Borderline

[Gjest Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en mann på 34 vintre som for ca 5-6 år siden fikk diagnosen Borderline og paranoid personlighetsforstyrrelse. jeg har vært mye syk, forsøkt å tatt livet mitt en rekke ganger, mistet det jeg hadde av venner og omgangskrets. Nok om det. I dag så fungerer jeg veldig godt. Jeg jobber, har vært samboer i 2 år og er ikke medisinert. Jeg gikk hos psykolog i 2 år, i dag bruker ejg min fantastiske fastlege som samtalepartner. Jeg kan bare ringe hvis det skulle røyne på, noe jeg finner en stor trygghet i. Jeg har ikek vært i kontakt med legevakt, politi eller vært innlagt på 3 år- noe jeg syns er fantastisk mtp de utforfringer jeg har hatt tidligere. Det jeg lurer på er om er jeg på vei til å "vokse" personlighetsforstyrrelsen av meg? Jeg kjenner at den er der i gitte situasjoner, men jeg reagerer ikke som før. Verden er ikke sort/hvitt lengre, det er mange nyanser. Vil du anbefale meg å ta en ny undersøkelse for å se om jeg scorer like høyt som tidligere? På forhånd takk for hjelpen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Livet taler for seg selv.

Du trenger ingen ny test for å finne ut at du har blitt bedre og mer moden :-)

[Gondor]

For en fin historie du forteller! Jeg ble virkelig glad da jeg leste den. Godt å lese noe positivt og oppbyggende også.

All lykke ønskes deg!

[kaffekoppen]

Takk for det Gondor!

 

Og til alle dere andre som har diagnosen borderline eller paranoid perosnlighetsforstyrrelse: Man kan bli bedre og leve et godt liv. Jeg mistet moren min da jeg var 15 og faren min har vært alkoholiker hele livet og aldri brydd seg om meg, noe av dette er sikkert grunnen til at jeg utviklet personlighetsforstyrrelse. Jeg tror at skal man bli bedre så må man få innsikt i egen sykdom, lytte til fagpersoner- selv jeg vet som borderliner at "alle" psykologer og leger til tider er idioter. Det snakkes ikke mye pent om borderlinere, vi er vansklige, manipulerende, uberegnlige og mye av dette stemmer nok hos enkelte, men husk at vi også er mennesker, veldig sårbare mennesker.

 

Jeg er glad for at jeg har kommet så langt som jeg har, selv om jeg innimellom må sloss mot borderlinen når det skal ha meg til å analysere hva mennesker sier og skriver til meg. Et godt tips: hold dere unna nettdiskusjoner, som borderliner får du aldri noe godt ut av å hive deg i en diskusjon på nettet, det blir lite konstruktivt og som regel sitter man igjen med å bli mer deprimert fordi man man tolker alt det andre sier negativt.

 

Hvis noen lurer på hva jeg gjør når ting blir vanskelig, så bare spør. Jeg har lært meg mange teknikker som gjør at jeg unngår både legevakt og masse "drama".

[stjernestøv]

Takk for det Gondor!

 

Og til alle dere andre som har diagnosen borderline eller paranoid perosnlighetsforstyrrelse: Man kan bli bedre og leve et godt liv. Jeg mistet moren min da jeg var 15 og faren min har vært alkoholiker hele livet og aldri brydd seg om meg, noe av dette er sikkert grunnen til at jeg utviklet personlighetsforstyrrelse. Jeg tror at skal man bli bedre så må man få innsikt i egen sykdom, lytte til fagpersoner- selv jeg vet som borderliner at "alle" psykologer og leger til tider er idioter. Det snakkes ikke mye pent om borderlinere, vi er vansklige, manipulerende, uberegnlige og mye av dette stemmer nok hos enkelte, men husk at vi også er mennesker, veldig sårbare mennesker.

 

Jeg er glad for at jeg har kommet så langt som jeg har, selv om jeg innimellom må sloss mot borderlinen når det skal ha meg til å analysere hva mennesker sier og skriver til meg. Et godt tips: hold dere unna nettdiskusjoner, som borderliner får du aldri noe godt ut av å hive deg i en diskusjon på nettet, det blir lite konstruktivt og som regel sitter man igjen med å bli mer deprimert fordi man man tolker alt det andre sier negativt.

 

Hvis noen lurer på hva jeg gjør når ting blir vanskelig, så bare spør. Jeg har lært meg mange teknikker som gjør at jeg unngår både legevakt og masse "drama".

Er borderline det samme som emosjonell ustabil personlighet? Det fikk jeg i min ungdom, men mener det var feil. Tror det hadde med svingninger å gjøre, forandringer av personlighet...har/hadde du det? At du svingte/forandret deg ofte? Hvordan takler du det?

[kaffekoppen]

Hei!

 

Ja, det stemmer at det er det samme. Jeg er litt usikker på om de kaller det Borderline eller emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse idag, det kan sikkert psykiateren svare på.

 

Jeg svingte veldig i humør og det gjør jeg også i dag. Jeg kan til tider være veldig humørsyk og det er jo de nærmeste og spesielt min samboer som merker dette. Det er slitsomt for både de rundt og meg selv. Nå har jeg god innsikt i min egen tilstand så jeg tar meg i det og tvinger meg til å ikke bli sur fordi samboeren åpner kjøleskapdøra for fort eller mister noe gulvet... I mine yngre dager så klarte jeg ikke å kontollere dette og ble fort irritert og sa da som regel noe som såret. Dette var nok grunnen til at folk trakk seg unna meg. I det ene øyeblikket var jeg som solstråle og minutte etterpå så var "helvete løs".

