hvorfor hun ansatte meg i den forrige jobb jeg var i- men at hun dessverre ikke rakk å bli så godt kjent med meg Pga sykemelding etter få måneder:( Det er opp til meg hva jeg vil si om sykemelding, jeg vet ikke helt hva jeg bør si og ikke si. Fokuserer mest på hvem jeg tenker jeg er i den posten jeg søker, likevel kan jeg ikke unngå å komme inn på at jeg har " slitt" det siste året- men nå ser fremover.. ( eh- prøver i alle fall). Min nære pårørende sier : ( spes allmenn medisin) sier " hvorfor skal du snakke om psykemeldingen? Hadde det vært fysisk hadde ingen forlangt det ? Jeg tenker likevel denne knekken har påvirket meg, føler meg rett og slett mer skjelven enn tidligere. Tror du dps vil se an medisinvurdering kanskje? Eller tror de jeg sa det uten å mene det? Ikke godt å si- det ble i alle fall ikke nevnt konkret i forrige time. Regner med psykologen også styrer samtalen litt? Eller kun mitt ansvar?

[frosken]

Jeg mener du selv bør ta ansvar og be om en medisinvurdering. Jeg har faktisk vanskelig for å forstå at du tillater deg selv å la det være. Slik du beskriver din utvikling det siste året, så synes jeg fremgangen har vært for langsom i forhold til hva den burde ha vært. Et års sykemelding er lenge, og du burde ha vært i bedre form nå.

 

Jeg tror ikke du kan forvente at psykologen nødvendigvis skal være den som har oversikten og vet hva du trenger. Du har vært såpass skeptisk og motvillig til det du oppfatter som sykeliggjøring, og jeg vil anta at hun forsøker å tilpasse behandling til dette. Jeg anser det derfor som meningsløst at du går og venter på at psykologen skal ta initiativ til medisinvurdering.

 

Når det gjelder jobbintervjuene, så har jeg en mistanke om at du overfokuserer dette med langvarig sykemelding. Det er greit å være åpen, men hvis du fokuserer mye på din usikkerhet og egnethet pga psykdom, så er det ganske opplagt at du ikke vil få jobbene du søker på.

 

Håper du mobiliserer og kommer deg gjennom de kommende jobbintervjuene på en god måte. Jeg tror på sett og vis at du har et ekstra gir å sette inn og at du trenger et lite element av "ta seg sammen" for å komme deg videre. Merker jeg har lyst til å dytte deg litt i gang;-)

 

Jeg satte for øvrig pris på at du skrev med mye større mottakerbevissthet denne gangen :-)

[Gjest]

