Angst - kun eksponering som hjelper?

[xxløvetannxx]

Jeg har en voldsom angst. Den er paralyserende og hemmende i forhold til mine oppgaver i samfunnet. Men tross dette pøser jeg ikke på med benzopreparater, jeg låser meg ikke inne og håper verden glemmer meg, slik som jeg har lyst til.

Jeg holder meg til mine 10 stesolid i mnd (øvre grenser, satt av meg selv), jeg drar på butikken, drar på dagsenteret, henter barn i bhg og sfo (noen ganger i hvert fall). Jeg drar på sosiale tilstelninger, og må bare kjenne på angsten, og nederlaget det er å gå når det blir for mye.

Når blir det bedre? Når blir panikken borte? Når kan jeg gå ut av huset uten å være redd?

Jeg er ikke medisinert mot angst enda. For meg er det siste utvei, og jeg setter på bremsene. Men er det egentlig gunstig å fortsette med eksponering uten medisin og målrettet oppfølging fra psykiatrien?

[AnonymBruker]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg eksponerer meg hver dag for den angsten jeg har. Det har jeg gjort i over et år, og vel, det har ikke blitt bedre. Jeg har noen gode perioder innimellom heldigvis, hvis ikke tror jeg ikke at jeg hadde vært her mer.

Anonymous poster hash: 38295...95e

[xxløvetannxx]

Samme her, føler ikke at det blir bedre. Og for hver gang eksponeringen ender i at jeg må avbryte, føles det tyngre å skulle gjøre det en gang til...vet ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Samme her, føler ikke at det blir bedre. Og for hver gang eksponeringen ender i at jeg må avbryte, føles det tyngre å skulle gjøre det en gang til...vet ikke hva jeg skal gjøre.

 

Da er det kanskje på tide å prøve medisinering?

Anonymous poster hash: 73564...e40

Anonymous poster hash: 73564...e40

[xxløvetannxx]

Tja, jo..medisinering er jo, som jeg sa - siste utvei. Mulig jeg har nådd rock bottom. Eller har jeg litt å gå på? Er det vits i å finne det ut?

Spørsmål jeg stiller meg selv.

[dedalo]

Tja, jo..medisinering er jo, som jeg sa - siste utvei. Mulig jeg har nådd rock bottom. Eller har jeg litt å gå på? Er det vits i å finne det ut?

Spørsmål jeg stiller meg selv.

Dessverre har jeg ikke adressen til det nettstedet jeg tenker på, men der var det snakk om at bak angstlidelser gjemmer det seg ofte følelser av skam, men man orker ikke å handskes med dem, kanskje de er fortrengt på en måte, men kroppen og sinnet kan ikke kvitte seg med dem heller, derfor kommer de til uttrykk gjennom angstsymptomer. Det var noe sånn ca, men jeg er ikke ekspert altså, syntes bare det var en interessant innfallsvinkel til angstproblematikken :-)

[dedalo]

Prøver dette (aldri gjort før)fresh-look-social-anxiety.htmfresh-look-social-anxiety.htm

Mulig det mislyktes..

Endret 30. juni 2014 av barerør

[XbellaX]

Jeg har en voldsom angst. Den er paralyserende og hemmende i forhold til mine oppgaver i samfunnet. Men tross dette pøser jeg ikke på med benzopreparater, jeg låser meg ikke inne og håper verden glemmer meg, slik som jeg har lyst til.

Jeg holder meg til mine 10 stesolid i mnd (øvre grenser, satt av meg selv), jeg drar på butikken, drar på dagsenteret, henter barn i bhg og sfo (noen ganger i hvert fall). Jeg drar på sosiale tilstelninger, og må bare kjenne på angsten, og nederlaget det er å gå når det blir for mye.

Når blir det bedre? Når blir panikken borte? Når kan jeg gå ut av huset uten å være redd?

Jeg er ikke medisinert mot angst enda. For meg er det siste utvei, og jeg setter på bremsene. Men er det egentlig gunstig å fortsette med eksponering uten medisin og målrettet oppfølging fra psykiatrien?

 

Dette høres ut som sosial angst. Det er så (altfor) mange som holder ut og piner seg gjennom eksponering uten resultat. Du bør søke hjelp, kognitiv eller metakognitiv terapi kan hjelpe, kombinert med eksponering. En videre kombinasjon med SSRI kan og være en løsning.

Endret 30. juni 2014 av XbellaX

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har møtt utallige personer med sosial fobi som eksponert seg i årevis uten å ha blitt bedre. Før jeg går videre må jeg tilføye at de ved å eksponere seg har beholdt et høyere funksjonsnivå enn om de ikke hadde gjort det.

 

Det viser seg som oftest at eksponering er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. En må samtidig få hjelp av en kognitiv terapeut til å gjøre noe med tankene.

[xxløvetannxx]

XbellaX; Ja, dette er nok sosial angst. Har nettopp blitt utredet, og panikkangst med agorafobi + generalisert angst var utfallet. Psykologen min mener det er viktig å finne adekvat medisinering, mens jeg er mer usikker.

NHD; Jeg skjønner jo på en måte at eksponering alene ikke er nok, da jeg har holdt på som dette veldig lenge. Det siste halvåret har det imidlertid blitt mye verre, og til hinder for meg i hverdagen, selv med en stor andel egeninnsats. Du har tidligere sagt at jeg kan ha nytte av SSRI/SNRI, men jeg føler at det blir å gjøre for mye ut av det...om du skjønner hva jeg mener. I mitt hode er det logisk å holde kjeft, ikke syte, og ta det dom kommer og ta det jeg får.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

I mitt hode er det logisk å velge best mulig behandling :-)

[Pallida]

Prøver dette (aldri gjort før)fresh-look-social-anxiety.htmfresh-look-social-anxiety.htm

Mulig det mislyktes..

Denne artikkelen ga et interessant og gjenkjennbart perspektiv på angst. Takk!