 

Jeg kan bli irritert i dag også, men ikke på bagateller som nevnt ovenfor. Også er jeg ærlig ovenfor de rundt meg om at hvis jeg har en dårlig dag så sier jeg i fra om det. Jeg har også bedt de rundt meg om å si i fra til meg dersom jeg blir eller er "vanskelig" og det er for meg den beste medisinen, at folk faktisk tørr å konfrontere meg. Også er jo vi som har borderline forskjellige. Noen har mye av det ene og lite av det andre osv.

 

Mitt råd hvis du svinger veldig i humøret er å være ærlig om det til de rundt deg. Og hvis du vet det selv, så er det også lettere å jobbe med det. Det er jo en kjennsgjerning at mange fornekter sin egen lidelse og at "alle andre tar feil". Jeg skammer meg ikke over å ha borderline, det er jo ikke min skyld og jeg har holdt flere foredrag om hvordan ting har vært for meg og at det faktisk går an å leve et godt liv hvis man får den rette hjelpen.

 

Man må gjøre jobben selv. jeg trodde i starten at dette skulle psykologen og vennene mine fikse. Jeg forventet at vennene mine skulle komme å dra meg opp av sofan. Jeg forventet at psykologen skulle ringe meg når jeg ikke gadd å dukke opp på timene mine... Som nevnt tidligere mistet jeg alle vennene mine bortsett fra en. Den ene vennen som ble igjen, var den venne som sa meg midt i mot. Å herre min hatt som vi krangla.. men faktisk, han fikk meg til å innse at det å sitte i sofan og syns synd på seg selv nytter ikke.

 

Nå ble det masse skriving her på mye annet enn det du spurte om, men regner med det går bra

[stjernestøv]

Tusen takk, her skriver du mye nyttig

 

Jeg er ærlig med de rundt meg, mann og barn og de merker hvordan jeg er. Jeg kan ha dager der jeg ler mye og alt er topp og snakker mye, så får jeg dager der jeg er veldig trøtt og ikke vil snakke og slitsomt å høre snakking. Har vært trøtt en periode nå og uten energi, fysisk uvel. Snakker om det som opptar meg, de reagerer litt på det men jeg er jo bare meg. Vet at jeg sikkert er litt syk nå for jeg føler meg ikke bra, venter på oppturen.

 

Vet jeg må gjøre jobben selv og forventer ikke noe av noen, vi har et ansvar for oss selv. Syns det er topp at du har så mye selvinnsikt, og har måter å takle det på

[kaffekoppen]

Det er bra du ærlig med de rundt deg, da er det også lettere for de å forstå. Nå har ikke jeg barn selv, så jeg kan ikke helt sette meg inn i det å ha barn når man har borderline, men jeg bestemte meg da jeg var veldig syk at jeg ikke ville sette barn til verden før jeg taklet mitt eget liv. Og det er jeg glad for i dag. Nå ser jeg lysere på det å få barn og jeg vet også at jeg i dag vil klare å ta vare på et barn. jeg gikk til anskaffelse av en hund for å se hvordan jeg klarte å ta vare på denne og det fungerer utmerket.

 

Også syns jeg det er viktig å ta pause de dagene man ikke fungerer. Et godt tips er også å kutte ut sosiale medier når man er veldig syk. Jeg ble irritert på alle som hadde det så fint i livet sitt. Syntes det var urettferdig. Og jeg var en mester i å starte en diskusjon på f.eks facebook. Det resulterte jo bar ei uvennskap, sletting, og en forferdelig dårlig samvittighet etterpå. Jeg har også lært meg å si unnskyld når jeg sårer noen, eller blir irritert. Jeg klarer t.o.m å avslutte en diskusjon og da bruker jeg alltid å skrive eller si: " la oss være enige om at vi er uenige" For meg er det en mestringfølelse

 

Også blir man jo lett irritert hvis man får for lite søvn. Søvn er viktig selv om det ikke er så lett med alle tanker i hode. Når jeg får mørke tanker eller føler meg avvist osv, så begynner jeg å gjøre noe fysisk. F,eks å ta oppvasken, tørke støv av alle cdene mine eller rydde i klæra mine. På den måte flytter jeg fokuset vekk. Tidligere satte jeg meg i sofan og ble bare mer og mer irritert og selvmedlidelsen fikk tilslutt overtaket.

 

Som jeg leser av det du skriver så klarer du deg bra og du har allerede gjort en stor jobb ved at du har selvinnsikt og faktisk ser dine "svakheter" og sårbarhet.

 

Samtidig vil jeg si at det kan være god tå ha en samtalepartner. Det trenger ikke være en psykolog, men en som kanskje kan utfordre tankene dine. Jeg har dårlig erfaring med å bruke venner til dette eller mennesker som står meg nært, men jeg har brukt både prest, sykepleiere og nå bruker jeg fastlegen ved behov. Det er både godt og viktig å få lufta tankene sine til noe som viser forståelse og som kan gi deg noen nye veier å gå hvis man har kjørt seg fast i et spor.

[stjernestøv]

Takk. Jeg ser mine svakheter og mine barn er store nå så det er lettere for dem å forstå, og det ble lettere å forstå meg etter jeg fotalte om diagnosen min. Selv om jeg tviler på den, man vet jo aldri hva som er hva.