Takk Frosken. Setter stor pris på alle tilbakemeldinger og at du utfordrer meg!Slitsomt å føle meg så ansvarlig for det som skjer. Kjenner det hadde vært godt at andre også var tydelige og kom med perspektiver som kunne gjøre inntrykk på meg og dra meg videre. Ikke umulig at hun forsøker å tilpasse seg min måte å være på , mine redsler for overstyring og sykeliggjøring og min motstand. Er sikkert et slitsomt tilfelle , sterk vilje, mange meninger og perspektiver og uendelig sårbar på en og samme tid. Krevende for min unge terapeut vil jeg tro, håper jo hun ser noe jeg ikke ser osv- men er jo ikke helt sikker alltid :(Lander stadig der at jeg lurer på om jeg er en prøvekanin. Vil jo ikke være slem med henne ved å si dette, merker for øvrig at hun tåler at jeg fremstår forskjellig, høg og lav- hun er den samme- stødig og rolig , akkurat det kjennes trygt. Jeg våger å være meg på godt og vondt sammen med "min kule " psykolog , hun fremstår ekte, det liker jeg. Er litt der at jeg lurer på progresjon.Selvsagt har jeg selv ansvar for å få mest mulig ut av terapien , men hadde nok innimellom ønsket å kunne lene meg litt på en psykolog som ga meg inn og kom m konkrete råd. Jeg et også ydmyk ift til dette, har såpass kunnskap at jeg vet hun ikke kan gi meg sannhetene om hva som er " mitt beste"- kunlede meg inn i ulike tankebaner gjennom spørsmål som fremmer min selvrefleksjon og mitt engasjement ... Min ambivalens mot meg selv og redsel for flere smeller- min engstelse for den harde virkelighet ( som jeg vet at jeg er en sart plante i til tider ) er muligens mitt verste problem og min verste fiende. Hva ren kjemi i form av medisin kan gjøre med selvfølelse og angst lurer jeg på om jeg skulle prøvd ut.. Nysgjerrig på om dette kan gjøre noe med yteevnen totalt , mine hemninger og følelser av lammelse ( på tross av egentlig mye reell mestring). Forsto du meg nå? Om ikke spør om du har tid og kapasitet. Lurer på om skriveterapi kunne vært noe for meg? Da måtte jeg selvsagt tenkt mer mottaker. Er dog ikke sikker- vet jo mye kommunikasjon skjer i de levende relasjoner , har ikke lyst til å gå glipp av dette. Finnes slike tilbud tro?? Jeg og prøver å sette inn et gir, kall det gjerne nådestøt...ift til jobb og fremtid. Lei av stagnasjon nå, jeg vet jeg må videre på ett eller annet vis. Helst på en måte jeg kan kjenne meg vel med, samtidig unngå å gå rett inn i gamle spor og utfordringer . Krevende - krevende! Er innerst inne en som kjemper, følt jeg har kjempet siden den sosiale angsten meldte seg for alvor dag jeg var 17. Den har forresten tatt ulik plass i meg, slik har jeg noen ganger tenkt at jeg var ferdig med den.. Så har det plutselig meldt seg, gjerne gradvis og satt meg mer eller mindre ut.

[Gjest]

Tror jeg fortsatt er ganske sådepressiv fortsatt , er mørk til sinns on ettermiddag /kvelden og de verste tanker river i meg. Er noe lettere på morgen , da drikker jeg kaffe og gjør "no. "Ca kl 13-14 er løpet kjørt. Kommer hver dag - tomhetsfølelser slår ned i meg. Er alt meningsløst ? Orker ikke noe.Redd for fremtiden og kroppen er verkende . Anspent, trist og nesten svimmel. Kanskje jeg er dødssyk? Tatt blodprøver - intet påfallende. Klarer ikke motta kjærtegn heller...Slapper ikke av og kjennes som vonde støt å bli tatt på:(Synd jeg har spist opp sovemedisin ! Vil vekk:( tipper jeg ikke får mer heller, tok nemlig fire fem på kort tid når jeg var ekstremt fortvilt forrige uke, og fortalte det til psykologen. ( hun noterte ned " ugjerningen".(() når jeg blir helt utslitt av å være ute i samfunnet en time så lurer jeg på hvordan det skal gå m jobb. Er ikke sikkert det går, selv om jeg vil.

[frosken]

Vet du noe om hvor lang erfaring din psykolog har?

 

Jeg synes det virker som om du har et ganske ureflektert forhold til medisiner. Å bruke sovemedisin til å rømme fra virkeligheten, vet du vel er bare tull. Av og på cipralex er også bare tull. Du har fått et forslag om å bruke seroquel, og jeg synes du burde ha drøftet dette med en lege/psykiater. Seroquel har både antidepressiv virkning, er angstdempende, kan gi deg god søvn og kan også dempe dine tendens til mistenksomhet. Jeg lurer litt på hva du egentlig har å tape på å prøve med seroquel en periode. Kanskje er det akkurat en slik støtte du trenger for å komme inn på et bedre spor.

 

Når det gjelder psykologen, så går det an å se etter andre løsninger dersom hun er svært uerfaren. Noen steder i landet (blant annet i Oslo), jobber mange av de mest kompetente i privatpraksiser som avtalespesialister (dvs. at du betaler det samme som på dps). Det går også an å ta opp dine synspunkter om behandlingen på dps, og be om at de vurderer om ditt behandlingsopplegg er optimalt.

 

Jeg har ikke tro på at skriveterapi alene vil være løsningen for deg. Det er tross alt i sosiale relasjoner du kan få jobbet med relasjonelle vansker, sosial angst osv. Jeg har heller ikke så stor tro på gruppeterapi for deg på nåværende tidspunkt.